Oversette, overskrive

Maleri fra 1873, basert på ei skisse
tegna av søstera Cassandra. 

Da Jane Austen (f. 1775) døde så alt for tidlig i 1817, var hun allerede en berømt forfatter. Ikke bare under samtidas mye brukte pseudonym "by a Lady", men faktisk også under sitt eget navn, noe som var svært få kvinner forunt på den tida. Jane Austen begynte å skrive tidlig, mest sannsynlig allerede rundt 1787, hvor hennes korte tekster blei brukt for å underholde familien. Disse tekstene, som hun skreiv på fram til 1793, blei seinere samla under tittelen Juvenilia I-III. Etter 1793 begynte Austen å skrive på lengre, mer alvorlige tekster, som seinere blei viktige bestanddeler i de seks romanene hun fremdeles er verdenskjent for. Hennes mest produktive fase er fra omtrent 1795 til 1799. Først ut var Lady Susan, som blir skrevet fram mot 1795, deretter fulgte et utkast til Fornuft og følelse. I 1796 og 1797 arbeider hun med det som skal bli hennes mest berømte roman, Stolthet og fordom, samt at hun stadig bearbeider tidligere verk. I 1798 skriver hun Northanger Abbey.

Rundt århundreskiftet flytter Austenfamilien fra Steventon til Bath. Austen skriver, men det er ikke det samme som før. Noen forsøk på å få publisert romanene, feiler, men i 1803 er det faktisk en utgiver som kjøper Northanger Abbey. Men underlig nok utgir han den ikke, og skuffelsen er stor. Så blir faren, George Austen (f. 1731), sjuk og dør tidlig i 1805. Jane Austen, mora Cassandra (1739-1827) og søstera Cassandra Elizabeth (1773-1845) kommer i en svært vanskelig økonomisk situasjon, men heldigvis har Austen seks brødre, og fire av dem gjør alt de kan for å forsørge kvinnene i familien. Men det medfølger en del flytting, og det liker ikke Austen noe særlig. Ikke før i 1809 roer det seg, og da kommer også skaperkrafta tilbake. Broren Henry fungerer som bokagent, og i 1811 debuterer Jane Austen med Fornuft og følelse. I 1813 kommer Stolthet og fordom og gjennombruddet er et faktum. Mansfield Park følger året etter, blir forbigått i stillhet av kritikerne, men er en kommersiell suksess. Identiteten til By A Lady begynner å lekke ut, og når Emma skal utgis i 1815, ønsker den britiske prinsen en dedikasjon. Det kan forfatteren rett og slett ikke si nei til, sjøl om hun egentlig misliker prinsen. Omtrent samtidig begynner hun også å skrive på Overtalelse, som hun fullfører i 1816.

Men så begynner det å bli tydelig for familien at Jane er sjuk. Hun skriver stadig mindre og blir raskt svakere. Akkurat hva som feilte henne, strides de lærde om, det kan være alt fra tuberkulose eller revmatisme til kreft, sies det. I mars 1817 slutter Jane Austen å skrive. Fra april er hun sengeliggende. Og 18. juli 1817 dør hun. Posthumt utgis både den klassiske kjærlighetshistoria Overtalelse og den satiriske gotiske romanen Northanger Abbey i januar 1818. Søsknene som er ansvarlige for utgivelsen avslører en gang for alle hvem forfatteren var. Ikke før i 1871 utgis kortromanen Lady Susan, hennes første verk.  

Fra før har jeg bare lest Stolthet og fordom, ei bok som er rik på alt: Ord, beskrivelser, høflighetsfraser, lange spaserturer, misforståelser, brev, navn og mennesker. Overtalelse er også rik, men på en annen måte. Det er tydelig at Austen, som nå har levd ei stund og erfart mer enn da hun skreiv sine første verk, har modna som forfatter. Hun har gitt karakterene sine høyere alder enn det hun vanligvis gjorde, og mer seriøs tematikk og problematikk enn giftesjuke mammaer, romantiske døtre og breiale mannfolk. Språket flyter så lett og fritt, det er dvelende og interessant, velformulert og spennende. Og med en helt annen grunntone enn i Stolthet og fordom. Det sies at Overtalelse er den mørkeste av romanene hennes. Kanskje fordi en kommer så nært på hennes eget, virkelige liv? Her tenker jeg på den ene romansen det spekuleres i om den 20-årige Jane hadde, og det ene frieriet vi veit hun opplevde. Ved begge anledninger må Austen ta viktige valg som uten tvil påvirker henne, også som forfatter, valg hun bygger videre på, spiller på, dykker ned i. For når jeg leser Overtalelse, er det Jane Austen sjøl som står der foran meg og ser mot kaptein Wentworth, det er hun som er Anne Elliot.

Det må være fantastisk å få kunne oversette Jane Austens romaner. Og utfordrende. Og vanskelig. Så mange ord - dialektord - som brukes, så mange gjenstander som skildres, som nesten er utenkelige for oss å bruke nå i 2009. Så mange, nå, ubetydelige høflige gester og ord, som da var så viktige, så mye ytre formalia som måtte være på plass. Og ikke minst - så utrolig mye humor! Oversetter Merete Alfsen har uten tvil gjort en god innsats i å gjennskape Austens siste roman, og det er både bittersøtt og tilfredsstillende. Men mest vemodig blir det likevel, sjøl om boka er aldeles nydelig, og sjøl om det sjølsagt går godt til slutt. At denne boka, som innevarsler noe nytt i forfatterskapet, som er en spennende, djupere vending, blir hennes siste, er sårt. Jeg trøster meg med at jeg har fire uleste Austenromaner igjen etter denne.