Favorittforfattere: D

Aldri hadde jeg trodd at jeg ville møte på store problemer allerede på bokstaven D i min ferd gjennom alfabetet og mine favorittforfattere. Men det har jeg altså gjort. Hittil har jeg brukt nesten to dager på å komme fram til mulige favoritter, bare for å gruse dem i neste øyeblikk av ymse grunner. Hvorfor har ikke flere forfattere fornavn på D? Og hvorfor i alle dager har ikke jeg lest flere av dem? Ja, for det er kanskje der det egentlige problemet ligger: jeg har ikke lest nok. Og dette skal være ei favorittforfatterkåring, ikke ei eviglang liste med mulige favoritter, dvs. et arkiv over nesten alle som noen sinne har skrevet ei bok. Nei. Jeg skal ha lest vedkommende. Helst flere ganger.

Jammen, tenker du kanskje, det er jo så mange med fornavn på D! (Men det er det ikke. Jeg kan bare opplyse at det ikke er en eneste nobelprisvinner i litteratur med fornavn på D før 1997 og Dario Fo. Ikke at det hjelper. Jeg har ikke lest han.) Men hva med Doris Lessing? (Også nobelprisvinner, forøvrig i 2007.) Hun har jeg dessverre ikke fått lest enda. Moroklumpen Douglas Adams kjenner du vel til? Ja, men jeg har ikke lest noe av han. Den store Dante Alighieri er vel velkjent? Jo, forsåvidt, men jeg har bare lest utdrag, og synes ikke det teller. D. H. Lawrence, da. Nei. Dan Brown? Nekter faktisk å ta i noe av han. Da har vi alltids norske Dag Solstad! Å, skrekk. Det skal være favoritter, det her. Men det er ganske mange kvinnelige forfattere med navn på D som jeg veit du har lest, det står jo om dem her på bloggen: Donna Tartt, Daphne du Maurier, Diane Setterfield... (Det er som å dunke huet i veggen, dette.) Stikkordet er altså favoritter. Disse snubler i sine egne kommaer og når aldri opp.

Jeg må med andre ord fire på krava. For å få kåra noen favoritter denne gangen må jeg gjøre om spillereglene en smule. Jeg våger å si at jeg tror det aldri skal skje igjen, jeg har i alle fall dårlig samvittighet allerede for å bryte mine egne regler. Så: på bokstaven D blir det etternavnet som gjelder. Og da er det brått vanskelig å komme fram til de to aller, aller beste igjen. Etternavn på D er det nemlig mange som har. Og jammen er forfatterne ikke bare dyktige, men knallgode!

Charles Dickens (1812 - 1870)
Den britiske forfatteren Charles Dickens er en av de mest geniale jeg noensinne har vært borti. Bøkene hans er en solid oppvisning i stilistikk og komposisjon, ingenting er overflødig, alt og alle har sin plass, han er effektiv, humoristisk, stemningsfull, uforutsigbar og elegant. En kan sjølsagt komme med innvendinger også, som at han er litt overfladisk, av og til litt rask på labben, og at karakterene kan være endimensjonale eller bare uklare (for meg er det godt eksempel på det siste Estella fra Store forventninger). Og det er jo forsåvidt sant, alt sammen. Men Dickens treffer likevel, ofte på kornet, så som forfatter må han ha hatt solid kunnskap om menneskers psyke, han skildrer godt og presist, viser varme for hovedpersonene sine og makter å skape sympati for de mest forsoffne mennesker hos leseren gjennom perspektivet han velger, sine nøye uttenkte kommentarer og replikker.

Dickens var et arbeidsjern uten like, han jobba blant annet som journalist, utga sitt eget magasin, publiserte mange av romanene sine som føljetonger (hvilket forklarer den enestående spenningsoppbygginga og et par unødige repetisjoner hist og her), bevega seg over flere sjangre og var, gjennom sitt forfatterskap, også politisk engasjert. Han glemte aldri hvor han kom fra, og talte støtt de fattiges og svakes sak, og kan sånn sett forsiktig sammenlignes med vår egen og mye seinere Jens Bjørneboe (1920 - 1976). En annen måte å si det på, er at han, dessverre, som mange andre forfattere (bl.a. den samtidige Balzac), brant sitt lys i begge ender og jobba seg ihjel. Er det de kreatives last?

Jeg har lest mange utdrag av Dickens, både på norsk og engelsk, korte historier og romaner. Favoritten så langt er romanen Store forventninger, ei bok som er så god at jeg definitivt kommer til å lese den igjen. Jeg har naturligvis også blitt kjent med Dickens' mange univers gjennom ulike filmatiseringer, og på topp har jeg fortsatt Little Dorrit fra 2008, som jeg også ser fram til å lese. Jeg opplever at jeg såvidt har kommet i gang med dette unike forfatterskapet, og gleder meg til bøkene jeg har i vente.

                                                      
Marguerite Duras (1914 - 1996)
Denne er kanskje litt overraskende, både for meg og dere som leser. Franske Duras? Hun rare, sære? Hun postmodernistiske? Favoritt? Tja. Hun er ikke egentlig en favoritt på samme måte som Dickens, jeg koser meg ikke med forfatterskapet hennes, med fokuset hennes og de mange små finurlighetene. Hun er ingen kommersiell forfatter med blekk på fingertuppene og et varmt smil om munnen, slik jeg ser for meg Dickens, der han går tur i parken, setter seg ned på en benk, betrakter hvordan noen barn leiker med hverandre, og forter seg å ta fram notatblokk og blyant for å skrive ned det han ser og tenker. Verkene til Duras er heller prega av uro og støy, av kolliderende stemninger, av oppbrudd, av tragiske skjebner, av mennesker som ikke kan kommunisere eller som fungerer dårlig sammen. Mye av det hun har skrevet er sentrert rundt tematikken som er velkjent fra romanen Elskeren fra 1984, hvor hun sjøl agerer som hovedperson. Så krafta hennes er virkelig ikke den samme som hos Dickens, den ligger et helt annet sted: i orda, i språket. I konsentrasjonen hennes, der hun maner fram heten som står opp fra jorda, tørrheten i munnen, tørken som gjør alt og alle skjøre, den varme grusen, hvordan en er så avhengig av det basale, mat og klær og tak over hodet.
I utvalget av ord, så få, i den stramme skildringa av viktige situasjoner.

Hun er imponerende fordi hun er konsentrert, fordi hun planlegger, fordi hun skriver bevisst og veit hva hun vil med historia. Hun er modig fordi hun ikke er redd for å bruke sin egen historie, fordi hun er kvinne og tør å skrive om det sensuelle og erotiske, fra et kvinnelig perspektiv. Hun er viktig fordi hun er nyskapende, særlig innafor dramatikken, og hun blir en av mine favoritter fordi hun alltid var tøff, alltid var tilstede, alltid var kunstner først, og ikke kvinne.

Hvem er dine favorittforfattere på D?
Som sagt var det veldig vanskelig å velge denne gangen, og da jeg lot meg sjøl fokusere på etternavn og ikke de umulige fornavna, blei det mange om beinet. Alexandre Dumas den eldre, Dostojevskij, Arthur Conan Doyle, Olav Duun og Roald Dahl med mange flere er alle gode kandidater. Men jeg er altså mest glad i Charles Dickens. Og jeg mener det også er viktig å takke for de litterære utfordringene vi får servert, her representert ved Marguerite Duras. Men du ville kanskje valgt noe helt annet?

God leseuke!