Landet mot nord

Bildekilde: Bokelskere

I disse nasjonaldagstider passer det ekstra godt å ta for seg sakprosautgivelsen Landet mot nord. 1000 år - 22 personer - én historie. Boka kom ut på Spartacus i 2020, og er skrevet av historiker og forfatter Mona Renate Ringvej (f. 1970). 

Hva er egentlig norsk historie? Hva er vår historie, som ett folk og en nasjon? Hvilke historiske og kulturelle bånd, linjer, ideer og tradisjoner er vi bærere av, og hvilke må vi sørge for ikke går tapt? Landet mot nord. 1000 år - 22 personer - én historie er ei ganske annerledes norgeshistorie der rammene gis i tittelen. Framfor å se på de lange linjene og ta for seg ulike sosiale, politiske, kulturelle og økonomiske faktorer, som historikere ofte gjør, undersøker Ringvej her enkeltmenneskers hverdag og levevis.

Ringvej har, som det står i tittelen, tatt for seg 22 ulike personer. Hun går fram kronologisk og vever deres liv sammen til en slags "ny" variant av historia. Jeg skriver "ny", for det er ikke mye nytt her. Det nye er kun måten det er satt sammen på. Hvordan Ringvej har valgt ut de menneskene hun skriver om, er uvisst, for det står det ikke mye om. I mange tilfeller kunne hun kanskje like gjerne valgt en annen. Mest påfallende er at hun kun har sju kvinner, som inkluderer en sagnskikkelse, og at hun til stadighet framhever det samiske eller andre minoriteter.

Boka er delt inn i fem hoveddeler med hver sine tematiske hovedoverskrifter. Personene Ringvej har valgt seg ut, er som følger: I del 1 møter vi høvdingen Einar Tambarskjelve (980-1050), kong Olav Kyrre (1050-1093), Kristin Sigurdsdatter (1125-1178), som var kongsdatter og kongemor, og den islandske høvdingen, politikeren og sagaskriveren Snorre Sturlason (1178-1241). Ringvej skriver konsekvent Sturlasson med to s-er i sin bok, mens så og si alle andre kilder skriver Sturlason. 

I del 2 finner vi far og sønn - faren er kong Håkon Håkonsson (1204-1263) og sønnen er kong Magnus Håkonsson Lagabøte (1238-1280). Sammen bygde disse to landet med lov, noe alle som har fulgt med de siste åra godt kjenner til. Landslovsjubileet var i 2024, og da var det 750 år sida Magnus Lagabøtes landslov var ferdig. Videre følger dronning Eufemia av Rügen (1280-1312), sagnskikkelsen Jostedalsrypa, som er helt uten historisk belegg, men som er knytta til Svartedauden i 1349, Eindride Erlendsson (omtrent 1360-1440) og Amund Sigurdsson Bolt (1400-1450). 

I del 3 handler det om Inger Ottesdatter/Ingerd Ottesdotter, bedre kjent som Fru Inger til Austrått - gjort til Østråt i en viss Henrik Ibsens teaterstykke (1475-1555), ekteparet Absalon Pederssøn Beyer (1528-1575), prest, forfatter, historiker og lærer, og Anne Pedersdatter (omtrent 1530-1590), prestefrue, mor, klok kone og til slutt brent som heks, samt Mandrup Pederssøn Schønnebøl (1603-1682), en embetsmann med både militær og juridisk bakgrunn. Sistnevnte var det veldig interessant å lese om.

I del fire blir vi bedre kjent med det som for meg var bokas mest fremmede navn, nemlig Henrik Olofsson Lehmoinen (1670-1740), en heller ukjent finne som kanskje, eller kanskje ikke, hadde noe å si da grenseoppgangen mellom Norge og Sverige blei satt. Neste navn er Jacob Christian Bie (1738-1798), en heller uviktig forfatter, og Michael Rosing (1756-1818), den eneste skuespilleren i utvalget til Ringvej. Ingen av disse var det særlig spennende å lese om.

I femte og siste del skildres den polske flyktningen Adam Dzwonkowski (1815-1885), som slår seg opp som boktrykker, forfatter og kvinnesakskvinne Camilla Collett (1813-1895), samiske Elsa Laula Renberg (1877-1931), som både dreiv med reindrift, virka som jordmor og var opptatt av at samene måtte organisere seg, den russisk-jødiske flyktningen Moritz Rabinowitz (1887-1942), som var forretningsmann i Haugesund før han blei deportert og seinere drept i Sachenhausen, og til slutt visesanger og lyriker Alf Olafsen, bedre kjent som Alf Prøysen (1914-1970).

Og allerede her har de fleste med ei viss historisk oversikt faktisk fått størstedelen av boka. Og har en noen knagger å henge dette på i tillegg til de som dukker opp mentalt når en leser innholdsfortegnelsen, trenger en egentlig ikke å lese boka. Såpass lite nyskapende er den. Men Ringvej skriver lett og ganske godt, og gir en artig inngang til norsk historie. Så får en bare bære over med spekulasjonene hennes, og det at hun ofte stiller spørsmål vi umulig kan vite svaret på - som hva den eller den tenkte i det og det øyeblikket. Det er mulig hun forsøker å engasjere leseren på den måten, men for meg blir det mest irriterende. 

Boka er for all del lesverdig, men jeg har ei viktig innvending. Den er at dette rett og slett er for langtekkelig. Boka er på 542 sider, hvorav de siste førti er noter og kilder. Men i kapitlene er det mange repetisjoner, som om leseren ikke husker det hun nettopp leste i avsnittet over, på forrige side eller tre sider før det igjen. Det er skuffende at forfatteren har så lite tillit til leserne sine, og gjentar seg sjøl om og om igjen! Mellom kapitlene er det heller ikke alltid så gode overganger, og det er repetisjoner mellom kapitlene også. Det virker rett og slett som om Ringvej har skrevet dette som en rekke enkeltstående minibiografier framfor ett større verk, og derfor stadig helgarderer seg. Det bærer i alle fall boka preg av når en leser den fra perm til perm og har normal hukommelse. Men det blir for mange gjentakelser. Ringvej kunne trolig kutta i alle fall femti-åtti sider uten at leseren ville merka særlig forskjell. 

Landet mot nord er pent og ordentlig satt, og er visuelt innbydende å lese. Det at forlaget har tatt seg råd til litt pynt i form av illustrasjoner ved hoveddelene og ved hvert kapittel, har faktisk en del å si for leseropplevelsen. Det gir et høytidelig og forseggjort inntrykk, og trekker tankene mot gamle historieverk, som for eksempel Snorres kongesagaer. Bortsett fra disse illustrasjonene, og ei nydelig forside, mangler boka bildemateriale. Svært mange fagbøker har mye mer, så det at alt er utelatt, understreker det skjønnlitterære aspektet av utgivelsen.

Landet mot nord passer for deg som vil bli kjent med norsk historie, som er interessert i enkeltskjebner heller enn tradisjonell historie og som setter pris på å lese litt stykkevis og delt. Jeg vil også tro at boka kan passe godt for ungdom, som kanskje ikke har alle knaggene på plass ennå, og som trenger noen repetisjoner underveis. Om du derimot kjenner norsk historie godt, ville jeg heller gått for ei anna bok. 

Norsk kvinnehistorie på 200 sider

Bildekilde: Bokelskere

For noen år tilbake fikk jeg Norsk kvinnehistorie på 200 sider fra 2021 i gave - til og med signert - et flott referanseverk som alle bør ha! Det er journalist og forfatter Hege Duckert (f. 1962) som står bak utgivelsen sammen med Kagge forlag, som har et stilig og morsomt konsept med fagbøker i sin "på 200 sider"-serie. Blant andre titler i samme serie finner vi blant annet ei bok om andre verdenskrig i Norge, ei bok om Norges konger, ei bok om vikingtida, ei om Bibelen, samt bøker om land som USA, Kina, India, Storbritannia, Tyskland, området Midtøsten med flere. Det er informative og tilgjengelige bøker med gjenkjennelig design og et gjennomillustrert uttrykk.

Norsk kvinnehistorie på 200 sider har undertittelen "fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter", noe som gir en tydelig pekepinn om hva som kommer til å trekkes fram over de kommende sidene. Det er kvinnas posisjon i samfunnet som hele tida belyses, med fokus på blant annet juridiske rettigheter, sosiale barrierer og hvordan kvinner vurderes av et mannlig blikk, som ofte gir premissene for både rettigheter og barrierer. Heldigvis gis det også rom for det kvinnelige blikket! Hovedspørsmålet til Duckert, som hun også åpner boka med i forordet, er Hvordan har det artet seg å være kvinne i Norge? Det bruker hun deretter to hundre effektive sider på å skildre.

Boka er inndelt i fem hoveddeler som hver tar for seg et bestemt tidsrom. Første del er "Ut av dukkehjemmet", der vi konsentrerer oss om tida fra 1870-1890, der stadig flere kvinner bryter ut av sine trange bur. Deretter følger andre del, som heter "Kampen for stemmerett". Den er knytta opp til åra 1890-1915 og prosessen som førte fram til at kvinner i Norge fikk stemmerett i 1913. Tredje del har fått tittelen "Tilbake til kjøkkenbenken", og Duckert følger der kvinneskjebnene mellom 1925 og 1960 - kvinner som blir tvunget tilbake til hjemmet fordi hver familie bare skal ha én lønnsmottaker, som selvfølgelig, med datidas blikk, er mannen. "Krev din rett" heter fjerde del, som strekker seg fra 1968-1986 og tar for seg den revolusjonære omveltninga 1968 fører med seg, med påfølgende kvinnekamp, abortkamp og likestillingskamp. Siste del har Duckert gitt tittelen "Hun eier ikke skam". Der ser hun nærmere på tida fra 1990-2020, med kjønnsdiskriminering og usunne kvinneidealer på den ene sida, og brutte glasstak og karrierekvinner på den andre sida.

Men vi begynner med eksempelet Karoline Korsødegården og hennes giftermål i 1880. Hun er da over tretti år gammel, og ved inngåelse av ekteskap blir hun umyndiggjort og mister alle sine rettigheter. Hun er nå mer eller mindre sin manns eiendom og skal lye han i ett og alt. Hun er underlagt mannen sin juridisk og avhengig av han økonomisk. Ikke kan hun stemme, ikke kan hun inngå avtaler, ikke kan hun ta lån i banken, ikke kan hun kjøpe eiendom. Hun har heller ikke odelsrett eller arverett. Stedet hennes er hjemme, og ansvaret er nettopp hjemmet og barna. 

Etter eksempelet Karoline følger vi både samfunnsutviklinga og enkeltskjebnene videre over de neste hundre og femti åra. Duckert trekker fram mange kvinnesakskvinner og kvinner som på ulike måter har vært viktige historisk sett, som Camilla Collett (1813-1895), Katti Anker Møller (1868-1945), Amalie Skram (1846-1905), Betzy Kjelsberg (1866-1950), Sonja Henie (1912-1969), Kim Friele (1935-2021), Sonja Haraldsen (f. 1937), Gro Harlem Brundtland (f. 1939), Shabana Rehman (1976-2022) med flere, men gjør også rom for mer ukjente skjebner. Disse viser hun fram gjennom for eksempel arrestasjonsfotografier og protokoller fra politiet, gjennom Christian Kroghs (1852-1925) roman Albertine (1886) samt maleri med samme navn, som var basert på virkeligheten, ved fakismiler, avisartikler og en mengde bilder. Og til slutt ender vi opp der vi begynte, på gården Korsødegården. Der er det nå en ny bonde. Hun heter Marit.

