Bokhyllelesing 6: 1990-tallet

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått ei uke ekstra på å komme i mål med årets sjette runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet denne gangen var å lese ei bok fra 1990-tallet, henta fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med 1990-tallsbøkene:

- Hedda leste Hamlet av William Shakespeare

- Trudelutt leste Förflutenhetens landskap av Peter Englund

- Gro leste Før du sovner av Linn Ullmann

Før runden begynte, var vi ti påmeldte. Elisabeth slang seg på underveis, men varsla på samme tid en forsinkelse. Birthe har også sagt ifra om at hun ligger bak skjema. Elida trakk seg, mens Signe skreiv et lesesirkelinspirert innlegg om hva hun leste på 1990-tallet. Likevel er det bare tre deltakere som har lest og skrevet om sine utvalgte titler. Den observante leser ser at min tittel skiller seg kraftig ut, og at den slettes ikke er fra 1990-tallet. Men til mitt forsvar så var det ei utgave fra 1996, og den var så å si det eneste jeg hadde i hyllene (jeg valgte bort den planlagte Byattboka Besettelse). Ellers kan jeg bemerke at sjangervariasjonen denne gangen var god - jeg leste dramatikk, Trudelutt essays og Gro en roman. 

Men jeg savner tilbakemeldig fra Silje, Bjørg, Astrid Terese og Monika. Dere meldte dere på med en såpass variert gjeng som Margaret Atwood, Stig Sæterbakken, Dean Koontz og Toni Morrison. Hvordan har lesinga gått? Har dere begynt, gitt opp, lest, men ikke skrevet eller glemt hele greia? Eller var 1990-tallsbøkene helt feil nå i seinsommervarmen?

For min del var det overraskende vanskelig å finne 1990-tallsbøker i ulesthyllene. Det skyldes nok at jeg ikke blei en habil bokkjøper før litt innpå 2000-tallet. Da 1990-tallet stod på som verst, leste jeg serien om Den lille vampyren for tredje gang, jeg oppdaga Maria Gripe og vokste fra Roald Dahl, leika med polaroidkamera hos Idun, lånte Girls og Starlet av Marte, hørte på Spice Girls med stor skepsis og revna buksa på klatrestativet. Så kom ungdomsskolen og hormonene tok bøkenes plass for ei stund. Da jeg kom tilbake, var år 2000 allerede forbi, og etter å ha lest det meste norske ungdomsbokforfattere hadde å by på, som stort sett handla om håpløse gutter, var Agatha Christie neste forfatter ut. Derfor er 1990-tallet et tiår som nesten er forbigått i stillhet her hos meg. Naturligvis fins det enkelte titler i hyllene, men de er da lest for lenge sia. Hvordan gikk dette hos deg? Fant du ei 1990-tallsbok, eller var det vanskelig? Hvorfor? 

Som sist var også denne runden nokså åpen, og alle deltakere kunne fritt velge mellom sjangre, forfattere, språk, tematikk og så videre - noe som gjenspeiles hos oss som faktisk har gjennomført. Og jeg lurer på om dette er noe dere liker, å lese ut ifra et bestemt tiår eller en litterær epoke, men ellers stå helt fritt i valg av bok. Kunne det vært interessant å trekke dette med videre i leseutfordringa, og for eksempel lese ei bok fra romantikken, barokken, naturalismen eller lignende? Tilbakemeldingene jeg får vil være med på å forme neste års kategorier, så si ifra dersom du føler at du brenner inne med noe.

Jeg koste meg veldig med den usedvanlig begava dramatikeren William Shakespeare denne måneden, en forfatter som naturligvis ikke hører til på 1990-tallet, men som likevel har overraskende mye å lære oss moderne eller postmoderne mennesker. Hamlets strid er av eksistensiell art, og heldigvis er dette noe menneskelig den teknologiske utviklinga ikke har klart å frata oss. Tvil og tro kan vi ikke bruke maskiner til, heller ikke til å avgjøre rett og galt i et komplekst samfunn. Vårt indre, moralske kompass er viktigere enn noen gang, og vi gjør oss sjøl bare en bjørnetjeneste om vi ikke følger det. Den gylne regel gjelder uansett om vi logger på eller av. 

