Ei kvinnelinje i norsk litteratur

Lesinga av romanen Alberte og Jakob (1926) i slutten av april ga meg mange nye tanker, men også noen gamle. Forfatter Cora Sandel (1880-1974) bruker og skildrer nemlig flere etter hvert svært velkjente og velbrukte litterære temaer, og det blir lettere, jo mer en leser, å gjenkjenne disse temaene, presentasjonen og diskusjonen av dem - og ikke minst tankene som ligger bak - og deretter sammenligne dem, se hvordan de beveger seg i litteraturen, dukker ned og opp igjen. Eller kanskje de aldri egentlig forsvinner?

Mamma bruker ofte ei elv som et bilde på litteraturen. I ei elv er det nødvendigvis vann, som vi alle veit, men det er aldri det samme vannet som renner forbi den store steinen, den velta trestammen eller den vårgrønne gresstusten. Det er en kontinuerlig bevegelse, konstant fornyelse. Og under overflata, som kan være blank og stille, bevende, krusende, brusende, buldrende, sprutende, larmende - alt etter som vi befinner oss ved en rolig kulp, et stryk eller et fossefall - er det alltid strømninger vi ikke umiddelbart legger merke til. De kan være svake, nærmest usynlige langt nede i dypet, eller utrolig sterke - alle som har sett et blads ferd på ei elv veit hva jeg mener. Bladet kan seile lett av sted, plutselig fare av gårde, stoppe opp, suse av sted igjen, stanse helt (det er her vi må dytte med en pinne), for å brått befinne seg i en virvel. Er virvelen sterk nok, trekkes hele bladet inn mot sentrum og ned.

Og slik er det i stor grad med litteraturen også, for eksempel i forhold til hvor ofte ulike sjangre, figurer eller motiver blir populære og hvor ofte forskjellige temaer tas opp og behandles. Hovedstrømmene trekker med seg forfattere og lesere, og noen ganger går det urovekkende friksjonsfritt. Det blir moderne, kanskje til og med et fenomen - her kan en assosiere både til vampyrer og Knausgård. Men under overflata lurer andre strømmer som helt uventa kan gjøre seg gjeldende og sende oss langt avsted - noe som skjer både konkret og abstrakt i for eksempel en god historisk roman. Og et blad som går under i en minimalstrøm, kan gjenoppstå der en minst venter det, som et litterært motiv eller tema.

Bildekilde: Gyldendal

På mange måter er det naturlig å begynne med pioneren Camilla Collett (1813-1895). Hennes verk Amtmandens Døttre fra 1854-55, langt på vei en sjølbiografisk utviklingsroman, tematiserer i aller høyeste grad den historisk samtidige ungjentas problemer i forhold til utviklinga av en egen identitet, eller egenutvikling og identitet. Hovedpersonen Sofie opplever et massivt press, særlig fra mora, om at hun, som embetsstandsdatter, må gifte seg med en passende mann. Men hvordan kan Sofie gi sitt ja til en mann hun ikke kjenner når hun nesten ikke kjenner seg sjøl og ikke veit hva hun vil ha? Vil hun ha Kold eller Brandt? Mora hjelper henne ikke. Alle spørsmål Sofie sitter inne med blir avfeid, og hun gis verken tid eller ro til å kjenne eller tenke tenke etter. Og til slutt tør hun ikke spørre mer. Men hun observerer sine eldre søstre og andre bekjente, og ser hvordan kvinne etter kvinne fanges i kjærlighetsløse pliktekteskap som er arrangert og kommandert av foreldrene. Og Sofie steiler mot tanken, en slik skjebne er ikke noe hun ønsker for seg sjøl! Men piker av embetsstanden skulle helst ikke tenke, de fikk liten eller ingen utdanning, de skulle ikles fedrenes oppfatninger og mødrenes roller og dannes i støpeskjeen innenfra og ut. Huslige sysler, ja, men ellers bare plikt og gjøren. Kvinnas lodd er å tåle, bære, lide, tie, skriver Collett, og det er den fullstendigste oppgivelse av selvet.

