fredag 31. mars 2017

Krimfri påskelektyre

Det er forsatt ei stund igjen til påske, men mange bokelskere liker å planlegge ferielesinga i god tid i forveien, uansett om det blir bypåske, fjellpåske, hyttepåske, sydenpåske eller jobbpåske. Og sjøl om et stort flertall nordmenn setter pris på å drukne seg med påskekrim i ti dager til ende både i bokform, på tv og kino, i blader, på radio, gjennom spill, på nett, melkekartongen og i kryssordet, er det også noen som foretrekker å holde seg til annen litteratur. Her kommer derfor noen alternativer til den påskeglade bokelskeren som vil ha krimfri ferie.

Ei nydelig og følsom roman om de unge jentene Siss og Unn, om vennskapet som vokser fram dem i mellom og om hva som skjer når en av dem en dag plutselig er borte. Hvordan møte hverdagen aleine? Hvordan leve videre uten å vite? Spenninga dirrer i teksten etter hvert som de sirkler den bortkomne inn. Varmt og sterkt skrevet i et stilsikkert, knapt språk, med mye symbolikk og mange assosiasjonsmuligheter. Ei bok en kan lese mange, mange ganger, og som passer ekstra godt i påska, når vinter blir vår, snøen smelter og isen slipper sitt strenge tak. Boka er trist, men gir ro.  

I ei rekke stilige, kloke og poengterte essays går Solveig Aareskjold den norrøne kulturen nærmere etter i sømmene. Hun belyser enkeltelementer, som vold, kvinners stand og ære, og setter disse opp mot moderne verdier, filmer, bøker eller allmenne ideer. Aareskjold er humoristisk på en lun måte, og hun har en grunnleggende respekt for vikingene som smitter over. Ei ypperlig bok å lese i mens du tilbereder påskelam og venter på gjestene. Tekstene er korte og tilgjengelige, innholdet er informativt og opplysende.

Etter at påskelammet er fortært, kan det være godt å sette seg ned med ei anna bok. Om en ønsker å være litt inspirert av påska reint tematisk, kan en se nærmere på dette med offer, synd, skyld og skam. Vi befinner oss på et lurvete pensjonat i Paris, der den gamle mannen far Goriot holder til. Sett gjennom den unge Eugène, jusstudenten som også bor på pensjonatet, er den gamle et null. Men underlige lyder får den unge til å smugkikke inn gjennom nøkkelhullet en sein kveld. Og det han får se, skal komme til å endre leserens oppfatning av far Goriot for alltid. Romanen er velskrevet og velkomponert, alt henger sammen og alt løser seg til slutt. 

Om en derimot ikke har så mange påskegjester og heller ønsker seg ro og fred til å dykke ned i ei lengre bok, kan Besettelse anbefales. Boka er som en lang, god drøm, en virvlende, spennende, romantisk drøm, der den veksler mellom nåtid og fortid og lar leseren gå på oppdagelsesferd i gamle hemmeligheter sammen med hovedpersonene. Byatt er en mester med øye for detaljer, og hun skildrer natur og gjenstander, mennesker og psyke med imponerende presisjon og stor følsomhet. Hun er mer krevende enn Balzac, men gir også mye mer tilbake. En nydelig leseropplevelse! 

Mens en jobber med å klekke ut gode gjemmesteder for årets påskeegg og kanskje lager til ei lita hinderløype, ei skattejakt eller et finurlig lappesystem for de små for å få moroa til å vare lenger, kan det være kjekt å ha noe å more seg med for sin egen del også. I så fall anbefaler jeg Mamsell Iversen, ei original bok om ei original dame. Alt bråket begynner den dagen Pauline Lindstad blir funnet drept i moltemyra. Hvem står bak ugjerninga, og hvordan henger det hele sammen? Det er ikke mye fart i lensmannen på stedet, så Mamsell blir nødt til å ta saken i egne hender. Den vesle romanen er ei herlig bok med masse språklig kraft, stilige skildringer og spesielle løsninger. Ei kriminalbok som ikke er ei kriminalbok!

For lesere som vil ha et roligere tempo og mindre humor, og som kunne tenke seg å fordjupe seg i én idé, gjentatte handlinger og bestemte strukturer, er Liv etter liv et godt startsted. Jeg er svært fascinert av grunnideen i boka - hvem er ikke det? For, spør Kate Atkinson, hva om vi kan leve flere ganger? Hva om vi får flerfoldige muligheter, hva om vi kan leve livet til det blir slik vi ønsker? Slik er det nemlig for Ursula Todd, bokas hovedperson. Hver gang hun dør, vender hun tilbake til start, til fødselen, til vinterdagen i 1910 med det store snøfallet. Etter hvert begynner hun å huske fra liv til liv, og hun forsøker å finne ut av sin funksjon. Hva er det meninga at hun skal gjøre, få til, oppnå? Til slutt lager hun en plan som hun følger til punkt og prikke. Boka er bygd over et spennende tankeeksperiment og er vel verdt lesetida. 

