Lest i 2021

Det er ikke til å legge skjul på at det har vært noen særdeles dårlige leseår for meg. Men sånn er det tydeligvis når en skal yte maksimalt på hjemmebane og på jobb samtidig over lengre tid, og i tillegg har flere barn enn normalt og en krevende og til tider altoppslukende jobb. Det har vært dårlig med lesing, dårlig med skriving og dårlig med egentid, sånn i det hele tatt. Og det tror jeg alle rundt meg har merka. Men nå gjør jeg et nytt forsøk på å ta dette opp igjen, og da først gjennom oppsummeringer, slik at jeg ikke kjenner på at jeg skal ta igjen et etterslep. Derfor kommer det her ei kjempesein oppsummering av leseåret 2021 - aller mest for min egen del.

I 2021 leste jeg kun ni bøker. Jeg begynte på flere, tro meg, men tida strakk ikke til, og jeg fikk det ikke helt til grunnet manglende ro og dårlig konsentrasjonsevne. Etter jobb var jeg rett og slett så sliten at jeg måtte velge andre måter å koble av på, for å i det hele tatt få kobla av. Så da, etter mange mislykka forsøk, lot jeg det bare ligge, i håp om at jeg ville finne tilbake til lesinga etter hvert. I tillegg til disse åtte ikke alt for imponerende bøkene, har jeg lest ekstremt mye fag, som artikler, veiledninger, dokumenter, instrukser, lover, strategier, målsettinger, planer og så videre - alt sånt som hører med når en bytter jobb og må lese seg opp. Men det teller naturligvis ikke her, og det er helt greit. Derfor er leselista kort og oversiktlig for leseåret 2021.

Gileads døtre av Margaret Atwood

Den første boka jeg leste i 2021, var Gileads døtre av favorittforfatter Margaret Atwood. Denne dystopiske romanen er en oppfølger til Tjenerinnens beretning fra 1985, og den er neste like god som sin forgjenger. Atwood er en ekstremt dyktig forfatter, som kombinerer viktig tematikk, psykologisk dybde, skarp samfunnskritikk og spennende handling. 

Hunden av Kerstin Ekman

Svensk litteraturs førstedame lar en liten hund og naturen den blir borte i og deretter vokser opp i komme til orde i denne korte romanen. Den er full av flotte skildringer, har et godt språk, vekselvis rørende og brutale passasjer og passer godt enten om du liker ei stor historie i lite format eller er veldig glad i dyr. 

Livet og korleis leve det av Anne Gunn Halvorsen

Livet og korleis leve det er ei humoristisk selvhjelpsbok for deg som plutselig har blitt voksen og ikke helt forstår hvordan det har gått til. Den er lett å lese, har gode tips og triks, og blander forskning og synsing på en tilgjengelig og lite belærende måte. En fin utgivelse, sjøl om den ikke helt traff meg.

Drapet på Margaret Thatcher og andre historier av Hilary Mantel

Ei noe ujamn novellesamling fra en forfatter jeg alltid har store forhåpninger til. Mantel byr på sosialrealisme og reelle problemstillinger, men er springende i tematikken, tid og sted, noe som til tider gjør det litt for krevende for leseren å følge med. Noen svært vellykka tekster, noen som kunne vært redigert litt mer, flere med mange interessante skildringer og poenger.

Berserk av Øystein Runde

Når en først skal lese en norsk tegneserie, kan en like greit ta den helt ut og lese ei nynorsk tegneserie med vikingtematikk i svart-hvitt. Det gjorde i alle fall jeg, og sjøl om dette var uvanlig brutalt for denne leseren, var det både interessant, spennende og underholdende. Boka er en oppfølger til utgivelsen Soga om Olav Sleggja, som er i samme stil.

Frida og jakten på nesehårene av Frode Øverli

Svært tynn historie om Pondus' yngste barn, Frida, som har en tendens til å hamle opp med diverse monstre til alle døgnets tider, men særlig om kvelden og på natta. Her får hun kjørt seg i en fullstendig usannsynlig fortelling som dessverre heller ikke er noe særlig morsom. 

Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson

Ei utrolig rørende bok av en av norsk litteraturs mest spennende forfattere. Her møter vi sauebonden Bjarne, som etter et langt liv og mange forspilte sjanser endelig svarer på brevet han en gang fikk fra Helga. Dette er ei sår, vond og vakker bok som kan leses igjen og igjen.

Winter i verdens rikeste land - Janne S. Drangsholt

Leseåret var på vei inn for landing med denne romanen, ei morsom, håpløs og sjarmerende bok, om den like morsomme, håpløse og sjarmerende Ingrid Winter, som alltid klarer å surre til sitt eget liv slik at det går fra ille til verre ganske mange ganger før det til slutt blir litt bedre. Ei bok å kose seg med på late dager, eller når en trenger litt oppmuntring.

Onkel Arne og månen av Aina Villanger

Årets siste bok blei det prosalyriske verket Onkel Arne og månen, som utkom i 2021. Her bruker Villanger samme teknikk som i Baugeids bok, ved å kombinere kronologiske tekststykker med mange andre typer tekster. Grepet er vellykka, og teksten er god, men først og fremst sår og trist.

Og det var det for 2021. Neste oppsummering blir om 2022, så starter jeg på ny frisk!

Drapet på Margaret Thatcher

Bildekilde: Press

En forfatter jeg virkelig har fått sansen for de siste åra, er britiske Hilary Mantel (f. 1952). Hun har, gjennom sin mektige trilogi om Thomas Cromwell (1485-1540) og alt som rører seg av maktspill og intrigemakeri ved Henrik VIIIs (1491-1547) hoff, vist seg som en svært dyktig forfatter, både når det kommer til historiske detaljer og psykologiske skildringer. Første bok, Ulvetid (2009), var så intens at jeg ved endt lesing nesten trodde at jeg var Thomas Cromwell - så levende blei han. Men så tok det tid før neste bok, Falkejakt (2012), kom. Og i og med at helheten tidlig blei lansert som en trilogi, venta jeg i mange lange år på siste og avsluttende bok, Speilet og lyset, som endelig kom i 2020. I mellomtida kom jeg over denne novellesamlinga av Mantel, og i påvente av resten av trilogien, ga jeg tekstene en sjanse.

I novellesamlinga Drapet på Margaret Thatcher og andre historier, som utkom både på norsk og på engelsk i 2014, viser Mantel en helt annen side av seg sjøl. Her går hun bort fra den historiske, ordrike og detaljrike formen hun har funnet fram til i og blitt så god på. Her skal det være knapt og presist, med strenge krav til form og innhold. Og det er dessverre ikke alltid at hun lykkes, men til gjengjeld er noen av tekstene svært gode.

Det er ti noveller i boka, og de er av nokså jevn lengde, med unntak av "Vinterferie", som kun er på sju sider. Øvrige tekster er på tjue til tretti sider hver. Umiddelbart etter lesing vil jeg si at tekstene skiller seg litt fra andre noveller og novellesamlinger jeg har lest. Noveller er ofte lette å lese, og lar en observant leser sitte igjen med litt av hvert å gruble på. Her opplevde jeg at det var en del motstand underveis i tekstene, men kanskje ikke så mye å tenke på etterpå. I tillegg var novellene springende i tid og rom, slik at det var få fellesnevnere i samlinga. Det gjorde at noen av tekstene tok tid å komme inn i og forstå. Som leser har jeg et behov for å vite hvem jeg leser om og hvor vi befinner oss nokså tidlig, særlig når det gjelder korte tekster. Her blei jeg dessverre litt forvirra innimellom.

Vi befinner oss i vår nære fortid - de fleste tekstene er lagt tretti til førti år tilbake i tid, til Thatchers (1925-2013) tid. Ei tid som er velkjent for den britiske leser og for middelaldrende lesere verden over, men som er noe mer fremmed for ei som kun var noen år gammel da Thatcher overlot roret til John Major (f.1943) i 1990. Tekstene finner sted både i England og i utlandet, inspirert at Mantels egne erfaringer. Sammen med ektemannen sin tilbragte hun først fire år i Botswana, deretter fire år i Saudi-Arabia i løpet av 1970- og 1980-tallet. Dette gir tekstene, gjennom fokaliseringsinstansen, et preg av å kikke inn i andre og fremmede kulturer. Det er svært interessant lesning. 

Flere av novellene skildrer en hovedperson som befinner seg i et avgrensa område: i en leilighet, i en bil, på et advokatkontor. Og deres hverdagsrutiner blir brutt når en fremmed brått forstyrrer, og i flere tilfeller faktisk invaderer hovedpersonens sfære reint fysisk. Mantel er god på disse stemningsskiftene - fra det nære, rolige og hverdagslige til det truende og ubehagelige, men samtidig spennende. Andre hovedpersoner har en agenda teksten igjennom, som å finne en avdød far eller holde et foredrag. I en tekst skildres det hvordan ei ung jente sulter seg til døde.

Tekstene behandler viktige temaer, som kvinners posisjon i samfunnet, spiseforstyrrelser, et planlagt drap, politikk, makt og relasjoner mellom mennesker. Men flere av dem heller litt for mye mot det dagligdagse, og er vanskelige å huske i etterkant. De jeg husker, er de tekstene som vekker avsky. Den ene er åpningsteksten "Beklager å forstyrre", der den kvinnelige hovedpersonen ikke blir kvitt en plagsom besøkende. Året er 1983, hun og mannen bor i Saudi-Arabia. Hun er svært isolert og ganske ensom, og en dag kommer det en mann som vil låne telefonen. Hun er høflig, han er pågående, og det er som om handlingsrommet hennes blir trangere og trangere etter hvert som han biter seg fast i livet hennes. Endelig forstår hun at han vil gifte seg med henne, men det er ikke det hun vil. Men det betyr ingenting for han, for hun er ei kvinne og hun er i hans øyne uten reell verdi. Det er en nokså enkel og direkte tekst som virkelig får fram kulturforskjellene og kvinnas stilling i den vestlige verden og i den østlige.  

"Vinterferie" er samlingas mest vellykka novelle, og samtidig den ekleste. Den handler om et ektepar som reiser på vinterferie. De kommer seint fram fordi flyet er forsinka, og den ventende drosjesjåføren må kjøre langt i mørket for at de skal komme til hotellet. I bilen skildres forskjellene mellom hun og han, og det er noe der, noe litt ubestemmelig, som gir oss et inntrykk av at ikke alt er som det skal være. Hver for seg tar de innover seg landskapet de ser fra bilen, helt til et dunk gjør at sjåføren må bråbremse. Han sier at de har truffet et kje, som han pakker inn i et teppe og legger i bagasjerommet før han kjører videre. I baksetet er det som før. Men i siste setning snus alt sammen, og da er en nødt til å lese novella på nytt. Strukturen er enkel og Mantel følger formkravene som tillegges sjangeren. Novella er tilgjengelig og lett å forstå, slik at den gjerne kan brukes i undervisning. I tillegg reiser den noen viktige spørsmål i kraft av sluttsetninga, der leseren blir nødt til å reflektere rundt hva en sjøl ville gjort i en lignende situasjon. 

