Winterkrigen

Bildekilde: Bokelskere

Uten at jeg helt veit hvordan det skjedde, så fant jeg plutselig bok tre om Ingrid Winter, Winterkrigen, i ulesthylla mi en dag i november. Jeg kikka nøye på den før jeg tok den ut, og deretter måtte jeg bla fram og tilbake i boka i mange minutter før jeg tok sjansen på å lese den. Janne S. Drangsholt (f. 1974) er nemlig ingen ny forfatter for meg. Foruten det humoristiske oppslagsverket Fra Shakespeare til Knausgård fra 2020, har jeg også lest de to første bøkene om Ingrid Winter, Ingrid Winters makeløse mismot fra 2015 og Winter i verdens rikeste land fra 2016. Winterkrigen kom ut i 2018, og har allerede fått en oppfølger i Winterferie fra 2023. Men den kommer nok ikke jeg til å lese.

Nei, for nå er det nok Ingrid Winter for meg. Jeg har ikke lyst til å lese mer om ei voksen dame som surrer og styrer, syter og sutrer, som hemmeligholder og juger og gjør alt verre for seg sjøl og alle andre både hjemme og på jobb. Jeg vil ikke lese om ei nevrotisk og ekstremt sjølopptatt dame med svakhet for vin og tendens til depresjon, jeg har fått nok av kaosfamilien der ingenting egentlig kjennes viktig nok, men som alltid likevel finner veien ut av uføret som Ingrid ofte roter dem inn i, og jeg har i alle fall fått nok av fæle fotballmødre, kjipe lærere, vrange familiemedlemmer og usannsynlig kleine kollegaer som både kliner og drikker og ramler her og der. 

Det fineste i boka er skildringene av Ingrid som mor, der hun møter på nye utfordringer i forhold til de tre døtrene Alva, Jenny og Ebba. Sjøl om panikken og krisemaksimeringa først rår i alle situasjoner, i typisk Ingrid-stil, synes jeg Ingrid håndterer mye av det de går igjennom veldig godt. Hun gjør noe jeg opplever er viktig: Hun er på samme side som barna, og hun støtter dem, sjøl om hun er fortvila og rådvill underveis. Her er det ingen tegn til å drite ut eller å snakke stygt om, mens det i resten av boka gis i glatte lag både titt og ofte. Det er til stor forskjell for mye eldre litteratur, der hensynet til barna ofte kommer svært langt ned når det er snakk om prioriteringer.  

Det mest gjenkjennbare i teksten er den masete og travle opptakta til julaften med både adventskalendere, gaver, tvangsvisitter, mas, planlegging av mat, organisering av julaften og ikke minst den kaotiske julefeiringa. Alle karakterene og situasjonene er overdrevent skildra, inkludert en viss julegave som pakkes opp av yngstejenta på julekvelden. Slik ville det aldri vært her hos meg, det er i alle fall sikkert. Og jeg strever med å forstå hvordan og hvorfor Ingrid kjører seg fast i slikt hun egentlig ikke vil. Det er faktisk ikke ulovlig å si nei. Tenk å invitere mange mennesker til jul, helt uten at ektefellen din veit om det! Og tenk at den beste delen av julaften er når Bjørnar, Ingrid og jentene sitter i fred på loftet! Kunne de ikke hatt det sånn hele tida, da?

Det som, tro det eller ei, virker mest troverdig, er alt styret på arbeidsplassen til Ingrid, og endringene de gjennomgår der. Akademia, med alle dens underligheter, blir tatt på kornet, og både høy og lav får så hatten passer. Der er det ledere som klemmer igjennom omfattende endringer uten å ha hørt med de ansatte først, grusomme kontorløsninger og skrekkelige kollegaer, innbilske masterstudenter tror at ei oppgave skriver seg sjøl eller av veilederen eller en blanding, og kleine julebord med ulykker. Heldigvis, i denne sammenhengen, er Ingrid ei dame som ikke gir seg. Det viser integritet og styrke, men det forsvinner litt når Ingrid rett etterpå henger på Instagram eller Youtube og andre sosiale medier og vettløst fordriver tida med visvas og tullball. Og dessuten kan en lure litt på hva forfatteren vil med sin oppstylta diskusjon om virkelighetslitteratur, som stod svært sentralt da boka kom ut. Er det bare for å posere?

Det tristeste i romanen er uten tvil Ingrids forhold til sin egen familie. En dag får Ingrid ei julestjerne på jobb. Hun kjører til foreldrene sine for å gi den til dem, men ender med å sitte i bilen i oppkjørselen deres og kaste blomsten i søpla. Videre forsøker hun å støtte og hjelpe søstera si, men hun vil ikke fortelle noe som helst om samlivsbruddet hun står i, og er bare sur og tverr mot Ingrid. Det er som om de er på fullstendig ulike planeter, alle sammen, og de holder hverandre på en armlengdes avstand sjøl når de er sammen. Hvorfor? Det får meg til å tenke på min egen familie. Jeg skal jammen gjøre min del for at det ikke skal bli slik.  

