Favorittforfattere: O

Min første tanke når jeg kom til bokstaven O, var at dette kom til å bli svært vanskelig. Er det i det hele tatt noen gode forfatteralternativer å ta av på O? Og fins det i det hele tatt noen som ikke kommer fra Skandinavia? De tankene måtte jeg sende sporenstreks ut av rommet, for kun etter noen minutter hadde jeg funnet mange flotte alternativer - og blant dem opptil flere fra lenger sør på kontinentet. Men ingen kvinner. Så, før jeg avslører mine to favorittkarer på O, kommer en oppfordring: skrivende kvinner på O, stå på!

Oscar Wilde, 1882

Oscar Wilde (1854-1900)
Oscar Fingal O'Flahertie Wills Wilde er en mann jeg har fulgt i mange år. Jeg leste flere av historiene hans som lita, og var utrolig fascinert av f.eks. barna og kjempen. På ungdomsskolen var det stas å strø om seg med en mengde sitater, blant anna: Jeg kan motstå alt, unntatt fristelse. På videregående leste jeg The Picture of Dorian Gray (1891) og skreiv ei lang oppgave om boka (med tittelen "Who's vain?", om jeg ikke husker helt feil). Seinere kom jeg innom skuespillene hans og flere fortellinger i samlinga Granateplenes hus fra 1892, denne gangen i mer voksen forkledning (og med en mer voksen tilnærming også - mye flott symbolikk). Og til slutt den hjerteskjærende Balladen om Reading Gaol (1898), og brevverket/bekjennelsesskriftet De Profundis (de profundis betyr fra dypet, skrevet 1897, utgitt 1904). Som en kan se, er altså Wilde svært allsidig (her kan det også legges til essayistikk og ei karriere som journalist), og han beveger seg lett over ulike sjangre. Mest kjent er han nok for komedien The Importance of Being Ernest fra 1895 - og for sitt liv.

Oscar Wilde var en berømt mann i victoriatidas siste fase, først og fremst som en utrolig belest, hardt arbeidende og spennende intellektuell, som tilfeldigvis også skreiv svært morsomme teaterstykker med underliggende krass kritikk og problematisering av samtida. Deretter blei han en skandalens mann; ryktene om hans homoseksualitet blei etter hvert til "beviser", og Wilde blei idømt to års hardt straffarbeid for sodomi. Dette var i 1895, etter et fire år langt forhold til Alfred Douglas (1870-1945), bedre kjent som Bosie. Bosie fikk, såvidt jeg veit, ingen straff. Fengselsoppholdet satte fysiske og psykiske spor på Wilde, og sies å være en bakenforliggende årsak til hans tidlige død. Men en kan også legge til sorg: de siste åra av Wildes liv var svært harde. Han levde nærmest i eksil i Europa, stort sett i Paris, og fikk ikke ha kontakt med de to sønnene sine. I tillegg døde mora, og plutselig også kona Constance. Begge disse kvinnene hadde på hvert sitt vis støtta Wilde økonomisk og psykisk. Og brått var de borte. Og Wilde blei sjuk, og døde.

Min fascinasjon for Wilde gjelder både livet hans og forfatterskapet - og at det så tydelig går hånd i hånd. Men mest opptatt er jeg kanskje av hans eneste roman, den unike Bildet av Dorian Gray. En kan nærme seg boka på mange ulike måter. Den er rik på symbolikk, er sprudlende, kontrastfylt og har et svært sterkt budskap. Her kan en diskutere ironien i at den er skrevet av Wilde, som blant anna sa: One should either be a work of art, or wear a work of art. Snakk om å legge lista høyt! Og er det ikke nettopp dette med fasade boka tematiserer så gjennomført? Det, som mer enn noensinne, er aktuelt for alle samfunnslag, her vi poserer i vei på sosiale medier og skjuler våre sannheter, våre liv. Romanen setter i gang viktige assosiasjoner og bør leses jevnlig av de fleste som deltar i det moderne samfunnet. Avslutningsvis vil jeg gjengi diktet som står på forfatterens minnesmerke i Paris, og som for meg både er sårt og sant og slik Wilde egentlig var, bak fasaden.

And alien tears will fill for him
Pity's long-broken urn, 
For his mourners will be outcast men, 
And outcasts always mourn.

Som neste favorittforfatter på O var det hard konkurranse. De ivrigste slåsskjempene var Ola Wikander (genial språksvenske), Orhan Pamuk (tyrkisk nobelprisvinner) og Olav Duun (sjøtrønder, har jeg lest et sted). Og det var sistenevnte som kom helt til topps.

Olav Duun

Olav Duun (1876-1939)
Duun blei født som Ole Julius Raabye på Jøa i 1876, men bytta til sitt seinere verdenskjente navn i 1901, da han begynte på lærerskolen. Han debuterte med Løglege skruvar og anna folk i 1907 - et utrolig viktig år i norsk litteraturhistorie. Ja, for du kjenner vel navnet på de to andre som også debuterte dette året? Med Duun, Falkberget og Undset svinger epokependelen igjen, og det litterære fokuset blir endra, på mange måter kan en si at det går innover.

Olav Duun er en utrolig produktiv forfatter, og har bok hvert eneste år fra debuten til 1925. Fra 1923, etter at det omfattende seksbindsverket Juvikfolke (1918-23) er avslutta, mottar han statens diktergasje. I 1925 er han en av de heteste kandidatene til Nobelprisen i litteratur, men som kjent var det iren George Bernard Shaw (1856-1950) som til slutt kunne smykke seg med prisen. Duun tapte visstnok med én stemme! I 1926 er det ingen utgivelser, før Duun gir full gass igjen, mest helt til slutten. Menneske og maktene fra 1938 er hans siste roman, og går også for å være en av hans aller beste; proppfull av livsvisdom, mye flott symbolikk og den psykologiske dybden han er blitt så kjent for. Romanen sies å være essensen av hans forfatterskap. Tragedien kan også leses som en parallell til den lite trivelige utviklinga i Europa.

Så langt har jeg ikke lest mer enn to Duunbøker, debutboka, som er ei samling såre, varme og dagligdagse fortellinger, folkelivsskildringer, og romanen På tvert fra 1909. Allerede her viser Duun sin evne til å skildre menneskets indre liv, og unge Danel er med all sin virketrang, lengsel og forsiktighet et komplekst menneske. Tekstene er skrevet på et rikt nynorsk, med mye dialekt og gamle ord. Dette gjør kanskje at Duun blir litt vanskelig for enkelte, men han er absolutt verdt det. Jeg ser i alle fall veldig fram til neste Duunbok som skal leses her i heimen, og både Juvikfolke og en rekke andre romaner står klare i hyllene. Duun er for meg en av disse store som jeg stadig ser til, som Sigrid Undset, men som jeg nærmer meg med stor forsiktighet. Å lese ett verk holder i lange tider, fordi det treffer så sterkt.

Hvem er dine favoritter på O?
Mannfolka briljerer i hyllene her hos meg, fra Ovid til Oskar Braaten. Liker du en av dem aller best? Eller kanskje valget ditt blei Orhan Pamuk, Octavio Paz eller en annen genial nobelprisvinner? Eller kanskje du har finni ei dame som jeg har glemt, oversett eller ikke en gang veit eksisterer? Opplys meg gjerne!

Fortsatt god leseuke til dere alle!