Hilary Mantel er fortsatt en forfatter jeg har sansen for, men etter å ha lest Drapet på Margaret Thatcher og andre historier veit jeg at jeg foretrekker de historiske romanene hennes. Det er noe med det store persongalleriet, de dramatiske scenene, en følelse av at sceneteppet går opp, de storslagne hendelsene skildra med Cromwells ytre stoiske ro og indre tvil, den tørre humoren og de beske kommentarene som får meg til å fryde meg. Nei, jeg tror jeg må lese Ulvetid på nytt før jeg gir meg i kast med Falkejakt og deretter Speilet og lyset. Det høres ut som fin vinterlesing når livet endelig roer seg en smule.

Både trilogien og novellesamlinga er solid oversatt av Hege Mehren (f. 1961) og gitt ut på norsk av Forlaget Press.

Vårlesing

Det er vår! Og da blir jo alt så mye lettere, ikke sant? Det stemmer i allefall her hos meg. Væromslaget er på plass, sola skinner, og varmer til og med! Snøen smelter så vannet renner i små bekker nedover gata, det drypper fra hustakene og hele gårsplassen er en eneste diger pytt til glede for alle under halvannen meter, som nå ikke lenger trenger ekstra tjukk ullgenser og tjukk dress for å leike ute. Nei, nå kan de slippe unna med halvtjukk genser og regntøy! Vi har måkt verandaene og kan endelig henge klesvaska ut til tørk igjen, og jammen var det stas å leike i sandkassa også, nå som sanda ikke er bånntæla. Halvveis skjult under snøen ligger pjuske gresstuster, brune og glisne akkurat nå, men vissheten om at det blir grønnere, mildere, varmere, lysere og lettere, gleder noe så innmari. For det er jo vår!

Dante Alighieri

Jeg og Anita er kommet i gang med Dante-prosjektet vårt, sjøl om det for min del går nokså langsomt. Skal en lese Dante, må en ha med seg huet, og huet mitt har vært mye rundt omkring den siste tida. Men kanskje litt sol og litt vår gjør susen?

Elsa Morante

Nå har denne dama vært på leselistene med Historien såpass lenge at det begynner å bli litt pinlig. Men det er ikke første gang her i gården, neida. Så både hun og jeg klarer litt til, og boka leses når tida er inne.

Kerstin Ekman

Jeg henger etter med skrivinga, så noe innlegg om Ekmanboka Hunden har det ikke blitt så langt. Men det kommer! Og inntil videre er Mordets praktik fortsatt med på leselista.

Knut Hamsun

Pan er lest, og innlegg finner du her. Jeg er helt ærlig litt ambivalent til boka, og syns det er vanskelig å bli enig med meg sjøl om jeg liker den eller egentlig ikke liker den. Den er absolutt lesverdig, men samtidig litt snurrig, den er poetisk, men stiv, den er inderlig, men distansert. Det er ei underlig bok som klinger i leseren, men samtidig oppleves som forelda. Jeg tror jeg må lese mer av Hamsun for å finne ut av om dette gjelder ett verk spesielt eller forfatteren generelt. Men det blir ikke akkurat nå.

Gunnar Gunnarsson

Innlegg er på plass om Advent også, ei nydelig lita bok! Den er både lada og stemningsfull, langt mer direkte enn Hamsuns bok, mer enhetlig og samla, men gir samtidig så veldig mye mer til leseren. For her skal ingenting være mystisk eller hemmelig, her er kampen konkret og farlig. Et utfordrende, men behagelig univers å være i. Perfekt gavebok. Anbefales!

Fjodor Dostojevskij

Det står jammen meg på stedet hvil her også, så vi får gjøre et nytt forsøk denne måneden. På et eller annet tidspunkt må det jo begynne å gå framover...

Margaret Atwood

Den dystopiske romanen Gileads døtre er endelig lest og innlegg er rett rundt hjørnet! I kjent Atwoodstil er dette ei skremmende god bok som har alt, for eksempel et feiende godt språk, suveren komposisjon, detaljerte skildringer, spenning på flere nivåer, dialoger med snert, interessante observasjoner, maktkamper, psykologisk spill og nådeløse portretter. Jeg gleder meg til neste Atwoodbok jeg skal lese sammen med Birthe!

Charlotte Brontë

Jeg og Birthe skal kose oss med Professorn i vår, og jeg ser fram til å komme skikkelig i gang med boka. Å lese Brontë er alltid en glede, og jeg ser fram til å la fortellinga ta den plassen den fortjener mens jeg leser. Det betyr vekk med alt anna, ro i huet og fullt fokus.

F. Scott Fitzgerald

Klassikeren Den store Gatsby skal også leses snart, men når det blir, er jeg ikke helt sikker på. Den befinner seg like fullt i lesebunken og bæres med rundt i huset til frustrasjon for alle andre enn meg.

Anne Gunn Halvorsen

Blå bok var temaet for årets første leseutfordring i Bokhyllelesing 2021. Jeg trodde det skulle bli en grei sak å finne blå bøker i egne ulesthyller, men den gang ei. Men plutselig fant jeg sjølhjelpsboka Livet og korleis leve det i en pose, og den var jo ganske blå, så da blei det den. Innlegg kommer.

Hilary Mantel

Den siste måneden har jeg brukt mye tid på å lese novellesamlinga Drapet på Margaret Thatcher og andre historier av Bookerprisvinner Hilary Mantel. Dessverre var det ikke full klaff mellom bok og leser denne gangen, så det blei til tider litt strevsomt. Med unntak av et par svært skarpe og sterke tekster, var ikke dette en innertier for meg. Innlegg kommer.

Barne- og ungdomslitteratur

Barnebøker går det fortsatt mye av! Nå er det småbøker som Ellen og Ole, Tassen og Ludde som er mest populære for minsten, så er det Løveunge-bøker for mellomsten, som staver seg framover, side for side, mens eldste har akkurat kasta seg over Pax-serien, oppdaga David Walliams for alvor og koser seg innmari med å lese Harry Potter-bøkene på nytt. I det hele tatt blir det mye lesing!

Alfabetlesing

Her blir Prosessen bytta ut med Professorn, slik at det skal være mulig å komme framover i opplegget og ikke bare stagnere helt. Før eller seinere kommer jeg jo tilbake til P, og da kan Prosessen endelig leses! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2021

I januar var temaet blå bøker, i februar bøker som blei skrevet eller utgitt mellom 1860 og 1960. I mars åpner vi kategorien helt og skal lese bøker av forfattere vi aldri har lest før. Det blir utrolig spennende! Hva skal du lese?

God lesemåned!

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Stabelen med nattbordbøker bare vokser! Og det kan jo i seg sjøl være litt frustrerende. Det er jo så mange andre tidstjuver der ute at det ikke er hver dag det går framover! Men se på denne fine bunken her, da. Så mange gode tekster å se fram til, spredt over ulike sjangre, til og med på ulike språk (norsk og svensk), og med god spredning i både utgivelsesår og forfatternes kjønn og nasjonalitet. 

Nå er jeg straks klar for å gyve løs på Professorn av Charlotte Brontë, ei bok jeg gleder meg veldig til! Den skal jeg lese sammen med Birthe, samtidig som jeg også holder på med Dantes storverk sammen med Anita. Men der er lesetempoet nokså langsomt hittil. Innimellom blir det russere - de fire små bøkene er noveller av henholdsvis Fjodor Dostojevskij, Michail Bulgakov, Anton Tsjekhov og Nikolaj Gogol. Jeg gleder meg!

Hva leser du akkurat nå?

Vinterlesing, del III

Februar er jammen en bra måned! En har stort sett henta seg inn etter julekaoset, og stresset med alle nyttårsforsettene har lagt seg. Livet er bortimot normalt igjen, de fleste er på plass i hverdagstralten med barnehage, skole, jobb, middag og aktiviteter, samtidig som det ikke er så lenge til det er vinterferie. Da finner en seg i både mange minusgrader og sur vind, for det er jo snart vår! Og fram til våren virkelig er et faktum, kan en alltids lese.

Dante Alighieri

1. februar gikk startskuddet: Jeg og Anita fra Artemisias verden skal lese det omfattende verket Den guddommelege komedie! Helt ærlig har jeg ikke turt å åpne boka ennå, men jeg skal straks gå i gang. Leseprosjektet kommer trolig til å vare ei stund, så jeg er veldig glad for å lese sammen med noen. Jeg ser nemlig for meg at det kan bli noen tunge partier her... Eget innlegg om Dante kommer snart.

Elsa Morante

Historien ligger fortsatt på vent og tas med inn i en ny måned. Jeg håper jeg snart får lest den!

Kerstin Ekman

Her skjedde det noe rart. I stedet for å lese Mordets praktik, som jeg har hatt på leselista i vinter og votter og mer til, leste jeg plutselig Hunden av samme forfatter. Omtale kommer.

Knut Hamsun

Jeg har fortsatt ikke fått surra meg til å skrive om Pan, men det dukker nok opp en omtale om ikke så alt for lenge. Når jeg bare får somla meg til å ta ei lesepause!

Gunnar Gunnarsson

Advent har jeg heller ikke skrevet om - her er det både leseiver og skrivekø, og da går det veldig trått med sistenevnte. Men det kommer.

Fjodor Dostojevskij

Godeste Fjodor får henge med litt til, sjøl om jeg ikke helt har trua riktig ennå - i alle fall ikke på ei så omfangsrik bok som det Idioten er. Jeg er ikke helt i mursteinsmodus om dagen, men klager ikke, for jeg leser jo mye anna. Men leselistene mine kan kanskje bli en smule ensidige etter hvert, for Fjodor risikerer å bli hengende etter... 

Margaret Atwood

Å, som jeg har kost meg med Gileads døtre! Altså, misforstå meg rett, det er virkelig ikke ei kosebok. Tematikken er fæl, hendelsene er grusomme, og det er så ille at jeg ikke tør å leve meg inn i alt sammen. Men for en lesersvir denne romanen er! Alt stemmer jo, fra skildringer av appelsiner og egg ved statuen og klamme samtaler med fører Judd, til Agnes' desperasjon og Perlepikenes overflateglatte kjolestoff. Dette er fenomenalt! Takk til Birthe for nok ei fin samlesing. Omtale kommer.

Charlotte Brontë

Professorn står for tur i løpet av våren, kanskje snart? Jeg gleder meg til å lese Brontë igjen, og til å lese sammen med Birthe!

F. Scott Fitzgerald

Den amerikanske klassikeren Den store Gatsby skal også leses om ikke så lenge, og om jeg har flaks, er Birthe med her også.

Anne Gunn Halvorsen

Ut av det blå kom Anne Gunn Halvorsens Livet og korleis leve det opp i lesebunken. Jeg er snart i mål med min første sjølhjelpsbok noensinne, og kan trygt si at det blir lenge til neste gang, uten at det er Halvorsens skyld. Dette er rett og slett ikke noe for meg.

Hilary Mantel

Da har jeg mer tro på novellene fra Mantels hånd, som jeg gleder meg veldig til å ta for meg! Samlinga Drapet på Margaret Thatcher ligger klar, jeg har bare smuglest litt, men ikke begynt ordentlig. Jeg er spent på om jeg blir like begeistra nå som da jeg leste Ulvetid. 