Men bortsett fra disse punktene, som er svært få av mange, ga boka meg dessverre veldig lite. Jeg synes heller ikke den er spesielt morsom, sjøl om den prøver å være det. Åpninga er kostelig, når personalet skal på seminar og sjølve ordet får Ingrid til å krympe seg, men så faller det hele litt sammen. Forfatteren drar det for langt, synes jeg, og så blir det bare rot. Sånn er det i forhold til nabodama Katti også, som starter en mammablogg etter en idé fra Ingrid. Plutselig er det stor suksess og massevis av innlegg, og Ingrid blir hengt ut både direkte og indirekte, mens Katti liksom ikke forstår hva hun holder på med. I min verden er dette virkelig ikke troverdig, men det overrasker meg ikke om det er noen slike mennesker der ute. Som leser blir det uansett for mye. For mye fjas og for lite substans. Det er ikke det at boka er så dårlig, det er mer det at jeg opplever at den ikke treffer. 

Fra Shakespeare til Knausgård - 66 klassikere du naturligvis har lest

Bildekilde: Bokelskere

Denne knallrøde, glade boka kjøpte jeg nesten umiddelbart da den kom i 2020, og har siden det gleda meg til å lese den. Jeg er svært glad i ulike former for litterære oversikter, være seg lister, innføringer, gjennomganger, forsøk på kanonisering eller noe annet. Slik har det vært i omtrent tjue år, sida jeg for alvor begynte å interessere meg for litteratur. 

Jeg har brukt hver eneste oversikt til å rydde i det enorme feltet som er litteratur, til å sammenligne og sammenstille, utdype og belyse. Ved å velge noe, velger en alltid bort noe annet, og det sier mye om både den som velger og tida vi lever i. Det er også interessant, og det er spennende å se ulike gjennomganger opp mot hverandre med dette i mente. Kvinner velger for eksempel nesten uten unntak flere kvinnelige forfattere enn menn, som av og til helt glemmer bort at dette med kjønn er noe en bør tenke på. 

I tillegg til solid faglig interesse, har jeg også sansen for Janne Stigen Drangsholt (f. 1974) generelt. Hun er ei kunnskapsrik og vittig dame som skriver poengtert, morsomt og til tider skarpt. Jeg har både lest og hørt henne før, og synes at vi trenger flere litteraturformidlere som henne, som er opptatt av at bøker og litteratur ikke skal gjøres unødig pompøs og utilgjengelig, og at ikke alt trenger å bli tatt så fryktelig seriøst hele tida. Jeg foretrekker helt klart hennes egen stemme over bøkene om den kaotiske Ingrid Winter, som hun nå har skrevet bok nummer fire om (Ingrid Winters makeløse mismot er fra 2015, Winter i verdens rikeste land er fra 2016, Winterkrigen er fra 2018 og Winterferie er årets roman).

Derfor blei dette dessverre et skikkelig magaplask for meg. Med høye forventninger og et tydelig ønske om å kunne bruke lista til noe konkret, var dette en utgivelse som overhodet ikke innfridde. Jeg opplevde at baksideteksten og den sleivete og ikke særlig morsomme innledninga til Drangsholt lovte mye mer enn det jeg faktisk fikk. Men noe av det må jeg kanskje ta skylda for sjøl, i og med at jeg leser mye, er utdanna innafor litteratur, jobber med litteratur og har lest svært mange av bøkene Drangsholt valgte å presentere i utgivelsen. Det var kanskje ikke en leser som meg boka var mynta på i utgangspunktet? Og undertittelen - 66 klassikere du naturligvis har lest - med tilhørende formål - at denne boka skal lære deg å juge om hva du har lest på en overbevisende måte og dermed lykkes i selskapslivet - er heller ikke noe jeg ville gjort. Det er da ingen skam å ikke ha lest Knausgård?! Men på grunn av denne mulige misforståelsen, savner jeg ei tydelig formulert målgruppe fra forfatteren og forlagets side utover at en med dette kan lykkes i selskapslivet. Det kommer jo veldig an på selskapet, tenker jeg...

Gjennomgangene av bøkene er dessverre ikke så morsomme som jeg forventa, men mange av oppsummeringene er gode og presise. Noen av dem er jeg uenig i, og det er helt greit - jeg har ingen illusjon om å være fullstendig samstemt med forfatteren. Av og til er det rotete, som når hun skriver om Store forventninger av Charles Dickens. Andre ganger er det fint gjort. Atter andre ganger opplever jeg at det er harselerende på en respektløs måte, og det liker jeg ikke. Jeg blir både flau og utilpass på forfatterens vegne, og tenker at slikt kan voksne folk la være å skrive.

Drangsholt har heldigvis huska på kjønnsaspektet, kvinne som hun er, og hun har valgt ut flere sterke kvinnelige forfattere som har fått plass i gjennomgangen (men ingen av dem får plass i tittelen). Totalt er det 66 bøker som gjennomgås, 49 er skrevet av menn og 16 er skrevet av kvinner, samt ei bok fra Bibelen med ukjent forfatter (mest sannsynlig en mann). Men noen - mange! - er sjølsagt også utelatt. Hvor er for eksempel Amalie Skram og Ragnhild Jølsen? Er ikke de mer relevante enn Gertrude Stein i en norsk sammenheng? Og om en skal tenke på vestens litterære arv, hvor er da Sapfo? Norrøne kilder mangler fullstendig, mens Bibelen er med. Det forstår jeg ikke helt - norrøne kilder er vel så viktige med tanke på vår litterære arv.