Boka er lettlest og interessant, og Duckert er helt tydelig både kunnskapsrik og engasjert. Hun har laga ei kvinnehistorisk framstilling som er lett å følge, men der leseren må regne med å finne fram til mer utfyllende informasjon på egen hånd. For to hundre sider er ikke mye, og det er ikke til å komme unna at enkelte hendelser er forenkla med tanke på formatet. Og det er slettes ikke alle detaljer som gis vekt, eller nevnes i det hele tatt, men de viktigste hovedlinjene er inkludert. Og det fungerer. Videre har Duckert en god balanse mellom enkelteksempler og strukturelle samfunnsendringer, samt mellom alvor og humor. For sjøl om store deler av kvinnekampen er en beinhard kamp, og det ofte er dramatiske scener gjengitt i boka, gjør Duckert også rom for anekdoter og små talende eksempler som jeg måtte smile av underveis.  

Duckert formulerer seg lett og effektivt, sjøl om det vanskelige og ubehagelige, som for eksempel abortspørsmålet. Hun er tydelig uten å legge føringer på leseren, og framstår som en svært pålitelig kilde. Boka er aldri oppramsende eller belærende, og som leser mister jeg heller aldri tråden. Den er absolutt en vellykka utgivelse, jeg tar meg bare i å stadig ønske at det var mer. Mer å ta tak i, mer å skildre, mer å lese. For sjøl om dette for min del var høyst kjent materiale, var det også noe å lære innimellom, og det gjør at boka blir ekstra spennende og interessant.

Opp mot vår egen tid blir det vanskeligere å skrive historie, og det med gode grunner. Vi som lever nå, kan ikke forutsi hvilke strømninger som er gjeldende om ti eller tjue år, eller hvilke hendelser som trer fram som både minneverdige og avgjørende. Er det et tv-øyeblikk? En arrestasjon eller en demonstrasjon? Noe som går viralt i sosiale medier? Eller et virkelig menneskemøte? Å spå slikt er umulig. Duckert gir derfor et bredt sveip over mange ulike kvinner og deres veier framfor å følge noen få. Det er ikke kaotisk, men kanskje litt sprikende, og, igjen, for lite om hver enkelt. Jeg hadde heller ikke trengt å se et bikinibilde av en viss Sophie Elise - heller mer fra Duckerts penn! På den andre sida forstår jeg godt hvorfor hun er inkludert i boka, jamfør det breie sveipet jeg nevner over.

Men det er vel det som kjennetegner det populærvitenskapelige. At det er raskt, enkelt og tilgjengelig, konsentrert om hovedlinjer og med noen artigheter innimellom. Om det er godt skrevet, som her, vekker forfatteren nysgjerrighet og engasjement hos leseren, slik at hun fortsetter å lese videre i neste bok. Slik er det i alle fall med meg. Så får det bare være at glansa fotopapir gir fysisk tunge bøker og at Duckert mer enn gjerne kunne skrevet to hundre sider til.

Bokhyllelesing: Anne Brontë

Bildekilde: Bokelskere

I 1847 sitter den middelaldrende Gilbert Markham og skriver et langt brev til sin svoger Halford. Gilbert skylder han en historie, en personlig en, og er nå endelig kommet fram til hva han skal skrive. Brevet tar oss med tjue år tilbake i tid, til den gangen da Markham levde et lett og ubekymra liv fylt med en jordeiers plikter, hardt kroppsarbeid, lesing og fascinasjonen for nabojenta Eliza Millward. Han er lykkelig og naivt uvitende om det meste, for verden er liten og erfaringene få. En dag får han høre at det er noen som har flytta inn på det ubebodde godset Wildfell Hall på utsida av egnen. Det er ei kvinne, hun er ung, og enke allerede, og med seg har hun den lille sønnen sin. Som om ikke det er nok, er det ingen som kjenner forhistoria hennes. Alt de veit, er at hun er maler, og at hun lever av å selge maleriene sine.

Markham bryr seg ikke nevneverdig om alt sladderet. Men på en av sine mange turer rundt på heden mellom hans gård og hennes leiegods, der Markham rir, går tur eller jakter, møter han Mrs. Graham og vesle Arthur. Og fra da av tar livet hans en annen retning.

For Mrs. Graham er så stolt og sta og sterk at han blir både sint og irritert. Og etter hvert blir han imponert også, for hun diskuterer og debatterer uten å holde tilbake, og sjøl om han ikke er enig, er hun overbevisende. Blant annet er hun svært opptatt av sin sønns oppdragelse, og har tydelige tanker om hvordan den skal være. Markham ler av henne og mener at hun gjør sønnen sin skjør og avhengig av henne når hun diller og stuller slik med han, men hun holder stand og gir mange eksempler på hva hun gjør, uten redsel for å bli vurdert av andre. For å gjøre han immun mot alkoholens ødeleggende kraft, blander hun vinen eller ginen med et brekningsmiddel, slik at han alltid blir dårlig og dermed ikke liker alkohol. Det vil hindre at drikkfeldighet blir en av hans laster, mener hun. Diskusjonene deres er heftige, og Markham er ofte frustrert etterpå. Mrs. Graham er så ulik Eliza! Hun er så lite kvinnelig i sin framferd, og forholder seg ikke til de sosiale normene for sitt kjønn! Hvordan skal en håndtere et slikt menneske?

Mrs. Graham på sin side er ganske tydelig på at hun ikke skal håndteres. Han, som er egnens spradebasse og skjørtejeger og det som verre er, kan få besøke henne, som alle andre, men hun vil ikke bli godt kjent. Og han får overhodet ikke lov til å beile! Om han skulle finne på det, er det slutt på relasjonen mellom dem med en gang, og han vil ikke lenger ha adgang i hennes hus. Markham er sjokkert. Hvordan kan hun være så brutal? Og i tillegg svinger hun slik, munter i det ene øyeblikket, streng og avvisende i det neste. Er det noe han sier eller gjør? Han kan se at hun tenker, ansiktsuttrykket endrer seg, hun retter ryggen eller snur seg vekk, hun kan avslutte samtalen like brått som den begynte og trekke seg helt bort, rope på Arthur og bare gå. Og tilbake står Markham og betrakter henne, dette mysteriet av ei kvinne, Helen Graham. Når han spør, får han ingen svar, når han forsøker å snakke om noe personlig eller privat, blir han avvist. Hvem er hun egentlig? Og hva er det hun skjuler?

Og det er kort sagt det denne boka, som strekker seg over drøye seks hundre sider, handler om. Kvinnen på Wildfell Hall (1848) er ei lang historie om kvinna Helen Graham, og om hele hennes liv, med særlig fokus på perioden fra hun er atten år til hun er tjueåtte. Men historia er ført i pennen av en mann, og mange andre passasjer er også lagt i munnen på menn, så en kan jo spørre seg om det er en eller flere upålitelige fortellere her? Slike sprik mellom hennes virkelighet og deres virkelighet er interessante tankekors, og som leser er det umulig å ikke gjøre seg noen refleksjoner underveis. 

Videre er det ikke til å stikke under en stol at forfatter Anne Brontë, også kjent under pseudonymet Acton Bell (1820-1849) ikke bare leiker seg med samtidas mer eller mindre rigide kjønnsrollemønstre, hun utfordrer dem, avslører dem, og setter dem i et svært grelt lys. For å si det med oversetter Peter Fjågesund (f. 1959), som også har skrevet etterordet til boka: Dagens lesere må være klare over at Helen opptil flere ganger bryter loven. Hun skal, som kvinne, være totalt underlagt sine mannlige slektninger eller sin ektemann i ett og alt, hun er deres eiendom og står kun til deres disposisjon. Så lenge hun er ugift er hun en byrde, etterpå er det ingen som bryr seg.

Ekteskapet som institusjon blir dermed bokas hovednedslagsfelt. Hvordan kan det britiske samfunnet, som allerede på den tida på så mange andre områder er kommet så langt, godta at halvparten av landets befolkning blir holdt som ulønna slaver av den andre halvparten? Hvilket menneskesyn ligger til grunn for en slik praksis? Hvilke fornuftige lovverk støtter opp om det, tillater det? De fleste ekteskap er arrangerte og uten alle former for kjærlighet, i alle fall blant de bedrestilte, og kvinnene er helt uten juridiske og økonomiske rettigheter på alle samfunnsplan. De mister råderett over egen formue og egne gjenstander i det de gifter seg, i tillegg til at de må ofre alt av tid, ressurser og krefter for å prioritere ektemann, eventuelle barn og husholdninga. Kvinna har heller ikke rett på skilsmisse. Fram til 1857 kan det kun innvilges gjennom kirkerettslig dom eller ved et parlamentsvedtak, noe som i praksis er så å si aldri. Hun er sin manns eiendom i ett og alt, og han kan gjøre hva han vil med henne.

Hvorfor er dette så viktig? Jo, fordi forfatter Anne Brontë har, som sine søstre, en genial struktur og oppbygging av boka. Hennes omfattende verk, som består av tre deler på om lag to hundre sider hver, noe som var vanlig for "ordentlige" romaner på den tida, er ytre sett en brevroman: Rammefortellinga er som sagt at Markham skriver brev til Halford. Men midt inni det hele er det ei dagbok som tar over. Det er Helens dagbok, og gjennom den følger vi henne som ugift attenåring der hun frydefullt deltar i sesongens festligheter, vi får skildra den skjebnesvangre forelskelsen hennes og det påfølgende ekteskapet, og deretter alt som hender med henne. Uten å avsløre for mye, vil jeg bare minne om at hun på et tidspunkt faktisk dukker opp på Wildfell Hall, men hvorfor, vel, det får dere finne ut av sjøl.

Det er en mektig roman den yngste søsteren Brontë har skrevet. Og hun er, gjennom den, mye modigere enn sine eldre søsken. Slik Peter Fjågesund påpeker, så holder Charlotte Brontë seg helt innafor alle konformitetskrav med sin Jane Eyre: Mannen har her ei gal kvinne innelåst på loftet, som tilfeldigvis også er kona hans. Hos Emily Brontë finner vi også galskap, kjærlighetens galskap og sorgens desperasjon, særlig skildra hos Heathcliff. Vel var de fostersøsken, han og Catherine, men de var også sjelevenner, og slikt kan vel unnskylde så mangt. Hos Anne Brontë er alt snudd på hodet. Riktignok er Helen ung og forelska og trår med de beste forsetter rett inn i et destruktivt ekteskap, men her fins ingen sjelevenner, bare falske eder. Hun tror at hun med godhet, gudfryktighet og eksempelets makt kan omvende sin ti år eldre mann, som har så mange laster at hun ikke kan telle dem. Det er juridisk og religiøst sett hennes plikt og eneste oppgave: De to er ett. Og hva kan en egentlig gjøre, når det vonde og vanskelige ikke tar form av utagerende galskap, og ikke kan låses inne, men får vandre fritt rundt i samfunnet og spre sin gift? 