Dette er altså mine forslag, hva er dine? Eller har du lagt påskekabalen allerede? Uansett om du velger krim eller ikke, håper jeg du finner fram til noen gode titler, slik at du sitter igjen med solide leseropplevelser. Og hvem veit, kanskje det er helt passelig med lesepåske i år. Godt bokvalg!

torsdag 30. mars 2017

Olav Audunssøn i Hestviken, del I

Bildekilde: Bokelskere
Det omfattende tobindsverket om Olav Audunssøn og Ingunn Steinfinnsdatter har tatt mye lesetid denne vinteren. Jeg og Birthe har holdt på mer eller mindre sida januar, med en oppsving i tempoet nå i det siste. Lenge hadde jeg planlagt å skrive innlegg etter hvert bind, men jeg ser nå at det blir vanskelig - og antageligvis forferdelig langt. Derfor må jeg dele det opp, og velger da den inndelinga forfatter Sigrid Undset (1882-1949) praktiserer. Første bind av tobindsverket heter Olav Audunssøn i Hestviken og består av tre bøker: Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Alt er lagt tilbake til middelalderen, fra 1200-tallet og et godt stykke framover.

Boka bærer kanskje Olavs navn, men de er nokså jevnstilte hovedpersoner, Olav og Ingunn. Undset skriver om dem i tredjeperson og vi sanser med dem gjennom hele boka, fra begynnelsen, da de er småbarn som leiker om hverandre på gården Frettastein et sted rundt Mjøsa, en halv dags ferd fra Hamar. Olav er fostersønn hos foreldrene til Ingunn, Steinfinn Toressøn og Ingebjørg Jonsdatter, og blir oppdratt sammen med de andre barna deres. Men ikke bare det: Olav og Ingunn er trolova. Allerede som små blei de bundet til hverandre gjennom en avtale mellom fedrene. Avtalen blei inngått en sein kveld og er ukjent for en del frender og vurdert som useriøs av andre, men den blei besegla med en spesiell ring. Olavs far døde like etterpå. Slik vokser de opp, vel vitende om at det skal være de to. 

Når vi for alvor kommer inn i handlinga i boka, er Olav og Ingunn kommet et stykke ut i tenåra, han er litt eldre enn henne. De er fortsatt mye sammen, men det er ikke lenger bare leik. Gradvis er det noe annet som tar over, og da de drar av gårde til Hamar, bare de to, delvis til fots og deretter i båt, er det mye som skjer. Uforstyrra får de oppdage og utforske hverandre med et nytt blikk. Teksten er dvelende og langsom, sanseinntrykkene er mange. Natur- og personskildringer glir nesten over i hverandre. Det er ikke lenger barnet Olav og barnet Ingunn vi ser, men to mennesker godt på vei mot å bli voksne. Kroppene har endra seg, psyken likeså. Et bryllup er innen rekkevidde, det de alltid har tenkt på og drømt om, skal bli en realitet: Ekteskap og samliv på ættegården til Olav i Hestviken. 

Og i løpet av turen til Hamar finner de ut av at denne drømmen og dette ekteskapet er noe de ønsker, begge to. Han vil tilby henne det gode og solide, hun vil gi han barn og se dem vokse opp. Han kjenner og liker tyngden av alvoret og ansvaret, mens hun framstår som sped og uansvarlig, litt barnslig enda, karaktertrekk de skal bære med seg lenge. Hennes umodenhet øker hans trang til å beskytte og verne, og når hun søker inn mot armene og brystet hans, blir hun uimotståelig. Det sitrer mellom linjene, det uunngåelige kommer jo, en veit bare ikke når og på hvilken måte -. Språket er ei massiv drivkraft i teksten, så presist, så visuelt og fullt av assosiasjoner og billedrikdom.

Men komplikasjonene skal følge. Lykken er kortvarig for Olav og Ingunn, forelskelsesrusen erstattes av frykt og sorg. Det er nokså typisk for Undset å veksle mellom sterke emosjoner og avgjørende øyeblikk som krever mye av hovedpersonene. I dette tilfellet skal Steinfinn på hevntokt etter at handlinger, nid og hån er forblitt uhevna over flere år. Endelig er fienden på plass på gården sin, og den er ikke langt unna. Ferden er godt planlagt, Olav blir med. Ingunn venter sammen med mora Ingebjørg, og de ser røyken velte seg opp på andre sida av vannet. Gården brenner. Seinere kommer mennene hjem. Steinfinn er hardt såra. På kort tid dør både han og Ingebjørg. Ingunn og søsknene hennes er blitt foreldreløse, Olav også. Alt blir annerledes.

Det er nå Steinfinnssønnene, onklene til Ingunn, som skal verne henne, fø henne og gifte henne bort. Men hun vil ikke vike fra Olav. Frendene hennes går ikke med på at hun gifter seg med Olav - de er for unge, han er ikke noe tess - en svein fra gården?! Og dessuten er det ikke noe hold i den gamle avtalen, det var bare leik og skjemt og drukkenskap. De hadde vel ikke trodd det var på alvor? Nei, Ingunn får ikke gifte seg langt under sin stand. Olav blir ledd ut, og i fortvilelsen søker han råd annetsteds. Alt han vil er å gifte seg med Ingunn! Hvem er det som kan hjelpe i en slik sak? En av huskarene på Frettastein tilbyr sin støtte, og det skal vise seg å være veldig nødvendig.

