onsdag 31. juli 2013

Ulvetid

Bildekilde: Press
Siste side er lest, boka er lukka, Tudorrosa i gull, svart og hvitt er matt mot øya mine, egentlig ser jeg den ikke, jeg sitter fremdeles ved skrivebordet mitt på Austen Friars, London. Det er en sein kveld i juli, året er 1535, og mitt navn er Thomas Cromwell. Foran meg står Rafe, en ung gutt jeg har tatt til meg for mange år sida, han er som min egen sønn nå. Han er hardt arbeidende og nygift. Han sier han er lykkelig. Er jeg lykkelig? Har jeg rett til det, jeg som er ansvarlig for mange menneskers død, i kongens navn, jeg som har fått kongen til å bryte med Roma, jeg som har mista både kone og døtre til feberen? Er jeg lykkelig? Kan jeg?

Det er egentlig ikke Thomas Cromwell som tenker dette. Hilary Mantel har ikke en gang skrevet det. Men hun kunne gjort det, i alle fall tror jeg at det kunne vært sånn, Cromwell kunne tenkt dette. For han tenker hele tida. Han hviler aldri, han ligger våken om nettene, han noterer, han går over regnskapene, han svarer på brev, han tenker. Hjernen arbeider absolutt hele tida med rikets affærer, med kongens problemer, med kirkesaker, med tilfellet Thomas More, med reiseplaner, kart, taktikker, jus, økonomi. Bare av og til tar han seg tid til å kjenne etter - litt - før han igjen går i gang med noe. Mantel skriver aldri rett ut om Thomas Cromwell er lykkelig eller ikke. Men det ligger under hele tida, det ligger i skildringene også. På kort tid har Cromwell jobba seg opp og blitt en av Englands mektigste og rikeste menn. Han er intelligent og smart, har en fenomenal evne til å skaffe seg oversikt, han er etterspurt og viktig. Men makt er ikke lykke.

Boka jeg skriver om, er sjølsagt Bookerprisvinneren Wolf Hall fra 2009, på norsk Ulvetid (2010), den første boka i trilogien om den britiske statsmannen Thomas Cromwell (1485-1540), skrevet av genierklærte Hilary Mantel (f. 1952). Og makan til bok skal en leite lenge etter. Jeg har lest så utrolig sakte, for en del av meg har ønska å aldri bli ferdig. Romanen er på nesten sju hundre sider, men jeg hadde mer enn gjerne lest sju hundre sider til, bare for å få være litt mer sammen med Thomas Cromwell, høre tankene hans og forstå hvordan han deler opp problemene, systematiserer kunnskapene, skaper orden i Englands kaos, le av hvordan han fleiper med kongens rådgivere, se hvordan han føler med Anne Boleyn (1501-1536), kjenner vinden mot ansiktet, klemmer Rafe, savner Liz.

Men det var ikke sånn i begynnelsen. Starten på boka er seig. Langsom. Stakkato. Mantel hopper i tid, Cromwell lar seg avlede av vær og vind, eller enda mindre enn det. Det er lett å tenke at romanen er tung og uinteressant, at Cromwell er kjedelig. Det er litt diffust hva Cromwell og Mantel ønsker å oppnå. Men egentlig bruker forfatteren plassen effektivt, leseren blir kjent med Cromwell. Mantel forteller om bakgrunnen hans, familieforholda, oppførselen hans, tankene hans, metodene hans. Vi ser hvordan han prøver og feiler, er en kamelon, ei flue på veggen, lærer at han kan bruke psykologi, rykter og forventninger til sitt eget beste. Så har han også en god lærer - kardinal Wolsey er Cromwells beskytter og arbeidsgiver. Flere hendelser går sterkt inn på Cromwell og presser fram en enda mer fokusert og målretta jurist. Han begraver seg i arbeidet, lærer å bli kompromissløs, nesten skuppelløs, men er forsatt en følsom familiemann. Og med dobbeltspillet begynner det å skje: Cromwell dannes side for side, skapes av Mantel, trer gradvis fram for meg. Han glir nesten umerkelig fram fra boksidene, tar tak, i meg, i sitt eget liv, blir sin egen lykkes smed. Og nå, etter sju hundre sider, er fortsatt ikke alle sider ved Cromwell avdekka. Han er nesten som Guidos innretning, med tusenvis av ørsmå kamre til all sin kunnskap og egenskaper.

