De fires tegn

Bildekilde: Bokelskere

Rett etter påske, da alle andre hadde meska seg med usannsynlige mengder med påskekrim på melkekartongen, smarttelefonen, tv-skjermen, nettbrettet og mellom boksidene, var det min tur. Jeg leser jo ikke så mye krim, et par ganger i året, bare. Og det er det samme for meg når jeg leser den, så lenge leseren i meg ønsker å lese krim. Derfor blei det etterpåskekrim, skrevet av ingen ringere enn Sir Arthur Conan Doyle (1859-1930). Og boka er De fires tegn fra 1890. Min utgave er oversatt av Nils Lie (1902-1978) og kom ut på Bokvennen i 2016.

De fires tegn er en av de mest berømte tekstene med den ikoniske mesterdetektiven Sherlock Holmes i hovedrolla. Forut for denne finner vi En studie i rødt (1887), som var lesernes første møte med Sherlock Holmes. Etter å ha sysla så smått med en slik krim, ønska Arthur Conan Doyle, som opprinnelig hadde studert medisin og hadde etablert en legepraksis i Plymouth, å skrive historiske romaner, slik som heltene Walter Scott (1771-1832) og Robert Louis Stevenson (1850-1894). Men da han fikk tilbud om publisering i både Storbritannia og USA med ei helt ny tekst om detektiven, kunne han ikke dy seg. Noe måtte han jo gjøre mens han venta på pasienter!

Og fram fra boksidene trer da altså Sherlock Holmes, den geniale, narkomane detektiven som stadig betraktes av sin venn og bofelle Dr. Watson, som aldri slutter å forbauses, urovekkes og imponeres av sin venns intellekt og hvis måter det fungerer på. Det er altså Dr. Watson som forteller til oss, det er han som sanser, føler og tenker, og Sherlock Holmes er en bifigur i hans fortelling om hva som egentlig hendte, for eksempel den gangen Miss Morstan trådte inn i deres værelser i Baker Street 221B og ba om hjelp til å oppklare et mysterium.

Det har seg nemlig slik at Miss Mary Morstans far er borte. Han forsvant den 3. desember 1878 og har ikke vært sett i ettertid. Han var offiser ved et indisk regiment, og hadde akkurat kommet hjem til England da han blei borte. Han rakk ikke en gang å møte datteren sin! Men nå mottar Mary årlig store, kostbare perler, levert i esker uten avsender. Og i et anonymt brev som kom med posten tidligere samme dag, er det noen som ønsker treffe henne utafor tredje søyle ved teatret. Hun skal ikke kontakte politiet, men hun får lov til å ha med seg to venner.

Det eneste som er sikkert, er at Mary nå er kommet til riktig sted. De to vennene hennes kan naturligvis være Dr. Watson og Sherlock Holmes! Slik trekkes vi med inn i ei spennende intrige med en original versjon av det lukkede roms mysterium, et reelt historisk bakteppe, eksotiske detaljer og ei effektiv etterforskning, der alt fra politifolk, hestedrosjer, gategutter og dampbåter er involvert. Og til slutt får vi naturligvis det hele forklart, i kjent stil.

I De fires tegn demonstreres en ganske annen måte å skrive krim på enn den vi kjenner i dag. Sjøl om Holmes og Watson ikke skyr et slagsmål eller er redde for å takle en drapsmann, er det kløkt, observasjoner og deduksjon som stadig driver dem framover. Bloddryppende detaljer, intense skildringer av ondskap og makaber brutalitet hører ikke hjemme her - slikt er uvesentlig. Det sentrale er intrigen, omdreiingspunktet er å få svar på spørsmåla eller mordgåten, løst opp knuta, avdekka hemmeligheter og fortidig grums. Og først når alle spørsmål er besvart og det ikke gjenstår noe å løse, er Holmes fornøyd. Det etterlater også leseren helt stappa, for ingen tråder henger og dingler. Det er rett og slett ikke noe å lure på.

Men kanskje det på mange måter er greit? Likevel: Det jeg opplever som leser, er at bøker der alt avsløres og ingenting blir hengende og dirre ved bokas slutt, fort blir glemt. Og jeg tror det blir tilfellet her også, uten at De fires tegn på noen måte er ei dårlig bok. Den er bare så veldig tydelig, eller forklart - det siste lange kapittelet er i sin helhet lagt i munnen på skurken i fortellinga. Den samme formen for bekjennelsesmonologer kjenner vi også fra Agatha Christie (1890-1976), mens en forfatter som John Dickson Carr (1906-1977) ofte klarer seg uten.