Anne Brontë trykker hardt og lenge på akkurat dette punktet, og viker ikke i sine svært realistiske, nesten naturalistiske, og vonde skildringer av den nedadgående spiralen Helen er fanga i. Der Jane Eyre er vittig og Stormfulle høyder er spennende, er Kvinnen på Wildfell Hall en lang utholdenhetsprøve for både hovedperson og leser. Forfatteren skildrer hver minste lille endring i forholdet mellom ektefellene - ansiktsuttrykk, stemmebruk, talemåter, blikk, kroppsspråk, oppførsel, holdninger, psykiske og fysiske sammenstøt. Løgn for løgn blir avslørt, og den harde virkeligheten stiger opp fra sidene. Både Helen og mannen hennes er fiktive personer, men jeg personlig tviler ikke på at dette var realiteten for svært mange kvinner både i Storbritannia og i andre land, Norge inkludert, gjennom mange hundre år - dog ikke like framtredende i alle samfunnslag og til alle tider. Her i Norge har vi Camilla Collett (1813-1895) som noen år seinere (1854/55) tematiserer og avslører ekteskapet som institusjon på lignende måte i romanen Amtmandens Døttre. Kanskje hun leste Anne Brontë? Kvinnen på Wildfell Hall var nemlig den av Brontë-bøkene fra 1848 som solgte best, og vi veit at Collett leste mye britisk litteratur. Romanen blei slakta av kritikerkorpset, men det er helt tydelig at Brontë traff noe i samtida og i kvinnene som leste. Jeg tror at de, trist nok, opplevde gjenkjennelse.

Og dette med å holde på fasaden er dessverre en tematikk som aldri går av moten. Jo høyere opp en befinner seg på samfunnets rangstige, jo viktigere er det å holde fast ved det som forventes. Og hva med alle glattpolerte overflateliv en møter gjennom sosiale medier? Anne Brontës roman ville ikke vært mindre flammende om den blei skrevet i dag! Ei heller er kontrasten mellom kvinnerolle og mannsrolle noe som bør forbli ubehandla - og heldigvis tas det stadig opp, både i mediene og i skjønnlitteraturen. I omtrent et halvt års tid har Me Too-kampanjen spredt seg til svært mange land og yrkesgrupper, og Helen er dessverre ei av mange som kunne brukt emneknaggen flittig. For sjøl om hun ikke voldtas, krenkes hun systematisk fordi hun er kvinne, og mannen som krenker, gjør det fordi det er hans rett som mann - og ektemann. Vi må ikke glemme at dette er realiteten for flertallet av verdens jenter og kvinner også i dag. Og det er på grunn av slike modige skildringer og usminka sannheter at Kvinnen på Wildfell Hall framholdes som en av de første gjennomførte feministiske romaner.

På disse måtene, og mange, mange flere, er Kvinnen på Wildfell Hall en roman som fortsatt er aktuell, og som så absolutt fortjente å endelig komme i norsk språkdrakt - oversettelsen fra 2016 er den første! Sjøl om skildringene er langsommere enn vi er vant til, sjøl om Brontë dveler ved natur og landskap, gir rom til lange assosiasjoner og tankesprang og bruker en teknikk som kan minne om Virginia Woolfs (1882-1941) stream of consciousness, og sjøl om spenningsnivået i dagboka ligger på et indre plan og kan hende vil oppleves som langsomt av mange, er det ei bok som er verdt å lese, og som gir et enormt utbytte til rett leser. Og om en syns det går trått underveis, må en huske på at Anne Brontë med sin detaljrikdom skreller av lag for lag av en utbredt og skadelig mannskultur som det var på høy tid å endre. Enda skulle det ta lang tid, for stemmerett til britiske kvinner blei ikke et faktum før i 1918, med fulle rettigheter ti år seinere. Jeg tror at bevisstgjørende og tankevekkende bøker som nettopp denne bidro i modningsprosessen, og slik er boka også et stykke kulturhistorie.    

Underveis i lesinga fikk jeg en assosiasjon til et eventyr jeg ikke har lest på lenge, men som jeg var svært opptatt av under studiene for noen år tilbake. I en av Charles Perraults (1628-1703) samlinger finner en et eventyr med tittelen "Ridder Blåskjegg". Blåskjegg er en svært sjarmerende mann som kan kunsten å beile. Vel er han stygg med det blå skjegget, men han er også utrolig rik og galant, og etter å ha vært med han på et landsted i åtte dager, er det naturligvis ei ungjente som tenker at han ikke er så ille, og sier ja til ekteskap. Men Blåskjegg har - bokstavelig talt - skjeletter i skapet, nærmere bestemt sine seks tidligere koner. Naturligvis er dette eventyret langt unna Kvinnen på Wildfell Hall og kanskje mer i retning av Henrik VIII, men likevel: Helen går i samme felle som den andre unge jenta. Og deres ektemenn skjuler begge hemmeligheter av verste sort, som gjør livet vondt for dem. I eventyret er dette konkretisert med døde kropper, i romanen er det synd. Mannen til Helen bryr seg ikke om sine mange synder og sin framtid i Helvetet, han fortsetter å ture fram som han gjør, sjøl om det er ødeleggende for alle rundt han, han sjøl inkludert.

Dermed blei jeg sittende å lure på om Anne Brontë kjente til eventyret om Blåskjegg. Det er ikke umulig, da hun var ei svært belest kvinne, noe boka, med sine mange bibelsitater og -referanser, beviser. Hun har også kjent til mange andre tekster, lyrikk, filosofi og romaner, så det er ingen tvil om at det blei lest, tenkt, skrevet, sitert og parafrasert på heden. En slik stor mengde av intertekstualitet er naturligvis uhyre interessant for en fagidiot, og det er stilig at bokas oversetter også deler en slik glede og videreformidler det som står i den britiske standardutgaven av verket. Da får også norske lesere en mye bedre forutsetning for å forstå samtida og verket. Kvinnen på Wildfell Hall er fremragende oversatt av Peter Fjågesund, som også har skrevet et klokt og reflektert etterord som i alle fall har påvirka denne leseren. Og det er jeg takknemlig for.

Kikk også innom innlegget til medblogger Birthe, som leste boka sammen med meg. 

60 damer du skulle ha møtt

Bildekilde: manifest.no

I fjor utkom ei stilig bok på Forlaget Manifest, laga av duoen Marta Breen (f. 1976) og Jenny Jordahl (f. 1989). Den bar tittelen 60 damer du skulle ha møtt og var et friskt pust med sin kombinasjon av tekst og tegning, biografi og humor. Jeg ønska meg boka til bursdagen min, fikk den og har nå lest hver side.

Den fulle tittelen på boka er 60 damer du skulle ha møtt. Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt. Og med det har duoen laga sine egne, tydelige rammer for verket. Det er en formel som fungerer og en tittel de innfrir. Her finner vi kortfatta informasjon om seksti ulike kvinner, fortalt mer eller mindre ryddig og kronogisk fra Camilla Collett (1813-1895) til Shilan Shorsh (1974-2013), i tillegg til at noen foreninger, band og spesielle hendelser trekkes fram. Hver kvinne får ett dobbeltoppslag, av og til mer, der tegningene dominerer og teksten er liten og knapp. Mot slutten av boka finner vi også ei tidslinje.

I 60 damer du skulle ha møtt finner vi suksessrike, modige, høyrøsta, tenkende, nyskapende, skrivende, evnerike, kreative, arbeidsomme og imponerende kvinner fra svært mange ulike grupperinger av samfunnet. Breen har ikke bare holdt seg til den tradisjonelle linja, som framhever forfattere og politikere, hun har tenkt videre og også inkludert idrettsutøvere, musikere, kunstnere, journalister, fotografer, kvinnesakskvinner, lærere, forskere, gründere og rektorer, samt en og annen prest, psykiater, serietegner, sykepleier, komponist og ordfører. Mange av kvinnene er den første innafor sitt felt, og sånn sett er det fint med et breiere perspektiv.

Men kvinnene i boka er løsrevet fra sin opprinnelige samtidskontekst. Historia mangler, og om en ikke har relevante bakgrunnskunnskaper om poltikk, kultur og sosiale forhold, blir informasjonen mangelfull. Kvinnene blir presentert knapt og konsist, ofte med litt humor. Vi får vite helt kort om situasjonen deres, og om hva de gjør. Så er det siste rute, og et kvinneliv er over. Breen og Jordahl rekker naturligvis ikke å få med alt, men må sette essensen på spissen. Hva kvinnene gjør og hvorfor de er viktige, er tydelig. Men det blir likevel en smule forvridd innimellom. For det er jo slik at kvinner, som menn, har flere sider, og et helt liv kan vanskelig få plass på to sider.

Med flest mulig pionerer og foregangskvinner innafor hver sine felt, er det klart det er et imponerende knippe kvinner som er blitt henta fram. Og jeg er så enig - disse skulle jeg ha møtt! Jeg er også veldig positivt innstilt til prosjektet til Breen og Jordahl, og mener at slik tankegang og slike verk er nødvendige, da de, inntil denne boka kom ut, ikke fantes. Likevel stusser jeg på utvalget av kvinner og finner det noe underlig. Det er mange jeg ikke har hørt om tidligere, og det er forsåvidt greit, men når deres største bedrift er å starte en forening, syns jeg plasseringa i boka går på bekostning av mange andre kvinner som kanskje er bedre kvalifisert. 

Og det er det som er problematisk med kanoniseringer. Dette er en kvinnekanonisering i tegneserieform, der Breen har funnet fram til driftige og sterke kvinner som har bana veien for andre. Det har hun lykkes med. Men en kanoniseringsprosess er alltid skummel, for noen prioriteres over andre, og mange må alltid utelates. Jeg skulle likt å vite hvorfor enkelte er med og hvorfor andre ikke er å finne. Et premiss for innlemmelse i en kanon, er at ens bidrag anses som viktig - såpass viktig at det ikke kan overses. En kan naturligvis diskutere ordet viktig og hvordan det skal forstås, men jeg tenker først og fremst på noe varig. Mange av disse kvinnene representerer helt klart noe varig, men det er også andre her som trygt kan plasseres i motsatsen.

I tillegg til innvendinga til kanoniseringa, var det dessverre slik for meg at jeg ikke blei helt komfortabel med streken. Jeg syns Jordahl har gjort mange gode retrofargevalg og hun tegner de ulike kvinnene med tydelige karakteristika. Vekslinga i mimikk kommer godt fram, sjøl om det er mange av de samme ansiktsutrykkene som går igjen. Men det blir fort kantete og stivt, med store ansikter og klumpete kropper. Jeg reagerer også litt på valget om å tegne så mange og såpass dominerende ansikter. Det er da ikke hvordan kvinnene ser ut som er viktig, men hva de gjorde, tenkte, skreiv og sa. Ved å bruke helsider til kun ett ansikt og ett sitat, legger bokskaperne et solid grunnlag for kritikk mot seg sjøl. Plassen i boka kunne slik sett vært mye bedre utnytta, og kanskje blitt brukt til å presentere flere kvinner.