Drangsholt varierer hvordan hun nærmer seg temaene i bøkene - fra handlingsreferater og tematiske utgreiinger til kortfatta poenger om forfatteren eller utgivelsen. Men det var få poenger jeg sjøl kunne tenke meg å bruke. Og hvorfor skal det sparkes ufint hit og dit, som for eksempel gjentatte ganger til nynorsken? Sånt bør en vel holde seg for god for til å skrive rett ut, av respekt for alle forfattere som skriver på nynorsk, og for alle mennesker som bruker og liker nynorsk? 

Et sted Drangsholt kunne utvist mer skjønn, vært mer fantasifull, eventuelt bidratt med færre fordommer, er når hun skriver avsnittet "Hvem imponerer du?" under hver bok. Snakk om uoriginal stigmatisering - sant eller ikke sant! Kun unntaksvis var det noe morsomt her. Jeg ønsker å understreke at jeg ikke blei støtt eller krenka, verken på egne eller andres vegne, jeg synes rett og slett det er litt usmakelig å fyre opp under fordommer på den måten. Men jeg ser naturligvis humoren i det også. Ellers var det dessverre mange pinligheter her, og billige poenger, og oppfordringer til mye underlig adferd og snåle replikker. Jeg foretrekker helt klart ordentlige litterære diskusjoner - også med en som ikke leser så mye. 

Illustrasjonene i boka er ved Therese G. Eide (f. 1978), og de er forfriskende. Og det er gøy at de har fått såpass stor plass: En portrettillustrasjon av hver forfatter før omtalen av boka kommer, deretter to eller flere illustrasjoner per forfatter, der Drangsholts tekst strekker seg over to-tre sider. Slik får utgivelsen et kjapt og humoristisk tegneserieinntrykk som fungerer overraskende bra også med tørre, tunge og triste temaer. Men hva er greia med variasjonen i mønstrene rundt portrettene? Der fant jeg ingen systematikk, og slikt frustrerer meg veldig. Og når en er inne på manglende systematikk: Etter hvilke hemmelige prinsipper er tekstene i denne boka ordna? Det er verken alfabetisk orden eller kronologisk orden, og tekstene er ikke sortert etter tittel, kjønn, historisk epoke eller sjanger. Jeg ser heller ikke gode tematiske overganger. Knut Hamsun står for eksempel mellom Robert Louis Stevenson og Mary Shelley, mens Emily Brontë har havna mellom Sofokles og Dante Alighieri. Det gir null mening.

Med andre ord: Her er det rom for forbedringer. Jeg håper noen påtar seg oppdraget, så skal jeg mer enn gjerne lese.

Lest i 2021

Det er ikke til å legge skjul på at det har vært noen særdeles dårlige leseår for meg. Men sånn er det tydeligvis når en skal yte maksimalt på hjemmebane og på jobb samtidig over lengre tid, og i tillegg har flere barn enn normalt og en krevende og til tider altoppslukende jobb. Det har vært dårlig med lesing, dårlig med skriving og dårlig med egentid, sånn i det hele tatt. Og det tror jeg alle rundt meg har merka. Men nå gjør jeg et nytt forsøk på å ta dette opp igjen, og da først gjennom oppsummeringer, slik at jeg ikke kjenner på at jeg skal ta igjen et etterslep. Derfor kommer det her ei kjempesein oppsummering av leseåret 2021 - aller mest for min egen del.

I 2021 leste jeg kun ni bøker. Jeg begynte på flere, tro meg, men tida strakk ikke til, og jeg fikk det ikke helt til grunnet manglende ro og dårlig konsentrasjonsevne. Etter jobb var jeg rett og slett så sliten at jeg måtte velge andre måter å koble av på, for å i det hele tatt få kobla av. Så da, etter mange mislykka forsøk, lot jeg det bare ligge, i håp om at jeg ville finne tilbake til lesinga etter hvert. I tillegg til disse åtte ikke alt for imponerende bøkene, har jeg lest ekstremt mye fag, som artikler, veiledninger, dokumenter, instrukser, lover, strategier, målsettinger, planer og så videre - alt sånt som hører med når en bytter jobb og må lese seg opp. Men det teller naturligvis ikke her, og det er helt greit. Derfor er leselista kort og oversiktlig for leseåret 2021.

Gileads døtre av Margaret Atwood

Den første boka jeg leste i 2021, var Gileads døtre av favorittforfatter Margaret Atwood. Denne dystopiske romanen er en oppfølger til Tjenerinnens beretning fra 1985, og den er neste like god som sin forgjenger. Atwood er en ekstremt dyktig forfatter, som kombinerer viktig tematikk, psykologisk dybde, skarp samfunnskritikk og spennende handling. 

Hunden av Kerstin Ekman

Svensk litteraturs førstedame lar en liten hund og naturen den blir borte i og deretter vokser opp i komme til orde i denne korte romanen. Den er full av flotte skildringer, har et godt språk, vekselvis rørende og brutale passasjer og passer godt enten om du liker ei stor historie i lite format eller er veldig glad i dyr. 