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 er i uke 38, fra 14. til 20. september. Da har nok høsten kommet de fleste steder i landet, og med den kanskje også susende vind og piskende regn. Da passer det ekstra godt å krype sammen i sofaen eller i yndlingsstolen for å lese ei fenomenalt god bok. Og er det noen som kan skrive gode bøker, så er det franske menn, i alle fall om en skal tro nobelprisstatistikken. Mann eller kvinne spiller forsåvidt ingen rolle her, det viktige er å finne fram til ei bok som er skrevet av en forfatter som har fransk som skriftspråk. Ellers står du helt fritt med tanke på sjanger, litterær epoke, forfatter, tematikk og så videre. Sjøl skal jeg lese Balzac, og jeg gleder meg! 

Hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt. Kanskje blir du den heldige vinneren?

Gjesteblogger: Fra talglys til dioder

Bildekilde: Antikvariat.net

I essaysamlinga Förflutenhetens landskap fra 1991, fokuserer Peter Englund (f. 1957) først på Den Store Historien, med revolusjoner, krig og økonomi, deretter på Den Lille Historien, som er minst like interessant. Her reflekterer han humoristisk og elegant over noen av de ulike mentalitetene vi kan lese og tolke ut ifra tekst, bilder, arkitektur og musikk i tidligere tider. For eksempel mener han at misnøye, som følelse, utviklet seg med industrialismen. Han forteller gråtens historie og skrekkens historie og reflekterer omkring tiggerne, som var en bitteliten del av middelaldersamfunnet. De ble erstatta av en hærskare med fattigfolk under nødsårene på 1500-tallet. Middelalderens tiggere fikk mat, klær, en slant og en bønn, mens de mange nye fattige ble jagd ut av byen, og slått med stokker om de kom tilbake. Slik oppsto den moderne fattigdommen i kjølvannet av det gamle samfunnets sammenbrudd. 

Noen sterke oppfatninger går igjen, blant annet innsikten i at middelalderens mennesker var prisgitt naturen og fanga i jordbrukets organisering. Livet ble forstått syklisk, med gjentagende årstider og arbeidsprosesser. Folk gjorde arbeidet når det var nødvendig, men hvilte ellers mye. Den trange boformen, den kollektive identiteten og organiseringa, bygde et sterkt fellesskap det var uønskelig å falle ut av. Uten familien eller landsbyen var man ingenting. Ensomhet ble forstått som den ytterste fattigdom. Forskjellen på folk var ikke stor, for kapital hadde ikke begynt å hope seg opp. Derfra tar han sats og forteller blant annet om ensomhetens utvikling, fra utstøtelse, til selvvalgt frirom og videre til den gode ensomhet som et privilegium.

Peter Englunds doktorarbeide er om mentalitetshistorie på 1600-tallet. Ikke rart at detaljene han forteller om fra nettopp den harde perioden i Europa på 1500- og 1600-tallet er fascinerende. Den gamle samfunnsorden går i oppløsning og byggesteinene for vår moderne tid legges langsomt, med stor menneskelig smerte. Det som gjør disse essayene vel verdt å lese, er den bevisste plasseringa av små, betegnende detaljer, og den kontinuerlige historiske linjeføringa. Et eksempel: Talglys soter. Åpne peiser soter. Husene blir grålige og skitne, men ingen bryr seg om det før oljelamper med glasskolber rundt flammen kommer på 1700-tallet. Den lyser tjue ganger mer enn et talglys, og man ser skitten inne! Fenomenet Vårrengjøring oppstår i overgangen til 1800-tallet. Disse lampene gjør det mulig å lese innendørs også om kveldene og i vinterhalvåret. Lesekyndigheten øker, flere vil ha lys, og det blir behovet for enda sterkere lys. Stuelivet utvikles og med det trangen til komfort, flere møbler, flere avsondrede soner og rom, som i sin tur må holdes reine og luftes. Detalj og linje i ett.