Humoren i strek og tekst er også et punkt. Det er en skjør balanse for hva som er passende og ikke. I ei bok der formålet er å fokusere på kvinner som til stadighet blir forbigått av menn, mener jeg at en bør være seriøs, saklig og korrekt framfor noe annet. Alt skal stemme, fra biografiske detaljer og utseendelikhet i illustrasjonene, til gjengivelse av sitater og beskrivelse av handlinger. For disse nybrottsdamene hadde ikke enkle liv, noe en til en viss grad kan sitte igjen med et feilaktig inntrykk av. På den andre sida gir humoren mer liv til tegningene og mjuker dem litt opp, samt at samspillet mellom tekst og bilde av og til da glimter til. Ofte forteller de nemlig det samme.

Konklusjonen blir derfor som følger: Dette er et sympatisk verk med en tydelig ideologisk agenda som er mangelvare både i bokform og som tankegods. Derfor bør boka få lesere og medieoppmerksomhet. Men korte biografier i tegneserieform funker nok best for elever i ungdomsskolen og på videregående, eventuelt for dem som aldri har lest historie eller biografier før. Det blir i det knappeste laget for oss andre.

Kvinners spor i skrift

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av november leste jeg nok ei bok sammen med Birthe, og denne gangen fokuserte vi på ei fagbok fra 1986: Kvinners spor i skrift. Supplement til norsk litteraturhistorie av Elisabeth Kjørsvik Aasen (f. 1935). De som har fulgt sida mi ei stund, veit at dette er langt ifra første gangen jeg har lest noe av Aasen. Fra før står både Driftige damer (1993/2009), Det skjønnes hage (1996), Barokke damer (2005), Opplysningstidens kvinner (2010) og 1800-tallets kvinner (2013) trygt plassert i hylla for historie og kultur.

Aasens overordna prosjekt både for denne utgivelsen og de øvrige, er å løfte fram de glemte kvinnene i kulturhistoria, og da særlig i litteraturhistoria. At de til gagns er blitt glemt, oversett, ignorert, ringeaktet, vurdert som dårlige, trampa på, ikke en gang tenkt på - kun i kraft av sitt kjønn - er et faktum. Men Aasen veit at de er der, og hun leiter dem systematisk fram, og hun gir både europeiske og norske kvinner en solid skriftlig tradisjon å stå i. Og der står de støtt.

Kvinners spor i skrift konsentrerer seg, som undertittelen sier, om norske forhold. Aasen begynner med den norrøne diktinga og viser til at det er stor sjanse for at disse diktene blei framført av kvinner, overlevert fra kvinne til kvinne og kanskje til og med skapt av kvinner. Derfra går hun kronologisk og systematisk framover, epoke for epoke, sjanger for sjanger, helt til hun avslutter med et utsyn over tida etter 1945. Det er en ryddig og grei inndeling.

Oppbygginga av boka er slik sett veldig logisk, og Aasen støtter seg til stadighet på tidligere avsnitt og resonnementer, så det lønner seg på alle måter å lese fra perm til perm. Da får en også dette sveipet jeg tror Aasen er ute etter å gi, det historiske oversynet kombinert med saklige dybdekunnskaper om utvalgte skrivende kvinner og deres forfatterskap. Ikke for å konkurrere med andre litteraturhistorier, men for å tette igjen svarte hull. For, som Aasen skriver innledningsvis, norskpensumet i skolen har som regel bare med tre-fire kvinnelige forfattere. Disse er ofte Camilla Collett, Amalie Skram, Sigrid Undset og Cora Sandel. Som det ikke er flere. Som om alt begynner og slutter med disse fire. Som om de bare spratt opp, skreiv og falt ned igjen, og etterpå var det som om ingenting hadde skjedd. Det var liksom bare en tilfeldighet at de var kvinner, og at de skreiv.

Men det var ikke tilfeldig. Ikke i det hele tatt. Og det har jo skjedd en hel del. Både før disse fire, underveis og etterpå. Det bør ei enhver skrivende kvinne i Norge i dag være klar over. Om det ikke hadde vært for Camilla Collett -! Hun åpna karrieremuligheten for alvor. Men Aasen peker på at også Collett hadde skuldre å stå på, og ikke minst tilgang til litteratur skrevet av kvinner, i tillegg til utdannelse, evner og talent. Det er fort gjort å tenke at Collett stod i en særstilling, i kraft av sin familie og sin oppvekst. Broren var multitalentet Henrik Wergeland, og faren, Nikolai Wergeland, var opplysningsmann på sin hals. Men Aasen viser at hun slettes ikke er så unik. Samtidig med Collett lever det også ei rekke andre kvinner, hovedsaklig embetsstandskvinner, som skriver. De skildrer sine liv gjennom dagbøker, brev og memoarer, og de gir tidsbilder, skisser og inntrykk fra svunne tider. Like fullt: De skriver.

Det som gjør Camilla Collett helt unik, er at hun lever av sin penn og bare den, at hun får sitt store gjennombrudd med Norges første tendensroman, Amtmandens Døttre, i 1854-55, og at hun er en celebritet i sin levetid. Hun er, udiskutabelt, forfatter. Aasen finner også mange flere av disse modige damene, som lever av egne ord, enten det er via journalistikk, faglitteratur, lettbeinte historier, folkeopplysningsarbeid, erindringer, romaner, skuespill, dikt, essayistikk, biografier, memoarer, fortellinger, skisser, blader, interiører, brev eller oversettelser. Og Aasen skiller mellom de kvinnene som hadde skrivinga som et bigeskjeft, noe de koste seg med foran peisen om kvelden etter at morgendagens middagsfugl var ribba og duken var ferdig brodert, og de kvinnene som setter skrivinga over alt annet. Igjen, Camilla Collett. Men også Hanna Winsnes, svenske Fredrika Bremer, Magdalene Thoresen, Marie Colban, Antoinette Meyn, Bolette Gjør, Christiane Koren. Og fortsatt har vi ikke begynt å snuse på å 1900-tallet.

Aasen plasserer de skrivende kvinnene lett og tydelig i sin historiske kontekst. Hun trekker fram viktigheter som lovgivning, økonomi, juridiske rettigheter, sosial stand, utdanning, arv, ekteskap, familieforpliktelser og andre yrkesmuligheter, som alle er premisser for den skrivende kvinnas mulighet for suksess. Videre setter Aasen kvinnene opp mot hverandre, hun sammenligner dem og verkene og vurderer form, språk og tematikk, diskuterer sjangergrenser, kvalitet, måter å måle kvalitet på, ulike kvaliteter. Slik blir boka en rik utgivelse, der leseren til stadighet kan trekke veksler på resten av verket og den store mengden kilder Aasen har brukt.

I tillegg ser en den skrivende kvinnas historiske utvikling, diakront. Synet på kvinners skriving svinger fra harmløst til livsfarlig gjentatte ganger, avhengig av tid og sted. Tydeligst er det kanskje på tampen av opplysningstida: Vel skal de opplyses, kvinnene også, men bare til en viss grad, og å skrive er ikke en passelig geskjeft for ei frue. Embetsstanden kuer kreative kvinner, og igjen er det Rousseau og hans idealer vi kan takke. Men så kommer motreaksjonene. Og det går fra bortgjemte, tårevåte dikt til dundrende gjennombrudd og sterke skildringer med seksuelt innhold som blåser skjeggstubbene av samtlige mannfolk. Men veien er lang og hard. Camilla Collett legger ned grunnsteinene med sitt arbeid. Kvinnesakskvinner er blant dem som tar over etter henne.

Men det er også noen elementer som trekker ned. For eksempel blei jeg målforvirra ut av en annen verden under lesinga av boka. Hvorfor er noen deler på bokmål og andre på nynorsk? Jeg ser det er en viss systematikk i opplegget, men det var likevel frustrerende. Hver gang Aasen veksla målform, fant jeg flere grove feil, muligens på grunn av tidspress, slik at visse avsnitt virka skikkelig uprofesjonelle. Det er også tydelig at dette er tidlig i Aasens karrière: Fagstoffet er tyngre enn til vanlig og mangler det lille ekstra som hun er blitt så god på å legge inn i sine seinere bøker. For å si det rett ut, så er det tørt. Og det var kanskje derfor lesinga tok så tid. Misforstå meg rett, boka er god, og ikke minst viktig, men den er også litt krevende og omstendelig. Men så skal jo faglitteratur opplyse, ikke underholde. Så det er kanskje jeg som er blitt bortskjemt med fortreffelige sakprosautgivelser fra Aasens hand.

Boka er illustrert med et tidsriktig bildemateriale, med mange fine portretter av de skrivende kvinner. Naturligvis ville det vært bedre om alt var i farger, slik som i hennes seinere bøker, men på en annen side er det en viss sjarm i det svart-hvite. Boka har breie marger med plass til godt med notater, og det rimelige papiret fungerer aldeles utmerket til å streke under gode sitater og spesielt interessante betraktninger. Og dem er det mange av.

Elisabeth Aasen henter de glemte kvinnene opp fra glemselen. Hun gjør det vanskelige og kaotiske bakgrunnsarbeidet som krever et vell av kilder og en uslåelig ordenssans. Hun hedrer kvinnene ved å framstille dem i et saklig lys i ei saklig bok, sier: Her er de! Disse må også med! Men mer gjør hun ikke i denne omgangen. Derfor er det opp til andre å vurdere hvilke kvinner som skal ta plass ved siden av Camilla Collett, Amalie Skram, Sigrid Undset og Cora Sandel i pensum og litteraturhistorier. Det er andre som må lese Berte Kanutte Aarflot, Ragna Nielsen, Dikken Zwilgmeyer, Barbra Ring og Ingeborg Møller, vurdere dem, se dem opp mot sine samtidige - både menn og kvinner. Så kan en ny, norsk kanon lages. En kanon som er representativ i forhold til både kjønn, epoker og sjangere.

Biografi: 1800-tallets kvinner

Bildekilde: Bokelskere

Denne runden av Ingalills biografisirkel er litt spesiell for meg: Det var nemlig jeg som fikk bestemme kategori! Og jeg avgjorde at temaet for augustrunden skulle være "Festlige fruer og friske frøkner", for å sikre at alle deltakere skulle lese om ei dame med bein i nesa. Vi trenger sånne damer, damer som står på og baner vei, ikke bare for seg sjøl, men for oss andre også. Rett og slett fruer med mot og frøkner med tæl! Og det er mange felter å briljere på - politikk, litteratur, kunst, musikk, forskning eller via pionervirksomhet. Og kvinna kan være debattant, deltaker, student, yrkesaktiv eller hjemmeværende, lista kan være lav eller høy. I dagens samfunn er det så mye snålt en kan være opptatt av, at våre formødre har en tendens til å bli litt glemt. Derfor vil jeg løfte dem opp og fram. 

Jeg skulle egentlig lese om Amalie Skram, ei dame med massevis av mot, hauger av talent, friskt språk og en stor litterær produksjon. Men biografien var massiv og tida var knapp, så jeg måtte bytte den ut med noe mer tilgjengelig. Da blei det 1800-tallets kvinner fra 2013 av historiker og forsker Elisabeth Aasen (f. 1935). Jeg har stor respekt for og veldig sans for Aasens kvinnehistoriske verker, der hun presenterer viktige kvinner innafor en bestemt kulturell kontekst, sammenligner dem med andre, likeverdige kvinner og viser fram deres viktigste oppnåelser. Og det er skrivende kvinner hun er mest opptatt av, kvinner som etterlater seg skriftlige arbeider som vi fortsatt kan lese og analysere i dag. Det er Pax forlag som utgir bøkene til Aasen, og de har gitt henne bokbunad og design som står i stil med innholdet.

