mandag 22. juni 2009

Hester, skog og mannfolk

Bildekilde: Oktober
Nå har jeg kosa meg med Ut og stjæle hester av Per Petterson (f. 1952) i mange, mange dager. Jeg har med vilje lest treigt for å få boka til å vare, for å nyte alle de overraskende flotte passasjene, de elegante skiftene mellom en gammel og ung Trond T., de vâre landskapsskildringene, det flotte samholdet mellom far og sønn, alle de konkrete, visuelle bildene som fortsatt er levende i meg, Trond og faren som rir på hest, trefellinga og tømmerfløtinga, krigens spor i et ungt sinn, farens kraftige støvelspor i det samme, skjøre sinnet. Ensomheten etterpå -.

Jeg har ikke lest boka før nå, sjøl om den blei utgitt i 2003 og lå på alle mulige bestselgerlister i lange tider etterpå. Jeg er nemlig ganske trassen når det kommer til bøker, særlig de bøkene som selger uvanlig godt. Når ei venninne sier til meg at den og den boka er bra, uten å kunne klare å begrunne det med noe mer, er sjansen veldig stor for at jeg ikke leser boka de nærmeste to-tre åra, hvis jeg i det hele tatt leser den. Hennes forsøk på framsnakking blir for meg negativt, og det vil jeg helst glemme innen jeg skal lese. Men dersom noen stiller med en velbegrunna og god forklaring på hvorfor nettopp den boka er så bra, er sjansen mye større for at jeg også leser den. Likevel bør en ikke gjøre seg for flid med bokomtalene, de skriftlige så vel som muntlige. Blir det for mye handlingsreferat, mister en brått litt lysta til å lese sjøl. Hva er vitsen, når alt blir fortalt? Med Ut og stjæle hester var det merkelig nok ingen som sa til meg direkte at jeg burde lese boka. Det var liksom bare underforstått at alle, inklusive meg, skulle lese den. Og det var provoserende nok for meg til at jeg lot være.

På mange måter er jeg glad for det. Når ei bok blir innmari populær, blir allemannseie, og "folk flest" slenger om seg med adjektiver og superlativer de egentlig ikke helt veit hva betyr, mister boka, for meg, litt verdi. Ikke at den plutselig ikke er god, for det er den jo, men den mister glans, den mister sin egenartahet, taper kanskje en slags kunstferdighet. Det skjøre båndet mellom forfatter og leser blir forurensa av støy som langt på vei består av upresise lesninger, formålsløs skryting og uhemma synsing. Men også profesjonelt anmelderi kan være støy og forstyrre en ellers fin leseropplevelse. Bare tenk på alle bøkene som blir skamrost - som leser forventer en gull og grønne skoger, og får kanskje tre kroner og et tåkete jorde. Jeg har ikke det minste lyst til å lese slike oppskrytte bøker, og jeg vil ikke være en del av den halvoffentlige og slappe bokdebatten som foregår både i vennekretsene her i byen og i riksdekkende medier. For jeg veit at min måte å lese og snakke om boka på, ikke alltid er så veldig forståelig for andre, som leser bøker for å kunne si at de har lest, ikke for å bli berørt. Men så er det det da, hvordan kan en sortere ut hvilke bøker som virkelig er fine, og hvilke som ikke er det?

Av og til tror jeg det er mest på slump. Men etter hvert som en bruker tid og orienterer seg i bokverdenen er det visse ting som går igjen, visse trekk en kan merke seg ved de ulike bøkene som gjør at det er lettere å skille dem fra hverandre. For eksempel er veldig mange bøker retta mot et mannlig publikum mørke i fargen. Her kan Ut og stjæle hester være et godt eksempel, eller en gjennomsnittlig spenningsroman. Bøker for kvinner, derimot, er ofte duse i fargen, og fargepaletten tiltar som regel i styrke etter graden av kommersielt og lettsolgt innhold. Bare tenk på de bøkene som selges på matbutikken - de har knæsj grønne, knallblå eller intenst røde rammer rundt den glansa, dårlig tegna forsida. Mange lette romaner, du kan kalle dem hva du vil, kioskromaner, underholdningsromaner, dameromaner, krimromaner, samlebåndslitteratur eller formellitteratur, bruker dessuten genetivs-s i titlene (dette var faktisk noe mamma gjorde meg klar over for lenge sia), eller så heter boka Den/Det blablabla. Bøker med ettordstitler gir seg ofte ut for å være sterke leseropplevelser, men her kan skinnet bedra. Bøker med svært store typer på forsida eller bare tittelen skrevet over ei ganske ensfarga side, vil ikke avsløre noe om sitt innhold. De ønsker at potensielle lesere skal bli nysgjerrige. Men jeg tenker at det også er for å kamuflere et innhold som lett kan la seg avsløre om en avbilder deler av det.