Englunds form er besnærende, og det er lett å bli forført og underholdt av de lange resonnementene ispedd et vell av fakta. I boka gir Englund korte essenser av større verk, som tematiserer f. eks. tidsforståelsen i ulike historiske epoker, opplevelsen av lys og mørke, plasser og hus. Litteraturlista er fyldig og Englund krediterer raust og skikkelig andres tanker og arbeid i en lettflytende tekst. Han viser fram og reflekterer rundt så ulike temaer som arbeidstid, renslighet, krig, religion, begjær og seksualitet.

Denne essaysamlingen kan anbefales! Husk den ble skrevet før Google og faktasjekk på nettet ble mulig og vanlig. Peter Englund ble en akademisk stjerne og en populær forfatter med denne boka, en posisjon han har tatt vel vare på, og som han nok fortjener. I fjor gikk han av som sekretær for Svenska Akademien, for igjen å kunne vie seg til sitt forfatterskap. Det var et godt valg for oss lesere. Ofredsår, fra 2010, fikk Augustpriset i Sverige, så det er bare å glede seg!

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 6, 2015

Nobelprisen i litteratur 2014

Og så er vi brått veldig med i nåtida. Det er 2014, og nobelprisen i litteratur for inneværende år skal deles ut klokka ett. På Nobelprize.org teller de ned med ei diger digital klokke, og nå er det tre timer og tre minutter igjen. Det er et helt år sia canadiske Alice Munro (f. 1931) blei beæra med utmerkelsen. Vil det bli nok ei canadisk dame i dag? Jeg tror ikke det, men jeg håper likevel. Håper så inderlig at det endelig er Margaret Atwoods (f. 1939) tur.

Klokka er ti, og jeg har allerede åpna de aktuelle nettsidene. Jeg skal følge pressekonferansen i sanntid, i år som i fjor, og jeg gleder meg til øyeblikket når de høye, slanke dørene går opp, de i hvitt og gull, og budbringeren, professor, forfatter, historiker og ständig sekreterare for Svenska Akademien, Peter Englund (f. 1957), kommer ut. Han kommer til å være ulastelig antrukket i år som i fjor, vel vitende om at akkurat nå er hele verdens blikk retta mot han i noen minutter. Han kommer til å være glad, for det er nettopp det det er, en glede, å etter mange måneders intenst arbeid endelig kunne annonsere hvem som blir årets mottaker av verdens gjeveste litteraturpris, som i tillegg til heder og ære, et navn i historiebøkene, en storslått seremoni og selskap med de svenske kongelige, får en god slump penger. Hele åtte millioner svenske kroner! Med litt sunt vett kan forfatteren leve svært godt resten av livet.

Men hvem blir det i år? Det er umulig å vite. Svenska Akademiens veier er like uransakelige som en viss annens. Når jeg ett år tror at jeg endelig har forstått hvordan de tenker og hva de legger vekt på, gir de prisen til en forfatter få visste fantes, som skriver helt annerledes, som utfordrer alle etablerte tanker om litterære verdier og som så absolutt utfordrer en konform litterær smak av høyere sort. Peter Englund lirer fra seg noen strofer - Svenska Akademiens begrunnelse i korthet. Og verden undres, i alle fall gjør jeg, på hvordan i alle dager dette henger sammen.

Det er kanskje ikke så rart at jeg ikke får det til å henge helt i hop. Jeg, og mitt ene hode, mot de atten hodene som er innvalgt til Svenska Akademien (minus Kerstin Ekman (f. 1933), som ikke har møtt sia 1989, i protest mot (den manglende) behandlinga av forfatterkollegaen Salman Rushdie (f. 1947)). Sytten av Sveriges ledende og mest intellektuelle hoder, som hvert eneste år leser ekstremt mange bøker fra hele verden! Jobben deres er å lese, finlese, nærlese, studere, analysere, diskutere, veie opp mot hverandre. De setter seg inn i hele forfatterskap, tragiske skjebner, vonde barndomsår, såre erindringer, forrykende romaner, digre verk, lyrisk språk, fantasifulle virkemidler, i det som ikke blir sagt, men som likevel er der. Og på en eller annen måte, nesten magisk, tror jeg, klarer de å måle umålbare størrelser opp mot hverandre, slik at de, ved sommerens slutt, begynner å nærme seg en endelig kandidat, og når det blir oktober, må de bare bli enige om en. En som er verdig. En som har berika, eller skal komme til å berike, ikke bare dem, men hele verden, med sin litteratur, sitt språk, sin intensitet og livsfølelse.