I denne boka har Aasen fokus på kvinnene som levde og skreiv på 1800-tallet. Det er en stor periode å ta for seg, noe kaotisk er den også, der den trekker med seg opplysningstida inn i romantikken, det er nasjonalromantikk og realisme, industriell revolusjon og modernisme, mange glitrende kvinnehoder og et utall utfordringer for dem å overstige, før de i det hele tatt "slippes løs" i samfunnet. Boka samles derfor omkring punktet stemmerett, og Aasen skildrer de skrivende kvinnenes vei, der de, som representanter for særlig den skolerte delen av den kvinnelige befolkninga, bruker vett og vidd, makt og mot, talent og plikt, hode og hjerte for å oppnå rett til et eget liv, egne følelser, egne tanker, egne penger, egne rettigheter, eget arbeid. Kort sagt: Likeverd. Og bokas undertittel er treffende nok På vei til stemmerett.

Forut for lesinga var jeg skeptisk til disposisjonen i boka, men den viste seg å ikke være så dum. Boka er inndelt i tre hovedbolker, og vi begynner hjemme i Norge, som ved inngangen til 1800-tallet var under den danske trona. Deretter følger et utsyn til Europas kvinner, med hovedvekt på de franske og britiske, før Aasen igjen vender blikket hjemover og følger norske kvinner fram til 1913. Aasen gir leseren en solid historisk og kulturell innledning, før hun går løs på de mest markante kvinnene. Innimellom deres introduksjoner skriver Aasen mer generelt om historia og hvordan dens svingninger påvirker kvinnene. Særlig er hun opptatt av lovgivning som angår kvinner, for eksempel ekteskapslovgivning, kvinnas stilling i samfunnet, kvinnas arbeidsmuligheter og kvinners rett til utdanning. For, et vesentlig premiss for stemmerett og samfunnsdeltakelse, er kunnskap. Først når kvinnene sjøl har gode kunnskaper, får kvinnekampen solide bein å stå på.

I åra 1800-1850 finner vi i Norge viktige navn som Gustava Kielland (1800-1889), Hanna Winsnes (1789-1872), Christiane Koren (1764-1815), Conradine Dunker (1780-1866), Emerentze Munch (1786-1868), Carine Rehbinder (1803-1875) og Camilla Collett (1813-1895). De er ute etter frihet, sjølstendighet og respekt, for eksempel i valg av ektefelle, men også i forhold til sitt valg om å sysselsette seg sjøl, noe som var uhørt og et sterkt normbrudd for embetsstandens kvinner. Kvinner hadde som kjent den største av alle oppgaver: Å vie sitt liv til morsgjerningen og hustrujobben. Ja, det var slik de legitimerte det, karfolka, og mange heiv på et par Bibelreferanser i samme slengen, og glemte å nevne alt det arbeidet som følger med å styre en husholdning på embetsstandsnivå. Det var slik det skulle være: Mannen i arbeid, kvinna hjemme. Det var i alle fall da det var lettest å bestemme over damene.

Noen av disse kvinnene presses derfor inn i fornuftsekteskap, andre får velge mer fritt - det avhenger av foreldrene og oppdragelsen. Noen lever lette liv, der de kan skrive fordi de har tid og kunnskaper, andre lever tunge og arbeidskrevende liv, der skrivinga er en bigeskjeft. Camilla Collett stiller i en tredje gruppe: Hun lever av sin penn. Til felles har de at alle har et høyere nivå av bevissthet rundt kvinnas stilling enn mange andre ved inngangen til 1800-tallet, og de møter tidvis mye motstand på sitt felt.

Deretter svinger vi ut i Europa for å bli kjent med skrivende kvinner som George Sand (1804-1876), Marie d'Agoult (1805-1876), Suzanne Voilquin (1801-1876), Pauline Roland (1805-1852), Flora Tristan (1803-1844), Jane Austen (1775-1817), Harriet Martineau (1802-1876), Elizabeth Gaskell (1810-1865), søstrene Anne (1820-1849), Charlotte (1816-1855) og Emily Brontë (1818-1848), samt George Eliot (1819-1880). Disse introduseres for leseren i fine kapitler illustrert med vakre portrett- og landskapsbilder, og innimellom trekker Aasen historietrådene videre. Hun diskuterer blant annet den politiske utviklinga fra revolusjonen og framover, slaveproblematikken, den industrielle revolusjon samt utviklinga av nye kommunikasjoner. Hun viser også hvordan dette fører til mer reising, enklere og raskere spredning av litteratur og tanker og til slutt flere kvinneyrker.

Og det er et imponerende knippe kvinner Aasen skildrer! George Sand, for eksempel, er ei råtøff dame som skriver så godt at hun blir berømt i sin samtid og anerkjent av skrivende storheter som Victor Hugo (1802-1885), Honoré de Balzac (1799-1850) og Alexandre Dumas (1802-1870). Marie d'Agoult er den intellektuelle kvinna bak det massive historieverket som helt overraskende slo an, Harriet Martineau er den første kvinnelige sosiologen, Elizabeth Gaskell skriver den første arbeiderromanen. Mange av kvinnene reiser over svært store avstander, og de skriver om sine erfaringer i etterkant, enten som ideolog i Afrika (Suzanne Voilquin) eller på jakt etter sin farsarv i Sør-Amerika (Flora Tristan).

Etter utsynet vender vi hjem, med massevis av ideer, historier, intellektuell stimulans og nyanser i bagasjen. Aasen plukker opp der hun slapp, nemlig hos Camilla Collett. Og nå er det tid for den romanen som snur Norge på hodet, nemlig Amtmandens Døttre (1854-55). Mange leste boka på et overfladisk nivå, og var fornøyde, for den unge Sofie følger moras råd og tyr til et fornuftekteskap, hun også. Andre fikk derimot med seg det som pressa under, nemlig at Sofie resignerer, oppgir seg sjøl og sine egne følelser og tanker, og bøyer sin vilje innunder moras - sjøl om hun har funnet sitt livs kjærlighet. Boka er en krass kritikk av embetsstandens elendige oppdragelsesnormer og foreldrenes tvilsomme moral, der vel vitende mødre presser uvitende døtre inn i ulykkelige ekteskap, fordi de sjøl opplevde dette. Slik fanges døtrene i et strevsomt liv som veksler mellom svangerskap og barseltid, stadig på nytt, og mange dør: Først inni seg, seinere fysisk.

Med et rikt utsyn viser Aasen hvordan de nye ideene kommer til og får grubunn i Norge, og hvordan det tematiseres skjønnlitterært av et knippe forfattere - både kvinner og menn. Camilla Collett leder an med sin realistiske tendensroman der hun setter problemer under debatt, og både Henrik Ibsen (1828-1906), Jonas Lie (1833-1908) og Alexander Kielland (1849-1906) med flere følger på utover 1800-tallet. Embetsstanden forsøker å ta avstand fra det hele, men det nytter ikke. Hansken er kasta. Den nye tid er kommet, og gradvis løsnes de stramme bånd. Flere og flere kvinner fra Norge studerer og reiser, og de drar ikke bare til Danmark, men også til Berlin, Paris, Roma. Og hjem igjen bringer de kulturelle impulser fra kontinentet og ny litteratur.

Den siste delen av boka konsentreres om det politiske. Amtmandens Døttre hadde politisk slagkraft, og kvikke kvinner som Aasta Hansteen (1824-1908), Vilhelmine Ullmann (1816-1915), Ragna Nielsen (1845-1924), Cecilie Thoresen (1858-1911) Gina Krog (1847-1916), Anna Rogstad (1854-1938) og Fredrikke Marie Qvam (1843-1938) ville ikke la denne gode muligheten til å rope ut gå fra dem. De klemmer til og samler seg om kvinnesak, økonomisk sjølstendighet, rett til å arbeide, fellesskolen med like fag for gutter og jenter, krav om kvinners rett til utdanning, krav om stemmerett, oppmøte på Stortinget og selve Norsk Kvindesagsforening (NKF, grunnlagt i 1885). Og derifra gikk det radig med flere politiske foreninger for kvinner, arbeiderforeninger for kvinner, sanitetsforeninger, egne tidsskrift for og av kvinner. Og sjøl om kvinnene, som enten var fra den gamle embetsstanden, borgerstanden eller arbeiderklassen, kunne være svært uenige i hva som var viktigst - utdanning, stemmerett, økonomisk sjølstendighet, likhet i ekteskapet, rettigheter for uekte barn eller tilgang til arbeid - trakk de hverandre framover, steg for steg.

Det tok tid før en sterk organisasjon kom på plass, men når vi skriver 1900 er NKF blitt en maktfaktor en må regne med. Og de kloke menn i samtida, ofte Venstremenn med noen rivjern av noen hustruer, skjønner at det er deres plikt som opplyste menn å skulle hjelpe kvinna fram. Spørsmålet om stemmerett blir hyppig debattert fra 1886 og framover. Når 1905 kommer, og det blir snakk om unionsoppløsning, mobiliserer kvinnenettverket råkjapt, og leverer en enorm mengde underskrifter - hele 279 878 kvinner stemmer ja til unionsoppløsninga. Det fører i sin tur en innvilgning av begrensa stemmerett for kvinner noen år etterpå. Anna Rogstad møter på Stortinget som første kvinne i 1911 og rapporterer tilbake til sine fraksjoner. Og i 1913 kommer den endelige belønninga: Stemmeretten.

Elisabeth Aasen loser oss trygt og oversiktlig igjennom en kaotisk kamp der en imponerende ansamling begava, intelligente, utdanna og erfarne kvinner bretter opp ermene og hamler opp med slikt som kvinner ikke skal vite noe om: Politikk, jus, økonomi og sedelighet. De stiller spørsmål ved religion, ekteskapet, oppdragelse, mannens rolle. De ønsker endring. Og de krever reformer i utdanningssystemet, for fattige, for sjuke, for uekte barn. Disse kloke kvinnene hadde mange ivrige støttespillere, og sammen bygde de videre på Camilla Colletts tankegods, og til slutt kunne de gi oss den enorme gaven som stemmerett er. Om ikke det er friskt, så veit ikke jeg!

Om jeg skulle tilføye noe ytterligere for oss i dag, må det være at vi må være bevisste på historia, og skjøtte våre rettigheter slik at våre formødre ville vært stolte. Det betyr at vi bruker stemmeretten vår, og ytringsfriheten, og religionsfriheten, og retten til å bestemme over egen kropp, retten til å inngå ekteskap og til å skille seg, at vi går på skole og skaffer oss kunnskaper og gode jobber, at vi er tro mot vår overbevisning og identitet og ikke lar oss kue. Men med kunnskap og rettigheter kommer også ei plikt: Vi plikter å hjelpe de som ikke har det så godt, vi plikter å informere og opplyse, vi skal si ifra når urett blir begått og vi skal stille opp for andre. Ei utopisk dåm henger kanskje over de siste setningene her, men jeg tror at om alle anstrengte seg for å være sitt beste, gjøre sitt beste, kvinner som menn, så ville vi fått det bedre, alle sammen. Og Camilla Collett ville smilt fornøyd.