Barne- og ungdomslitteratur

Nå er vi tilbake på Harry Potter-kjøret her i huset, samt at det leses Sigge og Teddy og andre hestebøker over en lav sko. Mummitrollet er populært hos småtten, sammen med bøkene om Nora og Julia og ikke minst Minsten og Ingrid. Ellers er vi også kommet godt i gang med lesetrening, og en foreløpig favoritt er Lunda på rideskole. Der er det masse humor i både tekst og bilde!

Alfabetlesing

Prosessen ligger fortsatt klar, men jeg må innrømmet at det frister veldig å bytte den ut med Professorn... Tida vil vise hva jeg gjør! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2021

I første runde var det blå bøker som skulle leses. Jeg hadde egentlig tenkt til at Hunden skulle være mitt bidrag, men det er ikke blå som er hovedfargen på omslaget, for å si det sånn. Men Livet og korleis leve det er ganske så knallblå, så det spørs om det ikke blir den! I februar skal vi lese ei bok som er skrevet eller utgitt mellom 1860 og 1960. Jeg skal leite godt i hyllene før jeg foretar et endelig valg. Hva skal du lese? 

Ha en super februarmåned!

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Fra kun ei bok på nattbordet til en skikkelig fin stabel! Dette er bøkene jeg koser meg med akkurat nå, og ser fram til å kose meg med i tida framover. Jeg er snart ferdig med den korte romanen Hunden fra 1986 - den opprinnelige Ekmanboka jeg skulle lese, Mordets praktik, blei plutselig forbigått av en annen av samme forfatter... Jeg har akkurat begynt på Livet og korleis leve det, ei sjølhjelpsbok på nynorsk, og er spent på hvordan den tar i vei. Ellers gleder jeg meg noe innmari til de øvrige titlene! For eksempel Mantel, som jo er en helt suveren romanforfatter. Vil hun mestre novellesjangeren like godt? Jeg er i alle fall spent på tekstene jeg skal lese i Drapet på Margaret Thatcher. Den store Gatsby er med på lista over årets ønskebøker, og jeg håper å lese boka om ikke så lenge. Den har vært i ulesthylla ei stund, og er jo en solid klassiker. Og Brontë, hva kan jeg si anna enn at jeg gleder meg så veldig, veldig, veldig? Professorn har jeg hørt veldig lite om, så det blir spennende å dykke ned i Charlotte Brontës univers nok en gang.

Hva leser du akkurat nå?

Julegavetips

Er du som meg, som mener at harde pakker er aller best både under treet og ellers? Men har du kanskje ikke alltid tid til å finne ut hva som faktisk fins der ute? Her er ei lita liste med noen boktips. Bøkene får en kort omtale, samt anbefaling om hvem boka passer for. Her skal det være litt for en hver smak!

Norske kvinner i krig 1939-1945 av Mari Jonassen

Her kommer endelig ei bok som skildrer kvinners innsats under okkupasjonen, og det er et kjærkomment skifte i perspektiv fra det systematisk mannsdominerte blikket! Kvinners bidrag under andre verdenskrig er det skrevet lite om. Men etter å ha gått igjennom flere hundre intervjuer fra Norsk Hjemmefrontmuseums arkiver, er det duka for et storverk fra Mari Jonassen. For fakta er at kvinner var med på alle nivåer i motstandskampen.

- Anbefales til de som er interesserte i krig, sakprosaelskere og alle som setter pris på historisk presisjon.

Høyt av Erika Fatland

Nå som vi ikke kan reise sjøl, kan vi reise i bøkene! Som for eksempel i denne solide boka. Sosialantropolog og sakprosaforfatter Erika Fatland har reist i åtte måneder i det enorme fjellmassivet Himalaya. Og resultatet er denne boka. I Himalaya møtes mange land og enda flere daler – med nytt språk og ny klesdrakt og ny kultur for hver dal – det er et vanvittig kulturelt mangfold som skildres, fra reine matrilineære kulturer til steder der kvinner ikke får lov til å forlate huset, fra nakendansfestival i Bhutan til bloddryppende sjamanritualer. Det eneste fellestrekket for alle de menneskene vi møter i boka hennes, er at de bor høyt.

- Høyt er gaven til den som har alt, til den som elsker å reise, og til drømmeren. 

9. april 1940/8.mai 1945 av Jon Ewo

Dette er ei sakprosabok for barn og ungdom. Jon Ewo tar hovednedslaget sitt på to utvalgte datoer, de to viktigste i krigssammenheng. Det er dagen for invasjonen, 9. april 1940, og frigjøringsdagen, 8. mai 1945. Det er et innmari fint grep for å begrense historia, slik at det ikke blir alt for mye å komme igjennom for leseren. Hver dag har fått sin bok, og en må snu boka for å lese begge deler, noe som i sin tur er et godt bilde og ei fin konkretisering av situasjonene han skildrer. Solid utgangspunkt for samtale og refleksjon.

- Leservennlig, illustrert og anvendelig bok for unge mellom 12 og 16 år.

Insektenes hemmeligheter av Anne Sverdrup-Thygeson

Visste du at mygglarver puster med snorkel? Og at maur melker bladlus for å få sukkervann? Det fins larver som dreper andre insekter ved å prompe på dem, det fins biller som kan blinke og biller som har giftkanon i rompa, bare for å nevne noe. Og lurer du på hvorfor fluene alltid setter seg på maten, så du må vifte dem bort? Det er sjølsagt fordi de har tunga under beina. Så for å kunne smake, må de traske litt rundt. Anne Sverdrup-Thygeson skriver varmt og begeistra, lett og godt, slik at ungene ler og koser seg når de leser om for eksempel gullveps og snorkelmygg. Og for å ikke snakke om zombieveps!

- Boka passer helt ypperlig for vitebegjærlige småfolk mellom 8 og 12 år.

 

Fenrisulven. Første bok i Ragnarok-serien av Odin Helgheim

Debutanten Odin Helgheim har gjort reint bord med den første boka i en ny tegneserie-serie blant anna ved å vinne Arks barnebokpris for 2020. Serien heter Ragnarok og første bok heter Fenrisulven. Og som vi ser av titlene, er dette godt inspirert av norrøn mytologi. Den unge gutten Ubbe har alt han kan ønske seg. Ei sterk mor som er glad i han, en storebror som hjelper han og gode venner. Men så endres alt. Den skumle Fenrisulven hopper over gjerdet og går til angrep, og Ubbe må plutselig bli voksen. Han må bli en ekte viking. 

- Flott for Nordlys-elskere og Amuletten-entusiaster, og samtidig et godt alternativ for de barna som egentlig ikke liker å lese. Her er det masse spenning som trekker sjøl den mest motvillige leser med seg inn i bildene. Boka passer godt for både jenter og gutter i alderen 9 til 14 år. 

Den hvite hestens hemmelighet av Maren Ørstavik

Ei hestebok med et helt herlig utgangspunkt! Der «alle andre» hestebøker begynner med ei overivig hestejente som maser etter egen hest, begynner fortellinga om Hedda i motsatt ende: Hun er ikke hestejente, og vil ikke ha hest. Faktisk vil hun ikke ri i det hele tatt. Hester er store og sannsynligvis både skumle og utilregnelige, og de lukter ikke akkurat godt. Men så møter hun Wolfgang. Den store, hvite hesten med det lange arret som ingen får lov til å ri på. Som elsker lakrisbåter og som snøfter til alle. Men ikke til Hedda. 

- En veldig fin, varm og realistisk barneroman for alle dyreelskere, som sjølsagt vil falle ekstra godt i smak hos hestejentene. Hovedmålgruppa er barn mellom 9 og 13 år.

 

Gutten, muldvarpen, reven og hesten av Charlie Mackesy

Vi møter fire venner i denne boka, en ensom gutt, en muldvarp som er veldig glad i kake, en forsiktig rev og en klok hest. De er på vei gjennom et naturlandskap, i varierende vær, for å komme hjem. Underveis snakker de med hverandre, og det er i samspillet mellom disse replikkene og de nydelige pennetegningene og akvarellene til forfatteren, at magien i boka virkelig skinner igjennom. Her får vi enkel livsvisdom i beste Ole Brumm-stil. Det er sårbart og vondt, litt morsomt og veldig trøstende.

- Ei unik allalderbok, og uten tvil årets besteforeldregave!

Bøkene om Anton av Gudrun Skretting

Gudrun Skretting har skrevet tre ungdomsromaner som kom ut i 2016, 2017 og 2018. De kjennetegnes av lun, varm humor, gjenkjennelige situasjoner og et skrått blikk som virkelig tar det vanskelige, hormonelle og svært svingende tenåringslivet på kornet. Bøkene er eksistensielle i tematikken og handler om å finne seg sjøl, finne ut hvem en vil være og å passe inn i ei større gruppe. Det er realistisk og nært, og ustyrtelig morsomt! Bare hør hvordan Anton har det: Han den laveste gutten på skolen og samtidig den med desidert størst ører. Det er ingen heldig kombinasjon. Og pappa er dessverre en ukuelig, stolt, usjenert og svært entusiastisk forhandler av hyttedasser. En hyttedassforhandler med vissen hestehale, som svir grandiosaen, er dårlig på å vaske klær og som sjeldent husker å betale strømmen. Men det hele går fra vondt til verre når Anton forsøker å finne en kjæreste til pappa.

- Bøkene passer ekstra godt for ungdommer mellom 12 og 16 år, og kan naturligvis leses av både jenter og gutter, og mer enn gjerne av den eldre garde også. Dette er bøker for alle som er eller har vært tenåringer!

Tre menn til Vilma av Gudrun Skretting

Vi møter Vilma Veierød, en ensom pianolærer på 35 år som bruker svært mye tid på å bekymre seg. For bananer, for eksempel. For hun har lest at de er radioaktive, og at hvis du spiser tusen bananer, forkortes livet ditt med en milliontedel. Og Vilma er aller mest redd for døden. Men en dag står det to menn på døra, en prest og en patolog, som begge jobber med det hun frykter mest. Og de forteller henne at faren hennes er død, en far hun aldri har kjent. Men han har etterlatt seg en bunke brev adressert til henne, og disse bruker Vilma som en slags julekalender. Og med det skal det være duka for både julestemning, musikk, alvor, komikk, vemodighet og framtidshåp.

- Årets venninnegave! 

Speilet og lyset av Hilary Mantel

Dette er ikke egentlig ei bok, men tre! Speilet og lyset er det siste og svært etterlengta bindet i serien om Thomas Cromwell, en trilogi som endelig blei avslutta nå i høst etter at forfatter Hilary Mantel hadde brukt åtte år på å skrive boka. Til sammen er verket på svimlende 1948 sider, og Mantel har, som eneste kvinne, mottatt Bookerprisen to ganger for de to tidligere romanene om Cromwell. Det burde si sitt om det litterære nivået i disse bøkene. Det er rett og slett bare å gi seg hen!

- Anbefales for alle som liker gode romaner, historiske romaner eller bare lange bøker med skyhøyt nivå.

God bokjul til dere alle sammen!

Favorittbøker: U

Da har jeg klart å komme meg til bokstaven U på min ferd gjennom alfabetet i forbindelse med kåringa av mine absolutte favorittbøker. Og for en som ikke har lest hele Ulysses enda, dersom den er noens favoritt og ikke det motsatte, og bare kan vise til tre titler på U i hylla, blir det et enkelt valg.