Hvert år håper jeg at en av mine forfatterfavoritter får prisen. Det er sjølsagt veldig partisk og muligens en smule egoistisk, men like fullt et godt begrunna håp. Jeg har aldri lest noen som skriver som Margaret Atwood, som bruker hele vår kultur- og litteraturarv i sin produksjon, som pakker bøkene fulle med intertekstualitet og fiffige omskrivinger, som har et politisk budskap så vel som et litterært. Jeg har heller aldri lest noen som får meg til å føle slik Per Olov Enquist (f. 1934) gjør. Han stempler orda inn i meg, ned i meg, presser historia inn i sin særegne form, han tvinger historia si fram mer enn han forteller, stadig kjempende med sin egen historie, sitt eget liv. Han har skapt en helt egen sjanger, hvor luft og pust er avgjørende, hvor spenning eksisterer på et annet nivå, hvor alt er som av en annen verden. Og ingen setter seg inn i et materiale som britiske Ian McEwan (f. 1948). Hans sans for detaljer, hans respekt for et grundig bakgrunnsarbeide er imponerende. Gang på gang går han inn i helt nye fagområder, og han skriver imponerende trygt og sikkert, sjøl om prosjektene hans ikke alltid er like vellykka. Grunnsteinene i hans bøker er alltid kommunikasjon mellom mennesker, og der er det svært mange fallgruver. Han utnytter dem til det fulle og skriver mye sant om det moderne mennesket. Og vår egen Jon Fosse (f. 1959), da, som jeg alltid heier litt på, mest i smug, for det er koselig å heie på en norsk, og han, med sine intense, knappe romaner, dikt og skuespill, er den jeg tror har best sjanse av våre nålevende forfattere. Men han er veldig ung - i alle fall i nobelprissammenheng. Likevel, uansett hvor gode de er, favorittene mine, så er det vel lite trolig at noen av dem får denne utmerkelsen i år.

Femti sekunder igjen. Det er sjette gangen Peter Englund skal annonsere årets prismottaker. Han har prøvd nøkkelen i låsen til de doble dørene, kan en fortelle, og den funker i år også. Heldigvis. Bare ti sekunder igjen. Og der kommer han ut av den venstre døra, han lukker igjen etter seg og går opp på den lille scenen som er laga spesielt til annonseringene av prismottakerne, han har rosa slips, rosa sløyfe på brystet, hvit skjorte og svart dress. Og han sier:

Vi har nyss avsluttat vårt møte. Och vi bestemde då at 2014 års nobelpris i litteratur skal tilldelas den franske forfattaren Patrick Modiano (f. 1945).

Det blei altså en av disse uransaklige veiene denne gangen. Han er jo helt ukjent (bare tre av bøkene hans er oversatt til norsk, og de kom ut på 1970- og 1980-tallet)! Jeg klarer ikke la være å tenke at denne franskmannen, ja, for det blei enda en franskmann, den ellevte i rekka, kanskje er et resultat av et kompromiss. De har ikke en gang fått tak i han, kan Englund fortelle. Hvilket sjokk det må være... Like fullt: Gratulerer så mye!

Intet nytt fra Vestfronten

Bildekilde: Bokelskere

Av og til har jeg leseropplevelser som er så sterke og intense at det er vanskelig å skrive eller snakke om boka i etterkant. Det er som om boka, sjøl om den er ferdiglest, fortsatt ikke er ferdig. Sjøl om det faktisk er mange dager sia, eller uker, sjøl om huet burde ha gjort jobben og faktisk gjør jobben, bearbeider teksten, budskapet, forsøker å ta det hele innover seg. Men på en eller annen måte jeg får det ikke helt til likevel. Et sted i prosessen stopper det opp. Kanskje det blir for mye? Kanskje det er for ille?