Løsninga blir Hamar og kirka. Uten å vite om hvordan det vil påvirke forholdet og framtida deres reiser Ingunn og Olav fra Frettastein. De skal kanskje aldri komme til å vende tilbake. I Hamar blir de skilt fra hverandre. De må skrifte og bøte, gjøre opp for sine synder og vente på at noen gode menn skal tale deres sak. Ingunn bare driver rundt i et ingenting. Hun bærer koneskaut og har store, mørke øyne som stadig søker etter Olav Audunssøn. Men han er aldri å se -. Han er hos klosterbrødrene, lærevillig og med stor virketrang, mens han forsøker å forstå hvorfor det er synd å elske hun han elsker.

Handlinga i boka er kompleks og omfattende og inkluderer naturligvis mye mer enn det som er gjengitt her. Sentralt er forelskelsen mellom Olav og Ingunn, og hvordan forholdet deres glir fra å være barnlig og uskyldig til å blir modent og voksent. Deretter skyller synd og skam over de to unge. Vil de klare seg? Vil forholdet klare seg? Religion og refleksjon omkring tro, synd, dygd, Gud, vilje, bud, bot og anger tar for alvor plass i Olav. Han ser styrken hos klosterbrødrene, liker dagsrytmen og livet deres og blir brått var sin egen ufullkommenhet. Det er impulsene han ikke klarer å kontrollere, raseriet som han ikke evner å bøye, lysten som han gir etter for -. Vil det si at han er et dårlig menneske? Han fokuserer iherdig på seg sjøl og gir kirkens menn full tiltro, både på det indre planet og i forhold til et potensielt ekteskap med Ingunn. 

Olav er skildra med flotte karaktertrekk, sjøl om han også kan være naiv, ivrig og sjølgod, som mange unge er. Han er en staut, ung mann som vokser enormt på de utfordringene han blir gitt. Han finner seg sjøl, ei stødig kjerne midt i kaoset, og viker ikke. Og han er ikke bare opptatt av sin egen skjebne, men også Ingunns: Kan han leve med sin synd om de aldri får hverandre? Kan han leve med det faktum at hun for alltid vil dømmes av mennesker og av Gud som syndig, og at hun aldri vil kunne gifte seg igjen? Er han ansvarlig for hennes lykke?

At Ingunn er vakker er hennes fremste attributt i begynnelsen. Men etter hvert kommer også andre trekk ved henne fram, som en grunnleggende skepsis og usikkerhet. Hun er lett å lede, lett å vinne. Hun blir nervøs når hun skilles fra Olav og handler instinktivt og av redsel. Hun klandrer fort seg sjøl, er full av sjølmedlidenhet og bukker under i stress. Store trosspørsmål baler hun ikke med, hun gjør sin kristenplikt, det hun blir fortalt og det som er forventa. Hun reflekterer ikke over årsakene, hun bare aksepterer, og fremstår derfor som noe enkel. Men hun har et stort hjerte, og hun er svært lojal mot Olav. Hun har nemlig overbevist seg sjøl om at de skal giftes, hun og Olav.

Helt til det blir julehelg og de ses igjen. Helt til Olav ikke lenger klarer å styre impulsene sine og må forlate Hamar og Norge i hemmelighet. 

onsdag 29. mars 2017

Bokhyllelesing 3: Historisk bok

Månedens lesemål i Bokhyllelesing 2017 har vært av historisk art. Helst skulle vi tilbake til tida mellom år 1350 og år 1700, men det var valgfritt på hvilken måte. Vi kunne enten grave fram et verk fra den aktuelle tidsperioden, som for eksempel en saga, ei legende, en krønike, ei salmebok, et filosofisk verk, en pamflett, ei diktsamling eller et skuespill. Eller så kunne vi la forfattere fra tida etter år 1700 ta oss med tilbake til ei gammel tid gjennom en historisk roman eller et historieverk. Mulighetene var med andre ord mange, og øvrige føringer var ikkeeksisterende, noe som resulterte i ei nokså åpen runde.   

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de historiske bøkene:
Ida leste The Merchant of Venice av William Shakespeare 
Hedda leste Flatøybok, bind II
Elisabeth leste Utopia av Thomas More

Foreløpig er det ikke så mange som har meldt ifra om sine leste bøker og eventuelle ferdige blogginnlegg, men det kommer kanskje flere etter hvert? Vi var fjorten påmeldte før vi begynte, men kun ni stykker hadde valgt seg bok - jeg er da inkludert blant de som ikke hadde valgt. Det var vanskelig å velge denne runden, fordi jeg hadde så mange gode alternativer! Men for dere andre var det kanskje motsatt, at alternativene var få? Av de tre som har lest per publiseringstidspunkt, kan vi se at det foretrekkes å lese opprinnelige samtidstekster og ikke seinere tids fiksjon om ei historisk tid, med andre ord en arkaisk innstilling. Har bøkene flere fellestrekk? 

