Bokhyllelesing 3: Flatøybok

Bildekilde: SagaBok

Til tredje runde av Bokhyllelesing 2017 går vi bakover i tid, nærmere bestemt til åra mellom 1350 og 1700. Jeg hadde lenge planlagt å ta for meg et av de mange middelalderverkene jeg har stående i ulesthylla, som for eksempel Ramstasagaene, utgivelsen som kalles Tre riddersagaer eller rett og slett Tundals visjon. Jeg var også innom tanken å lese noe helt annet fra perioden, nemlig Rabelais. Men før jeg kom så langt at jeg begynte å bla i de aktuelle titlene, innhenta samvittigheten meg. Nå som jeg med viten og vilje skulle returnere til middelalderlitteraturen, kunne jeg ikke gjøre det uten å først lese ferdig bind to av Flatøybok. Som sagt, så gjort.

Flatøybok er hittil utkommet i tre av fem deler på norsk, og vil bli den første komplette gjendiktninga av det islandske middelalderverket med samme navn. Verket har navn etter stedet der det blei oppbevart, øya Flatey på Island. Manuskriptet blei trolig påbegynt omkring 1387 og fullført i løpet av 1390-tallet, og er slik sett innafor tidsramma. Mot slutten av 1400-tallet blei verket utvida med mange tillegg. Jeg har nå fullført bind to, som jeg begynte å lese i fjor. Tekstkorpuset er stort, og når en leser systematisk og konsentrert, tar det mye tid. De korte fortellingene som dominerer boka, tåttene, kan naturligvis også leses uten hensyn til historiske referanser og intertekstualitet. Spennvidda på tekstene er imponerende, og verket er av høy litterær verdi uansett tilnærmingsmåte. 

Det er kong Olav Tryggvason, på norrønt konungr Óláfr Tryggvason (963-1000) som er hovedpersonen i verket. Hans kongsgjerning er som kjent konsentrert rundt år 995-1000, og inkluderer bygginga av Norges eldste kirke på Moster i 995, grunnlegginga av Trondheim i 997 og det for kongen noe fatale slaget ved Svolder rundt år 1000. Olav var en av to kristningskonger med samme fornavn - den andre, Olav Haraldsson (993-1030), har fått tilnavnet den hellige. Det har ikke Olav Tryggvason fått, men tekstene om han følger i stor grad samme mal som for Olav Digre. Målet med mange av tåttene er å belyse Olavs kristningskamp, både av fysisk og psykisk art, og igjennom denne formidle den sanne lærdom og rette tro.

Saliggjøringa av Olav Tryggvason har lange røtter i Norge og på Island. En muntlig tradisjon antas å stamme fra tida rett etter Olavs død. Det oppstod raskt myter om at han skulle ha overlevd slaget ved Svolder og deretter funnet veien til dagens Syria, blant annet fordi spydet hans blei observert i Antiokia. Det ville jo ikke vært tilfelle om den rustningkledde kongen hadde drukna, sa de som visste slikt om saken. Behovet for at han var i live var med andre ord stort. Kunne det være noen som savna den brutale kongen? Eller er savnet et skapt, religiøst alibi? Noen av tåttene et stykke bak i boka tematiserer dette på ulik måte. 

Gjennom pergamentprøver har en klart å tidfeste Flatøy-manuskriptet nokså nøyaktig. En veit med andre ord at den muntlige tradisjonen har holdt seg i hevd fra Olavs levetid og til nedskrivingstidspunktet. Og en kan spørre seg om hvorfor folk har fortalt tåtter og fortellinger om Olavs kristningskamp i nesten fire hundre år. Etter å ha lest bind to av Flatøybok, forstår jeg det godt. 

