Gileads døtre

Bildekilde: Bokelskere

Hvis jeg lukker øya og kjenner etter, er jeg fortsatt fjetra etter å ha lest Tjenerinnens beretning (1985). Og det er mange år sida jeg leste den. Lite visste jeg da, skrekkslagen og imponert som jeg var, at det skulle komme en oppfølger - er det i det hele tatt mulig å følge opp ei slik historie?! - men det har det altså gjort. I takt med at tv-serien basert på Tjenerinnens beretning gjorde suksess, tok den canadiske forfatteren Margaret Atwood (f. 1939) et nytt dypdykk ned i sin skremmende realistiske, dystopiske verden med romanen Gileads døtre (2019). Ja, det var på tide å vende tilbake til det brutale samfunnet som Offred kanskje, eller kanskje ikke, klarte å flykte bort ifra.

Men vi møter ikke Offred igjen her. Nei, nå er perspektivet flytta framover i tid, og deretter fordeler det seg på tre kvinneskikkelser som hver på sitt vis er en hovedperson i verket. Disse tre skildrer den grusomme fundamentalistiske enklavestaten Gileads begynnende undergang, personifisert gjennom den aldrende fører Judds ekstreme forbruk av tenåringsjenter som han gifter seg med, misbruker og dreper slik han lyster. Og det er ikke det verste som foregår i boka en gang.

Men tre stemmer, tre hovedpersoner. Det kunne blitt kaotisk, men med Margaret Atwoods profesjonelle og elegante hånd er verket bunnsolid, suggererende og høyst lesverdig. Valget av tre fokaliseringsinstanser skaper mye dynamikk og mange interessante overganger, overlappinger der leseren får nye detaljer og spenningspunkter der leseren veit mer enn personene. Vi følger henholdsvis tante Lydia, ei eldre kvinne, tidligere dommer, nå en av de mektigste i Gilead der hun sitter forholdsvis trygt på Ardua Hall og har stålkontroll på blodsbåndregisteret og andre uhyrligheter. Hun åpner verket og er en sentral person i store deler av boka, også der hun ikke er fokaliseringsinstans. Etter hvert forstår leseren at tante Lydias kamp, makt og ikke minst planer, strekker seg lengre og djupere enn en skulle tro. 

Som en sterk kontrast til den sikre og stødige tante Lydia, som ikke en gang blunker i sine mange møter med fører Judd, møter vi ei usikker ungjente ved navn Agnes Jemima. I retrospektiv skildrer hun oppveksten og ungdomstida si i Gilead, der hun som eneste barn i et førerhus opplever at hennes personlige frihet er svært begrensa, uten at dette sies, det bare skildres. Men leseren sitter igjen med en ubehagelig innestengt følelse. Agnes må gå med bestemte klær som forteller alle andre om sivilstatusen hennes gjennom gitte farger, hun må sitte på riktig måte, ha relevante fag hos tantene (som blomsteroppsats), snakke med gitte formuleringer og fraser, hun får ikke lære å lese eller skrive og forberedes hele tida på ekteskapet: Hun skal gifte seg med en fører. Og det skal liksom fylle hele henne, være hennes livsoppgave, hennes lykke. Men når Agnes kommer i gifteferdig alder og en av frierne er selveste fører Judd, kan hun ikke lenger tro på at dette er hennes skjebne. Nei, hun kommer helt sikkert til å dø hvis Judd kommer nær henne. Hun vil heller dø enn at han skal komme nær! Hun er villig til å gjøre hva som helst for å slippe unna, hva som helst -. Ved hjelp av hendige tilfeldigheter ender hun likevel ikke opp som ei av fører Judds mange oppbrukte koner, men som elev ved Ardua Hall. Og der møter hun sjølsagt tante Lydia.