I neste runde av Bokhyllelesing 2017 skal vi lese skandinaviske bøker, fortrinnsvis de som er publisert mellom 1945 og 1990. Utover årstall for utgivelse er det ingen andre føringer. Bøkene leses og skrives om i løpet av april måned, så boka kan fint passe inn blant årets påskelektyre. Innlegg publiseres når som helst i løpet av måneden, bare du er ferdig med lesinga, og husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

søndag 26. mars 2017

Bokhyllelesing 3: Flatøybok

Bildekilde: SagaBok
Til tredje runde av Bokhyllelesing 2017 går vi bakover i tid, nærmere bestemt til åra mellom 1350 og 1700. Jeg hadde lenge planlagt å ta for meg et av de mange middelalderverkene jeg har stående i ulesthylla, som for eksempel Ramstasagaene, utgivelsen som kalles Tre riddersagaer eller rett og slett Tundals visjon. Jeg var også innom tanken å lese noe helt annet fra perioden, nemlig Rabelais. Men før jeg kom så langt at jeg begynte å bla i de aktuelle titlene, innhenta samvittigheten meg. Nå som jeg med viten og vilje skulle returnere til middelalderlitteraturen, kunne jeg ikke gjøre det uten å først lese ferdig bind to av Flatøybok. Som sagt, så gjort.

Flatøybok er hittil utkommet i tre av fem deler på norsk, og vil bli den første komplette gjendiktninga av det islandske middelalderverket med samme navn. Verket har navn etter stedet der det blei oppbevart, øya Flatey på Island. Manuskriptet blei trolig påbegynt omkring 1387 og fullført i løpet av 1390-tallet, og er slik sett innafor tidsramma. Mot slutten av 1400-tallet blei verket utvida med mange tillegg. Jeg har nå fullført bind to, som jeg begynte å lese i fjor. Tekstkorpuset er stort, og når en leser systematisk og konsentrert, tar det mye tid. De korte fortellingene som dominerer boka, tåttene, kan naturligvis også leses uten hensyn til historiske referanser og intertekstualitet. Spennvidda på tekstene er imponerende, og verket er av høy litterær verdi uansett tilnærmingsmåte. 

Det er kong Olav Tryggvason, på norrønt konungr Óláfr Tryggvason (963-1000) som er hovedpersonen i verket. Hans kongsgjerning er som kjent konsentrert rundt år 995-1000, og inkluderer bygginga av Norges eldste kirke på Moster i 995, grunnlegginga av Trondheim i 997 og det for kongen noe fatale slaget ved Svolder rundt år 1000. Olav var en av to kristningskonger med samme fornavn - den andre, Olav Haraldsson (993-1030), har fått tilnavnet den hellige. Det har ikke Olav Tryggvason fått, men tekstene om han følger i stor grad samme mal som for Olav Digre. Målet med mange av tåttene er å belyse Olavs kristningskamp, både av fysisk og psykisk art, og igjennom denne formidle den sanne lærdom og rette tro.

Saliggjøringa av Olav Tryggvason har lange røtter i Norge og på Island. En muntlig tradisjon antas å stamme fra tida rett etter Olavs død. Det oppstod raskt myter om at han skulle ha overlevd slaget ved Svolder og deretter funnet veien til dagens Syria, blant annet fordi spydet hans blei observert i Antiokia. Det ville jo ikke vært tilfelle om den rustningkledde kongen hadde drukna, sa de som visste slikt om saken. Behovet for at han var i live var med andre ord stort. Kunne det være noen som savna den brutale kongen? Eller er savnet et skapt, religiøst alibi? Noen av tåttene et stykke bak i boka tematiserer dette på ulik måte. 

Gjennom pergamentprøver har en klart å tidfeste Flatøy-manuskriptet nokså nøyaktig. En veit med andre ord at den muntlige tradisjonen har holdt seg i hevd fra Olavs levetid og til nedskrivingstidspunktet. Og en kan spørre seg om hvorfor folk har fortalt tåtter og fortellinger om Olavs kristningskamp i nesten fire hundre år. Etter å ha lest bind to av Flatøybok, forstår jeg det godt. 

Ytre sett handler tekstene om en konge som kristner, koste hva det koste vil. Men i møte med hedningene, som ofte er islendinger eller norske eneboere, er det sjeldent at kongen åpner som aggressiv og brutal. Ofte forsøker han å forstå. Han ser for eksempel verdien av hedensk kunst, og lar en kjent hedning beholde hovet sitt når han tar til kristendommen, bare fordi figurene er så flotte. Han søker også å bevise sin kristendom gjennom tevlinger, og konkurrerer blant annet i svømming, pilskyting og knivsjonglering. I disse fortellingene kombineres fysiske ferdigheter med djup refleksjon. Bildet som tegnes av kongen blir dermed mer og mer sammensatt jo lenger ut i tekstkorpuset en kommer.