Ytre sett handler tekstene om en konge som kristner, koste hva det koste vil. Men i møte med hedningene, som ofte er islendinger eller norske eneboere, er det sjeldent at kongen åpner som aggressiv og brutal. Ofte forsøker han å forstå. Han ser for eksempel verdien av hedensk kunst, og lar en kjent hedning beholde hovet sitt når han tar til kristendommen, bare fordi figurene er så flotte. Han søker også å bevise sin kristendom gjennom tevlinger, og konkurrerer blant annet i svømming, pilskyting og knivsjonglering. I disse fortellingene kombineres fysiske ferdigheter med djup refleksjon. Bildet som tegnes av kongen blir dermed mer og mer sammensatt jo lenger ut i tekstkorpuset en kommer.

Og en sammensatt konge er en fascinerende konge. Når han i tillegg misjonerer for troa i tida, er det ikke rart fortellingene blei ekstremt populære. Gjennom Olavs kamper for kristendommen blir tilhørere og lesere kjent med mange spennende og gjenkjennelige enkeltskjebner, kongens biografi, norsk og islandsk historie samt kristendommen sjøl, som kanskje egentlig er den virkelige hovedpersonen i verket. De mange hedningene tvinger kongen til å argumentere godt for sin tro, en argumentasjon som lett kan formidles flerfoldige ganger til skeptikere. Og når kongen sa det, må det vel være bra nok?

Flatøybok viser også at trosovergangen virkelig ikke var noe en tok lett på. Folk var usikre, skeptiske og mistenksomme til både hedendom og kristendom, og mang en tenksom person forsøker å finne veien ut av troskaoset på egen hånd. Kongen er riktignok en meget behendig medhjelper, men egen refleksjon er heller ikke til å utelukke: Ofte erkjenner hedningene sannheten sjøl og lar seg døpe frivillig. Det fremstår også som det foretrukne. I sjeldne tilfeller må kongen likevel la menn drepe på grunn av sin personlige overbevisning, og nokså ofte i andre sammenhenger, da ikke direkte i samspill med kristningsprosjektet, men med kongsgjerninga.

Tekstene i boka spenner fra svært korte tåtter på bare et par sider, til lange fortellinger bestående av mange elementer, underhistorier og småtåtter. En får raskt en fragmentarisk følelse, men når en har lest en del tekster, ser en hvordan alt henger sammen og at mange personer dukker opp i flere tekster. Persongalleriet er enormt, og flere hundre mennesker er lista opp i navneregisteret bakerst i boka. Blant annet er det seksten mann med navnet Kjetil, med tilnavn som den einhendte, den høge, den spake, Digre, Fivlske og Heimske, det fins seks kvinner med fornavnet Gunnhild, tre menn heter Ossur, fire mannfolk heter Må, tolv kvinner heter Torgerd og seksten nye mann heter Torkjell, som Torkjell trønder, Torkjell den tynne, Torkjell Fostre, Torkjell Høge, det er Torkjell Klypp, Kravla, Kugge, Måne, Nevja, Raude, Sølv og Treve. Mange av disse veit vi med sikkerhet har eksistert, da deres genealogi kan føres tilbake til Landnåmabok og lignende.  

Å lese Flatøybok er derfor ikke bare å lese tåtter om kristningskongen Olav Tryggvason. Det er å lese norsk og islands ættehistorie og landshistorie, det er kristendomshistorie, det er psykologiske portretter og spennende underholdning. Noen av tekstene er repetitive og formelaktige, mens andre er frodige og kvikke. Mange av tekstene overlapper hverandre og går slik sett i kommunikasjon med hverandre, andre står i intertekstuell gjeld til andre sagaer utafor Flatøy-korpuset som hentes fram i større eller mindre grad. Verket er et lappeteppe av stemmer og stemninger som føres profesjonelt i pennen av to prester, men heldigvis har en del av den muntlige fortellerkunsten blitt med over i teksten, slik at de skriftlige foreleggene også bærer preg av fortellerens identitet. Slik blir de stadig skiftende perspektivene og det store persongalleriet gjort troverdig. 

Boka er et lesereksemplar fra forlaget SagaBok.