Livet og korleis leve det av Anne Gunn Halvorsen

Livet og korleis leve det er ei humoristisk selvhjelpsbok for deg som plutselig har blitt voksen og ikke helt forstår hvordan det har gått til. Den er lett å lese, har gode tips og triks, og blander forskning og synsing på en tilgjengelig og lite belærende måte. En fin utgivelse, sjøl om den ikke helt traff meg.

Drapet på Margaret Thatcher og andre historier av Hilary Mantel

Ei noe ujamn novellesamling fra en forfatter jeg alltid har store forhåpninger til. Mantel byr på sosialrealisme og reelle problemstillinger, men er springende i tematikken, tid og sted, noe som til tider gjør det litt for krevende for leseren å følge med. Noen svært vellykka tekster, noen som kunne vært redigert litt mer, flere med mange interessante skildringer og poenger.

Berserk av Øystein Runde

Når en først skal lese en norsk tegneserie, kan en like greit ta den helt ut og lese ei nynorsk tegneserie med vikingtematikk i svart-hvitt. Det gjorde i alle fall jeg, og sjøl om dette var uvanlig brutalt for denne leseren, var det både interessant, spennende og underholdende. Boka er en oppfølger til utgivelsen Soga om Olav Sleggja, som er i samme stil.

Frida og jakten på nesehårene av Frode Øverli

Svært tynn historie om Pondus' yngste barn, Frida, som har en tendens til å hamle opp med diverse monstre til alle døgnets tider, men særlig om kvelden og på natta. Her får hun kjørt seg i en fullstendig usannsynlig fortelling som dessverre heller ikke er noe særlig morsom. 

Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson

Ei utrolig rørende bok av en av norsk litteraturs mest spennende forfattere. Her møter vi sauebonden Bjarne, som etter et langt liv og mange forspilte sjanser endelig svarer på brevet han en gang fikk fra Helga. Dette er ei sår, vond og vakker bok som kan leses igjen og igjen.

Winter i verdens rikeste land - Janne S. Drangsholt

Leseåret var på vei inn for landing med denne romanen, ei morsom, håpløs og sjarmerende bok, om den like morsomme, håpløse og sjarmerende Ingrid Winter, som alltid klarer å surre til sitt eget liv slik at det går fra ille til verre ganske mange ganger før det til slutt blir litt bedre. Ei bok å kose seg med på late dager, eller når en trenger litt oppmuntring.

Onkel Arne og månen av Aina Villanger

Årets siste bok blei det prosalyriske verket Onkel Arne og månen, som utkom i 2021. Her bruker Villanger samme teknikk som i Baugeids bok, ved å kombinere kronologiske tekststykker med mange andre typer tekster. Grepet er vellykka, og teksten er god, men først og fremst sår og trist.

Og det var det for 2021. Neste oppsummering blir om 2022, så starter jeg på ny frisk!

Winter i verdens rikeste land

Bildekilde: Bokelskere

Det er allerede flere år sida jeg leste den første boka om Ingrid Winter av Janne Stigen Drangsholt (f. 1974). Og jeg husker at jeg ikke var så veldig begeistra, sånn egentlig. Ja, det var småmorsomt og tatt på kornet og jeg kjente meg godt igjen i familiehverdagen og rotet hjemme og FAU-møtene som aldri slutter, men det var også kaotisk og utroverdig med alt det styret borti Russland. Så jeg konkluderte med at dette kanskje ikke var noe for meg. Men nå har jeg altså lest bok nummer to.

I romanen Winter i verdens rikeste land (2016) går det nok en gang i heftig utforbakke for den overpresterende, nervøse og lett maniske Ingrid Winter, den trofaste, rolige og svært sympatiske ektemannen Bjørnar og de tre døtrene Ebba, Jenny og Alva. Denne gangen er det selveste sommerferien det står om. Bjørnar vil til Italia, Ingrid vil til Hellas, Alva vil til Australia, Jenny vil til Japan og Ebba var ikke med på familierådet, men har kanskje fått seg kjæreste. Problemet er at de også må reparere taket på det alt for dyre og veldig gamle huset som Ingrid presterte å impulskjøpe i forrige bok. Men kanskje de kan få til begge deler? Ferie og fiksing? To uker i Italia? Eller blir det "staycation"? 

Ingrid og Bjørnar akkederer fram og tilbake. Hellas er jo billigere enn Italia! Så må barna vekkes og kles på og komme seg av gårde, men de sitter jo bare der, på golvet på badet, med nesa i skjermene og har null forståelse for konseptet klokka. Ingrid stresser og roper og kjefter og veit hun er for seint ute igjen, alltid, til møter og til jobb, den håpløse jobben med de håpløse studentene som ikke skjønner noe som helst, men som legger inn en formell klage på Ingrid, for sein til å dra fra jobb, for sein til å hente i barnehagen. Alva er sist og helt aleine og Ingrid må betale bot og det var både fælt og flaut og trist, og så gråter hun litt i bilen mens Alva trøster. For det var jo ikke sånn det skulle være, dette livet.