Ille, og mer enn det, er det i alle fall i maiboka i Lines lesesirkel, Intet nytt fra Vestfronten (1929) av den tyske forfatteren Erich Maria Remarque (født Erich Paul Remark, 1898-1970). Det var helt overraskende at akkurat denne boka skulle bli en slik intens leseropplevelse for meg. Ikke er jeg spesielt glad i krigsbøker, og jeg er heller ikke så godt bevandra i tysk litteratur som jeg kanskje burde være. Jeg har naturligvis hørt om både forfatter og bok før, og i en periode i tenåra, da jeg blant anna leste Bjørneboe, prøvde jeg desperat å få tak i ei utgave til odel og eie. Alt jeg fant var noe fillete greier på et antikvariat, og det fikk bli der det stod.

Nå fikk jeg tak i ei fillete utgave fra biblioteket. Og sjeldent har vel bokas ytre utseende og indre tilstand passa bedre til dens faktiske innhold. Min Aventura pocket (Gyldendal) fra 1993 er nesten sønderrevet. Sider ramler ut når de sjøl vil, det er mengder av eselører og flekker, rifter, stempler, pennemerker og en mengde tape. Med forsidas svarte, strenge, uniformslignende bakgrunnsfarge, små symbolske flekker med rødt, hvitt og grønt som er henholdsvis den tyske krigsørna, krigskorset og det anonyme, skyggefulle soldatansiktet, blir boka i seg sjøl mest som en soldat, som etter krigen (lesinga) kommer tilbake som noe annet enn det den var da den dro (fra biblioteket). I alle fall har denne boka blitt noe uendelig anna for meg.

Det er den unge jeg-personen Paul Bäumer som beretter denne nederlagsfortellinga, og hans opplevelser er langt på vei sammenfallende med forfatterens egne. Både Erich Paul Remark og Paul Bäumer er soldater på tysk side under første verdenskrig. Erich innkalles i 1916, Paul melder seg så tidlig som i 1915. Ingen av dem har peiling på hva de går til. Når de ankommer rekruttskolen er de unge og uskyldige, etter ti uker har de lært å gå i takt, bli skjelt ut, feie golvet med tannbørsten, pusse sko, bære tunge sekker, gjøre honnør, kravle i gjørma, gå parademarsj og sikte med geværet. Så kjøres de i kolonne ut til fronten nattestid, de skal avløse, de skal i krig. De har fortsatt ingen peiling på hva de går til. Men når granatene suser, bombene sprenger og mitraljøsene knatrer, begynner de å skjønne at det ikke er leik eller øvelse. Når de ser istykkerskutte kropper ligge blodige og aleine, med umulige vinkler på kroppsdelene og stivna ansiktsuttrykk, blir de stille.

Remarque var "heldig" - han blei skada i Flandern-slaget sommeren 1917 etter halvannen måned ved fronten og lå på lasarettet i over ett år før han blei bra. Da var kapitulasjonen svært nær, og Remarque slapp å dra ut igjen. Men krigsopplevelsene slapp han aldri unna. De skulle kverne og kverne i han i nesten ti år, før han endelig tok motet til seg for å skrive dem ned. Det skulle bare være for hans egen skyld, mest som terapi. Kanskje han, hvis han fikk satt ord på alt han hadde inni seg, ville få fred. Forfatteren lar Paul Bäumer få en litt annen skjebne enn seg sjøl. For eksempel melder Paul seg tidligere, og er mer i krigen i forfatteren. Et stykke uti boka blir Paul skada, og sammen med kompisen Albert Kropp må han være ei stund på et katolsk lasarett. Så blir Paul erklært tjenestedyktig og sendt ut igjen til skyttergravene og sjukdommene og skadene og døden.