Thomas Cromwell arbeider seg langsomt oppover. Gjennom sitt arbeid for biskop, erkebiskop, kardinal og rikskansler Thomas Wolsey (1471-1530), omgås han flere av rikets mektigste menn; de som sitter i kong Henrik VIIIs (1491-1547) råd og etter hvert vesentlige deler av hoffet. Men lordene og hertugene er ikke akkurat interessert i det de mener er en stygg, evneveik mann fra landsbygda, en som til og med er sønn av en smed og som arbeider for den maktgale Wolsey, kardinalen som bare vil bli pave. De avskriver han totalt, noe som gjør at Cromwell kan snike seg usett inn både her og der, lytte og observere, ta notater og melde tilbake til Wolsey. Helt til han dukker opp på radaren til Anne Boleyn. Anne og Cromwell har på mange måter felles agenda, de jobber sammen i det skjulte og skyver hverandre helt til topps.

For de som kjenner historia, er det jo ikke akkurat overraskende at det går som det går. Men for de samtidige, kommer Cromwell mer eller mindre ut av ingenting - litt som den tyske livlegen Struensee (1737-1772) ved det danske hoffet på andre halvdel av 1700-tallet. Og hans evner, vilje og ekstremt store arbeidskapasitet skal imponere alle, sjøl hans svorne fiender, som biskop Stephen Gardiner (1497-1555). Sjøl om leseren kan mye om det britiske 1500-tallet og Tudortida, er det utrolig spennende å lese Mantels versjon, se det hele gjennom hennes blikk. Hva vektlegges i de fiktive dialogene? Hvilke historiske hendelser trekkes inn? Mantel gir liv til ei rik og konfliktfylt tid, hun sanser, skildrer klær, mat, normer, opphold i Tower og opphold hos kardinalen og kongen like lett som hun beveger seg rundt i Cromwells komplekse indre. Handlinga foregår på mange samtidige plan, forfatteren trekker elegant i trådene, har overblikk og samtidig sans for detaljer, akkurat som Cromwell. Balansegangene er mange, både mellom personene i boka og internt i Cromwell. Viktigst for meg er at Mantel skildrer statsmannen Cromwell fra flere sider; han preiker ikke bare politikk, økonomi, kirkesaker og jus, og hun bruker ikke de indre monologene hans til utelukkende å pønske ut taktikker og strategier. Hun lar han være en helt vanlig mann, en praktisk mann, som savner husværet sitt når han er borte, som bekymrer seg for barna, har omsorg for de fattige, som tenker på religion, som snakker og skriver mange språk, som leser viktige bøker. Og i det store og det hele er det vel denne normaliteten og allsidigheten kombinert med den uvanlige intelligensen som gjør Cromwell uunnværlig for kongen.

Thomas Cromwell
Romanen beveger seg til stadighet på gyngende grunn, og sjøl om en veit at det gjenstår fire hundre sider, får en følelsen av at en brå slutt når som helst er like rundt hjørnet. Cromwells makt er lenge et korthus. Når kardinal Wolsey faller i kongens unåde, er det like før Cromwell følger med i dragsuget. Både Norfolk og Suffolk kunne stengt dørene for Cromwell, om de bare hadde vært litt mindre sjølopptatte. Og Anne Boleyn kunne kanskje valgt seg en annen støttespiller. Men at han noen sinne kunne bli farlig for henne, tenkte hun nok ikke på den gangen (og her foregriper jeg begivenhetenes gang). Hun trengte en dugende jurist, en lojal statsmann, et bindeledd mellom henne og kongen, en utjevning, en maktbalanse. Men maktbalanse i denne boka er ikke bare mellom kongen på den ene sida og Anne og Cromwell på den andre. Det er mellom England og andre europeiske land, mellom kongen og kirka, rettroende og kjettere, mellom konge og dronninger, mellom dronningene og elskerinnene. Og tyngdepunktet forflyttes stadig.