Bildekilde: Bokelskere

Ulvetid

Innlegget mitt om denne boka, avslutta jeg faktisk med "Thomas Cromwell, det er meg." Det var i juli i 2013, altså for snart tre år sia. Siden den gang har jeg skrevet mye, besøkt kongen hyppig, diskutert lover og koneemner, ignorert Anne Boleyn, syntes synd på Anne Boleyn, hengt frakken på knaggen og tørka svetta mang en gang, for som alle veit: Nettet er i ferd med å stramme seg til rundt meg. Etter ei stund er det ikke så kult å være Thomas Cromwell. Så derfor fant jeg ut av at jeg like greit kunne ta ei pause fra hele Ulvetid-universet (2009), mens jeg venta på min videre skjebne, det vil si oppfølgerne, Bring Up the Bodies (2012) og The Mirror and the Light (har vært på trappene i mange år).

Forfatteren bak den kommende trilogien, som forhåpentligvis snart er ferdig, er naturligvis dame Hilary Mary Mantel (f. 1952), den eneste kvinna som har mottatt den prestisjetunge Bookerprisen to ganger - i 2009 og 2012, for nettopp disse bøkene. Og at det er solid litteratur er det virkelig ingen tvil om. Sjøl om det er tre år og omtrent to hundre og femti bøker sia jeg leste romanen, husker jeg den godt. Jeg husker åpninga, der en ung Cromwell blir banka opp, og det er nesten så det står om livet. Hadde det ikke vært for søstera hans -. Jeg husker løgnene, arbeidet, tankene, kona, barna, sorgen. Og huset, huset som rommer en passelig stor tjenerstab, et arbeidsværelse, kunst, lyder, lukter. Jeg husker nøysomhet og tanker, kongen, Annes intrigemakeri, Katarinas bleike raseri, hoffetiketten, de mange, mange fellene underveis. Vil det gå godt? Det går ikke godt.

Men hvem er egentlig denne Thomas Cromwell (1485-1540), en av de viktigste politiske skikkelsene i britisk historie? Jo, han er en helt vanlig mann fra fattige kår som ved hjelp av en enestående observasjonsevne, et klokt og kvikt hode, et noe truende utseende og riktige forbindelser, gradvis klarer å jobbe seg oppover i systemet, fra kjøpmenn til kardinaler og videre til jarler og så kongen sjøl, den notoriske skjørtejegeren Henrik VIII (1491-1547). Cromwell var datidas fremste politiker med en rekke forskjellige embeter og verv, og var kongens høyre hånd fra 1532 til sin død i 1540. 

Gjennom historia til Thomas Cromwell, som begynner så bra - han er gaverik, har en enorm arbeidskraft, han er et organisert menneske med oversyn, kløkt og initiativ, han vinner kongens tillit og ordner opp i ei rekke kompliserte statssaker - belyser Mantel også et godt stykke av den saftige, britiske historia: Henrik VIII og hans mange koner. Dere kan vel regla? Divorced, beheaded, died/ divorced, beheaded, survived. Mest kjent er kanskje de to første ektefellene. Katarina av Aragon (1485-1536) var gift med kongen i tjuefire år og fødte han seks barn, der kun ett levde opp. Hun måtte vike plassen for den yngre og skarpe Anne Boleyn (1501-1536), som hadde kongen som beiler i sju år.  

Men helt på slutten av middelalderen var kristendommen et sterkt element i samfunnet og helt vesentlig i dagliglivet i alle lag av befolkninga. Kirka stod svært støtt, og kanonisk rett dominerte. Og som de fleste veit: Ekteskapet var et sakrament, skilsmisse ei synd. Så hvordan i alle dager kunne da selveste kongen gifte seg på nytt? Jo, det er nettopp her Thomas Cromwell kommer inn. Han lager en mulighet for annullering, og sammen med Anne Boleyn får han kongen til å bryte med Roma når paven ikke godkjenner planene. Med Henrik VIII går riket fra å være katolsk til å bli protestantisk, og kongen blir også kirkas overhode. Cromwell kjører seg med andre ord djupt inn i både rikets affærer og kongens privatliv på samme tid. Men jeg tror ikke at han visste at han kjørte seg helt fast.

Hva er din favorittbok på U?

At fortellinga om Thomas Cromwell (som absolutt ikke må forveksles med den seinere Oliver Cromwell) er fascinerende, skjønner kanskje de fleste. Når den i tillegg er intelligent fortalt og solid formidla, med driv på både handlingsplanet og det psykologiske planet, med fine skildringer, et rikt persongalleri, rammende karakteristikker, ømme øyeblikk og humoristisk snert, blir den fort en bokelskers favorittbok. Men om du ikke er veldig glad i gammel historie eller historiske romaner med politikk, lovverk, økonomi, religion og ekteskapsintriger som ingredienser, så søker du kanskje heller mot nyere historie, slik som i Uskyld? Eller hva med den norske suksessromanen Ut og stjæle hester? Og er det noen som egentlig liker Ulysses, eller er den for omfattende? Uansett hva du foretrekker, kan Ulvetid anbefales. Den krever litt utholdenhet og fokus i begynnelsen, men den er virkelig verdt det. Og hvem veit, kanskje du blir Thomas Cromwell, du også?

Bokhyllelesing 3: Middelalderverk

Tilbake i tid! Og ganske langt tilbake, også, faktisk til mellom år 500 og år 1500 e.Kr. Temaet for tredje runde av Bokhyllelesing 2016 var med andre ord å lese et middelalderverk. For å gjøre det litt lettere å finne ei passende bok, kunne en forstå "middelalderverk" på tre ulike måter: Det kunne være et verk skrevet i middelalderen, samme hvilket språk og hvilken sjanger, det kunne være ei bok som handlingsmessig var lagt tilbake til middelalderen, eller ei bok som på en annen måte tematiserte middelalderen. Innafor et slikt spenn kunne en med andre ord både lese islendingesagaer, Snorre, trilogien om Kristin Lavransdatter, en biografi om Karl den store, legender eller ei fagbok i historie. På alle andre kriterier stod du som deltaker helt fritt, så lenge boka i tillegg var henta fra egne ulesthyller.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med middelalderverkene:

Elida leste Kransen, Husfrue og Korset av Sigrid Undset

Åslaug leste Dronningsagaen av Vera Henriksen

Elisabeth leste Dekameronen I av Giovanni Boccaccio

Silje leste How to be both av Ali Smith

Hedda leste Flatøybok, bd. II

Gro leste Kransen av Sigrid Undset

Berit leste Kransen av Sigrid Undset

Monika leste Wolf Hall og Bring Up the Bodies av Hilary Mantel

Med ni leseklare deltakere ved starten av den oppsatte uka, og åtte aktive lesere, har vi nå høyeste fullføringsprosent noensinne! Det er faktisk bare Beathe som ikke har gitt beskjed om lesestatus - har du kommet i gang med Mantel? Ellers veit jeg at de aller fleste av dere er i innspurten av lesinga (det gjelder blant anna meg sjøl, Elisabeth og Silje), har lest det dere skulle, bestemte dere for å lese mer enn dere skulle (Elida og Monika), er i gang med skrivinga eller faktisk ferdige med hele runden. Imponerende! Og det er som sagt lesinga som er viktigst her, men får du skrevet også, kan du gjerne legge igjen ei lenke under.

Hvem hadde trodd at middelalderverker skulle fenge såpass? De av dere som har ytra dere om saken, er hittil udelt positive. Middelalder er bra, flott, kos, sier dere, og det er utrolig moro! Når det gjelder definisjonen av "middelalderverker" har vi delt oss, som forventa. Jeg og Elisabeth satsa på de mest arkaiske verkene, som blei til og skrevet ned i middelalderen. Elida, Gro og Berit satsa på det mest kjente middelalderverket i Norge, nemlig bøkene om Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset, med personer som er skildra så godt at en tror de er virkelige. Trilogien var sammen med de to tjukke romanene om Olav Audunssøn grunnlaget for at forfatteren fikk tildelt Nobelprisen i litteratur i 1928. Åslaug valgte en hakket nyere variant med Vera Henriksen. Beathe og Monika så mot holmen og den kritikerroste og prisbelønte Hilary Mantel - hvis trilogi foregår på 1500-tallet, men hvor hovedpersonene er født på 1400-tallet. Silje er den av oss som kanskje er mest utradisjonell denne runden, med sin roman av Ali Smith. Jeg gleder meg til å lese alle innleggene deres!

Kanskje noe overraskende for enkelte, men i denne runden dominerer faktisk verker som er skrevet av kvinner. At flere av dere har valgt Undset og Mantel, bidrar naturligvis til det. Det er faktisk bare jeg og Elisabeth som leser bøker skrevet av menn (antatt skrevet av menn i mitt tilfelle) - typisk nok er det også disse bøkene som er fra middelalderen, da utdanning var forbeholdt menn med unntak av nonnenes skolering i klostrene og noen, svært sporadiske intellektuelle sysler hos de mest bemidla familiene. Betyr det at dagens middelalderinspirerte tekster er forbeholdt kvinner? Eller for å spørre på en annen måte, er den moderne historiske romanen en "kvinnesjanger", skrevet av og for kvinner? Noe kan tyde på det. Hva mener du?

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er i uke 21, fra 23. mai til 29. mai. Og da skal vi kose oss med ei novelle- eller diktsamling fra 2000-tallet. Det blir med andre ord et stort tidshopp framover, men hva med innholdet? Er vi virkelig så nytenkende og nyskapende der som vi tror? Nå som dere har litt middelalderballast innabords, kan dere jo vurdere. Tematikk, språk, forfatter og lignende velger du naturligvis sjøl, men krav til både tid og sjanger skal altså overholdes. Jeg har enda ikke valgt meg ei bok, men både Doris Lessing og Jon Fosse er gode muligheter. Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Om lesing og lesevaner

Den siste tida har både Silje og Ellikken, og sikkert mange andre også, svart på en rekke spørsmål om lesing og lesevaner som Ina har pønska ut. Jeg hiver meg på, jeg også, nå som sommervarmen gjør det bortimot umulig å konsentrere seg om lengre, sammenhengende tekster.

Var det noen som inspirerte deg til å lese, eller kom det bare av seg sjøl?

Både-og, tror jeg. Jeg var visst opptatt av bokstaver ganske tidlig, og kan huske at jeg titta i Donaldblader og stirra som besatt på disse små, svarte greiene inni snakkeboblene og lurte på hva det var for noe, hvilken mening som lå der som ikke allerede lå i bildet. Noe av det første jeg klarte å pusle sammen, var det som var skrevet med blokkbokstaver, for eksempel at Donald-dinosaurene brøler ROAR. Hvorfor de ropte på Roar, var derimot en helt annen sak, som voldte mye hodebry for et førskolebarn.