De fires tegn har hatt klassikerstatus i flere tiår. For meg innebærer det ei formulering og en forventning om litteratur som tåler tidas tann. I dette tilfellet blei jeg faktisk bittelitt skuffa. De fires tegn er innmari satt i sitt eget univers, og vipper mer mot det fremmede enn mot det eksotiske og spennende. Men det er lett for meg å si, som har røtter i norsk kultur, og ikke den britiske, der minnene om imperietida fortsatt står sterkt hos mange. Heldigvis har noen kloke hoder tenkt på nettopp dette fremmedelementet, slik at det bakerst i boka er noen sider med noter. Disse er det riktignok ikke gjort rede for i den løpende teksten, så en får finne fram litt på måfå. For- og etterordet ved Nils Nordberg (f. 1942) var derimot helt vesentlig, og ga flere fine innganger til teksten.

De fires tegn er en pen utgivelse og ei interessant bok, den har ei god krimgåte og er en spennende tittel, særlig fra et litteraturhistorisk ståsted. Og både Holmes og Watson er underholdende typer som det er fornøyelig å lese om. Men det blir ikke mer med det første, kjenner jeg, for jeg liker at ei bok er mer enn bare underholdning og fiffige løsninger.

Bokhyllelesing 8: 1800-tallet

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått litt mer enn to uker ekstra på å komme i mål med årets åttende runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en oppsummering. Temaet denne gangen var kort og godt å lese ei bok fra 1800-tallet henta fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med bøkene fra 1800-tallet:

- Silje leste Dr. Jekyll and Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson

- Elida leste Hard Times av Charles Dickens

- Hedda leste Novelletter og Garman & Worse av Alexander L. Kielland

- Trudelutt leste Fred av Arne Garborg

- Elisabeth leste Agnes Grey av Anne Brontë

- Beathe leste Mansfield Park av Jane Austen

Før runden begynte, var vi ti påmeldte, men verken Gro eller Signe hadde valgt seg ei bok, derfor var vi åtte klare lesere. I løpet av leseuka heiv både Elisabeth, S. Rolfsønn og Beathe seg på. Silje og Elida bytta bok, mens både jeg og Trudelutt var litt forsinka. Øvrige lesere har jeg ikke hørt noe ifra. Men som dere kan se av lista over, er det seks deltakere som har lest og skrevet om sine utvalgte titler så langt; sju kjente, klassiske verk fra 1800-tallet, både norske og britiske, fordelt på seks romaner og ei samling fortellinger. Og som jeg nevnte sist, ei slik sjangermessig skeivdeling er virkelig ikke rart, da 1800-tallet stod i romanens tegn.

Jeg savner dermed tilbakemelding fra Gro, Signe, Birthe, Bjørg, Astrid Terese, Monika og S. Rolfsønn. Gro og Signe hadde som sagt ikke valgt seg ei bok, men dere andre skulle lese Fjodor Dostojevskij, Stendhal, Charles Dickens, Herman Melville og Knut Hamsun. Har lesemåla blåst helt bort i høstværet, eller er dere bare forsinka? Glemte dere klassikerne, eller var det kan hende ikke riktig bok å dykke ned i likevel? Skriv gjerne noen ord om dere har sniki ut et innlegg i all hemmelighet.

Også denne runden var jeg forsinka - sånn går det når en tydeligvis er litt for ambisiøs på egne vegne og skal gape over to verker, ikke bare ett, og har litt lite lesetid. Eller når en lider av absolutt kronologisjuke og ikke for alt i verden kan hoppe over debutverket for å vende tilbake til det ved en seinere anledning. I dette tilfellet er det fordi jeg har som lesemål å lese hele det samla forfatterskapet til Alexander L. Kielland, og tror at jeg vil få et mye større utbytte dersom jeg pløyer igjennom bøkene i rett rekkefølge eller noe i den dur. Nuvel. Nå er uansett både Novelletter og Garman & Worse lest, og jeg kosa meg veldig, særlig med sistenevnte. For et blinkskudd av en roman! Den anbefales lett til de fleste, og kunne helt fint vært et obligatorisk pensum i skolen. Uten å si et stygt ord om Knut Hamsun, så er nok denne romanen mer passende for ungdomsskoleelever enn Victoria, som jeg måtte lese.