Så endres premissene noe. Den Perfekte Familien flytter inn i gata og blir naboer med familien Winter. Og Ingrid får det så vanvittig travelt med å vise fram at de er minst like gode og aller helst bedre enn naboene, på alle måter. Barna blir venner med de snåle barna til naboene, tvillingene med de rare navnene som Ingrid bare kaller Smitt og Smule, Bjørnar blir kompis med Steinar, og Ingrid er på full kollisjonskurs med Katti. Den Perfekte Familien mener det er mer trendy å bli i Norge i sommer og dra på fotturer sammen. Dessuten kan de bare ta taket sjøl, Steinar kan jo hjelpe Bjørnar. Og plutselig er familien Winter på vei inn på vidda sammen med en familie de verken kjenner eller liker særlig godt, i dårlig vær, med for lite klær og med Ingrids gamle - og gale - morfar på slep. Kan det bli verre?

Også i denne romanen tar Drangsholt hverdagslivet på kornet med de mange skildringene av en familie i fullstendig kaos. De hopper fra ferie til matlaging i samme vending, vasser i rot, har til stadighet avbrutte samtaler, får sjeldent tenke eller være på do i fred, slåss mot det digitale og forbruker det digitale, strever med å få logistikken på plass, måler seg opp mot andre og blir fortvila når de kommer til kort eller framstår som dårligere. Vel, Ingrid, i alle fall. Bjørnar er en roligere type, og heldig er det. Likevel er det Ingrid som nesten alltid får sitt igjennom. Og derfor befinner vi oss der at det bærer av sted på ferie hvor både de fiktive personene og leseren veit at det ikke kommer til å gå bra. 

Humoren er på plass i denne boka også, og vi ler både med og av Ingrid og de håpløse situasjonene hun klarer å rote seg inn i - som når hun er på jentekveld hos Katti. Det er jo så flaut å lese at en gremmes, og nesten ikke klarer å lese videre. Små og store løgner renner ut av Ingrid såpass fort at hun strever med å holde styr på dem. Og en kan jo til en viss grad forstå dette behovet for å glatte over, dekke til, oppjustere egen situasjon, særlig om en egentlig er litt flau eller kjenner seg underlegen. Men det gjør det jo verken sant eller rett, og fungerer like bra som å tisse på seg for å holde varmen.

Der jeg virkelig strever med å holde tritt med Ingrid, er i alle disse passasjene der hun sammenligner seg med Den Perfekte Familien eller andre foreldre i barnehagen eller på skolen. At hun ser til andre og på andre og bruker det hun ser direkte inn i egen situasjon, uten å hensynta eller kjenne til andres forutsetninger. Jeg tenker at Ingrid er glupere enn det, hun er bedre enn det, og derfor bør ta seg i det. Men det gjør hun ikke. Og da lurer jeg på, er det virkelig slik at voksne damer er så teite? Så små, misunnelige, grådige? Veit de ikke at vi er gode nok som vi er? Her kunne gjerne Drangsholt trukket det ennå lenger, for hvorfor skal så mange av oss kaste bort all denne tida på scrolling og glaning på bilder av folk og steder vi verken kjenner eller veit hvor er, for å opprettholde en slags surhet og misunnelse over at det ikke er oss og aldri kommer til å bli oss, en surhet som vi tar med oss inn i hverdagen og alt vi gjør? Tenk om vi hadde lagt denne energien inn i oss sjøl! Inn i jobben, ei interesse, i familien! Vi hadde vært ustoppelige.

Så hvorfor lese en lett og morsom roman om Ingrid Winter, da? Det er kanskje ei bittersøt trøst å vite at det er noe flere der ute som, sjøl om de er fiktive, har det like kaotisk som en sjøl, om ikke verre. At det er flere mammaer som kjefter og flere pappaer som ikke får til det de har planlagt. At det er flere foreldre som ikke helt har styr på barna hele tida, og at det ikke er uvanlig å måtte prioritere hardt økonomisk for å få det til å gå rundt. Dette er viktige erkjennelser å ta med seg, og det er noe veldig annet enn unødvendig speiling og sur sammenligning. Drangsholt viser fram og skildrer dette samfunnet vårt, som vi frivillig eller ufrivillig er en del av, og hun gjør det på en fin og sympatisk måte. Noe er bare morsomt, noe er syrlig, noe er skarpt, mye er godt sett og godt karikert. Men det blir, igjen, litt for lett for meg, og jeg skulle ønske at det var noe mer i Ingrid enn luftslott, drømmer og mani.

Vinterlesing

Så er vinteren her, men snøen er ikke. Plenen er grønnere nå enn i sommer, mens hekken står like trist og brun, uten et sjarmerende, hvitt dekke. Himmelen er tjukk og gråhvit, lyset er kaldt og kjølig, veien er mørkegrå mens trærne avtegner seg som svarte og skarpe streker i alt det grå. Jammen bra en kan være inne og lese, pakke inn gaver, skrive julekort og bake julekaker! Når det fins tid til slikt, da, innimellom skole og barnehage og jobb og middager og avslutninger og julegavehandling. Nei, det eneste som er sikkert, er at det leses.

Alexander L. Kielland

Kielland er fortsatt på leselista, og der blir han til leseprosjektet er ferdig. Når det blir, er jeg ikke helt sikker på, men leses, det skal han.