Men det var ikke bare Donaldblader som sirkulerte hjemme. Jeg er vokst opp med mye bøker - og veldig gode bøker - rundt meg, og blei tidlig gjort bevisst på det magiske ved god litteratur. Sånn sett er det foreldrene mine, og særlig mamma, som har vært inspiratorer. Noen av de fineste barnebokminnene mine står Kari Bøge og Marit Kaldhol for, med henholdsvis I Trylleskogen og Farvel, Rune. Bøkene om Narnia og Brødrene Løvehjerte er andre viktige verk som har gjort varige inntrykk. Det å kikke i bøker var å gå inn i andre verdener, og det å lese, og å lese sjøl, var egentlig bare en forlengelse av dette. Egenlesinga økte nærheten til fortellinga, som dermed igjen styrka opplevelsen av dette magiske. Og sida har jeg vel egentlig bare vært på jakt etter den magien som er så sterk i et barnesinn og så sjelden hos oss voksne - noe som også langt på vei gjenspeiles i litteraturen for barn og litteraturen for voksne.

Hadde du lesetime på skolen, hvor dere lånte ei bok på biblioteket eller hadde med ei bok hjemmefra som dere leste i? Skulle du ønske det var mer av det da du gikk på skolen?

Vi hadde veldig sjelden lesetimer - skolen prioriterte ei ukentlig time i "skjønnskrift" (med sløydlæreren) og tegnetimer (gjerne med gymlæreren). Ypperlig skole - tatt i betraktning at tegnetimene ofte egentlig var KRL-timer... Men vi var faktisk på skolebiblioteket av og til, et lite rom med få hyller og et snevert utvalg bøker. Det mest spennende der inne var egentlig datamaskina, som vi sneik oss til å bruke uten lov, blant anna til å skrive ut alle Alle barna-vitsene (jeg hadde jo lest det meste uansett). Heldigvis for meg hadde jeg god leselyst og fikk solid stimuli hjemmefra til å lese, og vi var en del på folkebiblioteket i sentrum. Andre i klassen sleit med både lesing og skriving. Så ja, jeg skulle ønske det var flere lesetimer, for lesing er den viktigste basisferdigheten vi mennesker erverver oss foruten det muntlige språket, og lesing er helt obligatorisk for å fungere som et oppegående individ i samfunnet. Til dere som nå mener at for eksempel matematikk er viktigere: om du ikke kan lese, kan du faktisk ikke lese (og løse) matteoppgava heller. Stein på stein, folkens. Bibliotekaren vår var forresten ei kjempesøt, utgammel dame, som hadde nådd pensjonsalder og vel så det da jeg var omtrent åtte. Hun lever fortsatt, ser klin lik ut og hilser på meg når vi ser hverandre i byen (hun henger mye på bakeriet).

Hvis du skulle overtale en person som ikke liker bøker til å lese noe, hvordan hadde du løst det?

Det går vel ikke an å ikke like bøker, vel! Det er som å si at en ikke liker mennesker, og med det putte absolutt alle i samme bås. Om det nå er slik, at noen få er sånn med bøker eller mennesker, så kan ikke resonnementet være noe anna enn helt tullete (jeg leser ikke og liker ikke bøker, eller omvendt, hvordan kan en vite det hvis en ikke leser?) Uansett, jeg hadde forsøkt å finne ei god bok med spenning på ytre og indre plan, gjenkjennelige personer og situasjoner samt en dæsj humor, som er solid komponert, velskrevet og som kan gi noe ekstra til den som leiter. Kvalitet er viktig, slik at ikke eventuelle (billig)boklige fordommer blir bekrefta. Jeg hadde mest sannsynlig plukka fram en klassiker, og tilpassa det endelige valget etter hvordan personen er og hva jeg tror han eller hun vil like.

Har bøker alltid vært en del av livet ditt, eller kom de inn i bildet på et seinere tidspunkt?

De konkrete bøkene har alltid vært en del av livet mitt. Litteraturen, som begrep og med tilhørende teorier, har jeg mata inn gjennom mange år med samtaler, bevisstgjøring og høyere utdanning. Til sammen har de skapt et fyldig bibliotek, en brukbar oversikt over verdenslitteraturen og mange, mange herlige lesetimer.  

Hva ser du etter når du leiter etter ei ny bok å lese i?

Det svinger veldig, fra vakre klassikere (som Edda) til nye sensasjoner (som Mantel). Og innimellom er jeg innom både antikken, sagalitteraturen, middelalderens versromaner, 1800-tallets sterke realisme, det moderne og det postmoderne - i hjemlig samtidslitteratur og i verdenslitteraturen. Jeg er opptatt av kvalitet, av viktige kontaktpunkter mellom verk og leser, av berøring, den gode leseropplevelsen, et fnugg av magi. Det er mange forfattere som ikke innfrir, for å si det sånn. Men jeg slutter ikke å leite av den grunn.

Hvilke bøker syns du er oppskrytt og hvorfor?

Bøker blir kanskje litt fort oppskrytt, og da er jeg kan hende litt for rask til å unngå dem som pesten. Jeg leser ikke bøker bare fordi de er populære, de må ha noe mer ved seg, en faktisk kvalitet og ikke bare ytre "hype". Derfor unngår jeg nesten konsekvent alt som befinner seg på bestselgerlistene, bøker som skriker formellitteratur eller er rein underholdning, 99,9% av all krim, størstedelen av ny, oversatt litteratur og så videre. Jeg er heller ikke så glad i det mest eksperimentelle, grensesprengende og utleverende og leser ikke bøker som gjør meg fysisk uvel. For å gi en liten pekepinn, kan jeg trekke fram to norske forfattere jeg ikke har lest noe særlig av: Anne B. Ragde og Karl Ove Knausgård. Her tar sosialpornografien totalt overhånd (i det lille jeg har lest). Men jeg kan gjerne lese ei populær bok dersom jeg finner solide anmeldelser som på et mer objektivt grunnlag trekker fram styrker ved verket - noe som for eksempel var tilfelle med Hilary Mantel.

Er det noen karakterer i bøker du forbinder deg med og hvem?

Akkurat dette er utrolig viktig, for om jeg ikke kan leve meg inn i de viktigste personene, blir det vanskelig å komme ordentlig inn i verket. En ting er at personene er gjenkjennelige (brunt hår og blå øyne) eller står midt i noe som jeg kan relatere meg til (er student, har barn o.l.), noe annet er å føle at en lever med dem og faktisk gjør det. Slik sett står Cora Sandels Alberte og Sigrid Undsets Jenny og Kristin i en særstilling for meg. Disse tre sterke kvinnene må inngå smertefulle kompromisser med seg sjøl og omverdenen over lengre tid, men det indre sprenger seg fram og seirer til slutt.   

Ser du alltid filmatiseringer av ei bok, eller styrer du unna?

Det blir mest av det siste, gitt. Men jeg har så klart sett noe, for eksempel Ringenes herre. Men jeg passer på å lese boka først, slik at ikke en eventuell lusen filmopplevelse ødelegger for leseropplevelsen (det store unntaket her er Harry Potter, der jeg så fem filmer før jeg begynte å lese). Om jeg ser filmen først, er det som oftest fordi jeg ikke vil lese boka (som for eksempel The Notebook). 

Spiser du noe mens du leser, eller er det forbudt?

Ingenting er forbudt, men mye er upraktisk. Så om jeg på død og liv skal lese, blir det enkle måltider, som frukt eller yoghurt og lignende. Ikke noe treretters med dryppende saus og brennheit mat hvor en må bruke kniv og gaffel ustanselig i tillegg til å drikke to ganger i minuttet. Og jeg sitter aldri med nesa i ei bok når familien spiser middag (det er faktisk forbudt).

Hvilken bok har skuffa deg aller mest og hvorfor?

Dette spørsmålet er det utrolig vanskelig å svare på, for det er jo ulike måter å bli skuffa på etter hva slags leserforventninger en har. Og leserforventningene varierer. Men det er lite som kan måle seg med John Irving-fadesen. Jeg hadde fått han varmt anbefalt av flere, og begynte deretter på Den fjerde hånden. For å si som Mikkel Rev: Det er det største sludder jeg har hørt (lest). Bare tullball, usammenhengende og utroverdig, svært uinteressant og dessuten ikke ferdiglest. Klarte ikke mer. Orka ikke mer. Det var en gedigen skuffelse - og snart ti år sida. Jeg har ikke turt å nærme meg John Irving igjen.

Hva ser du på TV nå for tida?

Ikke så mye, og heller ikke så bevisst eller systematisk. Tar opp en film i ny og ne og kikker innom nyhetene en sjelden gang. Ellers blir det en og annen serie når jeg skal slappe av og kose meg, som for eksempel Third Watch. 

Og dett var dett! Svar gjerne, du også, dersom du har lyst. God helg!

Utvalgte emner i katastrofefysikk

Bildekilde: Gyldendal

Ett av mine første innlegg her på bloggen, tilbake i dens spede begynnelse i 2009, da jeg enda ikke helt visste hva jeg skulle skrive om og hvordan jeg skulle skrive det, omhandla Marisha Pessls (f. 1977) debutroman Utvalgte emner i katastrofefysikk fra 2006 (på norsk i 2007). (Innlegget er nå sletta.) Boka tok Nord-Amerika med storm, fikk en svært god mottakelse og blei til og med kåra til en av de ti beste bøkene i 2006 av The New York Times. En sensasjon for en 29 år gammel debutant! Videre blei den 653 sider lange romanen oversatt til mange ulike språk, blant anna til norsk ved Vibeke Saugestad (utgitt på Gyldendal), en jobb som må ha vært både fornøyelig og frustrerende med tanke på bokas lengde, mange personer, sitater og dulgte handling. Og i 2009 fant den, via mammutsalget, veien til meg.

Jeg leste romanen med stor interesse. Pessl går spenstig ut, romanen er vid, og rommer mye mer enn det jeg først trodde. Den lar seg derfor vanskelig sjangerbestemme noe særlig ytterligere, eller kategoriseres på annet, grundigere vis. Jeg bala fælt med om jeg kunne kalle den noe mer, men landa på at det "bare" er en roman. Nå vil jeg kanskje si at den er en avansert underholdningsroman, men er ikke helt sikker. Den innehar så mange ulike elementer, og det hele er vevd sammen til et stort bilde, som til leserens fortvilelse mangler sentrale biter. For eksempel er handlinga lagt opp som et kriminalmysterium. Det skrives allerede på baksida, det er Hannahs død som utløser skrivebehovet, det var ett år etter Hannahs død at den unge jeg-personen Blue van Meer skreiv denne fortellinga, i fortid. Hun er hovedperson og fokaliseringspunkt, men er hun pålitelig? Pessl sår tvil om det innimellom, i tillegg til at hun gjør oss usikre på alle de andre personene i boka. Hvor er de og hva gjør de i de kritiske øyeblikka? Og hvem er de egentlig?