Som forrige gang så var også denne månedens runde veldig åpen - kun tidsavgrensinga satte rammene for hva en kunne plukke ned fra ulesthylla. Deretter kunne alle deltakere fritt velge i mellom forfattere og nasjonaliteter, ulike litterære epoker eller strømninger innafor 1800-tallet, sjangre, språk, tematikk og så videre. Og de leste bøkene viser at vi har tatt til oss denne friheten og funnet mye spennende. Hovedtyngden ligger på det britiske, og, igjen, det er ikke så rart. Britiske romaner var nokså toneangivende, dominerende og populære på 1800-tallet, med fransk, tysk og russisk romankunst like i nærheten - her er det smaken som avgjør hva en liker best.

Neste runde i Bokhyllelesing 2015, niende og siste runde i år, er i uke 50, fra 07. til 13. desember. Og da er det nobelbøker som gjelder - vi skal rett og slett lese bøker av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Sjøl er jeg ikke sikker på hva jeg skal hente fram, men må innrømme at jeg skuler litt mot Doris Lessing der hun står i hylla. Men her er det svært, svært mange gode alternativer å velge i mellom, med om lag seksti uleste titler fra Bokklubbens Verdensbibliotek på lur. Det er nesten for mye av det gode. Men sjøl om du kanskje ikke er serieidiot som jeg, vil anta at du også har noe å velge i.

I og med at årets siste runde i leseutfordringa Bokhyllelesing 2015 snart er her, vil jeg minne om at du i ei tid framover fortsatt kan påvirke neste års kategorier ved å komme med innspill. Oppsettet for neste år vil komme etter at niende runde er avslutta, men allerede nå kan jeg avsløre at startskuddet for første kategori går 18. januar 2016. Merk deg datoen! Så, hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt. Kanskje blir du den heldige vinneren?

Moonfleet - ei røverhistorie

Bildekilde: Bokelskere

Moonfleet - Diamantens forbannelse var den lydboka som blei med meg i bilen da jeg en tidlig morgen ikke hadde nok tid til å foreta et veloverveid Ibsenvalg. Det blei produsert av NRK Lørdagsbarnetimen i 2002, og utgitt på lydbok året etter. Hørespillet er basert på ei bok av den ikke særlig produktive britiske forfatteren John Meade Falkner (1858-1932), som i løpet av sin skrivende karrière kun utga sju bøker. Boka Moonfleet er fra 1898, og var ei populær barne- og ungdomsbok til langt inn på 1970-tallet. Moonfleet blei dramatisert av Nick Warburton (f. 1947) og er oversatt til norsk av Else Barratt-Due (f. 1954).

Handlinga er lagt tilbake til 1757, og 15-årige John er hovedperson i ei historie som har mange tematiske fellestrekk med for eksempel Skatten på sjørøverøya (1883) av Robert Louis Stevenson (1850-1894) og Vertshuset Jamaica (1936) av Daphne du Maurier (1907-1989). Viktige ingredienser er med andre ord nokså unge og litt naive hovedpersoner (Jim Hawkins er tidlig i tenåra og Mary Yellan er 23), et sjaskete vertshus med tvilsomt klientell og dårlig rykte, skumle historier, mistenkelige personer, mørke netter med uvær, en skatt som må finnes og et stadig voksende nett av problemer, hemmeligheter og intriger. Men det må sies at den ramsalte sjørøveroriginalen til Stevenson og du Mauriers smuglerkrim begge er mer fullendte og spennende verk enn Moonfleet, og at lydbokversjonen av dem også er mer solide. Det skyldes nok først og fremst den ujevne utdelinga av talent blant forfattere.

John er som sagt hovedperson i Falkners verk (om du syns forfatternavnet låter kjent, så må jeg innrømme at jeg også syns det er kort til den mye mer kjente William Faulkner, 1897-1962, men disse to må for all del ikke forveksles). Han bor hos tanta si, som ikke er særlig kjærlig, går på skole med den søte jenta Grace og bruker ellers tida si på å streife rundt i Moonfleet, som også er navnet på den britiske kystlandsbyen han bor i. Når vi kommer inn i handlinga er en unggutt akkurat blitt skutt og drept i en kamp mellom vrakplyndrere og smuglere på den ene sida og lovens lange arm på den andre, representert ved magistraten mr. Maskew. Det var mr. Maskew sjøl som skjøt, på kloss hold, og i følge mange vitner var det helt unødvendig og en rein maktdemonstrasjon. Den døde gutten er David, sønnen til den lokale kroverten, Elzevir Block, som nå mer enn noensinne har ei høne å plukke med Maskew. John er nysgjerrig på hva som er hendt med David, og får historia av graveren på kirkegården, mr. Ratsey, mens han hugger ut inskripsjonen på gravsteinen. Innbakt i den kommer også ei hundre år gammal fortelling om smugleren kaptein Mohune, bedre kjent som Svartskjegg, og den store diamanten han rappa fra kong Charles I (1600-1649).  