Men tilbake fra en lang digresjon: Nå er boka altså ferdig. Siste side er lest. Og på mange måter slutta den på en lite tilfredsstillende måte. Med mange spørsmål, åpne sår. På en annen måte var det bare sånn det kunne være. Passe diffust og helt avgrensa på samme tid. Jeg vil ikke lese noe mer om akkurat det universet, det er ikke plass til mer, til flere, det skal bare være akkurat sånn. Med gamle Trond T. og Lyra, Lars og Poker, ekteparet på bensinstasjonen, og i tankene til Trond, det skal ikke være flere der heller; det holder med unge Trond og faren, Franz, Jon, mora og faren til Jon, det er de menneskene som trengs for å skrive fram sommerdagene i 1948 og noen kalde novemberdager i 1999. Det er ei imponerende bok. Full av dobbelthet; skjør og konkret, avgrensa og åpen, vanskelig og lett, vemodig og fin. Og på alle måter: veldig, veldig menneskelig. Og det er vel der nøkkelen til denne bokas suksess ligger.

torsdag 18. juni 2009

Hyller til besvær

Kjekt å ha: Ikea-hyller.
Nå er det fullt i bokhylla. Den nye bokhylla, som jeg kjøpte i november, er stappfull. Eller, kanskje jeg får klemt inn ei bok til. Ei tynn ei. Ei av Jon Fosse. Men det er alt. Jeg må kjøpe ei ny hylle. Eller ommøblere litt. Sortere på nytt. Rydde vekk faglitteratur og uleste klassikere. Men det har jeg egentlig ikke så lyst til. De står så fint der de står, alle bøkene. Og det er kjedelig å ha bøker i kasser og esker. Det blir nok ei ny hylle.

I grunn trenger jeg mange nye hyller. Bak døra til arbeidsrommet ligger leksikonet mitt, som jeg kjøpte i august i fjor. Alle bøkene er tårna oppå hverandre, noen i papp, noen bare i plast, et par uten noe. I sjenken, sammen med filmer og tv-serier, står verdenshistoria i 16 bind, ulest, som jeg kjøpte i april for to år sida. Det var jo tilbud, og jeg er av den oppfatning at ethvert ordentlig hjem trenger slikt. Og filmene, som egentlig skulle være i sjenken, ligger på stuebordet, i gangen og i ei anna bokhylle. Det er jo ikke plass i sjenken.

Jeg har også mange andre bøker i sjenken. De er uleste. De venter på tur, etter et heller tilfeldig system. Men like fullt et system. De er dytta inn, stabla, står dobbelt. Bildebok inntil dokumentarbok inntil roman inntil fagbok. På nattbordet ligger det også bøker - de jeg leser i, vil lese i eller skulle ha lest i. Haugen blir stadig større. På arbeidsrommet har jeg naturligvis massevis med bøker, også utafor bokhylla. Det kan nesten se ut som om de er strødd rundt; en stabel her, en der, sju i vinduskarmen, femten på golvet, en uryddig haug i klesskapet, noen på ekstrastolen inntil veggen, mange under. Det er med andre ord behov for en skikkelig opprydning.

Jeg trenger ei solid, smal, ikke alt for djup hylle til verk og leksikon. Som helst skal passe bak døra, men bare helst, for jeg regner med at det er nesten umulig å få til med mindre jeg kjøper grisedyre BBB-reoler eller spesialbestiller hos en møbelsnekker. Og jeg trenger ei ny, standard bokhylle til å ha på kontoret, ved sida av den andre. Inni den kan jeg legge alle fagbøker, alt ulest, alle permer. Og så trenger jeg to nye dvdsøyler, som kan settes i gangen sammen med de som allerede står der. Da kan jeg endelig bruke sjenken til det alle andre bruker den til - for eksempel kan den romme vasene som står i gryteskapet. Og finserviset som det egentlig ikke er plass til i skapet over kjøkkenvasken, men som står der likevel.