Boka innehar såpass mange grundige skildringer av tenåringers oppførsel at den delvis nærmer seg en sosiologisk studie. Blue er først på utsida av alt og alle, men det gjør ikke noe, hun er vant til å være ny. Hun er stjerneeleven som bytter skole flere ganger i året på grunn av sin omreisende foreleserpappa. Men i Stockton, på St. Gallway School, kommer hun med i en klikk som kalles De Kongelige (Bluebloods), som kretser rundt den 44 år gamle læreren Hannah Schneider. Og da endres alt sammen. Etter dette, er det ingen vei tilbake, og skjebnen til både Hannah og Blue blir besegla. Dette er ett av flere elementer som minner om den utrolig langdryge Den hemmelige historien til Donna Tartt (f. 1963) fra 1992, og som sammen med en rekke andre verk har vært tydelige inspirasjonskilder for forfatter Pessl. Hvert kapittel har navn etter verk som leses i et kurs i litteratur; Othello, Stormfulle høyder, Madame Bovary, Pygmalion, Styles-mysteriet osv. Det er i og for seg helt greit, og kapitteltitlene blir på sitt best uttenkte en parallell til handlinga. Men med titlene, assosiasjonene disse skaper, all annen referert litteratur, henvisninger til filmer, serier, en drøss sitater fra radio og tv og amerikansk populærkultur, historie og kulturhistorie, filosofi, samtidsfenomener og mye mer, blir det litt mye. Det er en godt utført, men krampekul namedropping uten substans, teksten er rett og slett pepra, det er parenteser på nesten hver eneste side stappa med nokså irrelevant tilleggsinformasjon. Som om forfatteren, til en viss grad gjennom hovedpersonen, ønsker å dekke til noe? Som om verket i seg sjøl ikke er solid nok?

Kanskje det ikke er det? Da jeg akkurat hadde lest boka, følte jeg meg mest snytt, fordi løsninga, til forskjell fra store deler av romanen, ikke var opp i dagen. Den skulle Pessl av en eller annen grunn knuge på. Etter 653 sider med humor og drama og emosjoner i alle retninger, endeløse forviklinger på sosietetsfester, fiffeskandaler og frekke ungdommer, dop og alkohol og skjødesløs bilkjøring og en fatal tur til fjells! Ja, for det er imponerende at Pessl har klart å sy sammen en så lang (overflate)historie, med alle de elementene hun har valgt å ha med. Det er politikk og kritikk, familierelasjoner og forelskelse. Og det er lange underholdende partier, og det er noen triste avsnitt, det er mystiske kapitler og spennende forviklinger. For i motsetning til Tartt forteller ikke Pessl hele sannheten til å begynne med, og gjenfortellingene er ikke dørgende kjedelige, men innehar nye detaljer eller et nytt perspektiv. Det kretser rundt hva som egentlig hendte med Hannah, og vi kommer nærmere og nærmere og nærmere... Men ikke helt nært. Og underveis er det uforutsigbart, friskt og annerledes. Men, dog, Pessl er aldri i nærheten av f.eks. Hilary Mantels nivå.

Det som likevel er mest imponerende, er språket. Det er ualminnelig fritt, og Pessl beveger seg høyt og lavt, leiker med slang og sjargonger, uttrykk og språkblomster. Ikke alltid like vellykka, må vite, og sjeldent veldig godt, men hun skal ha for innsatsen og det personlige særpreget. Hun ramser opp, kommer med spreke sammenligninger, er herlig utradisjonell og nyskapende, men er likevel prega av sin generasjons særtrekk: manglende respekt for gud og hvermann og den altoverskyggende ironiske distansen. Slikt kommer i mange tilfeller i veien for den faktiske historia, for budskapet, men her er det langt på vei et trekk som kler omgivelsene, om ikke direkte Blue sjøl. Her følger noen eksempler fra side 305:

"Hannah hadde på seg en sandpapirfarget hverdagskjole. Den var røft klippet av nederst, slik at bittesmå tråder danset huladans rundt leggene på henne idet hun åpnet døren. Ansiktet hennes var nakent som en umalt vegg, men det var tydelig at hun ikke hadde sovet. Håret hennes hang avslappet langs kinnbeina, og de kvikke, sorte øynene surret som en humle fra ansiktet mitt til kjolen til Larsons bil og tilbake til ansiktet mitt igjen - bare i løpet av noen få sekunder.
(...) Jeg hadde bare vært hjemme hos henne sammen med Jade og de andre, med Louis Armstrong kvekkende som en flokk med padder og luften full av gulrøtter, og det kjentes klaustrofobisk der nå, forlatt og dunkelt som i cockpiten på et gammelt, styrtet fly."

På en riktig dag kan boka være ganske fornøyelig - gjennom visse partier. Så kommer en som leser plutselig på hva som egentlig har hendt, dette fæle og dramatiske; Hannahs død. Var det et sjølmord? Hvorfor? Hva med sigarettsneipen? Og den oransje skjøteledninga? Pessl kretser om hendelsen og minner oss på hva hun skal fram til gjennom frampek, sammenligninger og direkte skildringer. Omslaga kan være brå, men de er som regel solid gjennomført. Men likevel er det ikke nok. For mot slutten blir alt som vevd inn i tåke og nattemørke mellom fjell og skog. Forfatteren lar akkurat litt for mye stå i skyggen, slik at leserens irritasjon over ei ufullstendig historie kan bli sterkere enn behovet for å finne ut av hvem som gjorde hva.

Er det da egentlig ei god bok? Eller er det nettopp derfor det er ei god bok? Når en ikke helt får taket på den, og det glipper når det er viktigst? (Er ikke livet også ofte sånn?) Når historia er tvetydig og bortimot umulig å finne ut av, fordi argumentene på alle sider er gode? Når forfatteren bare leiker og forkler alvoret? Hva er så meninga med det - at ingen skal finne ut av det faktiske? Da mener jeg at litteraturen beveger seg litt bort ifra det den egentlig "skal" forholde seg til - jamfør de antikke idealene. I denne romanen får vi f.eks. ingen katharsis; ingen renselse, ingen oppklaring, ingen løsning. Men det er flust av språkspill og utspekulerte snubletråder, gåter og forkledninger. Når det er slik, at ingen ting er sikkert og en tviler på alt, blir det vanskelig å avgjøre om verket som helhet er godt. En kan falle i fella og vurdere subjektivt, ut ifra at en blir hekta på å gjette, finne ledetråder o.l. eller blir overbevist om sjølve historia (sånn at en til og med googler The Nightwatchmen), men for å kunne foreta en mer objektiv vurdering, må en trekke seg unna. Og likevel er det vanskelig, like vanskelig i dag som våren 2009. Det er lettere å holde fram elementer som innehar kvalitet, enn å si noe om helheten.    

Det er definitivt de som har en interesse for kultur, historie og litteratur som får mest ut av å lese denne romanen, med tanke på intertekstualitet, parafrasering og referanser. Pessl sikter mot kulturelitelesere samtidig som hun på mange måter gjør narr av dem - jeg er usikker på om det er et godt valg, men det fungerer jo på sitt vis. Ved sida av å ha komponert en avansert og tvetydig roman har forfatteren også illustrert boka sjøl. Det er uvant å finne illustrasjoner i en roman for voksne, men det er virkningsfullt og fint. Og i dem ligger det også mange hint til mulige løsninger på Blues store problem (Hannahs død), i alle fall om en gransker nøye.

Jeg kommer mest sannsynlig til å lese boka på nytt i løpet av året som kommer. Det er fortsatt mye jeg lurer på, og kanskje leser jeg enda mer nøyaktig denne gangen, nå som jeg "veit" hva jeg skal se etter, hvilke spor jeg skal følge og hvilke detaljer som må sjekkes grundig. For dere som allerede har lest boka og ikke er redde for spoilere, men som også baler med slutten, kan jeg anbefale diskusjonen på Amazon. Kanskje den er klargjørende (eller ikke...). Jeg veit fortsatt ikke helt hva som skjedde. Gjør du?

Indiskresjoner og andre essay

Indiskresjoner.
Pax forlag, 2002

Mange av årets sommerbøker har tatt uvanlig lang tid. For eksempel Ulvetid av Hilary Mantel, som jeg mer eller mindre levde med i drøye to uker og ikke ville gi slipp på. Og den gedigne suppa til Louis de Bernières, som jeg mer enn gjerne ville gi fra meg. Og nå Indiskresjoner og andre essay (2002) av Virginia Woolf (1882-1941), hvor det er mest vemodig å ha lest siste side. Både Mantel og Woolf har jeg kost meg veldig med. Mantel fordi hun er imponerende i sin håndtering av Cromwell og samtida. Woolf fordi hun er så til stede i språket og det hun skildrer at det er som om hun sitter ved sida av meg, ivrig skrivende, ullsjalet glir sakte ned fra skuldrene, tenkende, hun leser høyt, tar en slurk av tekoppen - innholdet er for lengst blitt kaldt - stryker siste setning, reformulerer, skriver og leser igjen.

Essaysamlinga Indiskresjoner og andre essay, oversatt av den alltid dyktige Merete Alfsen (f. 1950), inneholder tekster fra hele karriera til Virginia Woolf. Samlinga innledes av "En nattlig vandring" fra 1905 og avsluttes med "Møllens død", antageligvis skrevet i 1941, kort tid før hun tok sitt eget liv, men først publisert posthumt av ektemannen i 1942. Det kronologiske forløpet i Woolfs fokus, prosjekter og stemninger gir ei fin ramme om tekstene, og gjør at det er lett å tenke seg til hvilke sterke svingninger som ligger bak tekstene, eller fraværet av dem, når en kjenner biografien.

Anka Ryall (f. 1949) har skrevet et flott forord til essaysamlinga hvor hun tar tak i kjernen av Woolfs essayistikk og skjønnlitterære forfatterskap. Det viser seg å være to sider av samme sak. Uansett sjanger forsøker Woolf på modernistisk vis å gripe det som ofte er uhåndgripelige størrelser: tida, kjønn, identitet, kunst, og kanskje mest av alt: hva et menneske tenker og sanser i løpet av et øyeblikk, hvor alle faktorer inkluderes og vi glir fra betraktninger og skildringer til minner og ettertenksomhet. Bevissthetsstrømmen Woolf skriver fram, symboliserer for meg selve væren, livet.

Er det så en forskjell mellom essayene og romanene? I skjønnlitteraturen er Woolf ofte skildrende, og blikket sveiper over landskapet. Dialoger og sansinger veves sammen, glidningene er elegante, lette, men kan også være mer flagrende, som når en følger en sommerfugl med blikket. Woolf skriver tydelig, billedlig, og jeg føler ofte at jeg deltar i samtalen på lik linje med de litterære karakterene. Hun gir eksempler på flere typer kvinner i tekstene sine (f.eks. moderne og tradisjonell), men er forsiktig med hva hun lar dem si, helt fri når hun lar dem tenke, og viser at det ved starten av forrige århundre eksisterte flere parallelle normsystemer å innrette seg etter for kvinner. Å skulle "måle" kvinnelighet og kvinnelig vellykkahet blei dermed vanskeligere. Særlig i Orlando fra 1928 harselerer Woolf med kjønnsrollene og våre forventninger knytta til kjønn.