Legenden sier at Svartskjegg går rundt og leiter etter skatten sin nattestid. John blir redd og vil helst ikke oppsøke kirkegården, men gjør det likevel. Nåtid og fortid veves sammen i Johns fantasi. Han blir raskt oppslukt av alt som har med Svartskjegg å gjøre, inkludert smuglergruppa mohunene og sjølsagt diamanten. Han observerer de voksne, særlig Ratsey og Elzevir, og mistenker at de leiter etter diamanten i landsbyen. Etter et fryktelig uvær har det blitt oversvømmelser rundt i Moonfleet, blant anna på kirkegården. Det fører til at flere hulrom på kirkegården åpner seg. John sniker seg inn i ett av dem, finner en hemmelig gang som leder til krypten og der: smuglergods. Rett under kirka! Når smuglerne kommer, må John gjemme seg bak ei gammal og råtten trekiste. Han kjenner igjen flere av stemmene og skjønner at store deler av landsbyens mannlige befolkning driver med vrakplyndring på si, rett under nesa på Maskew. Hvem kan han da stole på? Så går de endelig. Det er bare ett problem: de stenger igjen utgangen når de går. Og John befinner seg aleine i krypten, uten noe annet selskap enn kister og vintønner og det som viser seg å være liket av Svartskjegg. 

Og derfra går det slag i slag. Hørespillet, som varer i halvannen time, er fylt til randen med spenningstopper - for min del blei det litt for mye. Det er ikke grenser for hva John vikler seg inn i, finner ut av og får til, og de voksne han har rundt seg, er mer opptatt av at han skal være en mann og være med på "moroa", som drikking og vrakplyndring, enn at han skal skjermes for brutalitet og voldsomhet. Kun én mann, Elzevir, tar en mer omsorgsfull rolle. På mange måter kan en si at han erstatter sin David med John, og de to utvikler et svært rørende og fint skildra forhold. Men det redder dem likevel ikke fra kjipe lurerier, lange fengselsopphold og hardt tvangsarbeid. Slik går flere år av Johns liv, og mot slutten av historia er han blitt voksen. Men det er fremdeles ikke over.  

Dette virker kanskje veldig spennende, og er det også, på mange måter. Men ikke for en voksen lytter som kjenner igjen et frampek når det kommer susende. Det kommer også av det fortellertekniske grepet som er valgt: vesentlige deler av historia fortelles isteden for å spilles ut. Mange egentlig gode og dramatiske scener blir da platte, matte og helt uten futt. Men for målgruppa, som jeg oppfatter er barn og unge mellom 12 og 16 år, er dette helt passe. Avbruddene med gjenfortelling fungerer som hvilepunkter, slik at ikke de hektiske spenningstoppene tar pusten fra en eller skremmer vannet av andre. Dessuten er det gjort veldig solid og overgangene er fine, slik at det slettes ikke er et irritasjonsmoment. Men kontrasten blir stor, til for eksempel Vertshuset Jamaica, der en rett på hele tida, uten pause. Likevel syns jeg at ensemblet kunne tatt seg tid til å dramatisere noen flere scener, for det ville tjent helhetsinntrykket av hørespillet og gitt John mer å spille på. Men det er kanskje for mye forlangt. Ikke veit jeg hvem som er ansvarlig i dette tilfellet heller, om det er forfatteren sjøl, den opprinnelige adaptasjonen fra bok til hørespill eller norsk tilpasning og oversettelse.

Også er det noen andre momenter som skurrer litt. For eksempel kommer historia så fort i gang at menneskene vi følger ikke er godt nok etablert i lydbildet. John er på plass, og det er greit, men de resterende karfolka, ja, for det er stort sett mannfolk som gestalter rollene her, byr på et sammensurium av østlandsdialekter. Det er mange like mannsstemmer som både brummer og brøler mens andre lydeffekter buldrer i bakgrunnen, og da blir det av og til svært vanskelig å skille dem fra hverandre. Enkle grep kunne gjort dette mye lettere for lytterne. 