De fire store (4)

Seint i høst skreiv jeg et innlegg her på bloggen som forsøkte å problematisere bruken av begrepet "de fire store" i norsk litteraturhistorie. Begrepet stammer fra ei svært vellykka markedsføringskampanje skapt av forlegger Grieg på 1920-tallet, og forfatterne det dreier seg om er "gullalderforfatterne" Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander L. Kielland og Jonas Lie, som alle var på sitt mest produktive de tre siste tiåra av 1800-tallet. Men det kunne fort vært noen andre, skriver jeg, og trekker fram blant annet Arne Garborg og Knut Hamsun. Men hvem er disse mannfolkas kvinnelige motstykker? I dette innlegget kom jeg fram til at det måtte bli Camilla Collett, Amalie Skram, Magdalene Thoresen og Hulda Garborg. Igjen holder vi oss på riktig side av århundreskiftet, og det er realismen som er den dominerende sjanger for alle fire, uansett formidlingsform.

Men så blir det 1900. Og i løpet av få år er mange av disse store, markante forfatterne gått bort. Collett i 1895, Skram ti år seinere, Thoresen i 1903. Ibsen og Kielland i 1906, Lie i 1908, Bjørnson i 1910. Garborg lever enda lenge, men det er ikke til å unngå å legge merke til: Det foregår ei utskifting i norsk litteratur. Men hvem er det egentlig som tar over? Hvilke forfattere dominerer i tiåra som kommer, og hvilke er sin tids "fire store"? I to innlegg vil jeg forsøke å komme fram til åtte svar, fire menn og fire kvinner som hver på sitt vis er arvtakere etter forrige generasjon. Med en generasjon menes omlag tretti år, så vi skal bevege oss fra århundreskiftet og fram til 1930-tallet.

Til slutt landa jeg på at det måtte bli Knut Hamsun (1859-1952), Gabriel Scott (1874-1958), Olav Duun (1876-1939) og Johan Falkberget (1879-1967) som med sine verker var med på å prege de tre første tiåra av 1900-tallet sterkest. Hver på sitt vis utfordrer og viderefører de arven etter det originale kobbelet Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie. Når vi kommer inn på 1900-tallet, er det moderne gjennombrudd ikke lenger et skjellsord eller en rein agenda - det skrives problemlitteratur over en lav sko. Realismen og romantikken, som dominerte før Brandes' forelesninger, er fremdeles to litterære strømninger som inspirerer og frustrerer, kamuflert med epokebetegnelsene nyromantikk og nyrealisme. Og både Hamsun, Scott, Duun og Falkberget makter å forene realisme og romantikk i sine bøker. Men hvem er deres kvinnelige motstykker?

På 1800-tallet er det som skrevet over Camilla Collett (1813-1895), Magdalene Thoresen (1819-1903), Amalie Skram (1846-1905) og Hulda Garborg (1832-1934) som leder an blant de virkelig store, kvinnelige forfatterne i Norge. De står for den første tendensromanen i nordisk litteraturhistorie, breie folkelivsskildringer, djupe psykologiske portretter og tematisering av seksualmoral - blant annet. Hvilke fire damer følger i disse fotspora og er arvtakere og videreførere?

Ei som ofte glemmes når det skal kanoniseres her til lands, er den produktive og allsidige Nicoline Magdalene Roll (1873-1942). Hun debuterte allerede i 1898 under pseudonymet Jo Nein, og fikk sitt litterære gjennombrudd under eget navn i 1909 med dagbokromanen Benedicte Stendal. Også Det svake kjøn (1915) ga forfatteren mye publisitet. Hovedtyngden av forfatterskapet hennes, som rommer nesten tretti titler, utkom på 1920- og 1930-tallet. Nini Roll Anker var av borgerlig familie, men hun var politisk på arbeidernes side, noe som er svært tydelig i litteraturen hun skreiv. For eksempel er et av hennes mest kjente verk, Den som henger i en tråd (1935), ei bok om de vanskelige livene til de fattige syerskene på en konfeksjonsfabrikk. På grunn av denne kombinasjonen av privilegier og penger på den ene sida og feminisme og sosialisme på den andre, fikk Roll Anker i samtida tilnavnet "kongelig norsk hoffkommunist". Roll Anker var ei av de mest markante nyrealistiske forfatterne i mellomkrigstida, og som forfatter og kvinnesakskvinne går hun i fotspora til Camilla Collett.

Ei som ofte var å se sammen med nettopp Nini Roll Anker, for eksempel på Den Norske Forfatterforenings medlems- og styremøter, var Sigrid Undset (1882-1949). Hennes plass i enhver norsk kanon burde være sjølsagt, og hun trenger vel strengt tatt ingen nærmere introduksjon som tredje og hittil siste norske forfatter til å motta Nobelprisen i litteratur (1928). Hun debuterer i det viktige året 1907 og er sammen med blant annet Duun og Falkberget med på å bane veien for den nye, store romanen i norsk litteratur. Sentrale verk i forfatterskapet er debutboka Fru Marta Oulie, gjennombruddsromanen Jenny (1911), det mektige trebindsverket om Kristin Lavransdatter, lagt til 1300-tallet (1920, 1921, 1922), tobindsverket om Olav Audunssøn og barna hans, som foregår på 1200-tallet (1925, 1927), samt den sjølbiografiske romanen Elleve aar (1934). Undset konverterte til katolisismen i voksen alder, og denne endringa og intensiveringa i tro er bakgrunn i flere av bøkene hennes, for eksempel Gymnadenia (1929) og Den brændende busk (1930). Hun skreiv også en mengde essays og artikler, særlig under og like etter krigen. Fordi hun tidlig tok sterk avstand fra Hitlers regime, måtte hun flykte og tilbringe okkupasjonsåra i USA. Da hun vendte hjem, var det som om både skrivekraft og livskraft var litt forsvunnet.

Ei som ikke lar seg stoppe av krigen, er Sara Cecilia Görvell Fabricius (1880-1974), bedre kjent under forfatternavnet Cora Sandel. Men så har hun heller ikke den samme politiske agendaen som Undset. Sandel debuterte som 46-åring i 1926 med romanen Alberte og Jakob. Det skulle vise seg at boka blei første bind i en svært viktig og dels sjølbiografisk romantrilogi, med oppfølgerne Bare Alberte (1931) og Alberte og friheten (1939). Verkene handler om hvordan den kua og forstumma ungjenta Alberte Selmer i løpet av omtrent femten lange modningsår i Paris endelig tør å ta sjansen på eget talent som forfatter. Kvinneperspektivet er nådeløst, kvinnerolla utfordres og diskuteres. Sandel skildrer fattigdommen og kunstnermiljøet i Paris med stor innsikt, og hun makter å portrettere den komplekse Alberte, som kjemper mot seg sjøl, i seg sjøl, på en troverdig og sterk måte. Andre viktige verker fra Sandels hånd er novellesamlingene Mange takk, doktor (1935) og Dyr jeg har kjent (1946), samt romanen Kranes konditori (1945). Sandel levde et svært privat og tilbaketrukket liv, men oppnådde stor anerkjennelse i sin samtid.

Den siste forfatteren jeg ønsker å inkludere her, er ei som ofte blir forbigått og glemt i dag. Kanskje fordi hun skreiv mest for barn og ungdom, kanskje fordi mange mener at verkene hennes holder lavere kvalitet enn for eksempel Roll Ankers, Undsets og Sandels (noe som kanskje igjen er avhengig av sjanger - dårlig sirkel, det der). Men Barbra Mathilde Ring (1870-1955) var umåtelig populær og viktig i sin samtid, og blei oversatt til mange språk. Mellom debuten med Babbens dagbok i 1904 til hennes siste utgivelse, Mellom venner og fiender i 1947, ga hun ut omtrent femti bøker. De fleste kom ut før andre verdenskrig. Slik var hun med på å prege de aktuelle tiåra jeg ser etter her. Ring skreiv for barn, ungdom og voksne, og utga både romaner, fortellinger, eventyrspill, biografier og artikler, samt at hun gjendikta og oversatte flere verker. Mest kjent er kan hende bøkene om Peik (1910, 1911) og samlinga Fjeldmus og andre fortællinger (1918). Ved sida av å være forfatter, virka hun også som kritiker, og hun var aktiv i Den norske forfatterforening.

Jeg har forsøkt å finne forfattere som på ulik måte er viktige i sin samtid. Det springer fra Nobelprisvinner Undset til den lette Ring. Men også her, mellom det storslagne og det smålåtne, finner jeg, kan hende litt overraskende, en del fellestrekk. Igjen er det realisme som er et stikkord, det er romaner, helst av det samtidige slaget, det er kvinnesak og arbeidersak, det er kunstnerrolle og morsrolle - alt skildres under presset fra et før og et nå, ei vanskelig brytningstid mellom nytt og gammelt. På den ene sida står det tradisjonelle samfunnet med sine kristne kjerneverdier og sterke bondekoner. På den andre kommer industrialiseringa for fullt, med kvinner som arbeider i fabrikker og bor i byene. Undset tilhørte disse byboerne, og hun jobba som kontordame i ti år før hun for alvor kunne satse på forfatterskapet og dro til Roma. Cora Sandel levde ut kunstnerdrømmene - kan hende også marerittene - i Paris. Begge gifter seg med menn ved navn Anders - en maler og en skulptør - de får barn, de skiller seg og gifter seg ikke igjen. Det var Roll Anker modig nok til å gjøre - med ektemannens fetter. Også Ring skilte seg og satsa på et gjengifte.

Hva har så sivil status med kanonisering av litteratur å gjøre? Det var jo ikke relevant da jeg fant fram til fire menn? Nei, fordi menn kan kjøre på med sine kunstnerprosjekter i fred og ro mens husfrua ordner hus og barn. Talentfulle kvinner settes fast i husarbeid og dør i barsel. Derfor har det mye å si, for det viser at dette er modige, uredde kvinner. De tør, de satser. De gjør noe som blir sett på som ugreit, som i visse kretser er tabu, skandaløst, som det blir sladra om: De setter seg sjøl først! Ikke som mor eller kvinne, men som menneske! Kanskje vinner kunstnerplikten over morsplikten. Kanskje ofrer de kjærlighet og familieliv for å tematisere det i kunsten. Det er vanskelige, tunge kamper. At det har vært kamper, vises i litteraturen de skreiv. Den handler om oppvekst og tilhørighet, om å modnes som menneske og kunstner, om å tørre, enten det er å konvertere, skrive, støtte en vanskelig sak, velge sin egen kjæreste. Det handler om retten til å velge sitt eget liv, om å være fri og likeverdig.

Sjølsagt kan andre forfattere trekkes fram her også. Jeg ville gjerne få med Ragnhild Jølsen, men fordi hun debuterer i 1903 og dør i 1908, nesten uten å ha blitt oppdaga, er det svært begrensa hvordan hun fikk påvirka tiåra etter seg. Flere lyrikere var også aktuelle, men fordi de debuterer på 1920-tallet og holder på til langt etter krigen, er jeg usikker på om tyngdepunktet i karrièrene deres ligger allerede i begynnelsen. En blir ofte enda bedre med åra, for skriving er en blanding av foredling av talent og kyndig teknisk opplæring. Og her skal jeg trekke fram de viktigste, de beste, de som blei lest og diskutert, som påvirka andre og som fortsatt leses. Og det blei Roll Anker, Undset, Sandel og Ring. Fire flotte damer med mot og kraft til å gjøre - og skrive.