Per Olov Enquist

Etter lange tider på leselista er jeg nå endelig godt i gang med Et annet liv, Per Olov Enquists sjølbiografi, som har venta trofast i bokhylla i snart ti (!) år. Jeg kan egentlig ikke tro at det har gått så mange år, for jeg husker fortsatt dagen da jeg fikk boka svært godt. Den kom i en diger eske fra Bokklubben med masse flotte bokgaver i. Jeg var på postkontoret, den gangen de fortsatt hadde postkontorer og ikke bare det ubegripelig kleine post i butikk, og esken var mye tyngre enn forventa. Jeg hadde ikke bil, så jeg valgte å gå innom bokhandelen for å kunne pakke ut esken og fordele bøkene i poser. Og slik blei det mye greiere å komme seg hjem. Men når jeg kikker opp i ulestreolen, ser jeg at det faktisk er enda ei bok der som ikke er lest...

Agneta Pleijel

To av tre bøker i trilogien er lest, og innlegg har det også blitt - Drottningens chirurg og Kungens komediant. Den siste boka har jeg ikke i hus, så den lar nok vente på seg.

Janne S. Drangsholt

Ingrid Winters makeløse mismot er lest, ledd av og glemt, men jeg rakk å få på plass et innlegg før det hele forsvant helt. Det kan du lese her.

Jostein Gaarder

Ut av det blå gikk jeg i gang med romanen Sirkusdirektørens datter av Jostein Gaarder, og kom seinere på at den i grunn kunne være bidraget mitt til niende runde av Bokhyllelesing 2018, der temaet var skandinaviske bøker. Innlegg kommer.

Alexandre Dumas d.y.

Kameliadamen er lest, men foreløpig har jeg ikke fått skrevet om den. I motsetning til boka til Drangsholt er dette ei fortelling som henger vesentlig lenger i kroppen, og som jeg stadig tar meg sjøl i å tenke på. Innlegg kommer.

Edith Södergran

Diktlesing er det ikke blitt noe av den siste tida, så boka får bare ligge på vent, med bokmerke i, til jeg plutselig en dag tar den med meg og leser videre. Kanskje det passer med syngende, finlandssvensk lyrikk etter å ha vært i den svenske prosaen til Enquist?

Alfabetlesing

Jeg har fortsatt ikke kommet i gang her, og kjenner jeg meg sjøl rett, blir det nok ikke sus i serken før utpå nyåret. Nå i førjulstida har de fleste nok å stå i med, meg sjøl inkludert. Første bokstav ut i dette leseprosjektet er naturligvis A. Det er tittelen på boka som skal begynne med den aktuelle bokstaven, og boka jeg har valgt meg som første bok ut, er Arkitekt av Merethe Lindstrøm. Det er bare å bli med, om du tror at alfabetlesing kan være noe for deg også.

Bokhyllelesing 2018

Det nærmer seg slutten på Bokhyllelesing 2018 - dersom du ikke allerede er i mål, da! Jeg har nylig fullført oktoberrunden, og håper å få lest novemberrunden midt i mellom julebakst og julekortskriving, slik at jeg blir klar for å møte det nye året og nye leseutfordringer uten gammelt lesestress. Men hvilken bok jeg skal ta for meg, er jeg ikke helt sikker på enda. Om det er flere som henger litt etter, er planen slik: I september leses det oppfølgere, i oktober skandinaviske bøker utgitt mellom 1960 og 2000, og i november leses nobelbøkene - det vil si bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Kvartalsoppsummering nummer en kan du lese her, nummer to ligger her og samlesida er som vanlig her. Ser du noe som ikke stemmer, gi beskjed. Og legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

Jeg ønsker dere alle ei riktig god bokjul!

Ingrid Winters makeløse mismot

Bildekilde: Bokelskere

Ingrid Winter har det ikke så greit. Hverdagsstresset, med en krevende jobb, en overarbeida mann, tre barn, et rotete hus og en middag som alltid er for sein, skaper hverdagspanikk. Panikken blir fort til angst og skumle scenarier som må lures bort med litt vin. Vel har hun flotte unger og en lojal mann ved sin side, men de skjønner ikke at familien faktisk bor i feil hus. Det kan bare Ingrid rette på. Og nå skal det riktige huset selges, så det er bare å hive seg rundt. Bjørnar er snill, kanskje for snill, og Ingrid glemmer mye, alt for mye, midt mellom drømmer og realiteter, og når en er ivrig, er det ikke så greit å vite hva som er hva.

Så er det FAU-møtene. En eneste diger klamp om foten, noe hun må lide seg igjennom. Noen foreldre tror virkelig at skolen har ansvar for alt. Knyting av skolisser, for eksempel. Ingrid prater når hun bør holde munn, og omvendt. Og alt blir feil. På jobben også. Og der kan ikke Ingrid rette på noe som helst. Ikke når instituttlederen nesten er etter henne, slik at hun knapt får gjort det hun bør og enda mindre det hun skal. Hun, som skulle ha levert et innlegg til en konferanse for lenge sida. Som skulle undervist og veileda og lest og skrevet. Alt blir bare møter og byråkrati og hun blir anklaga for å "mindfucke" studentene sine og blir lurt inn i en teit allianse for å motarbeide emneomlegginga, og det hele kulminerer i en tur til utlandet som hun ikke vil være med på. Men da er det er for seint. For seint for alt.