Både på handlingsplanet og utviklingsplanet er teksten svært endimensjonal og enspora. Det dreier seg stort sett bare om denne diamanten og forviklingene og dramatikken den skaper, alt annet er uviktig. Relasjonen mellom John og Grace kunne for eksempel blitt spilt litt mer ut til glede for målgruppa, slik at vi skjønner at det er mer enn ei begeistring, og at den er gjensidig. Det krever at John er fascinert av mer enn utseendet hennes, som likevel ikke synes særlig godt gjennom stereoanlegget. En kunne også problematisert det faktum at hun er Maskews datter, noe som etter hvert setter John i en svært vanskelig posisjon. Slik det er nå, er Grace en helt tom figur. I begynnelsen hadde John også tante Jane, men hun kaster han ut etter at han har vært noen dager i krypten og deretter liggi sjuk på vertshuset. Hun tror han er blitt en fyllefant, og vil ikke ha noe mer med han å gjøre. Dette er noe John sørger over i kort tid der og da, til han blir tatt inn av Elzevir, men seinere tenker han knapt på det. Jeg finner ikke det særlig troverdig hvis det er slik at han er oppvokst hos henne. Denne handlingstråden kunne en holdt på lenger, og kommet tilbake til mot slutten for å skape mer helhet. 

I tillegg går det noe hurtig i visse passasjer, noe som i sin tur kan føre til at lytteren blir i stuss om hva som egentlig har skjedd eller faktisk skjer. Dette gjelder for eksempel når John knekker bibelverskoden på papirlappen han fant i medaljongen til Svartskjegg. Hvordan det egentlig henger sammen med disse versene, er kan hende litt vanskelig å begripe for en moderne lytter. Bibelvers er ikke lenger en solid og naturlig referanse for den oppvoksende generasjon og ei heller et grunnlag i samfunnet på samme måte som før. Her hadde det vært lurt å ta det hakket mer langsomt, slik at en sikrer at i alle fall halvparten av målgruppa henger med.

Moonfleet er inndelt i to deler på hver sin cd, med henholdsvis åtte og ti avsnitt. I rolla som den unge John finner vi en ganske overbevisende Lars Berteig Andersen (f. 1988), mens John som voksen og fortellerrolla er forbeholdt en alltid solid Mads Ousdal (f. 1970). Han har dessuten en veldig flott stemme som gjør seg godt i lydbokformatet, sjøl om han her har mindre å spille på enn i andre sammenhenger. Lasse Lindtner (f. 1955) bekler rolla som Elzevir og er svært god, mens Ratsey spilles av Sverre Bentzen (f. 1941). Når disse i tillegg får selskap av Eindride Eidsvold (f. 1961) som magistrat Maskew, blir det fort mange like mannsstemmer, sjøl om hver og en egentlig gjør en fin innsats. 

Ellers må jeg påpeke at lydbildet lett blei dominert av litt klisjéfylt hollywoodmusikk. Det er kanskje vanskelig å unngå i slike produksjoner, men noen andre grep innimellom hadde likevel ikke gjort noe. For en voksen lytter blei det tidvis irriterende og veldig forutsigbart - jeg skulle ønske de i produksjonen hadde hatt mot nok til å la stemmene bære og stillheten få litt rom av og til. Det var også mye utydelig roping og kaving i mørket, noe som bare virker forvirrende, og den raske slutten er noe i retning av at "alle var enige om at det hadde vært en fin tur", noe det jo slettes ikke var. Men målgruppa vil nok kjøpe det lell, fordi slike røverhistorier som denne først og fremst er underholdning, ikke usedvanlig godt håndverk.

Favorittforfattere: R

Etter å ha holdt på med en høyst personlig kåring av favorittforfattere sia mars 2012, er turen nå kommet til bokstaven R. Og også denne gangen har det vært litt vanskelig å komme fram til to soleklare vinnere - på Q var det jo helt umulig. R er som kjent en veldig vanlig bokstav, og brukes hyppig som første bokstav i fornavn - også av forfattere. Derfor virka det svært lovende før jeg begynte å undersøke bokhyllene mine. Men resultatet blei ikke som forventa. Det var rett og slett ikke så mange gode alternativer å finne! Men de fins, det veit jeg jo. Bare ikke her. Bare ikke lest av meg. Etter mye att og fram blei det derfor slik: på bokstaven R har jeg kun valgt én favorittforfatter.