Verken Paul eller Erich var aleine og forlatte i militæret. Hele årskullet til forfatteren blei innkalt i 1916, og attenåringene dro i samla flokk fra skole, gård, bygd og by til nærmeste innrulleringssted. Slik er det også for den da 17 år gamle Paul. Han drar sammen med skoleklassen sin. Alle kjenner hverandre, de kommer på samme rekruttskole, i samme kompani, de sover sammen i brakkene om natta og trener sammen i kasernegården om dagen. De drar til fronten sammen. De ligger i skyttergravene og granathullene sammen. Mange ganger drar de til fronten, fjorten dager i strekk med lite søvn og dårlig mat under konstant artilleribeskytning. Mange ganger. Men når de kommer tilbake, består ikke kompaniet av 150 friske unggutter lenger. Kun åtti er igjen. Av de tjue i klassen er en på asyl, fire såra og sju døde. Og etter hvert som Paul forteller og krigen ruller videre, blir de stadig færre.  

Ei klok dame fortalte meg nylig noe hun hadde lest i ei essaysamling av den svenske historikeren Peter Englund. Folk tror det ikke, skriver han, men første verdenskrig tok livet av ni av ti unge gutter i hele ti årskull. Ni av ti. Det er vanskelig, for å ikke si umulig, å virkelig begripe hvor mange mennesker det egentlig er. Det ville for eksempel vært alle de åtte gutta jeg gikk i klasse med på barneskolen. Kun femten av alle de 150 gutta på hele ungdomsskolen ville overlevd, kanskje nesten 25 av gutta på videregående. Og de ville til sammen bare utgjøre en forsvinnende liten brøkdel. For hva? Og for hvem?

I følge soldaten Paul Bäumer og kameratene hans er krigen et resultat av at to land har fornærma hverandre. Et fjell i Tyskland kan vel ikke fornærme et fjell i Frankrike, er det en som sier. To nasjoner har fornærma hverandre, to folk. Kunne de ikke løst det på en annen måte, undrer ungguttene. På hvilken måte gir det mening at vi er her, at vi sloss mot andre unge gutter, at vi dreper, at vi dør? Helst vil de at krigshisserne, ministrene og andre høyt på strå skal fekte mot hverandre, utspille krigen seg i mellom. De kunne heller sett på. Så ville de blitt spart, de og de allerede døde kameratene. Så ville de sluppet å bli bråvoksne, gamle og til slutt umenneskelige. De ville sluppet å leve som dyr, utsulta, ensomme, redde og desperate, dyr som kun handler instinktivt og hiver seg ned når det smeller, som roper ut sin angst med munnen pressa ned mot den blodstenkte jorda, som lytter til raketter og granater, eksplosjoner og skritt, som teller sekunder, skyter og dreper før de sjøl blir drept.

Likevel, og det er kanskje underlig, men desto imponerende godt gjort, er ikke Intet nytt fra Vestfronten en nitrist og deprimerende roman. Når gutta er tilbake i kasernegården eller i brakkene, når de er trygge og får litt bedre mat, er det kort mellom artige påfunn og kjappe replikker, særlig fra Tjaden. De har det moro med det de kan - avluser seg, røyker, drikker og spiller kort, stjæler ei gås, svømmer over på de alliertes side for å hygge seg med noen franske piker, driter ut korporal Himmelstoss, ler av Kat, som alltid finner mat, og forteller hverandre historier fra tida før. Båndet mellom dem er unikt og ubrytelig når de er i brakkene, og i skyttergravene er det kun døden som kan skille dem. De lever når de kan og holder pusten ellers. De kan ikke tillate seg å tenke for mye, for da blir alt så ille. Galgenhumoren holder dem gående, og er høyst nødvendig i ei så alvorlig bok, for leseren også. Ellers ville krigsrealismen tatt helt overtaket og hjemsøkt enhver.