Og en sammensatt konge er en fascinerende konge. Når han i tillegg misjonerer for troa i tida, er det ikke rart fortellingene blei ekstremt populære. Gjennom Olavs kamper for kristendommen blir tilhørere og lesere kjent med mange spennende og gjenkjennelige enkeltskjebner, kongens biografi, norsk og islandsk historie samt kristendommen sjøl, som kanskje egentlig er den virkelige hovedpersonen i verket. De mange hedningene tvinger kongen til å argumentere godt for sin tro, en argumentasjon som lett kan formidles flerfoldige ganger til skeptikere. Og når kongen sa det, må det vel være bra nok?

Flatøybok viser også at trosovergangen virkelig ikke var noe en tok lett på. Folk var usikre, skeptiske og mistenksomme til både hedendom og kristendom, og mang en tenksom person forsøker å finne veien ut av troskaoset på egen hånd. Kongen er riktignok en meget behendig medhjelper, men egen refleksjon er heller ikke til å utelukke: Ofte erkjenner hedningene sannheten sjøl og lar seg døpe frivillig. Det fremstår også som det foretrukne. I sjeldne tilfeller må kongen likevel la menn drepe på grunn av sin personlige overbevisning, og nokså ofte i andre sammenhenger, da ikke direkte i samspill med kristningsprosjektet, men med kongsgjerninga.

Tekstene i boka spenner fra svært korte tåtter på bare et par sider, til lange fortellinger bestående av mange elementer, underhistorier og småtåtter. En får raskt en fragmentarisk følelse, men når en har lest en del tekster, ser en hvordan alt henger sammen og at mange personer dukker opp i flere tekster. Persongalleriet er enormt, og flere hundre mennesker er lista opp i navneregisteret bakerst i boka. Blant annet er det seksten mann med navnet Kjetil, med tilnavn som den einhendte, den høge, den spake, Digre, Fivlske og Heimske, det fins seks kvinner med fornavnet Gunnhild, tre menn heter Ossur, fire mannfolk heter Må, tolv kvinner heter Torgerd og seksten nye mann heter Torkjell, som Torkjell trønder, Torkjell den tynne, Torkjell Fostre, Torkjell Høge, det er Torkjell Klypp, Kravla, Kugge, Måne, Nevja, Raude, Sølv og Treve. Mange av disse veit vi med sikkerhet har eksistert, da deres genealogi kan føres tilbake til Landnåmabok og lignende.  

Å lese Flatøybok er derfor ikke bare å lese tåtter om kristningskongen Olav Tryggvason. Det er å lese norsk og islands ættehistorie og landshistorie, det er kristendomshistorie, det er psykologiske portretter og spennende underholdning. Noen av tekstene er repetitive og formelaktige, mens andre er frodige og kvikke. Mange av tekstene overlapper hverandre og går slik sett i kommunikasjon med hverandre, andre står i intertekstuell gjeld til andre sagaer utafor Flatøy-korpuset som hentes fram i større eller mindre grad. Verket er et lappeteppe av stemmer og stemninger som føres profesjonelt i pennen av to prester, men heldigvis har en del av den muntlige fortellerkunsten blitt med over i teksten, slik at de skriftlige foreleggene også bærer preg av fortellerens identitet. Slik blir de stadig skiftende perspektivene og det store persongalleriet gjort troverdig. 

Boka er et lesereksemplar fra forlaget SagaBok.

fredag 17. mars 2017

Gjenlesing: Victoria

Bildekilde: Bokklubben
I et tidligere innlegg skreiv jeg om kjærlighetsromanen Victoria fra 1898, ei av flere bøker jeg tvangsleste på ungdomsskolen med mer eller mindre moderat suksess. Faktisk var det denne boka som var verst, syntes jeg, og det var svært underlig at nettopp denne bokas forfatter hadde mottatt den mest prestisjetunge bokprisen gjennom tidene, nemlig Nobelprisen i litteratur. Det kunne jo ikke være på grunn av denne boka, tenkte jeg da, og var ikke særlig lysten på å plassere flere bøker av Knut Hamsun (1859-1952) i bokhyllene mine uten en veldig god grunn.

Men med åra skjer det meste. Og da Victoria blei filmatisert for noen år tilbake, kom den naturligvis også i ei ny utgave. Da kunne jeg ikke dy meg - forlengst forsont med det faktum at en oppriktig bokelsker ikke kommer utenom en størrelse som Knut Hamsun, uansett hvor traurig det var å lese han som en helt uinteressert fjortenåring. Det var bare å gi de tidligere bokminnene på båten og gjøre seg klar for det nye - en ny leser, en ny leseropplevelse.

Trodde jeg. Men nytt var det ikke. Det var forunderlig mye som steig opp fra mitt indre underveis. En fornemmelse av at dette er et kjent landskap, dette er personer og steder jeg kjenner, der er den gule kjolen, lyden av en fest, all snakkinga bruser i øret, eller er det larmen fra mølla som går, jeg har sett dette huset, og det der borte også, jeg kan høre knirkinga i golvplanken foran døra, jeg vært i denne hagen, pusta inn vårlufta i akkurat denne skogen, sett de samme blomstene, kjent håndtrykket, eller var det vinden -.