Bildekilde:
lokalmagasinet.no

Ragnhild Jølsen (1875-1908)
Ja, og det er sjølsagt Ragnhild Theodore Jølsen, dama jeg skriver om jevnt og trutt her på bloggen. Det er sikkert derfor litt kjedelig at jeg skriver om henne enda en gang! Men fra jeg leste henne for første gang i oktober 2012, altså for ett år sida, og til nå, så har jeg ikke fått henne ut av huet. Hun har bitt seg fast oppi der, laga sitt eget rom, hvor både verkene hennes og forfatteren sjøl kretser rundt, av og til hvileløst, av og til bare er i en slags døs. Jeg er fascinert av henne, og djupt imponert, men også ganske skremt. Hun skriver med en sjelden kraft og intensitet, verkene er fylt med kontraster, symbolikk, myter og sterke replikker, og inneholder mange stikk til samfunn og maktpersoner.

Det er klart, det blir mye. Slik jeg skildrer nå, virker det sikkert som om bøkene hennes er lange og overlessa med alskens virkemidler. At Jølsen var en løs kanon, eller lignende, i sin samtid, og at bøkene hun skreiv var et utløp for energi og aggresjon. Mye av det er helt feil. For eksempel er Rikka Gan (1904), den strammeste og mest fullendte romanen til forfatteren (og også den hun var mest fornøyd med sjøl), under hundre sider lang. Den kan med andre ord leses på noen timer. Men det geniale ligger i at en god leser bruker lang tid på å dekode teksten, nøste opp symbolikken, tolke metaforene, ta intertekstualiteten, forstå det litterære og historiske bakteppet og hva som faktisk skjer i teksten, oppdage frampekene, se tvetydighetene, akseptere tidshoppene og tekstens kronologi og så videre. Og gjennom et slikt arbeid med en så intens og sterk tekst som Rikka Gan, blir en helt hekta. Det gotiske universet, med predestinasjon, naturalistiske skildringer, rå bruk av symboler og gjenstander, spill med myter og moral, hvor forfatteren ikke kvier seg for å ta opp vanskelige temaer eller å skildre affekt og vold, er et forlokkende, truende, dystert og suggererende univers. Vi veit det går dårlig, men vi må lese likevel, det er nærmest som en besettelse.

Rikka Gan er uten tvil den beste av Jølsens romaner. Her er hun så fokusert og tydelig, ingenting er overflødig, alt er elegant utført. Debuten Ve's mor fra 1903 er også svært god, og inneholder mye av det samme. Det er en urovekkende disharmoni over verkene fra første side. Jølsen skildrer sterke kvinner som opplever at naturkreftene trekker i dem, i kropp og sjel, det er lokking, leiking og luring, det er frigjort seksualitet og ubrytelige bånd, store indre konflikter om rett og galt, etikk og moral, og et umenneskelig press på psyken. Paula opplever at virkeligheten blir utydelig, hun ser syner, noe Rikka også gjør. Mye spenning ligger i hvordan en som leser skal tolke synene, reint konkret, som fantasi, virkelighetsflukt, hjemsøkende mareritt eller indre kamp?

Et anna viktig element for Jølsen er slekta og dens ubrytelige bånd på kryss og tvers av generasjoner. En er bærer av det en kommer fra, enten en vil det eller ei. Dette viser Jølsen svært godt i både Rikka Gan og oppfølgeren Fernanda Mona fra 1905. Her er hovedpersonen noe yngre enn i de foregående romanene, og mindre steil enn både Rikka og Paula. Resultatet er ei "mjukere" bok, som likevel ikke er mindre sterk eller viktig. Gjennom Fernanda får Jølsen belyst de få mulighetene unge kvinner hadde rundt år 1800, og hvor vesentlig det var å ha en "beskytter" som så til at en fikk utdanning eller arbeid (å gå i tjeneste). Fordi slektas rykte kommer først, er det lite å gjøre for Fernanda. Å fri seg fra slekta innebærer ikke bare å fri seg fra fortida, men også fra seg sjøl. Det blir en umulig oppgave for ungjenta.

Alle verkene til Ragnhild Jølsen foregår innafor samme skjebnetunge geografiske område, Enebakk, der Jølsen sjøl vokste opp. Noen tekster, som Rikka Gan og Fernanda Mona, er lagt omtrent hundre år tilbake i tid, mens andre tekster, som mange av fortellingene i Brukshistorier (1907), foregår i samtida. Den røde tråden er kvinna, ofte ei ung kvinne, hennes liv og muligheter, indre og ytre sett. Jølsen skilder hvilke utfordringer kvinner må igjennom, erfaringene de gjør seg og hvordan det er med på å fremme gode eller dårlige egenskaper hos enkeltmenneskene. Jeg leser mye av hennes egen biografi og viktige erfaringer inn i bøkene, jeg ser for meg at hun skreiv med hele seg.