I tilleg til disse to følger vi også sekstenåringen Daisy, som verken bor i Gilead eller har noe med Gilead å gjøre. Nei, hun bor i Canada og har en hverdag som minner en del om vår egen. Foreldrene hennes driver en bruktbutikk der hun ofte hjelper til, hun går på skolen, kler seg som hun vil, snakker fritt og har venner. Gilead er noe fremmed hun hører om på nyhetene og har skoleoppgaver om. Av og til kommer Perlepikene innom butikken, og da glor hun lenge på dem. De må jo være helt hjernedøde! Komme til Canada for å misjonere for Gilead?! Som om noen vil dra til Gilead frivillig! Men nokså raskt skjønner leseren at ikke alt er som det virker å være her heller, og etter at foreldrene til Daisy blir drept, settes historia fort i gang. På en helt genial måte hekter Atwood disse tre kvinneskjebnene sammen, og leseren blir utfordra, begeistra, trist, får trimma de små grå, blir underholdt, skremt og ikke minst utrolig letta, fordi det ikke er så jævlig her hvor vi bor. For disse levevilkåra må jo være noe av det mest grusomme som er skildra - uten at forfatter og hovedpersoner velter seg i denne grusomheten.

Jeg vil ikke skrive så mye om den videre handlinga i boka fordi alt henger så nøye sammen - og dette er ei bok du ikke kan gå glipp av. Teksten er kompromissløs og krevende, og om en som leser skal ta innover seg alt det som fortelles, det som sies, det som virkelig skjer, blir det hjerteskjærende. Som når tante Lydia forteller om hvordan Gilead blei Gilead, og hvordan hun som kvinne fra en dag til en annen mista jobben sin, pengene sine, eiendom, alle rettigheter som menneske. Hun blei redusert til den andre, til noe laverestående og uønska. Og videre kreves det at hun skal drepe eller bli drept for å bevise sin lojalitet til et brutalt, nedverdigende og fundamentalistisk militærdiktatur. Hvordan er det mulig å bevare en egen kjerne, en normalitet, i det hele tatt sinnsro, oppi noe sånt? Når kuler flyr forbi, likene dingler og hjernevaskinga trenger seg inn over alt? Nei, boka er ikke for de skjøreste leserne. Men den gir mye til den som våger.

Språket i boka er godt, variert, presist og solid. Atwood skriver drivende og spennende, slik at det er lett å komme videre i teksten. Men den er ikke uten motstand. Atwood markerer hvert synsvikelskifte, men utover det må leseren sjøl holde styr på de ulike tidsplanene i historiene. Det er også mange bipersoner som går igjen, og det er opp til leseren å finne ut av hvor han eller hun snakker sant - eller ikke. Komposisjonen i romanen er fremragende. Alle kapitler og avsnitt er pusla sammen slik at vi som leser også må ta del i puslespillet for å få ei oppklaring, for å forstå hva som egentlig foregår.

Gileads døtre er på mange måter et vådeskudd, et advarsel: Dette kan skje! Ja, for Atwood finner ikke på noe. Alt som skjer i boka, har skjedd i virkeligheten. Atwood har bare laga et bakteppe og vevd det sammen til en helhet. Men dette er en realitet som skjer, har skjedd og kommer til å skje, ubehagelig nær oss. Om vi ikke tar noen skritt tilbake og forsøker å se hva vi gjør mot hverandre, mot naturen, mot ytringsfriheten, kan vi ende opp i ei fullstendig krise, slik som det amerikanske samfunnet før det blei Gilead. Kanskje det er lurt å lytte til ei klok dame før det er for seint?

Gileads døtre er en brutal dystopi tufta på hendelser og mekanismer fra vår egen verden. Den er urovekkende virkelighetsnær der den skildrer alt så åpent og samtidig undersøker og problematiserer alt fra frihetsproblematikk, kjønnsrollemønstre og maktstrukturer. Som leser er det umulig å gå fullt inn i historia, samtidig som det er umulig å ikke la seg affisere. Romanen er ei gavepakke til alle Atwoodentusiaster, til dystopielskere og til deg som bare vil ha ei drivende god bok.