Hilary Mantel har skrevet en historisk roman som er mye mer enn en historisk roman. I flere gode partier kan stilen minne om Virginia Woolf (1882-1941); Thomas Cromwells lange tankesveip, assosiasjonsrekker og observasjoner foregår gjerne midt i samtaler og skaper en illusjon av at tida står stille. Forfatteren er så tett på Cromwell at det hele nesten kunne vært skrevet i førsteperson, men da ville leseren mista mye ytre, mye verdifullt. Synsvinkelen er derfor veldig passende. Rytmen i teksten er spesiell, og også en årsak til at det tar tid å komme inn i boka. Setningene kan være lange, snirklete, omstendelige, men konkrete og visuelle (fra s. 235):

Så rik er utsmykningen at det er som om søylene, selve hvelvribbene, er vekket til live, som om steinen er brutt ut i blomst; kapitelene er kledd med bær, korsblomsten er ekte, snodde stilker, roser vikler seg om søylene, blomster og frø snirkler seg om en stilk; fra løvverket kikker hoder fram, ansiktet til hunder, harer, geiter. Det er menneskeansikter der også, så livaktige at de kanskje kan forandre uttrykk; kanskje de stirrer forbløffet ned på den staselige, skarlagensrøde skikkelsen; og kanskje steinmennene plystrer og synger i den stille natten, når kanonene sover.

Og brått kan det bli kort, nesten knapt (fra s. 243):

Sommer: Kongen er på jakt. Hvis han vil få ham i tale, må han finne ham, hvis han blir sendt bud på, drar han. (...) Ingen vet hvor jakten ender, eller når. (...) Han ser på Norris: den sjarmerende selvbedrageren. Han tenker: De var til stede i Putney da kardinalen falt på kne i sølen; bød De på de bildene til hoffet, til verden, til studentene på Gray's Inn? For hvis det ikke var Dem, hvem da?  

Mantel markerer ofte med kolon, både tidshopp, presiseringer, understrekninger, replikker, indre monolog. I begynnelsen syntes jeg det var uvant, men når jeg kom inn i det, blei det litt som Undsets tankestrek - en veit hva det betyr, en veit hvordan det skal vektes. Det blir en del av rytmen, av pusten, av Thomas Cromwell. Boka er suggererende og spennende, men også svært detaljert og tidvis veldig morsom. Cromwell kommenterer gjerne begivenhetenes gang, tørt og kort. Galgenhumoren er med på å bryte opp teksten, gjøre den lettere, men den understreker også alvoret: sjukdommer, ulykker, uår, krig. Og Cromwell, som plutselig kan råde over liv og død. Mantels Tudortid er urovekkende, intens og virkelig, men også rørende, sår og trist. De mange ulykkelige skjebnene treffer både Cromwell og leseren. Veien ut av det miserable kan være vanskelig. Cromwell argumenterer gjennom Mantel godt for sine løsninger, han tar noen inn i husholdninga, andre henrettes, mest fordi kongen vil det slik. Men forfatteren står heldigvis over å skildre det verste gjentatte ganger. Når Cromwell minnes den første henrettelsen han var vitne til, er det nok for hele boka. Men det dystre til tross, romanen er forbløffende stimulerende. Jeg blir engasjert og interessert, utover romanens rammer.

Reint formelt er Ulvetid inndelt i seks deler, som hver består av tre kapitler. Denne inndelinga er egentlig ikke nødvendig. Det er fint med hvilepunkter i teksten, og ei kronologisk ramme rundt hver del, men innafor kapitlene hopper Mantel både att og fram, etter hennes og Cromwells forgodtbefinnende. Å gi kapitlene titler fungerte derfor ikke så godt for meg, mens dateringa underveis er flott. Jeg supplerte nemlig romanen med historiebøker og oppslagsverk på si, og leste om hele Tudorslekta, maktbalansen i Europa, Erasmus, Luther, situasjonen i Roma og så videre. Og det var noe jeg definitivt hadde stor nytte av underveis. Jeg tenker at vi som befinner oss utafor den britiske historiskkulturelle referanseramma av naturlige årsaker ikke klarer å plukke opp alt - de på holmen får mye gratis. Med støttelitteratur kom jeg djupere ned i historia, og jeg tror at jeg også fikk et større utbytte.