Det er sansninger, gjennom hele teksten. Lyder, lukter, farger, sol og skygge, kulde og hete, stemninger, flyktige tablåer, en ordløs følelse som henger igjen etterpå. Når hun har gått, når fuglekvitteret har stilna, når blomsten er revet opp med rot, når båten trekkes opp på land, når vognhjula ruller vekk og glasset drikkes ut -. Det er pene, stille skildringer fra et samfunn nokså annerledes fra vårt, med mennesker som beveger seg yndefullt og fører seg grasiøst. Klassekonflikten ulmer allerede fra begynnelsen og skaper avstand mellom personene i teksten og mellom tida i teksten og tida hos leseren, men tydeligst er likevel hastigheten, eller mangelen på hastighet. Alt i Victoria går så langsomt. Skildringene er dvelende, dialogen er ikke utskilt ved hjelp av markører, alt glir i ett, varsomt, langsomt, jevnt.

Victoria er fortellinga om Johannes og Victoria, møllersønnen og godseierdatteren, den svermeriske romantikeren og den tilbakeholdne skjønnheten. Og stort sett ikke noe annet. Boka er episodisk og stram, og nesten utelukkende fokusert på de to unge. Først er de som barn å regne med sin snusfornuft og leiting etter fugleegg, deretter blir de tenåringer og unge voksne. Tida går fort i Victoria, sjøl om tempoet er langsomt, for Hamsun utelater alt som ikke har umiddelbar relevans til historia. Når Johannes forlater sitt arme hjem, veit vi lite eller ingenting om hva han gjør og tenker, helt til det er vesentlig å skue ned på han, der han sitter i sitt værelse. Om Victoria får vi vite enda mindre. Hun eksisterer nesten utelukkende i kraft av Johannes og beundres for sitt ytre.

Johannes og Victoria. Han er arbeidersønnen som blir forfatter, og hun er jenta som skal redde familiens ære ved å presses inn i et arrangert ekteskap. Det blir tidlig fastslått at det aldri kan bli de to. Likevel dras de mot hverandre gjentatte ganger, både frivillig og ufrivillig, bevisst og ubevisst. Og det er klart at det både er søtt og romantisk, kanskje særlig i 1898, mens det nå er blitt litt oppbrukt av alle tv-seriene. Men er det helt troverdig? At de holder på slik, ventende på hverandre, gjennom så mange år, uten å ha et forhold? Når de veit at det aldri kan eller skal skje noe som helst, vil de da fortsette å vente? Når de bare kjenner hverandre så smått og ikke på ordentlig? Når de bare beundrer hverandre, dyrker det de tiltrekkes av og kun avslører brøkdeler for sin elskede og for leseren? Det vil si, Victoria blir kjent med Johannes gjennom hans bøker, og han har desidert mest plass i boka som bærer hennes navn. Hun er gjenstand for noe som virker som en tilbedelse, kun basert på ytre attributter som utseende og hvordan hun ter og fører seg.

Forelskelsen skildres som en avstandsforelskelse, dog av det alvorlige, intense slaget. Den har sitt utspring i barndomsminnene, der den noe eldre Johannes hjelper og verner den lille Victoria, som løftes og bæres og skjermes for det skumle eller naturens brutalitet. Han vil bare være god med henne, vise henne det vakre, åpne naturen og sansene for henne. Og de har et bånd, slik at forelskelsen virker både djup og oppriktig i ungdomsåra. Men med geografisk avstand og personlig vekst på begge sider er det små sjanser for at følelsene fortsatt er der så lenge etterpå - er det ikke?

Men slikt skal vi kanskje se bort ifra. Vi skal vel bare forføres - i våre ubevisste sjeleliv - av denne fortryllende fortelling, som slettes ikke er så drømmende og romantisk når det bærer mot slutten. Faktisk er Hamsun minst like realistisk her som i Sult (1890), når de rosenrøde brillene er tatt av, vel å merke. For eksempel i forhold til tematiseringa av kvinnas posisjon i samfunnet, særlig i familien. Hamsun legger ingenting i mellom når han skildrer Victorias familie og valget de stiller henne overfor: Et valg uten reelle valgmuligheter. Et krav, ei plikt. Victorias liv var bestemt i det øyeblikket hun blei født, i kraft av kjønn, sosial stand, klassetilhørighet og økonomi. Hennes vilje er ikke relevant. De anekdotiske avsnittene med fokus på de to mødrene bekrefter dette - et underlig grep, forresten. 

Den glidende skrivestilen er også den samme som i Sult, avsnittene avløser hverandre som assosiasjoner, stadig videre. Og Johannes minner mye om den navnløse hovedpersonen i Sult, kan hende fordi de bindes sammen av sin skapende virksomhet, som koster dem svært mye. Johannes blir på mange måter en forlengelse - han har fått et navn, en karrière, han har kommet over den bøygen som nesten tar livet av mannen fra Sult. I Victoria er det gitt muligheter for å sette disse romanene i intertekstuell sammenheng med hverandre. Johannes kjemper på samme måte, begge romanfigurene yter over evne hele tida, være seg økonomisk, kunstnerisk eller sosialt, fordi deres følelser får deres hjerter til å beve, og de må for all del ikke briste.  