Gradvis tiltar alvoret. Krigen blir verre. Rekruttene er til mer bryderi enn til hjelp, for de kan jo ingenting. Paul og kameratene hans er som veteraner å regne, for de har overlevd mange angrep og er fortsatt med. De hører forskjell på granatene og de ulike rakettene, de ser hvilke våpen som har gjort skade i bakken eller på kroppen. De veit at gassen ligger lengst nederst mot bakken eller i granathullene, og at en må vente med å ta av gassmaska til en har kommet seg opp. De veit hvordan du skal bruke bajonetten, at du må kjøre den opp gjennom buken nedenfra og ta spenntak for å få den ut igjen - den setter seg ofte fast mellom ribbeina. De veit at det er best å bruke den kvasse jordspaden i nærkamp, med ett velretta slag kan du kløyve en hel mann. Og de veit at maten hos de allierte er mye bedre enn i de tyske skyttergravene, så under et stormangrep gjelder det å få med seg så mye corned beef som mulig.

Det blir stadig lenger mellom hver gang gutta får slappe av og le. Stadig er de sultne og utmatta, avløsninga kommer aldri, det fins ikke nok folk. Et lett, godt oppdrag er derfor å bevokte en bebyggelse som er fraflykta på grunn av sterk beskytning. Gutta finner mat - hermetikk og levende griser, ferske grønnsaker og ekte kaffe. Nærmest i ekstase lager de seg en festmiddag i et forlatt hus, og Paul må jevlig dukke for å ikke bli truffet av salvene fra flyene mens han steiker potetlomper. Kanskje er de blitt skjødesløse med sitt eget liv da dette måltidet brått betyr alt. Men etter å ha overlevd så lenge i skyttergravene, hvor nervene er i helspenn hele tida, hvor en aldri får sove, aldri får hvile, har de behov for å avreagere skikkelig, være seg sjøl i den grad de kan og ikke bare anonyme soldater under harde stålhjelmer. Krigskritikken til Remarque, som både er i, mellom og over linjene, er knallhard og kompromissløs.

Jeg opplever at Erich Maria Remarque i denne velformulerte, interessante og forferdelige romanen ikke skildrer vold for å skildre vold aleine. Han velter seg ikke i detaljene, han utbroderer ikke unødig. Han skriver akkurat så mye at det gir leseren levende bilder i hodet, bilder som gjør vondt. Det er den livredde rekrutten som gjør i buksa, den skada, ropende soldaten som de leiter etter i flere dager mens lydene hans stadig blir lavere, det er granatsjokk og rømningsforsøk som ender verre enn tragisk, den franske soldaten som Paul knivstikker i et av uendelig mange granathull, korporal Himmelstoss som pingler ut i sikkerhetsrommet, den blodige ryggen til Haie Westhus og løytnant Bertinck som dør mens han redder kompaniet sitt. Forfatteren skildrer volden fordi det er nødvendig at vi som leser forstår. Forstår hvordan det var å være der, være et ubetydelig menneske, være ingenting, bare en skitten, sulten og redd gutt i våte støvler, fillete jakke og blodig skjorte som med stivfrosne fingre forventes å tilintetgjøre fienden så fort det glimter i det tunge, svarte nattemørket. Bare synd kanonløpene er så sønderslitte at granatene ofte sprenger på tysk side. Bare synd soldatene like ofte dør av sult, sjukdommer og skader som av angrep fra de allierte. Vi må forstå grusomhetene i dette, slik at det ikke gjentar seg.

Romanen er godt komponert, som en sakte nedadgående spiral, som veksler mellom underholdende brakkeliv, mange nervepirrende frontdager og smertefulle skildringer av magre russiske krigsfanger, matmangel, sjukdom og massedød. For eksempel når gjengen ankommer fronten og ser de nylaga kistene som står klare - de er laga til dem. Eller når kirkegården blir beskutt og soldatene befinner seg side om side med lika av sine venner. Det er vondt å lese, og jeg grein mange ganger underveis. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette er en svært realistisk framstilling av en unggutts møte med krigen og det harde livet som soldat. Boka er også språklig sterk, men tilgjengelig, med et stort ordforråd og et variert vokabular hos soldatene, inkludert kodeveksling, noe som gjør teksten enda mer virkelig.