Men hvis jeg kjøper så mye nytt, må jeg flytte på så mye gammelt. For eksempel skohylla, som tar opp mesteparten av plassen i gangen. Og den vesle benken jeg har kjøpt meg, med hulrom til et hemmelig lager av bøker. Og mye av det gamle må da ned i boden eller selges, for vi har ikke så god plass her i leiligheten. Det er i grunn trangt her allerede, for trangt. Kanskje løsninga rett og slett er å flytte?

tirsdag 16. juni 2009

- Eg kan ta henne, eg

Bildekilde: Oktober
Det er faktisk lenge sida jeg leste ferdig denne boka, men jeg har den fortsatt i meg, med meg. Og det hadde jeg egentlig ikke trodd at jeg kom til å ha. Det var mamma som først fortalte meg om den delvis sjølbiografiske og delvis faktisk biografiske romanen Mors og fars historie (Forlaget Oktober 2005) av Edvard Hoem (f. 1949). Om skildringene av det harde livet i Romsdalen og Gudbrandsdalen fra 1930-tallet til 1950-tallet. Om hvordan to mennesker, helt uventa og heller plutselig, finner hverandre midt oppi krig og etterkrig, sorg, savn og sinne. Og tilslutt: om hvordan de skaper et liv sammen.

Men mamma forteller så fint. Og jeg trekker ofte litt i fra når hun forteller, reduserer det litt, tenker at det sikkert ikke er så bra, eller så fint. At det kanskje ikke er skildra så nært, sett så godt. Jeg tenker at hun leser mye inn i ei bok, fordi hun er en god leser. Og at hun forteller helheten videre. Det er langt ifra sikkert at jeg får det samme utbyttet, den samme leseropplevelsen. Hvordan kan jeg? Vi er jo to helt ulike lesere, som leser med ulike briller, ulike forventninger, ulike referanser.

Men denne gangen var det virkelig veldig, veldig fint. Mamma hadde helt rett. Edvard Hoems skildringer av sine egne foreldre, hvordan de fant hverandre og hvordan de levde sammen, er uhyre fint og følsomt komponert og godt skrevet. Resultatet er en rørende roman. Hoem følger dem på avstand hele veien, fragmentarisk, skriver om det han veit, kjenner til, men det oppleves som om han er helt nær dem, sjøl om han enda ikke er skapt. Han skriver om bygda faren er fra, moras vanskelige situasjon, avventing, tvil og smerte, om farens trosspørsmål, yrkesstolthet og strevsomme vinterdager til fots eller på sykkel, etter hvert deres felles plikter og barn, og det som blir deres, og Edvards, hjemsted. Og kjærligheten. Den oppriktige, ektefølte medmenneskeligheten. - Eg kan ta henne, eg, sier far til Edvard, og jeg må grine.

Med få ord klarer Hoem å vise meg som leser hvordan det var, hvordan det virkelig var å få barn med en tysk soldat under krigen, hvordan det var å være omreisende predikant. Fy søren, som de to fikk gjennomgå! Og det er det ganske vondt å lese om. Men en merker det ikke alltid der og da, for historia flyter så godt, språket glir uten motstand, men med mye luft, det er ukomplisert, lett, adjektivene få, alt er konkret, nedtona, virkelig. Forfatteren bruker kun få, ofte enkeltstående episoder. Der han tilsynelatende berører de litterære livs overflater (som også er det virkelige liv, i og med at det i høy grad er en sann historie), streifer han ganske enkelt ved essensen, kjerna, i det som var hans foreldres liv. Nemlig hva de to var for hverandre, og hva de tilslutt blei for hverandre. Og, så lett som bare det, berører Hoem også leseren. I lang tid etterpå.

tirsdag 2. juni 2009

Oversette, overskrive

Maleri fra 1873, basert på ei skisse
tegna av søstera Cassandra. 
Da Jane Austen (f. 1775) døde så alt for tidlig i 1817, var hun allerede en berømt forfatter. Ikke bare under samtidas mye brukte pseudonym "by a Lady", men faktisk også under sitt eget navn, noe som var svært få kvinner forunt på den tida. Jane Austen begynte å skrive tidlig, mest sannsynlig allerede rundt 1787, hvor hennes korte tekster blei brukt for å underholde familien. Disse tekstene, som hun skreiv på fram til 1793, blei seinere samla under tittelen Juvenilia I-III. Etter 1793 begynte Austen å skrive på lengre, mer alvorlige tekster, som seinere blei viktige bestanddeler i de seks romanene hun fremdeles er verdenskjent for. Hennes mest produktive fase er fra omtrent 1795 til 1799. Først ut var Lady Susan, som blir skrevet fram mot 1795, deretter fulgte et utkast til Fornuft og følelse. I 1796 og 1797 arbeider hun med det som skal bli hennes mest berømte roman, Stolthet og fordom, samt at hun stadig bearbeider tidligere verk. I 1798 skriver hun Northanger Abbey.