I essayene oppfatter jeg at det er den frie, intellektuelle kvinna Virginia som er den sansende instansen, og ingenting unnslipper hennes skarpe blikk og vittige penn. Hun skriver om inntrykkene hun får av å vandre gatelangs, av å betrakte bybildet, observere mennesker, lese anmeldelser og så videre. Hun vier også stor plass til assosiasjonene inntrykkene skaper, siterer, lever seg inn i situasjoner og personer, lager kontraster, diskuterer. Videre reflekterer Woolf fritt rundt kvinnerolla og forfatterrolla, kritikerrolla og leserrolla, og hun problematiserer i stor grad at det å være kvinne og kunstner både er vanskelig og arbeidskrevende, kanskje til og med umulig, fullt ut. Hun setter viktige krav: ei kvinne som ønsker å bli forfatter (eller en annen type kunstner), må ha et eget rom og penger til å stå på egne bein. Slik sett er det en tydelig kobling mellom Indiskresjoner og andre essay og romanen Til fyret (1927), med den kvinnelige kunstneren Lily Briscoe som et ideal. Både essayene og romanene inngår i prosjektet om å stanse tida, fange tida og å grave tunneler bak personene hun skriver om.

Jeg synes det er vanskelig å ordlegge meg godt nok etter å ha lest Woolf. Med henne må jeg sette ned lesetempoet, lese grundig, lese på nytt, tenke. Det er litt som å starte på nytt med lesinga, orda vektes så nøye, betyr så mye. Og det er utrolig flott. Men fordi hun er en tidsmessig storkrevende forfatter, fordi hun er så uhyre presis, så detaljert og nyanserik, så balansert, innsiktsfull, konkret og likevel abstrakt, blir jeg så fylt med hennes ord og hennes virkelighet, at min egen blir blass og matt i etterkant. Jeg er jo bare enig med henne! Å være i en slags observant døs med Virginia Woolf er helt ypperlig, det er et univers der alt gir mening, der det er lov til å tenke på alt, mene om alt, sanse fritt og bare være. For Woolf er ikke bare kritisk, klok og vittig, hun deler også raust av sin begeistring og nesten barnlige glede.

Virginia Woolf skriver som de impresjonistiske kunstnerne malte. Hun er i øyeblikket, tar mentale bilder av alt hun ser, lukter, hører, kjenner, tenker og assosierer når hun er på byvandring, og hun legger bildene oppå hverandre for å gi liv til orda. Litteraturen skal være sann og virkelig, handle om det vi egentlig ser og hører, ikke bare det vi ønsker å se. Menneskene i litteraturen skal være like komplekse og rare som virkelige mennesker, ikke endimensjonale og glatte, og de skal ikke bare avgi en glans, men et helt speilbilde. De mest spennende essayene var de som omhandla kvinner i litteraturen. Woolf trekker fram en rekke kvinnelige forfattere og skriver drivende, humoristisk og spennende om dem, deres bakgrunn og deres verk. Prosjektet kan kanskje tåle en forsiktig sammenligning med Brit Bildøens (f. 1962) essaysamling Litterær salong, hvor Bildøen, på sin måte, trekker fram kvinnelige forfattere. Spesielt viktig for meg var Woolfs observasjon om total stillhet og stor produksjon hos kvinnelige forfattere til ulike tider. Her er det mange kvinnelinjer som kan flettes sammen, bl.a. kan det være verdt å hente fram perspektivene til både Camilla Collett (1813-1895), Simone de Beauvoir (1908-1986) og Elisabeth Aasen (f. 1935). Sammen trekker de kvinnene opp og fram - til inspirasjon for alle oss andre.

Et annet perspektiv på essaysamlinga får du hos Birthe, som jeg leste sammen med.

Sommerlesing, del III

Årets lesesommer har ikke gått helt som planlagt. Først fordi min lese- og bloggpartner Labben blei søkk borte, dernest fordi Ting Tar Tid, i ferien som ellers, eller kanskje enda mer i ferien enn ellers. Jeg treiger i alle fall med absolutt alt. Dessuten var bøkene jeg og Labben valgte oss, kanskje ikke de enkleste. Det synger i gresset var fantastisk, men intens, Fugler uten vinger forferdelig. Så slang jeg rundt med Jeeves og Wooster, og pressa inn Dager i stillhetens historie, som jeg leste sammen med Melusine. På tampen av juli brukte jeg utrolig lang til på Hilary Mantels mesterverk Ulvetid, og er fortsatt furten fordi den er ferdig. Heldigvis står bind to av trilogien om Thomas Cromwell, Falkejakt, i hylla, men jeg skal utsette den gleden ei stund. Først er det mye anna som skal leses. Og hvis du vil være med, er det bare hyggelig!

Arto Paasilinna
Den fornøyelige finnen skulle vært lest og omblogga seint i juli. Men da leste jeg Ulvetid. Både bok og forfatter settes på vent, og jeg tror november er en passende måned for å komme tilbake til saken. Da er det både mørkt og eksamenstid, og litt humor kan lyse opp det meste.

Virginia Woolf
Den alltid fantastiske Virginia Woolf blei lest i juni, og leses nå igjen. Ikke samme boka, naturligvis. Jeg og Melusine skal lese Woolfs essaysamling, Indiskresjoner og andre essay. Jeg befinner meg i post-Thomas-Cromwell-limbo og har enda ikke begynt, mens Melusine er godt i gang. Woolf er en spennende forfatter, og essayistikken hennes går for å være i verdensklasse. Kom igjen, du også! Blogging foregår i helga 9. - 11. august, så det er ingen tid å miste.

Henrik Ibsen
Ja, ikke av, men om. Til Moshonistas biografilesesirkel med tema forfattere, har jeg valgt meg ut en knapp biografi om Henrik Ibsen. Mest for å delta, skal jeg innrømme, og dernest for å komme i gang med Ibsen-greiene. Jeg har nemlig to biografier til liggende. Bloggdato på minibiografien er omkring 15. august.

Salman Rushdie
Jeg er og blir trofast mot leseplanen jeg og Labben laga, og skal derfor hive meg rundt og lese Rushdie på tampen av sommeren. Boka er Trollkvinnen fra Firenze, men føl deg fri til å lese akkurat den du har liggende. For at ikke alt skal kræsje med Lines lesesirkel, legger jeg blogginga til siste helga i august, som også innehar første dagen i september. Tror jeg. Boka er lang, og etter Henrik Ibsen er det semesterstart! På Rushdie veit jeg det er flere som kanskje vil slenge seg på, så gi lyd dersom dere trenger mer lesetid. Har hørt han kan være litt av en utfordring, han Salman.

Selma Lagerlöf 
Strengt tatt er det nå blitt september, og jeg kan ikke lenger kalle det for sommerlesing, med mindre været er usedvanlig bra, men jeg fortsetter planlegginga likevel. Og nå er det på tide med ei dame. Jeg er utrolig glad i Selma Lagerlöf, noe du kan lese om her, her og her. Denne gangen heter romanen Körkarlen. Hiv deg over den, du også, eller velg noe helt anna! Jeg leser på svensk, hva med deg? Innlegg forventes i midten av måneden, helga 13. - 15. september.

Leo Tolstoj
Og forfatteren som får avrunde årets første høstmåned, er Leo Tolstoj, med det gedigne eposet Krig og fred. Jeg skal forsøke å lese og blogge, jeg også, som en del av Lines lesesirkel. Men jeg har mine tvil - med hektisk hverdag, tilvenning i barnehage, pendling, masterstudier og studietur har russiske mursteiner lett for å bli nedprioriterte. I verste fall får det bli med forsøket. Det er meninga at det hele skal være lest til 29. september.

Vel, dette er en solid plan, synes jeg. Innimellom skal jeg lese Torborg Nedreaas' noveller, som er noen av de beste norske novellene som er skrevet. Også vil jeg forhåpentligvis få prøvd meg på Carol Shields etter hvert. Og etter Tolstoj en gang, er det Middlemarch! Håper du hiver deg på, du også.

Til de av dere som har ferie: fortsatt god lesesommer! Og til alle sammen: riktig god lesehelg!

Ulvetid

Bildekilde: Press

Siste side er lest, boka er lukka, Tudorrosa i gull, svart og hvitt er matt mot øya mine, egentlig ser jeg den ikke, jeg sitter fremdeles ved skrivebordet mitt på Austen Friars, London. Det er en sein kveld i juli, året er 1535, og mitt navn er Thomas Cromwell. Foran meg står Rafe, en ung gutt jeg har tatt til meg for mange år sida, han er som min egen sønn nå. Han er hardt arbeidende og nygift. Han sier han er lykkelig. Er jeg lykkelig? Har jeg rett til det, jeg som er ansvarlig for mange menneskers død, i kongens navn, jeg som har fått kongen til å bryte med Roma, jeg som har mista både kone og døtre til feberen? Er jeg lykkelig? Kan jeg?

Det er egentlig ikke Thomas Cromwell som tenker dette. Hilary Mantel har ikke en gang skrevet det. Men hun kunne gjort det, i alle fall tror jeg at det kunne vært sånn, Cromwell kunne tenkt dette. For han tenker hele tida. Han hviler aldri, han ligger våken om nettene, han noterer, han går over regnskapene, han svarer på brev, han tenker. Hjernen arbeider absolutt hele tida med rikets affærer, med kongens problemer, med kirkesaker, med tilfellet Thomas More, med reiseplaner, kart, taktikker, jus, økonomi. Bare av og til tar han seg tid til å kjenne etter - litt - før han igjen går i gang med noe. Mantel skriver aldri rett ut om Thomas Cromwell er lykkelig eller ikke. Men det ligger under hele tida, det ligger i skildringene også. På kort tid har Cromwell jobba seg opp og blitt en av Englands mektigste og rikeste menn. Han er intelligent og smart, har en fenomenal evne til å skaffe seg oversikt, han er etterspurt og viktig. Men makt er ikke lykke.

Boka jeg skriver om, er sjølsagt Bookerprisvinneren Wolf Hall fra 2009, på norsk Ulvetid (2010), den første boka i trilogien om den britiske statsmannen Thomas Cromwell (1485-1540), skrevet av genierklærte Hilary Mantel (f. 1952). Og makan til bok skal en leite lenge etter. Jeg har lest så utrolig sakte, for en del av meg har ønska å aldri bli ferdig. Romanen er på nesten sju hundre sider, men jeg hadde mer enn gjerne lest sju hundre sider til, bare for å få være litt mer sammen med Thomas Cromwell, høre tankene hans og forstå hvordan han deler opp problemene, systematiserer kunnskapene, skaper orden i Englands kaos, le av hvordan han fleiper med kongens rådgivere, se hvordan han føler med Anne Boleyn (1501-1536), kjenner vinden mot ansiktet, klemmer Rafe, savner Liz.

Men det var ikke sånn i begynnelsen. Starten på boka er seig. Langsom. Stakkato. Mantel hopper i tid, Cromwell lar seg avlede av vær og vind, eller enda mindre enn det. Det er lett å tenke at romanen er tung og uinteressant, at Cromwell er kjedelig. Det er litt diffust hva Cromwell og Mantel ønsker å oppnå. Men egentlig bruker forfatteren plassen effektivt, leseren blir kjent med Cromwell. Mantel forteller om bakgrunnen hans, familieforholda, oppførselen hans, tankene hans, metodene hans. Vi ser hvordan han prøver og feiler, er en kamelon, ei flue på veggen, lærer at han kan bruke psykologi, rykter og forventninger til sitt eget beste. Så har han også en god lærer - kardinal Wolsey er Cromwells beskytter og arbeidsgiver. Flere hendelser går sterkt inn på Cromwell og presser fram en enda mer fokusert og målretta jurist. Han begraver seg i arbeidet, lærer å bli kompromissløs, nesten skuppelløs, men er forsatt en følsom familiemann. Og med dobbeltspillet begynner det å skje: Cromwell dannes side for side, skapes av Mantel, trer gradvis fram for meg. Han glir nesten umerkelig fram fra boksidene, tar tak, i meg, i sitt eget liv, blir sin egen lykkes smed. Og nå, etter sju hundre sider, er fortsatt ikke alle sider ved Cromwell avdekka. Han er nesten som Guidos innretning, med tusenvis av ørsmå kamre til all sin kunnskap og egenskaper.