Ulvetid er ikke veldig rik på undertekst, men lada likevel. Handlinga foregår på mange ulike plan, og spenninga ligger i hvordan det framstilles av Mantel, hvilke hendelser hun trekker inn når, hva hun setter opp mot hverandre, hvilke verktøy hun bruker. Jeg ser lett hvorfor boka er prisbelønt og kritikerrost, forfatteren er begava, Thomas Cromwell er interessant, epoken har alt. Det er også vellykka at Mantel tar for seg Cromwells liv som om han var en gammel venn som fortalte sjøl, lar han hoppe, kryssklippe, slipper til assosiasjoner og anekdoter, lar han fortelle med følelser, med ettertanke og frampek. Ofte får jeg på følelsen av at han ikke bare taler til meg, men snakker med meg. En strikt kronologi ville nok blitt tørt, kanskje upersonlig. Et annet positivt element er at Cromwell framstilles som en anstendig mann, han har mer enn nok med rikets affærer, og trenger ikke skape så mange for seg sjøl. Han har ei kone, og seinere en kjæreste, men ellers nevnes det lite om privatlivet. At han ser på kvinner som kvinner og ikke objekter, er befriende.

Men sjøl om boka er flott, til og med fantastisk, solid, sterk, gjennomarbeida, spennende og morsom, fins det også elementer som trekker ned. Det er svært mange mennesker å holde styr på, og jeg må innrømme at jeg fort blanda litt. Derfor var det bra at Mantel inkluderte en oversikt over medvirkende aktører bakerst i boka. Dialogene til Mantel er ofte litt omstendelige, og av og til kan det være vanskelig å vite hvem som sier hva. Jeg leste derfor mange dialoger flere ganger. Å sette ned lesetempoet gjør ingenting, men for mye forvirring gagner verken bok eller leser. Og sjøl om det virker som om oversetter Hege Mehren har gjort en kjempejobb, språket er variert og rytmen solid, så har det sniki seg inn noen feil her og der. Men det kan like gjerne være en slapp manusvask.

Før jeg begynte å lese Ulvetid, leste jeg de fire sidene med anmeldersitater først i boka. Boka roses, forfatteren prises. Den er mesterlig, unik, sjangeroverskridende, innebærer et litterært paradigmeskifte, den er intenst atmosfærisk, dristig. Ei dame skriver at hun elsker Ulvetid, men at boka også skremmer henne: hun har en mistanke om at Hilary Mantel faktisk er Thomas Cromwell. Sprøyt, tenkte jeg overlegent, at det går an å skrive noe sånt, så patetisk. Og så begynte jeg å lese. Nå synes jeg fortsatt dama er nokså teit. Thomas Cromwell, det er meg.

2 kommentarer:

  1. Gjett om jeg skal lese den boka! Halvveis nede i artikkelen din slutta jeg å lese. Rett og slett fordi jeg vil fordype meg boka først, og så lese resten av din ryddige (som alltid) og entusiastiske respons. Men jeg fikk med meg slutten! Yes!! Hvis du er Thomas Cromwell - så er det vel sjanser for at det blir flere av oss! Jeg gleder meg.
    Trudelutt

    SvarSlett
    Svar
    1. Hvis jeg er? Jeg ER. Bare litt pause nå. Må summe meg litt, rette på gobelinen, oppsummere rikets tilstand, se på Holbeins nyeste portrett av meg sjøl, skrive utkastet til fremming av nye lovforslag i Underhuset, tenke på hvordan jeg egentlig kom hit, hva jeg egentlig driver med, kongens konflikt med paven, sove.

      Håper du leser fortfortfort, så vi kan være Cromwell sammen, men skjønner deg godt om det tar sin tid. Riktig god les!

      Slett