De fire store (2)

Ja, for hvor blir det av kvinnene? De er totalt utelatt fra "de fire store" og hentes sjeldent opp og fram i andre sammenhenger der store mengder gammel litteratur skal komprimeres for et moderne publikum. Det er det lett å se på denne Wikipediasida, der fem ulike kanoner for norsk litteratur sammenstilles. Jeg vil her forholde meg til den siste utgaven (2007), der kun tre kvinner er representert: Camilla Collett (1813-1895), Sigrid Undset (1882-1949) og Cora Sandel (1880-1974). I følge NRK er også Gunvor Hofmo (1921-1995) en del av kanonen fra 2007, men dette har de glemt å få med på Wikipedia. Uansett er det snakk om at fire av tjuefem kanoniserte forfattere er kvinner, over ei tidsperiode på omtrent tusen år, fra Voluspå (hvis tilblivelse og datering er usikker) til Solaris korrigert (2004) av Øyvind Rimbereid (f. 1966). Sjøl om jeg er veldig klar over at det å være forfatter lenge var en svært mannsdominert beskjeftigelse her til lands, og at kanonkonkurransen er hard, er det for lite med fire kvinner på tusen år. Rett og slett fordi vi veit det er flere. Og jeg vil her hente dem opp og fram, ikke fordi de er kvinner, men fordi de er minst like gode som sine mannlige forfatterkolleger, og derfor bør huskes og leses på lik linje som disse.

Her er derfor et nytt alternativ til de fire store. For det første må vi utvide tidsperioden litt, slik at vi kan få med den forfatteren som faktisk er aller viktigst når det kommer til den realistiske litteraturen i Norge, nemlig Jacobine Camilla Wergeland (1813-1895), seinere kjent som Camilla Collett. Og hvorfor er hun egentlig viktig? Jo, fordi hun innleder hele den realistiske epoken med sitt enestående verk Amtmandens Døttre fra 1854-55. Amtmandens Døttre er Norges første tendensroman, og dermed tar Collett, som leste mye og var inspirert av utenlandsk litteratur, innersvingen på Georg Brandes (1842-1927), som har fått æra for å innlede tendensromanens epoke i Skandinavia gjennom sine forelesninger om at den nye, realistiske litteraturen skal "sætte problemer under debat". Nettopp dette gjør altså Collett om lag femten år før Brandes holder sine forelesninger, og dermed baner hun veien for sine etterkommere - inkludert Brandes.

Men det betyr ikke at det litteraturhistoriske skiftet fra romantikk til realisme ikke hadde kommet uten Collett. Hun var nemlig ikke aleine om å problematisere sin egen samtid - her kan vi igjen trekke fram de fire (seks) store, som jeg presenterte her. At så mange forfattere, og flere med dem, slutter opp om realismen sier mye om sjangeren, dens viktighet og tida forfatterne levde i. Det var rett og slett behov for en annen type litteratur, en litteratur som ikke formidla glansbildeversjoner av det som for mange var en grim virkelighet. Og ei som virkelig ikke la fingra i mellom og som har en av de mest maskuline skrivestilene jeg har vært borti, hvis en ser bort ifra sagalitteraturen, er Berthe Amalie Alver (1846-1905), bedre kjent som Amalie Skram.

Og Amalie Skram, som på mange måter er Camilla Colletts naturlige arvtaker, er realist og naturalist og opphavskvinna bak et av de mektigste verka i norsk litteraturhistorie, nemlig romansyklusen som kalles Hellemyrsfolket (1887-1898). Men hun er hårreisende nok ikke inkludert i 2007-kanonen. Hvorfor vites ikke, sjøl om både verk og forfatter står i særklasse i norsk sammenheng, og Skram er blant de viktigste innafor "det moderne gjennombrudd" ved sida av Kielland og Lie. Skram har et imponerende forfatterskap med solid tematisk dybde og bredde, hun psykologiserer mesterlig og utforsker relasjoner mellom mennesker på en uhyggelig nøyaktig måte. Så fikk også Litteraturfestivalen på Lillehammer stor kritikk for sin uforståelige utestengelse.

Mellom Collett og Skram fins det også en forfatter som bør inkluderes: Anna Magdalene Kragh (1819-1903). Hun blei født i Danmark, men bodde og skreiv i flere perioder i Norge. Litteraturhistorisk sett er hun viktig av flere grunner, for det første på grunn av sin mangfoldige produksjon av skuespill, dikt og fortellinger, som blei svært populære, for det andre for sin nærhet til Henrik Ibsen. Han debuterte i 1850, hun i 1852, og fra 1856 vanka de mer eller mindre i samme krets. Det er nærliggende å tro at de har påvirka hverandre. Magdalene Thoresen hadde også en venn i Bjørnstjerne Bjørnson. Videre hadde hun en solid lærerutdannelse, arbeida som kritiker og opplevde at verkene hennes blei oversatt til flere språk. Hun fikk størst suksess med folkelivsskildringene Signes Historie (1864) og Billeder fra Midnatsolens Land I og II (1884 og 1886).

Om vi nå skal holde oss innafor realismen, må neste storhet være Karen Hulda Bergersen (1862-1934). Hulda Garborg er kanskje mest kjent for et solid kulturengasjement, men hennes skjønnlitterære forfatterskap er ikke til å kimse av, og det er faktisk også ganske omfattende: Fra debuten i 1892 og fram mot 1930-tallet, kommer det ut nesten førti titler. Garborg vakte stor oppsikt med verkene sine i samtida, særlig når hun fritt og åpent tematiserte og diskuterte kjønnsroller, ekteskap og seksualmoral. Det var sterk kost for borgerskapet, og enda verre blei det av at Garborg lot de fiktive kvinnene sine være sterke og frie. At Garborg i likhet med Thoresen ofte utelates i litteraturhistoriske kanoner, er et eksempel på hvordan ettertida vurderer deres roller: De er først og fremst engasjerte teater- og kvinnesakskvinner med sans for folkelighet, deretter forfattere. Sjøl tror jeg de opplevde at det var motsatt. Arne Garborg og Alexander Kielland hadde blitt ofre for tilsvarende nedvurderinger om de ganske enkelt var blitt henvist til som målmann og fylkesmann.

Ved sida av Camilla Collett, Magdalene Thoresen, Amalie Skram og Hulda Garborg er det naturligvis mange flere forfattere som med fordel kan hentes opp og fram. Men det er disse fire jeg lander på nå, som alle er representative for 1800-tallsrealismen, og som i noen grad virker innafor samme tidsepoke (siste halvdel av 1800-tallet, igjen med vekt på de siste tiåra fram mot århundreskiftet). Tematisk sett glir forfatterskapene over i hverandre, og med en sterk kvinnepolitisk agenda som fundament baner de veien for neste generasjon forfattere og kvinnesakskvinner.

Og nå har jeg forsøkt å problematisere begrepet kanon og kanoniseringsprosessen en smule. Men uansett hvordan en snur og vender på det, blir det litt feil. Noen, ofte mange, må utelates. Med vilje, av vanvare, av glemsel, mot bedre vitende. Alle kan ikke være med i en kanon. Det blir et utvalg, ofte er det subjektivt, men jeg mener vi med fordel må strebe mot å gjøre utvalget mest mulig objektivt og korrekt med tanke på hvordan det faktisk var i samtida den gangen. Hvilke kulturpersonligheter prega den litterære debatten? Hvem agerte i den litterære offentligheten, og hvem gjorde det ikke? Hvilke bøker skapte furore? Hvilke forfattere fikk gode kritikker, stipend, oversettelser, utmerkelser og priser? Og ikke minst: Hvor finner vi litterær kvalitet? Gir disse spørsmåla et enhetlig svar, er det å lage en kanon litt mindre problemfritt. Men når det kommer til norsk litteraturhistorie, kan en diskutere seg gul og blå, det er jeg sikker på. Og det er vel verdt å ta runden med jevne mellomrom.

(Og om det er noen som lurer på om jeg rett og slett har glemt vesentlige storheter som for eksempel Sigrid Undset, dikterdronningen, så kan jeg avkrefte: Det har jeg ikke. Men her var det 1800-tallet som var i fokus. Undset er riktig nok født i 1882, men hun debuterer ikke før i 1907, og tilhører således neste generasjon. Og hvem er da "de fire store"...?)

Ei kvinnelinje i norsk litteratur

Lesinga av romanen Alberte og Jakob (1926) i slutten av april ga meg mange nye tanker, men også noen gamle. Forfatter Cora Sandel (1880-1974) bruker og skildrer nemlig flere etter hvert svært velkjente og velbrukte litterære temaer, og det blir lettere, jo mer en leser, å gjenkjenne disse temaene, presentasjonen og diskusjonen av dem - og ikke minst tankene som ligger bak - og deretter sammenligne dem, se hvordan de beveger seg i litteraturen, dukker ned og opp igjen. Eller kanskje de aldri egentlig forsvinner?

Mamma bruker ofte ei elv som et bilde på litteraturen. I ei elv er det nødvendigvis vann, som vi alle veit, men det er aldri det samme vannet som renner forbi den store steinen, den velta trestammen eller den vårgrønne gresstusten. Det er en kontinuerlig bevegelse, konstant fornyelse. Og under overflata, som kan være blank og stille, bevende, krusende, brusende, buldrende, sprutende, larmende - alt etter som vi befinner oss ved en rolig kulp, et stryk eller et fossefall - er det alltid strømninger vi ikke umiddelbart legger merke til. De kan være svake, nærmest usynlige langt nede i dypet, eller utrolig sterke - alle som har sett et blads ferd på ei elv veit hva jeg mener. Bladet kan seile lett av sted, plutselig fare av gårde, stoppe opp, suse av sted igjen, stanse helt (det er her vi må dytte med en pinne), for å brått befinne seg i en virvel. Er virvelen sterk nok, trekkes hele bladet inn mot sentrum og ned.

Og slik er det i stor grad med litteraturen også, for eksempel i forhold til hvor ofte ulike sjangre, figurer eller motiver blir populære og hvor ofte forskjellige temaer tas opp og behandles. Hovedstrømmene trekker med seg forfattere og lesere, og noen ganger går det urovekkende friksjonsfritt. Det blir moderne, kanskje til og med et fenomen - her kan en assosiere både til vampyrer og Knausgård. Men under overflata lurer andre strømmer som helt uventa kan gjøre seg gjeldende og sende oss langt avsted - noe som skjer både konkret og abstrakt i for eksempel en god historisk roman. Og et blad som går under i en minimalstrøm, kan gjenoppstå der en minst venter det, som et litterært motiv eller tema.