Så da kan Ingrid Winter like greit resignere. I sjukdom og med lite annet enn russere rundt seg, med dumme kollegaer vegg i vegg, langt, langt hjemmefra. Hjemme får Bjørnar styre skuta og bo i huset de ikke får solgt og ingen andre enn Ingrid vil flytte fra, for markedet er metta og dessuten går det nedover med boligprisene. De kommer til å tape. Spørsmålet er bare hvor mye. Og Bjørnar, da, som hadde tenkt til å trappe ned på jobben, være mer med familien. Nå går ikke det. Nå ser han nesten ikke på henne lenger heller.

I Russland er det kaldt. Ingrid er kald, tvers igjennom. De blir ikke tatt i mot slik de trodde. Faktisk er ingenting slik de trodde. Og hvordan i all verden skal de få til en samarbeidsavtale mellom utdanningsinstitusjonene da? Det må hun faktisk få til, for å redde jobben. Men verre skal det bli - for plutselig er et russisk ikon stjålet, og det er mye verdt, må vite. Ingrid må brette opp ermene når syndebukken viser seg å befinne seg i egne rekker. Men det er ikke så lett å fikse det hele, med språkbarrierer og alt, når en er sjuk og muligens full på russisk hostesaft, proppfull av hjemlengsel og livredd fra topp til tå.

Ingenting går på skinner i underholdningsromanen Ingrid Winters makeløse mismot (2015). Forfatter Janne Stigen Drangsholt (f. 1974) tar den norske middelklassetidsklemma på kornet i sine skildringer av Ingrid, ektemannen Bjørnar og deres tre barn. Her er det mange som får som hatten passer - sinte foreldre på FAU-møter, lokale hipstere på visning, møtegale kollegaer med pennen klar, dørselgere, meglere, russere, stressa barnehagemødre, au pairer, tidligere studenter som trenger hjelp og ikke minst Ingrid sjøl. Som er smådesperat og manisk og nervøs og styrete og krisemaksimist. Og som nesten aldri klarer å rote seg ut av det hun har rota seg inn i. I alle fall ikke helt på egenhånd.

Ingrid Winters makeløse mismot er et solid eksempel på en svært lettbeint roman, godt innafor begrepet chick-lit, altså ei fortelling av, med og for damer. Boka ligger fint plassert i underholdningsromanlandskapet, og det var greit å lese en norsk variant framfor alle de oversatte titlene. En tenker kanskje at det ikke har noe å si, dette med oversetting, for underholdning er underholdning, men det har det så absolutt. Referansene, til politikk, populærkultur, akademia og så videre, er norske og gjenkjennelige, framfor fremmede og irrelevante. I tillegg kommer det språklige aspektet - en føler seg ofte nærmere sitt eget språk - og at en slipper å miste mye i en oversettelse. Men det at det er gjenkjennelig, er i grunn det boka er tufta på.

Det er noe grunnleggende befriende med boka til Janne S. Drangsholt. Kanskje det er det at forfatteren gjennomskuer alt og alle og utleverer oss akkurat slik som vi er, desperate, smålige, stressa, frekke, glemske. Og at hun ikke er redd for å skildre ektefellers teite og veldig alvorlige diskusjoner og krangler, varme øyeblikke med barna og situasjoner der mor og far virkelig ikke viser seg fra sin beste side. Ingrid er full av feil, men også full av vilje til å prøve på nytt. Også det er gjenkjennelig, men det nye er at helheten, med feil og mangler, vises fram og ikke gjemmes bort, slik som så ofte er tilfelle for eksempel på sosiale medier. En fin kommentar til dagens samfunn der, altså.

Hovedpersonen Ingrid er et sjarmerende og irriterende menneske vi alle kjenner igjen. Hun er i alles familier eller vennekrets, skal alltid ha rett, tenker seg ikke om før hun snakker, mangler impulskontroll, ler litt for høyt, krangler litt for mye - men hun er god på bunn. Hun er godt skildra og framstår som kompleks, uten at boka egentlig gir henne plass til å være det. Stundens alvor er bare oppslukende i korte øyeblikk av gangen. Ektemannen Bjørnar er en kjernekar som holder ut med denne styrete dama, han er dønn kjedelig, lojal og stødig, og veldig troverdig. Vi kjenner jo alle en slik mann også.

Drangsholt har klekka ut ei god historie en tror sånn passelig på. Det går litt over stokk og stein i Russland, og jevnt over er historia forutsigbar, men det er mye en kan akseptere fordi en koser seg. Drangsholt skriver svært lett, noe som gjør at boka er veldig rask å lese. Det mest imponerende er humoren - at teksten er jevnt morsom, både i språklige vendinger, i typetegninger (som kollegaene til Ingrid) og gjennom rein situasjonskomikk. Det gjør at boka framstår som gjennomarbeida, noe som er et sympatisk trekk ved både tekst og forfatter, og igjen er det en fin avveksling fra oversatt hastverkslitteratur. 