Bildekilde: Gyldendal

Vi går fra midten av 1850-tallet og realismens inntog i Norge, til slutten av århundret. Vi befinner oss fortsatt i embetsstanden, men langt lenger nord. Cora Sandels Alberte bor i en by som minner om Tromsø, men menneskene kunne like gjerne vært tatt fra Colletts roman. Det er fortsatt fasaden som er alt, og det er mye prestisje knytta til døtrene, som sjølsagt skal giftes bort med brask og bram til et godt parti. Men det er ikke så lett når en heter Alberte og vokser opp hos sorenskriver Selmer med frue, stadig er keitete og mager og ikke har noen friere, men ofte kjenner på det skammelige ved å være fattigfornem. Alberte er av embetsstanden, men ikke rik nok, pen nok eller god nok. Aldri. Men hvem er hun egentlig, når hun ikke er "nok"? Alberte får den utdanninga Sofie ikke får, og kunnskapen vekker en slags tørst i henne, hun vil vite mer, lese mer, se mer, forstå mer, sanse og erfare sjøl. Men så får hun ikke lenger lov, og Alberte vender seg innover i seg sjøl. Hun går ikke med på moras fasadeleik og løper ut i naturen, hun gjennomskuer de økonomiske problemene til familien og til slutt også mora sjøl - som i aller høyeste grad er et collettsk eksemplar av kvinna, med alle de byrder det medfører. Og slik vil ikke Alberte ha det. Trilogien, som jeg enda ikke har lest ferdig, sin storhet ligger visstnok i skildringa av Albertes identitet og utvikling, som for alvor starter i den første boka.

Bildekilde: Aschehoug

Rundt første verdenskrig rusler ei småpie ved navn Herdis rundt i Bergen by. Hun bor på Sølverstad, er av øvre middelklasse, har langt rødt hår og må gå til barnehagen helt aleine. Det er sjølsagt gjennomgangsfiguren til Torborg Nedreaas (1906-1987) jeg skriver om nå, den vesle jenta Herdis som først dukker opp i novellesamlinga Trylleglasset fra 1950, og som gradvis blir eldre i de to romanene Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971). Hadde det ikke vært for sjangerendringa, ville tekstene om Herdis uten tvil blitt kalt for en trilogi, for det er jo det det egentlig er. Også her finner vi en utstrakt tematisering av opprettholdelsen av fasader, økonomi, moras press på dattera og et bevisst ønske om å ikke være slik sjøl. Tendensen så langt i disse ellers vidt forskjellige verkene er at kvinnas krav og sjølbevissthet øker i takt med det generelle utdanningsnivået og graden av modernitet i samfunnet, noe som stemmer overens med den faktiske historia. Her er Herdis et godt eksempel på ei moderne, ung kvinne som ønsker å vite, og som ønsker å bruke kunnskapen til noe. Men sjøl om kvinna da faktisk får stemmerett i 1913, er det ikke bare enkelt. Det vitner Herdisbøkene om, som forteller om ei urolig barne- og ungdomstid prega av krigserfaringer og økonomiske nedgangstider, politisk uro og kolliderende ideologier. Nedreaas skildrer mesterlig hvilke massive inntrykk dette setter i et følsomt barnesinn, og hvor vanskelig det kan være å finne seg sjøl i ustabile omgivelser. Men Herdis er modig, og gjør det hun mener er rett.

Bildekilde: Gyldendal

Og det gjør Tora også. Med trilogien om Tora, som består av Huset med den blinde glassveranda (1981), Det stumme rommet (1983) og Hudløs himmel (1986), er vi tilbake nord i landet. Det er etterkrigstid, og for de minst privilegerte er det mangel på det meste. Tora er datter av den hardtarbeidende og kjølige Ingrid og en forsvunnen, kanskje død, tysker. Hun bor i Tusenhjemmet med mora og stefaren Henrik, og alle tre blir på hver sin måte uglesett av samfunnet. De er ikke helt a4, sjøl om mora forsøker å gi inntrykk av at de er det. Fasaden betyr med andre ord mye også her. Tora synes det er vanskelig at hun ikke veit hvem som er pappaen hennes. Og verre blir det når Ingrid ikke vil snakke om det. Hun legger lokk på alle følelser og stenger til og med den følsomme datteren sin ute. Herbjørg Wassmo (f. 1942) skildrer hvordan Tora fantaserer og drømmer. Aller helst vil hun at faren hennes skal komme og ta henne med bort fra alt sammen, fra den lammende angsten og farligheten, som preger identiteten hennes sterkt, og som i perioder forstyrrer hele hennes naturlige utvikling. Tora deler utferdstrangen, men er den eneste hovedpersonen som ikke eksplisitt trakter etter mer kunnskap. Men når hun får mulighet til å reise bort for å gå på skole, så gjør hun det.

Den tematiske linja jeg her trekker fram er ulike litterære behandlinger og sider ved den norske kvinnas identitet og utvikling over en hundreårsperiode, men det er naturligvis mye mer ved disse bøkene enn det. Det er sjølsagt også andre verk som kunne passe inn i ei slik linje, jeg har bare gjort et lite utvalg, sjøl om jeg oppfatter at verken Amalie Skram (1846-1905) eller Sigrid Undset (1882-1949) behandler denne tematikken så eksplisitt som Collett, Sandel, Nedreaas og Wassmo. De fire bygger også på hverandre, noe en lett kan se om en foretar en enkel og overfladisk sammenligning.    