Rundt århundreskiftet flytter Austenfamilien fra Steventon til Bath. Austen skriver, men det er ikke det samme som før. Noen forsøk på å få publisert romanene, feiler, men i 1803 er det faktisk en utgiver som kjøper Northanger Abbey. Men underlig nok utgir han den ikke, og skuffelsen er stor. Så blir faren, George Austen (f. 1731), sjuk og dør tidlig i 1805. Jane Austen, mora Cassandra (1739-1827) og søstera Cassandra Elizabeth (1773-1845) kommer i en svært vanskelig økonomisk situasjon, men heldigvis har Austen seks brødre, og fire av dem gjør alt de kan for å forsørge kvinnene i familien. Men det medfølger en del flytting, og det liker ikke Austen noe særlig. Ikke før i 1809 roer det seg, og da kommer også skaperkrafta tilbake. Broren Henry fungerer som bokagent, og i 1811 debuterer Jane Austen med Fornuft og følelse. I 1813 kommer Stolthet og fordom og gjennombruddet er et faktum. Mansfield Park følger året etter, blir forbigått i stillhet av kritikerne, men er en kommersiell suksess. Identiteten til By A Lady begynner å lekke ut, og når Emma skal utgis i 1815, ønsker den britiske prinsen en dedikasjon. Det kan forfatteren rett og slett ikke si nei til, sjøl om hun egentlig misliker prinsen. Omtrent samtidig begynner hun også å skrive på Overtalelse, som hun fullfører i 1816.

Men så begynner det å bli tydelig for familien at Jane er sjuk. Hun skriver stadig mindre og blir raskt svakere. Akkurat hva som feilte henne, strides de lærde om, det kan være alt fra tuberkulose eller revmatisme til kreft, sies det. I mars 1817 slutter Jane Austen å skrive. Fra april er hun sengeliggende. Og 18. juli 1817 dør hun. Posthumt utgis både den klassiske kjærlighetshistoria Overtalelse og den satiriske gotiske romanen Northanger Abbey i januar 1818. Søsknene som er ansvarlige for utgivelsen avslører en gang for alle hvem forfatteren var. Ikke før i 1871 utgis kortromanen Lady Susan, hennes første verk.  

Fra før har jeg bare lest Stolthet og fordom, ei bok som er rik på alt: Ord, beskrivelser, høflighetsfraser, lange spaserturer, misforståelser, brev, navn og mennesker. Overtalelse er også rik, men på en annen måte. Det er tydelig at Austen, som nå har levd ei stund og erfart mer enn da hun skreiv sine første verk, har modna som forfatter. Hun har gitt karakterene sine høyere alder enn det hun vanligvis gjorde, og mer seriøs tematikk og problematikk enn giftesjuke mammaer, romantiske døtre og breiale mannfolk. Språket flyter så lett og fritt, det er dvelende og interessant, velformulert og spennende. Og med en helt annen grunntone enn i Stolthet og fordom. Det sies at Overtalelse er den mørkeste av romanene hennes. Kanskje fordi en kommer så nært på hennes eget, virkelige liv? Her tenker jeg på den ene romansen det spekuleres i om den 20-årige Jane hadde, og det ene frieriet vi veit hun opplevde. Ved begge anledninger må Austen ta viktige valg som uten tvil påvirker henne, også som forfatter, valg hun bygger videre på, spiller på, dykker ned i. For når jeg leser Overtalelse, er det Jane Austen sjøl som står der foran meg og ser mot kaptein Wentworth, det er hun som er Anne Elliot.

Det må være fantastisk å få kunne oversette Jane Austens romaner. Og utfordrende. Og vanskelig. Så mange ord - dialektord - som brukes, så mange gjenstander som skildres, som nesten er utenkelige for oss å bruke nå i 2009. Så mange, nå, ubetydelige høflige gester og ord, som da var så viktige, så mye ytre formalia som måtte være på plass. Og ikke minst - så utrolig mye humor! Oversetter Merete Alfsen har uten tvil gjort en god innsats i å gjennskape Austens siste roman, og det er både bittersøtt og tilfredsstillende. Men mest vemodig blir det likevel, sjøl om boka er aldeles nydelig, og sjøl om det sjølsagt går godt til slutt. At denne boka, som innevarsler noe nytt i forfatterskapet, som er en spennende, djupere vending, blir hennes siste, er sårt. Jeg trøster meg med at jeg har fire uleste Austenromaner igjen etter denne.