Disse sårbare, unge menn! Jeg leser naturligvis Victoria inn i noe større nå, og med det mener jeg ikke Hamsuns forfatterskap aleine. For var det noe som var underlig, så var det hvor mye denne boka harmonerer med Julehelg (1900) av Amalie Skram (1846-1905). Det er den ulykkelige kjærligheten - forholdet som er dømt før det er begynt, men som allikevel er så veldig forlokkende. Det er de unges lodd, å kjempe seg vei mellom konvensjoner og instinkter, å vise hensyn til familie og ære på den ene sida og en sjøl og hjertet på den andre. Midt i mellom gammel og ny tid. Det er ensomheten og den vonde avslutninga, angeren og det uvisse - kjærlighetssorgen som ei nødvendig, emosjonell dannelsesreise. 

Og med det i mente blir det også tydelig hvorfor Victoria ikke er den beste romanen å servere en hormonfull fjortenåring. Med et slikt perspektiv som jeg framhever, forutsettes det at leseren er i stand til å ta avstand fra sin egen dannelsesreise, noe som ofte betyr at den er tilbakelagt. En fjortenåring er i full utvikling og langt ifra å være et voksent menneske. For å komme dit, trengs både år og erfaringer. Victoria har begge deler, og slik blir avstanden plutselig enorm. For sjøl om ungdomsleserne fint kan henge med på fortellinga, er det nok en del av historia som går dem hus forbi. Og det er her det vesentlige ligger. Victoria er verken vanskelig eller utilgjengelig, men utfordrende fordi den krever omstilling, langsomhet og erfaring, tre egenskaper fjortenåringer ikke er kjent for å ha. Like fullt vil jeg anbefale boka til de tenåringene som er interesserte. Der den treffer, kan den treffe svært hardt, slik som er tilfelle med all ekte kjærlighet.

lørdag 11. mars 2017

Mammutsalget 2017

Bildekilde: HaugenBok
Mammutsalget 2017 har vært i gang sia mandag 06. mars, og som de fleste overivrige bokelskere med et heller unødig behov for å stadig øke sin personlige boksamling, la jeg inn forhåndsbestillinger både her og der. Disse begynner nå å ankomme heimen i jevnt tempo, og jeg pakker ut esker og poser midt på stuegolvet, til barnas store glede. Også i år deler innkjøpene seg mellom HaugenBok, den fineste bokhandelen på nett, og Libris, min lokale bokhandel, mens Bokklubben blei nedprioritert.

Mammutsalget er for meg en mulighet til å ta et dypdykk i forlagenes såkalte "backlist" - bøker de har på lager, men som en kanskje ikke så ofte ser i butikkene. De som til stadighet er i butikkene, er ikke jeg overmåte interessert i uansett, og blar derfor greit forbi de mangfoldige katalogsidene med gjørebøker, krim og krig, med mindre jeg skal finne ei gave. Per definisjon kan salg være en lagertømming, noe dette salget i aller høyeste grad er, så det bør ikke overraske at en finner bestselgere og sære, smale titler om hverandre. Jeg finner i alle fall stort sett mye interessant på Mammutsalget etter å ha bladd en del fram og tilbake i katalogene, ofte flere titler enn jeg antar ved første kataloggjennomlesing, men mindre enn frykta forut for salget. Sjøl om kvaliteten på utvalget jevnt har gått ned de tretten åra jeg har fulgt salget, og prisene har gått tilsvarende opp, er det helt klart mange gode bok-kupp å gjøre for et våkent øye.

Og det blir som regel en del bøker. Noen ville kanskje til og med si mange. Det er dels fordi jeg ikke bare kjøper bøker til meg sjøl, men også til hele familien, samt at jeg forsøker å finne passende bokgaver til alle som er interesserte i å få bøker til jul og/eller bursdag - inkludert bøker til et utall barnebursdager, det vil si alle potensielle barnebursdager for et helt år. Boka er jo ikke mindre god bare fordi den har kosta mindre, og hvis en kjøper noen av de mindre kjente titlene, slipper en ofte hele bytteproblematikken. I fjor kjøpte jeg over femti bøker, i år landa jeg på like under tretti. Det sier en del om utvalget på årets salg.

Utfordringa er å huske hvilken bok som skal gis bort til hvem. Løsninga er et omfattende lappe- og hylle- og delvis gulvsystem, med tydelig kronologi og lett lesbar informasjon - men stabla slik at bokryggene er skjult. En kan jo risikere mye når folk stikker huet inn døra til arbeidsrommet mitt, for eksempel sveipende blikk. Det er pinlig om de finner sin egen gave, i alle fall for meg, men i vrimmelen av bøker er sjansen riktignok liten. Men det har altså skjedd, og jeg fikk meg ikke til å gi bort den samme boka bare sju uker seinere. Det blei til at jeg beholdt den sjøl.