For eksempel sliter alle hovedpersonene med forholdet til sine mødre. De blir behandla kaldt, og forventningene til deres vesen, person, handlinger og tanker er svært konkrete, men uoppnåelige. Ungjentene opplever gang på gang at de skuffer foreldrene og seg sjøl, og det sender dem ut i et følelsesmessig vakuum hvor de ikke helt veit opp eller ned og langt mindre hvem de sjøl er. Standsmessig oppførsel er viktig, normene er kvelende mens fasaden holdes høyt. Foreldrenes, og særlig mødrenes, strenge krav oppleves som ei tvangstrøye, og en etter en bryter de opp og ut. Det krever mot og styrke, og gjennom denne handlinga utvikles og modnes hovedpersonen, og vi får avslørt viktige trekk ved kvinnas karakter.

Ved bøkenes begynnelser er det også tydelig at dette er følsomme jenter. De er sarte og vare for lyd, lys, kulde og sterke sanselige inntrykk. De karakteriseres nokså ulikt: Sofie er usikker, Alberte fryser, Herdis juger, Tora er redd. Felles er at alle fire søker ut fra det kvelende hjemmemiljøet, til Grotten, til naturen, til kysten, til skogen. Og alle lar seg også bevege av kunst, for eksempel musikk, og prøver seg på ulike måter sjøl. Både Alberte, Herdis og Tora har små, hemmelige notatbøker de skriver vers og fortellinger i, mens Margrethes opptegnelser er svært viktige for Sofie. Det skriftlige blir en måte å bearbeide på, det er en nødventil, og etter hvert også en vei ut. Dette underbygger langt på vei det sjølbiografiske elementet, som fins i en viss grad i alle verkene.

I tillegg kan en se på den ideologiske overbygninga som fins i disse bøkene. Camilla Collett framstår som den reine kvinnesakskvinna. Hun krever utdanning for kvinner, og frihet i partnervalg og ved ekteskapsinngåelse. Hun er et svært moderne talerør som gjennom essays og romaner, med realisme og ironi som virkemidler, viser hvor ulykkelig kvinna og familien blir ved arrangerte ekteskap, og hvordan dette igjen påvirker samfunnet på en negativ måte. Kjærlighetsekteskap er derfor tingen. Her kan en jamføre med Colletts eget liv.

Cora Sandel maner med Albertebøkene til opprør og organisert engasjement for viktige kvinnesaker. Hun viderefører Colletts utdanningskrav, men krever også stemmerett og frigjøring. Det tydeligste eksempelet på dette i Alberte og Jakob er Albertes mangel på muligheter, og hvordan det holder henne tilbake og murer henne inne, både fysisk innafor hjemmets fire vegger og psykisk i seg sjøl. Kontrastene til broren Jakob, som bryter ut fra stand og slekt, by og utdanning, er slående. Også her kan en jamføre med forfatterens eget liv, som var sterkt prega av et behov for frihet.

Kommunisten Torborg Nedreaas har et kraftig politisk engasjement som går langt utover romanproduksjonen hennes. Men det som kommer til uttrykk i tekstene om Herdis, er hvor urettferdig godene er fordelt. De rike blir rikere, de fattige blir fattigere. Foreldrene til Herdis krangler om penger, og sedler brennes i ovnen. Nedreaas vil ha like muligheter for alle, både Herdis og fattigungene skal kunne gå på gode skoler, ha tak over hodet og klær på kroppen. Hun krever at samfunnet får bukt med en utstrakt dobbeltmoral, som går på seksualitet, fattigdom, vold i hjemmet og dobbeltarbeidende kvinner, og at kvinner frigjøres økonomisk. Igjen er det interessant å se på forfatterens egen livsførsel.

Gjennom Torabøkene av Herbjørg Wassmo aktualiseres kvinnas rett til å råde over egen kropp, noe som passer godt med kvinne- og abortsaken som dominerte på 1970-tallet og som unektelig har prega Wassmos arbeid. Tora kues på mange ulike måter, men verst er det når hun underlegges farligheten. Hun stivner av redsel, og veit med sikkerhet at den som kommer i mot henne, har mye mer fysisk styrke. Hadde Tora fått den hjelpa hun trengte, av mora, av lokalsamfunnet, av storsamfunnet, ville kanskje trilogien om henne fått en helt annen utgang. Forfatterens eget oppgjør med fortida peker i den retning.

Fire drivende dyktige forfattere som lever som de skriver, fire fenomenale verk som berører og engasjerer: Den norske kvinnas identitet og utvikling gjennom et århundre er behørig skildra i lys av ideologi, frihetskrav, utdanning og medmenneskelighet. Hvem er den neste som skal trekke denne kvinnelinja videre?