Ragnhilds verden, der hun står med ett bein i den rurale og folkelige bondekulturen, og ett bein i den industrialiserte arbeiderkulturen, mellom det tradisjonelle og det moderne, mellom belag og resiprositet, individualitet og fremmedgjøring, land og by, før og nå, denne enestående brytningstida, med alle sine fallgruver og utfordringer, alt skinner igjennom tekstene, farger dem, farger deg. Og derfor er det verdt å lese Ragnhild Jølsen.

Hvem er dine favoritter på R?
Ja, for kanskje du har klart å finne mer enn én? I hyllene fant jeg både Rudyard Kipling, Robert Musil, Robert Louis Stevenson (som jeg veit er manges favoritt), Rose Tremain og Rosemary Sutcliff, uten at noen av disse hittil har gjort meg like interessert i tekstene sine som Ragnhild Jølsen har gjort. I tillegg dukka tre norske opp, Rune Belsvik, Roy Jacobsen og morodama Agnes Ravatn (hvis det er lov å bruke etternavn). Er kanskje noen av disse dine yndlingsforfattere, eller velger du noen helt andre? Det er sikkert fryktelig mange gode alternativer her, bare en har lest dem!

Fortsatt god leseuke, alle sammen!

Og ei flaske med rom!

- Gå på teater! Ta deg en teatertur! Bli med på teater! er egentlig oppfordringer jeg både vil gi og høre langt oftere. For det er jo så moro! Og for de som bor i de store byene bør det ikke finnes noen unnskyldninger; teatrene har forestillinger hver eneste kveld, har mjuke stoler, kafeer og koselige aulaer, hyggelige ansatte og mange nysgjerrige og engasjerte besøkende. Skru av tv-en og pell deg ut!

Men for de som bor langt unna et godt teater, blir det brått et tiltak. Billetten koster jo penger. Og når bussen koster dobbelt så mye, og du både må smøre matpakke og regne inn et pizzastykke på kiosken på stasjonen mens du venter på nattbussen, blir det fort dyrt. Særlig hvis du i tillegg ønsker å be med deg en venn. Da er det fort gjort å bli hjemme. Sjøl om Skatten på sjørøvarøya frister aldri så mye. Men: av og til er det verdt det. Å spare penger, å ta den treige bussen, å be vennen betale sjøl, å komme seint hjem og å være skikkelig trøtt på jobben eller skolen dagen etter. Teateropplevelsen sitter i, den. Det kan en ikke si om Paradise Hotel.

Det er Sebastian og Preben Harris som har laga et musikalsk teaterstykke ut av den gamle romanen til Robert Louis Stevenson fra 1883. Agnes Ravatn har oversatt det hele til nynorsk, sånn at det passer inn i språkdrakta som kreves på Det Norske Teatret. Regi og omarbeiding er ved Audny Chris Holsen, og hovedrollene spilles av Frank Kjosås og Paul-Ottar Haga, som sammen med 11 andre skuespillere både rocker, roper, hoier, skriker og tåkelegger hele scenen med røyk fra kruttlappistolene sine. Det har alle forutsetninger for å være kjempebra, og det var virkelig ikke så verst. Men jeg har noen innvendinger.

Bandet, som også kommer opp på scenen i fullt piratkostyme, spiller så det suser. Men hvorfor i all verden er lyden, og da særlig fra perkusjon, bass og gitar, så høy at jeg ikke kan høre Paul-Ottar Haga brøle på nynorsk? Ikke før en halvtimes tid uti stykket blei lyden regulert sånn at det var mulig å høre mer enn "'emtn 'annå dø'annssjiste" av låtene. Slurv? Jeg håper det. For flere av ungene jeg så i salen, holdt seg tidvis for øra. Det kan umulig være en fordel når deler av handlinga formidles via låtene. Ellers må det sies at det fenga skikkelig da alle skuespillerne var i sving, de synger knallbra og er svært presise. Det er moro!