Men likevel: Også Drangsholt er fort lest og fort glemt. Sjøl om det var artig så lenge det varte, frister det ikke til gjenlesing. Ingrid Winter er ikke en romanskikkelse jeg trenger å menge meg med på nytt - jeg har henne allerede rundt meg i mange versjoner i levende live, inkludert i meg sjøl! Men det var fint å bli mint på at hun er her, og at en kan ta henne med en klype salt når hun dukker opp. Ei ypperlig bok å lese en litt mørk høstkveld når det meste den dagen har gått skeis - for her er det ei som har det verre! Og det er jo den beste medisin for det aller meste.

Høstlesing, del III

Vi venter bare på vinteren, vi nå. Første runde med snø er allerede kommet og gått, og det var nok til at barna blei enige om at vinter er best og snø er kulest og hvilke leiker de ønsker seg til jul. Men før det var de altså ute i hagen og boltra seg med bøtter og spader og de små snømåkene sine og i omtrent fjorten timer hadde vi en diger snømann mellom trærne, pynta med blader, grus og kvister. Så sank den langsomt sammen, og da jeg kikka ut av vinduet klokka halv fire den natta, var det Hufsa som glodde tilbake. Dagen etter hadde Hufsa-Olaf (snømannen het sjølsagt Olaf) blitt en sammensunken liten pukkelrygga klump som fikk navnet Huflaf. Den levde i seksten timer til før barna kunne konstatere at det bare var en liten snøhaug igjen, og den kunne faktisk brukes til noe anna før den smelta helt. Så kom det pisskalde, harde høstregnet og jeg ropte dem inn for å lese bok. Og her går det unna med både Vilma, Alice og ikke minst Rune - mer om det kommer kanskje i et eget innlegg. For min egen del går det fortsatt nokså treigt.

Alexander L. Kielland

Tredje bind av denne mannens samlede verker ligger fortsatt klart med bokmerke i der jeg slapp sist, men neste bok ut er fortsatt ulest (og jeg har til og med glemt tittelen i farta). Et noe kaotisk familieliv med kraftige forkjølelser på alle får skylda denne gangen.

Per Olov Enquist

Heller ikke Enquist vant fram i lesekøen i forrige måned. Jeg som drømte om en lesehøst har fått det motsatte, men sånn er det av og til. Det får bare være greit. Målet er fortsatt å lese sjølbiografien hans før jul, så jeg blir veldig glad om jeg får til det.

Agneta Pleijel

Bok nummer to av tre i forfatterens serie om egen slekt, Kungens komediant, blei som sagt lest i september. Men innlegget har latt vente på seg. Det er svært lite med lese- og skrivetid her nå om dagen, men det kommer. Trolig i en kortere versjon enn vanlig, men det får så være.

Janne S. Drangsholt

På leit etter noe tilgjengelig, lett og enkelt for å sette i gang leselysta igjen, kom jeg over denne dama i ulesthylla. Det gikk greit å kombinere Ingrid Winters makeløse mismot med alt mulig familiekaos, og den er ferdiglest. Leselysta er det fortsatt så som så med - det er og blir vanskelig å motivere seg for lengre tekster når en veit at en kan bli avbrutt når som helst. Innlegg kommer.

Alexandre Dumas d.y.

Jeg er godt i gang med romanen Kameliadamen, som ikke akkurat er ei lett bok, men som er nokså tilgjengelig i form og innhold. Jeg håper å bli ferdig i løpet av uka, og kommer nok med et lite innlegg innen november er omme.

Edith Södergran

En skulle tro at dikt er ypperlig å lese mellom slaga, som for eksempel når en hjelper med lekser og rører i suppa, og det er det kanskje også. Men ikke denne dama. Jeg opplever at diktene "lukker seg" hvis jeg leser sporadisk og slurvete, mens jeg får et helt annet utbytte ved fokusert og nøyaktig lesing. Og jeg foretrekker det siste.

Alfabetlesing

Det nye leseprosjektet, som sjølsagt skal gjennomføres trass i lav suksessrate så langt, skyves med videre inn i neste måned. Den ene fingern jeg har planta i jorda (og ikke i familiesfæren), tilsier at det ikke blir en realitet før til neste år. Men vi får se. Første bokstav ut er naturligvis A. Det er tittelen på boka som skal begynne med den aktuelle bokstaven, og boka jeg har valgt meg som første bok ut, er Arkitekt av Merethe Lindstrøm. Det er bare å bli med, om du tror at alfabetlesing kan være noe for deg også.

Bokhyllelesing 2018

For august var planen å lese ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land. For september var fokuset å lese oppfølgere. I oktober var det skandinaviske bøker utgitt mellom 1960 og 2000, og nå i november er det nobelbøkene som skal leses - altså bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg henger etter og har ikke fullført oktoberrunden, men har absolutt planer om å gjøre det. Og naturligvis skal jeg lese ei nobelbok også, men hvilken det blir, gjenstår å se. Kvartalsoppsummering nummer en kan du lese her, nummer to ligger her og samlesida er som vanlig her. Ser du noe som ikke stemmer, gi beskjed. Og legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

Nyt årets siste høstmåned!