I tillegg kommer en så tett på Paul at han nærmest blir sprell levende. Den ramme lukta av blod, avføring, svette og råtnende lik slår i mot meg også, og jeg kvier meg for å spise det mugne soldatbrødet som er alt vi har. Tematikken, hendelsene og skildringene er sjølsagt fæle, men Remarque makter å heve blikket fra skyttergravene. Han spør etter ansvar og rettferdighet, etter ideologisk overbevisning, etikk og moral. Hvordan kan en regelrett nedslakting av Europas unge menn legitimeres, rettferdiggjøres? Han påpeker spriket mellom de unge guttas barnlige og ivrige krigsleikforestillinger og de faktiske tilstandene i skyttergravene, mellom hva de lærer på rekruttskolen og hva de faktisk har bruk for i felt. Han etterlyser kritikk og medfølelse, og jeg føler at boka roper: Se hva dere har gjort! Se på oss, hva vi er, hva vi ikke lenger er, hva vi har tapt! Hvem skal vi være sinte på? Til hvem skal vi skrifte? Hvordan skal vi leve nå, etterpå? Men mest av alt åpner han for at alle som ikke deltok i krigshandlingene på tysk side, på tapersida, kan begynne å forstå hva det innebar, hva det kosta. Og han spør, åpent og retorisk på samme tid, om det var verdt det.

Jeg har blitt djupt berørt av boka, og er samtidig veldig fascinert av forfatter Remarque som person, som tok det katolske Maria som mellomnavn allerede i 1922, og som endra etternavnet for å hedre sin døde mor i 1929. Dette mennesket som gjennomlevde den grusomme krigen, som kom ut av den og samtidig ikke, som for alltid var litt ødelagt, som aldri fant ro og som streifa rundt mellom mennesker og land og yrker til sin død, som via livet sitt til å skrive om mennesker som lever med og i krig, mennesker på flukt, illegale mennesker, overflødige mennesker. Hele forfatterskapet hans henger sammen, fra den forsiktige debuten i 1920, til de posthume utgivelsene, den siste i 1994.

Og sjølsagt er berettelsen om hans mest kjente roman nærmest som et eventyr. Den blei skrevet på noen måneder i 1927 og blei først publisert i ei avis i november og desember 1928, før den kom som bok 29. januar 1929. På de tre første månedene solgte Im Westen nichts Neues over 600.000 eksemplarer, og før året var omme, var millionen nådd. I tillegg solgte den samme år en million eksemplarer fordelt på 22 ulike språk verden over, deriblant dansk. I 1932 blei boka oversatt til sitt 29. språk, og flere fulgte. Den første norske oversettelsen kom ikke før i 1955. Filmen derimot, kom lynraskt allerede i 1930, og regissøren kunne innkassere to Oscarstatuetter for innsatsen. Og nå i dag har boka solgt i åtte millioner eksemplarer verden over og regnes som en av de viktigste moderne klassikerne i Europa.

Det er sjelden et verk får bli så viktig, og ikke bare for et årskull eller to eller ti, men for en hel generasjon. Under Nazi-Tyskland blei boka ulovlig og brent i hopetall, men sirkulerte godt under bordet, og den blei naturligvis mer enn tilgjengelig etter at andre verdenskrig var over. Opp igjennom resepsjonshistoria har både krigshissere og pasifister gjort krav på sine ulike tolkninger, men det er sistenevnte som til slutt trakk det lengste strået, mest på grunn av Remarques lille innledning: "Denne boken skal hverken være en anklage eller en bekjennelse. Den er bare ment som et forsøk på å berette om en generasjon som ble ødelagt av krigen - på tross av at den unnslapp granatene." Den eneste boka som har solgt mer enn Remarques roman i Tyskland, er Bibelen. Romanen, som på mange måter er en dannelsesroman, er rett og slett definerende, både for epoken mellom 1914 og 1940, og for menneskene - deriblant Erich Maria Remarque sjøl, den militante pasifisten.