Skuespillerne ga virkelig alt da jeg var og så stykket. Jeg hørte få feil, et par bokmålsord glapp ut av en og annen ukonsentrert pirat, et plastsverd fløy ut av skjeftet og noen "gullpenger" blafra lykkelig bortetter scenen, dog ingen krise. Det virker som om det aller meste gikk akkurat som planlagt. Paul-Ottar Haga er grøssende god som den manipulerende og aldri tydelige Long John Silver og har en imponerende timing, både i snakking, sang og dansing. Når han sniker seg fram fra kulissene i fullt kostyme, svarthåra og buskete som bare det, raller skikkelig på latteren og fekter vilt med sverd eller kniv, synes til og med jeg det er skummelt. Frank Kjosås synger helt reint og er flink til å spille opp mot de andre, men det virker som om han ikke har noe mer å spille på enn å være engstelig guttunge. Det er ikke Kjosås det er et problem med her, misforstå meg rett: i denne versjonen er Jim Hawkins svært stivt og statisk framstilt, og har en delt skuespiller/fortellerrolle som dessverre ikke fungerer så godt. Kjosås gjør en sympatisk og hederlig innsats, men kan ikke gjøre gull av gråstein.

Oversettelsen til Agnes Ravatn, det vil si, det jeg fikk med meg, innimellom tilfeldig brøling, høy musikk og smelling med pistoler, var fornøyelig. Og her må jeg legge til: for en voksen. Til å være en familieforestilling er dette en produksjon som ikke tilgodeser barna. Det er et voldsomt tempo fra starten som forutsetter bakgrunnskunnskaper om fortellinga, og pangstarten, med å kline alle sjørøverne på scenen så fort det lot seg gjøre, dreper spenning og nysgjerrighet heller enn å skape den. Her burde regissøren tatt et annet valg - en litt roligere introduksjon til universet ville vært å foretrekke for mange. En må jo tenke på målgruppa!

Videre er det som formidles et voksent perspektiv, voksen humor, voksne problemstillinger og voksne utfordringer. Barnet Jim Hawkins kommer ikke fram, sjøl om det tydeligvis er forsøket når Kjosås trer fram på scenen i sine klaustrofobiske, angstskapende monologer i bleikt lys. Ofte er det her ikke sammenheng mellom scenisk uttrykk og tekstlig budskap, noe som kan skape konflikter i avkodinga hos de svært små barna som er i salen. Det er ikke all handling som kan gjenfortelles godt med pipende bakgrunnsmusikk. Videre synes jeg at denne formen for "fortelling" (altså av Jim) blei brukt for ofte - det hadde vært mye bedre om den blei holdt igjen til Jims indre vendepunkt og moralske kvaler (som forøvrig blei via alt for lite tid her). Da hadde det blitt utrolig virkningsfullt, særlig om Kjosås hadde fått mulighet til å spille ut litt mer.

Et element var dessverre også totalt uten funksjon og burde vært kutta: under et sangnummer tidlig i stykket dukker det opp ti syngende skuespillere, som med en meget enkel koreografi sto og veiva langs benkeradene i sine heldekkende, svarte kapper (det eneste som stikker fram er hvite hender). De vimer såvidt ned på scenen før de forsvinner ut mellom sceneteppene. For en voksen er det tydelig symbolikk her (døden, for den som henger etter), men for barna? De barna jeg satt i nærheten av blei forvirra av disse svarte skikkelsene som de såvidt så i mørket (Pappa! Hvem er det?), og var mye mer opptatte av dem enn av det som foregikk på scenen. Når låta i tillegg er så dominert av perkusjon og det ikke er sjans å høre hva som blir ropt, er det, til barnas forsvar, også lett å la oppmerksomheten fare annetsteds. Ja, det var mye godteposekrasling.

Sist, men ikke minst: all ære til det velsmurte maskineriet av mekanikk og mennesker som står bak kulissene! Enkel og flott bruk av dreiescenen og små forhøyninger i scenegulvet som fort blei til skipsdekk eller jungeljord. Skatten på sjørøvarøya, og jeg påpeker her at det er fritt etter boka, for det var jammen ikke alt som var som forventa, er på mange måter en spennende og flott forestilling - først og fremst for ungdommer. Barn under 12 år bør helst ikke være med, og i alle fall ikke fireåringer, som jeg så krype sammen i setene sine like etter stykket var i gang. Det Norske Teatret kan også vurdere å legge inn pauser i familieforestillingene sine, i løpet av halvannen time med intenst teater er det mange små som blir urolige, må på do, er sultne og lignende - og mange foreldre, besteforeldre og eldre søsken måtte opp underveis for nettopp dette. Ei pause hadde gjort underverker, og hadde slett ikke svekka forestillinga. Til det er den alt for spennende!