Nå i helga skal jeg kose meg med å systematisere disse titlene:

De strålende
Nådeløse nordmenn: Gestapo
Prinsessen og grisen
Kaprerskip
Matboksen
Romeo og Julie & En midtsommernattsdrøm
Løgnen
Nådeløse nordmenn: Hirden
Gutta i trehuset med 13 etasjer
Norsk arkeologisk leksikon
Denne dagen, et liv
Noe godt hver dag
Emma og Thomas kommer igjen
Nådeløse nordmenn: Statspolitiet
Kirkefedrene
Akevitt: En guide fra Aalborg til Ægir
Mormormonologene
101 tv-serier
House of Cards
Jeg skal begynne på skolen!
Don Quijote
Jo visst kan Lotta sykle
Monster!
Personar du kanskje kjenner
Johannes Jensen
Boka uten bilder
Det usynlige biblioteket
Sagakongene

Fortsatt god Mammutjakt!

lørdag 4. mars 2017

Vårlesing

Våren er her, sjøl om den gjemmer seg bak lette snøflak og glatte bakker. Det er ofte om kvelden det kommer, vi ser snøvrimmelen i det beskjedne lyset fra gatelyktene nede på veien, og morgenen etter er det et rolig dekke over verden. På plattinga utafor huset er alt hvitt og stille, uten avslørende fotspor. På baksida av huset ser vi merker etter potene til en katt. I løpet av dagen smelter snølaget i solskinnet, og det drypper lystig i takrennene. I gata blir snøen til slaps. Så går sola ned, det fryser på, slaps blir til is og verden stivner, som om hun holdt på med noe da hun plutselig stansa midt i en bevegelse. Og ned kommer snøen, sakte i mørket. Det er mars.

Alexander L. Kielland
Jeg har ikke hatt tid til å lese mer av Kielland i februar, men gleder meg til å gi meg i kast med Gift. Det er bare en del annet som skal leses først!

Flatøybok
Flatøybok er ikke et hastverks-verk, så det går svært sakte framover. Jeg koser meg veldig med alle detaljene i boka, fra innbinding og sats til illustrasjoner og lesebånd. Og tåttene er svært interessante. Jeg ser fram til å skrive mer om dem!

Jens Bjørneboe
Jens Bjørneboe er stadig på ventelista, fordi han ikke blei prioritert i februar på grunn av biografilesinga. Men nå som jeg er i mål med de to bøkene jeg har lest på i det siste, kan det åpne seg muligheter.

Per Olov Enquist
Jeg har som mål å ta for meg sjølbiografien til Per Olov Enquist i løpet av året, og håper at biografisirkelen til Ingalill har en passende kategori. Kanskje snart? Inntil videre står boka på stedet hvil, det vil si i ulesthylla, helt der oppe til høyre.

Sigrid Undset
Jeg leser fortsatt på bøkene om Olav Audunssøn sammen med Birthe, og koser meg veldig. Fortellinga om Olav og Ingunn er spennende, mektig og intens, og Undset får tydelig vist hvilken mester hun er. Som med bøkene om Kristin er jeg fascinert av middelalderepoken og alle skildringene derfra, men det er i det mellommenneskelige det sitrer - både mellom de litterære personene og i leseren. 

Kate Atkinson
Det blei altså Kate Atkinson på meg i februarrunden av Bokhyllelesing 2017. Og det er jeg glad for, for Liv etter liv var ei god bok, basert på en original idé. Underholdende og solid gjennomført. Du kan lese mer om boka her. Lesekryss!

Halvor Tjønn
Boka om Egil Skallagrimsson, som jeg leste til første runde av Ingalills biografisirkel for 2017, blei både ferdiglest og omskrevet til fristen, noe som virkelig ikke hender hver gang. Lesekryss! Til neste gang, i april, er temaet død, noe jeg tolker dithen at vi skal lese om en som er død. Jeg får se hva jeg kan klare å finne fram til den tid.

Kjersti Annesdatter Skomsvold
Ei sorgmunter bok var det, boka om Mathea Martinsen, hun som er så redd for å leve at hun ikke tør før hun blir mer redd for å dø. Mye alvor, mange snurrige betraktninger og et herlig språk. Les mer om Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg her. Lesekryss!

Bokhyllelesing
I mars skal vi lese et verk som enten er skrevet i eller lagt til perioden mellom 1350-1700. Jeg er veldig usikker på hva jeg skal velge, og vipper fælt mellom sagalitteratur, annen middelalderlitteratur, Diderot eller Rabelais, ei historisk bok eller en annen historisk utgivelse. Jeg må velge snart, og velge godt. 

Marita Fossum
Om jeg mot all formodning kommer i mål med det meste over, vil jeg hente fram en roman jeg har hatt i hylla i flere år, nemlig Lykksalighet av Marita Fossum. Jeg har kun lest ei bok av henne tidligere, og er nysgjerrig på mer.

Faglitteratur
Jeg prioriterte ikke faglitteratur i februar heller, med mindre boka om Egil Skallagrimsson teller, og den er jo helt ærlig i et skikkelig grenseland mellom saga og biografi, gjenfortelling og historie. Uansett hvordan den klassifiseres, er den spennende!

Riktig god vårlesing!