Thomas Cromwell arbeider seg langsomt oppover. Gjennom sitt arbeid for biskop, erkebiskop, kardinal og rikskansler Thomas Wolsey (1471-1530), omgås han flere av rikets mektigste menn; de som sitter i kong Henrik VIIIs (1491-1547) råd og etter hvert vesentlige deler av hoffet. Men lordene og hertugene er ikke akkurat interessert i det de mener er en stygg, evneveik mann fra landsbygda, en som til og med er sønn av en smed og som arbeider for den maktgale Wolsey, kardinalen som bare vil bli pave. De avskriver han totalt, noe som gjør at Cromwell kan snike seg usett inn både her og der, lytte og observere, ta notater og melde tilbake til Wolsey. Helt til han dukker opp på radaren til Anne Boleyn. Anne og Cromwell har på mange måter felles agenda, de jobber sammen i det skjulte og skyver hverandre helt til topps.

For de som kjenner historia, er det jo ikke akkurat overraskende at det går som det går. Men for de samtidige, kommer Cromwell mer eller mindre ut av ingenting - litt som den tyske livlegen Struensee (1737-1772) ved det danske hoffet på andre halvdel av 1700-tallet. Og hans evner, vilje og ekstremt store arbeidskapasitet skal imponere alle, sjøl hans svorne fiender, som biskop Stephen Gardiner (1497-1555). Sjøl om leseren kan mye om det britiske 1500-tallet og Tudortida, er det utrolig spennende å lese Mantels versjon, se det hele gjennom hennes blikk. Hva vektlegges i de fiktive dialogene? Hvilke historiske hendelser trekkes inn? Mantel gir liv til ei rik og konfliktfylt tid, hun sanser, skildrer klær, mat, normer, opphold i Tower og opphold hos kardinalen og kongen like lett som hun beveger seg rundt i Cromwells komplekse indre. Handlinga foregår på mange samtidige plan, forfatteren trekker elegant i trådene, har overblikk og samtidig sans for detaljer, akkurat som Cromwell. Balansegangene er mange, både mellom personene i boka og internt i Cromwell. Viktigst for meg er at Mantel skildrer statsmannen Cromwell fra flere sider; han preiker ikke bare politikk, økonomi, kirkesaker og jus, og hun bruker ikke de indre monologene hans til utelukkende å pønske ut taktikker og strategier. Hun lar han være en helt vanlig mann, en praktisk mann, som savner husværet sitt når han er borte, som bekymrer seg for barna, har omsorg for de fattige, som tenker på religion, som snakker og skriver mange språk, som leser viktige bøker. Og i det store og det hele er det vel denne normaliteten og allsidigheten kombinert med den uvanlige intelligensen som gjør Cromwell uunnværlig for kongen.

Thomas Cromwell

Romanen beveger seg til stadighet på gyngende grunn, og sjøl om en veit at det gjenstår fire hundre sider, får en følelsen av at en brå slutt når som helst er like rundt hjørnet. Cromwells makt er lenge et korthus. Når kardinal Wolsey faller i kongens unåde, er det like før Cromwell følger med i dragsuget. Både Norfolk og Suffolk kunne stengt dørene for Cromwell, om de bare hadde vært litt mindre sjølopptatte. Og Anne Boleyn kunne kanskje valgt seg en annen støttespiller. Men at han noen sinne kunne bli farlig for henne, tenkte hun nok ikke på den gangen (og her foregriper jeg begivenhetenes gang). Hun trengte en dugende jurist, en lojal statsmann, et bindeledd mellom henne og kongen, en utjevning, en maktbalanse. Men maktbalanse i denne boka er ikke bare mellom kongen på den ene sida og Anne og Cromwell på den andre. Det er mellom England og andre europeiske land, mellom kongen og kirka, rettroende og kjettere, mellom konge og dronninger, mellom dronningene og elskerinnene. Og tyngdepunktet forflyttes stadig.

Hilary Mantel har skrevet en historisk roman som er mye mer enn en historisk roman. I flere gode partier kan stilen minne om Virginia Woolf (1882-1941); Thomas Cromwells lange tankesveip, assosiasjonsrekker og observasjoner foregår gjerne midt i samtaler og skaper en illusjon av at tida står stille. Forfatteren er så tett på Cromwell at det hele nesten kunne vært skrevet i førsteperson, men da ville leseren mista mye ytre, mye verdifullt. Synsvinkelen er derfor veldig passende. Rytmen i teksten er spesiell, og også en årsak til at det tar tid å komme inn i boka. Setningene kan være lange, snirklete, omstendelige, men konkrete og visuelle (fra s. 235):

Så rik er utsmykningen at det er som om søylene, selve hvelvribbene, er vekket til live, som om steinen er brutt ut i blomst; kapitelene er kledd med bær, korsblomsten er ekte, snodde stilker, roser vikler seg om søylene, blomster og frø snirkler seg om en stilk; fra løvverket kikker hoder fram, ansiktet til hunder, harer, geiter. Det er menneskeansikter der også, så livaktige at de kanskje kan forandre uttrykk; kanskje de stirrer forbløffet ned på den staselige, skarlagensrøde skikkelsen; og kanskje steinmennene plystrer og synger i den stille natten, når kanonene sover.

Og brått kan det bli kort, nesten knapt (fra s. 243):

Sommer: Kongen er på jakt. Hvis han vil få ham i tale, må han finne ham, hvis han blir sendt bud på, drar han. (...) Ingen vet hvor jakten ender, eller når. (...) Han ser på Norris: den sjarmerende selvbedrageren. Han tenker: De var til stede i Putney da kardinalen falt på kne i sølen; bød De på de bildene til hoffet, til verden, til studentene på Gray's Inn? For hvis det ikke var Dem, hvem da?  

Mantel markerer ofte med kolon, både tidshopp, presiseringer, understrekninger, replikker, indre monolog. I begynnelsen syntes jeg det var uvant, men når jeg kom inn i det, blei det litt som Undsets tankestrek - en veit hva det betyr, en veit hvordan det skal vektes. Det blir en del av rytmen, av pusten, av Thomas Cromwell. Boka er suggererende og spennende, men også svært detaljert og tidvis veldig morsom. Cromwell kommenterer gjerne begivenhetenes gang, tørt og kort. Galgenhumoren er med på å bryte opp teksten, gjøre den lettere, men den understreker også alvoret: sjukdommer, ulykker, uår, krig. Og Cromwell, som plutselig kan råde over liv og død. Mantels Tudortid er urovekkende, intens og virkelig, men også rørende, sår og trist. De mange ulykkelige skjebnene treffer både Cromwell og leseren. Veien ut av det miserable kan være vanskelig. Cromwell argumenterer gjennom Mantel godt for sine løsninger, han tar noen inn i husholdninga, andre henrettes, mest fordi kongen vil det slik. Men forfatteren står heldigvis over å skildre det verste gjentatte ganger. Når Cromwell minnes den første henrettelsen han var vitne til, er det nok for hele boka. Men det dystre til tross, romanen er forbløffende stimulerende. Jeg blir engasjert og interessert, utover romanens rammer.

Reint formelt er Ulvetid inndelt i seks deler, som hver består av tre kapitler. Denne inndelinga er egentlig ikke nødvendig. Det er fint med hvilepunkter i teksten, og ei kronologisk ramme rundt hver del, men innafor kapitlene hopper Mantel både att og fram, etter hennes og Cromwells forgodtbefinnende. Å gi kapitlene titler fungerte derfor ikke så godt for meg, mens dateringa underveis er flott. Jeg supplerte nemlig romanen med historiebøker og oppslagsverk på si, og leste om hele Tudorslekta, maktbalansen i Europa, Erasmus, Luther, situasjonen i Roma og så videre. Og det var noe jeg definitivt hadde stor nytte av underveis. Jeg tenker at vi som befinner oss utafor den britiske historiskkulturelle referanseramma av naturlige årsaker ikke klarer å plukke opp alt - de på holmen får mye gratis. Med støttelitteratur kom jeg djupere ned i historia, og jeg tror at jeg også fikk et større utbytte.

Ulvetid er ikke veldig rik på undertekst, men lada likevel. Handlinga foregår på mange ulike plan, og spenninga ligger i hvordan det framstilles av Mantel, hvilke hendelser hun trekker inn når, hva hun setter opp mot hverandre, hvilke verktøy hun bruker. Jeg ser lett hvorfor boka er prisbelønt og kritikerrost, forfatteren er begava, Thomas Cromwell er interessant, epoken har alt. Det er også vellykka at Mantel tar for seg Cromwells liv som om han var en gammel venn som fortalte sjøl, lar han hoppe, kryssklippe, slipper til assosiasjoner og anekdoter, lar han fortelle med følelser, med ettertanke og frampek. Ofte får jeg på følelsen av at han ikke bare taler til meg, men snakker med meg. En strikt kronologi ville nok blitt tørt, kanskje upersonlig. Et annet positivt element er at Cromwell framstilles som en anstendig mann, han har mer enn nok med rikets affærer, og trenger ikke skape så mange for seg sjøl. Han har ei kone, og seinere en kjæreste, men ellers nevnes det lite om privatlivet. At han ser på kvinner som kvinner og ikke objekter, er befriende.

Men sjøl om boka er flott, til og med fantastisk, solid, sterk, gjennomarbeida, spennende og morsom, fins det også elementer som trekker ned. Det er svært mange mennesker å holde styr på, og jeg må innrømme at jeg fort blanda litt. Derfor var det bra at Mantel inkluderte en oversikt over medvirkende aktører bakerst i boka. Dialogene til Mantel er ofte litt omstendelige, og av og til kan det være vanskelig å vite hvem som sier hva. Jeg leste derfor mange dialoger flere ganger. Å sette ned lesetempoet gjør ingenting, men for mye forvirring gagner verken bok eller leser. Og sjøl om det virker som om oversetter Hege Mehren har gjort en kjempejobb, språket er variert og rytmen solid, så har det sniki seg inn noen feil her og der. Men det kan like gjerne være en slapp manusvask.

Før jeg begynte å lese Ulvetid, leste jeg de fire sidene med anmeldersitater først i boka. Boka roses, forfatteren prises. Den er mesterlig, unik, sjangeroverskridende, innebærer et litterært paradigmeskifte, den er intenst atmosfærisk, dristig. Ei dame skriver at hun elsker Ulvetid, men at boka også skremmer henne: hun har en mistanke om at Hilary Mantel faktisk er Thomas Cromwell. Sprøyt, tenkte jeg overlegent, at det går an å skrive noe sånt, så patetisk. Og så begynte jeg å lese. Nå synes jeg fortsatt dama er nokså teit. For Thomas Cromwell, det er meg.