Bildekilde: Gyldendal

På mange måter er det naturlig å begynne med pioneren Camilla Collett (1813-1895). Hennes verk Amtmandens Døttre fra 1854-55, langt på vei en sjølbiografisk utviklingsroman, tematiserer i aller høyeste grad den historisk samtidige ungjentas problemer i forhold til utviklinga av en egen identitet, eller egenutvikling og identitet. Hovedpersonen Sofie opplever et massivt press, særlig fra mora, om at hun, som embetsstandsdatter, må gifte seg med en passende mann. Men hvordan kan Sofie gi sitt ja til en mann hun ikke kjenner når hun nesten ikke kjenner seg sjøl og ikke veit hva hun vil ha? Vil hun ha Kold eller Brandt? Mora hjelper henne ikke. Alle spørsmål Sofie sitter inne med blir avfeid, og hun gis verken tid eller ro til å kjenne eller tenke tenke etter. Og til slutt tør hun ikke spørre mer. Men hun observerer sine eldre søstre og andre bekjente, og ser hvordan kvinne etter kvinne fanges i kjærlighetsløse pliktekteskap som er arrangert og kommandert av foreldrene. Og Sofie steiler mot tanken, en slik skjebne er ikke noe hun ønsker for seg sjøl! Men piker av embetsstanden skulle helst ikke tenke, de fikk liten eller ingen utdanning, de skulle ikles fedrenes oppfatninger og mødrenes roller og dannes i støpeskjeen innenfra og ut. Huslige sysler, ja, men ellers bare plikt og gjøren. Kvinnas lodd er å tåle, bære, lide, tie, skriver Collett, og det er den fullstendigste oppgivelse av selvet.

Bildekilde: Gyldendal

Vi går fra midten av 1850-tallet og realismens inntog i Norge, til slutten av århundret. Vi befinner oss fortsatt i embetsstanden, men langt lenger nord. Cora Sandels Alberte bor i en by som minner om Tromsø, men menneskene kunne like gjerne vært tatt fra Colletts roman. Det er fortsatt fasaden som er alt, og det er mye prestisje knytta til døtrene, som sjølsagt skal giftes bort med brask og bram til et godt parti. Men det er ikke så lett når en heter Alberte og vokser opp hos sorenskriver Selmer med frue, stadig er keitete og mager og ikke har noen friere, men ofte kjenner på det skammelige ved å være fattigfornem. Alberte er av embetsstanden, men ikke rik nok, pen nok eller god nok. Aldri. Men hvem er hun egentlig, når hun ikke er "nok"? Alberte får den utdanninga Sofie ikke får, og kunnskapen vekker en slags tørst i henne, hun vil vite mer, lese mer, se mer, forstå mer, sanse og erfare sjøl. Men så får hun ikke lenger lov, og Alberte vender seg innover i seg sjøl. Hun går ikke med på moras fasadeleik og løper ut i naturen, hun gjennomskuer de økonomiske problemene til familien og til slutt også mora sjøl - som i aller høyeste grad er et collettsk eksemplar av kvinna, med alle de byrder det medfører. Og slik vil ikke Alberte ha det. Trilogien, som jeg enda ikke har lest ferdig, sin storhet ligger visstnok i skildringa av Albertes identitet og utvikling, som for alvor starter i den første boka.

Bildekilde: Aschehoug

Rundt første verdenskrig rusler ei småpie ved navn Herdis rundt i Bergen by. Hun bor på Sølverstad, er av øvre middelklasse, har langt rødt hår og må gå til barnehagen helt aleine. Det er sjølsagt gjennomgangsfiguren til Torborg Nedreaas (1906-1987) jeg skriver om nå, den vesle jenta Herdis som først dukker opp i novellesamlinga Trylleglasset fra 1950, og som gradvis blir eldre i de to romanene Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971). Hadde det ikke vært for sjangerendringa, ville tekstene om Herdis uten tvil blitt kalt for en trilogi, for det er jo det det egentlig er. Også her finner vi en utstrakt tematisering av opprettholdelsen av fasader, økonomi, moras press på dattera og et bevisst ønske om å ikke være slik sjøl. Tendensen så langt i disse ellers vidt forskjellige verkene er at kvinnas krav og sjølbevissthet øker i takt med det generelle utdanningsnivået og graden av modernitet i samfunnet, noe som stemmer overens med den faktiske historia. Her er Herdis et godt eksempel på ei moderne, ung kvinne som ønsker å vite, og som ønsker å bruke kunnskapen til noe. Men sjøl om kvinna da faktisk får stemmerett i 1913, er det ikke bare enkelt. Det vitner Herdisbøkene om, som forteller om ei urolig barne- og ungdomstid prega av krigserfaringer og økonomiske nedgangstider, politisk uro og kolliderende ideologier. Nedreaas skildrer mesterlig hvilke massive inntrykk dette setter i et følsomt barnesinn, og hvor vanskelig det kan være å finne seg sjøl i ustabile omgivelser. Men Herdis er modig, og gjør det hun mener er rett.

Bildekilde: Gyldendal

Og det gjør Tora også. Med trilogien om Tora, som består av Huset med den blinde glassveranda (1981), Det stumme rommet (1983) og Hudløs himmel (1986), er vi tilbake nord i landet. Det er etterkrigstid, og for de minst privilegerte er det mangel på det meste. Tora er datter av den hardtarbeidende og kjølige Ingrid og en forsvunnen, kanskje død, tysker. Hun bor i Tusenhjemmet med mora og stefaren Henrik, og alle tre blir på hver sin måte uglesett av samfunnet. De er ikke helt a4, sjøl om mora forsøker å gi inntrykk av at de er det. Fasaden betyr med andre ord mye også her. Tora synes det er vanskelig at hun ikke veit hvem som er pappaen hennes. Og verre blir det når Ingrid ikke vil snakke om det. Hun legger lokk på alle følelser og stenger til og med den følsomme datteren sin ute. Herbjørg Wassmo (f. 1942) skildrer hvordan Tora fantaserer og drømmer. Aller helst vil hun at faren hennes skal komme og ta henne med bort fra alt sammen, fra den lammende angsten og farligheten, som preger identiteten hennes sterkt, og som i perioder forstyrrer hele hennes naturlige utvikling. Tora deler utferdstrangen, men er den eneste hovedpersonen som ikke eksplisitt trakter etter mer kunnskap. Men når hun får mulighet til å reise bort for å gå på skole, så gjør hun det.

Den tematiske linja jeg her trekker fram er ulike litterære behandlinger og sider ved den norske kvinnas identitet og utvikling over en hundreårsperiode, men det er naturligvis mye mer ved disse bøkene enn det. Det er sjølsagt også andre verk som kunne passe inn i ei slik linje, jeg har bare gjort et lite utvalg, sjøl om jeg oppfatter at verken Amalie Skram (1846-1905) eller Sigrid Undset (1882-1949) behandler denne tematikken så eksplisitt som Collett, Sandel, Nedreaas og Wassmo. De fire bygger også på hverandre, noe en lett kan se om en foretar en enkel og overfladisk sammenligning.    

For eksempel sliter alle hovedpersonene med forholdet til sine mødre. De blir behandla kaldt, og forventningene til deres vesen, person, handlinger og tanker er svært konkrete, men uoppnåelige. Ungjentene opplever gang på gang at de skuffer foreldrene og seg sjøl, og det sender dem ut i et følelsesmessig vakuum hvor de ikke helt veit opp eller ned og langt mindre hvem de sjøl er. Standsmessig oppførsel er viktig, normene er kvelende mens fasaden holdes høyt. Foreldrenes, og særlig mødrenes, strenge krav oppleves som ei tvangstrøye, og en etter en bryter de opp og ut. Det krever mot og styrke, og gjennom denne handlinga utvikles og modnes hovedpersonen, og vi får avslørt viktige trekk ved kvinnas karakter.

Ved bøkenes begynnelser er det også tydelig at dette er følsomme jenter. De er sarte og vare for lyd, lys, kulde og sterke sanselige inntrykk. De karakteriseres nokså ulikt: Sofie er usikker, Alberte fryser, Herdis juger, Tora er redd. Felles er at alle fire søker ut fra det kvelende hjemmemiljøet, til Grotten, til naturen, til kysten, til skogen. Og alle lar seg også bevege av kunst, for eksempel musikk, og prøver seg på ulike måter sjøl. Både Alberte, Herdis og Tora har små, hemmelige notatbøker de skriver vers og fortellinger i, mens Margrethes opptegnelser er svært viktige for Sofie. Det skriftlige blir en måte å bearbeide på, det er en nødventil, og etter hvert også en vei ut. Dette underbygger langt på vei det sjølbiografiske elementet, som fins i en viss grad i alle verkene.

I tillegg kan en se på den ideologiske overbygninga som fins i disse bøkene. Camilla Collett framstår som den reine kvinnesakskvinna. Hun krever utdanning for kvinner, og frihet i partnervalg og ved ekteskapsinngåelse. Hun er et svært moderne talerør som gjennom essays og romaner, med realisme og ironi som virkemidler, viser hvor ulykkelig kvinna og familien blir ved arrangerte ekteskap, og hvordan dette igjen påvirker samfunnet på en negativ måte. Kjærlighetsekteskap er derfor tingen. Her kan en jamføre med Colletts eget liv.

Cora Sandel maner med Albertebøkene til opprør og organisert engasjement for viktige kvinnesaker. Hun viderefører Colletts utdanningskrav, men krever også stemmerett og frigjøring. Det tydeligste eksempelet på dette i Alberte og Jakob er Albertes mangel på muligheter, og hvordan det holder henne tilbake og murer henne inne, både fysisk innafor hjemmets fire vegger og psykisk i seg sjøl. Kontrastene til broren Jakob, som bryter ut fra stand og slekt, by og utdanning, er slående. Også her kan en jamføre med forfatterens eget liv, som var sterkt prega av et behov for frihet.

Kommunisten Torborg Nedreaas har et kraftig politisk engasjement som går langt utover romanproduksjonen hennes. Men det som kommer til uttrykk i tekstene om Herdis, er hvor urettferdig godene er fordelt. De rike blir rikere, de fattige blir fattigere. Foreldrene til Herdis krangler om penger, og sedler brennes i ovnen. Nedreaas vil ha like muligheter for alle, både Herdis og fattigungene skal kunne gå på gode skoler, ha tak over hodet og klær på kroppen. Hun krever at samfunnet får bukt med en utstrakt dobbeltmoral, som går på seksualitet, fattigdom, vold i hjemmet og dobbeltarbeidende kvinner, og at kvinner frigjøres økonomisk. Igjen er det interessant å se på forfatterens egen livsførsel.

Gjennom Torabøkene av Herbjørg Wassmo aktualiseres kvinnas rett til å råde over egen kropp, noe som passer godt med kvinne- og abortsaken som dominerte på 1970-tallet og som unektelig har prega Wassmos arbeid. Tora kues på mange ulike måter, men verst er det når hun underlegges farligheten. Hun stivner av redsel, og veit med sikkerhet at den som kommer i mot henne, har mye mer fysisk styrke. Hadde Tora fått den hjelpa hun trengte, av mora, av lokalsamfunnet, av storsamfunnet, ville kanskje trilogien om henne fått en helt annen utgang. Forfatterens eget oppgjør med fortida peker i den retning.

Fire drivende dyktige forfattere som lever som de skriver, fire fenomenale verk som berører og engasjerer: Den norske kvinnas identitet og utvikling gjennom et århundre er behørig skildra i lys av ideologi, frihetskrav, utdanning og medmenneskelighet. Hvem er den neste som skal trekke denne kvinnelinja videre?