Fortellinger i utvalg

Bildekilde: Bokelskere

Fra Stacey Halls' dramatiske og følelsesbaserte, ordrike tekst til Cora Sandels knappe og finstemte noveller - kontrastene kunne knapt vært større! Jeg har lest utgivelsen Fortellinger i utvalg fra år 2000, og har lest så sakte som overhodet mulig for at boka skal vare lenge, lenge. 

Fortellinger i utvalg er ei bok på omtrent tre hundre sider, inkludert et veldig fint forord av Vigdis Ystad (1942-2019), som også var med i redaksjonskomiteen som jobba med tekstene til Sandel. Boka består av et utdrag fra debutromanen Alberte og Jakob (1926), seks noveller fra samlinga En blå sofa og andre noveller fra 1927, tre noveller fra Carmen og Maja og andre noveller fra 1932, seks noveller fra Mange takk doktor og andre noveller fra 1935, novella "Papen" fra Dyr jeg har kjent. Historier for ung og gammel fra 1945 og til slutt to tekster fra Barnet som elsket veier fra 1973. Tekstene står ikke kronologisk etter skrivetidspunkt eller utgivelsesdato i boka, så dersom en vil lese på den måten, må en bla litt fram og tilbake. Bakerst i boka fins ei liste en i så fall kan bruke som rettesnor. 

Den norske forfatteren Sara Cecilie Margareta Gørvell Fabricius (1880-1974), bedre kjent under pennenavnet Cora Sandel, kretser hele tida rundt kvinners liv og selvbestemmelse, rundt relasjoner, særlig i det de bikker over i det såre eller ubehagelige, det handler om menneskers utvikling, deres forsøk på kommunikasjon, som ofte ikke fungerer, og om liv, som kun ved ett ord, ett blikk, en stemning eller en erkjennelse, faller fra hverandre. I samlinga er det både kjærestepar som sviker hverandre, ekteskap som går i oppløsning, barn som mister sin barnlighet og kvinner som mister livet. Det er sårt og vondt å lese om. 

Sandel har alltid blikk for de små og svake, for de underlegne i enhver relasjon, og skildrer nådeløst ut ifra deres ståsted, om det er kvinner, barn eller dyr som er i hovedrolla. Hun avslører og avkler makthaverne, ofte mennene, eller viser hvordan både kvinner og menn kan begå feilslutninger og ta dårlige valg, noe som fører til at relasjonen står i stampe, mens begge parter opplever at de taper og egentlig har det vondt. Det er tilfelle for eksempel i teksten "Barnet", som er så trist og samtidig et glitrende eksempel på hva som skjer når mennesker med ulike verdier og ønsker forsøker å skape seg et liv sammen. I novella "Drama i utkant i natt" har det gått enda lengre - samlivet er ikke lengre et faktum. Her går det riktig ille. I begge tekstene er synsvinkelen i tredjeperson, så vi kommer også nær mannens perspektiv. 

Sandel er utrolig presis i observasjoner og skildringer, og hun klarer å holde igjen viktig informasjon slik at leseren både lurer på hva en gitt situasjon handler om, hva personene egentlig diskuterer og viser til og hvordan det kommer til å gå videre. Vi får små innblikk i andres liv, svært begrensa med informasjon, og ofte er det slik at uhyggen kommer snikende. Bare ved hjelp av noen få ord kan hele teksten snu, og leseren blir sittende med frysninger nedover ryggen. Det er for eksempel tilfelle i teksten som heter "Mange takk doktor", og det er sjølsagt akkurat de tre orda som er bærende, og som er så ufattelig vonde. Orda er en selvfølgelig høflighetsfrase for doktoren, samtidig som de rommer en brutal tapserfaring for kvinna som ytrer dem. "Barnet som elsket stier" er så vemodig, nesten skjør, og jeg tror at svært mange kvinner kjenner seg igjen i skildringene, i den såre, vonde overgangen fra å være barn til å bli ung kvinne. Både da og nå er forventninger og krav mye å håndtere, og kan gjøre at det brått ikke lengre er så lett å løpe nedover stien.  

For den som har lest trilogien om Alberte, er dette gjenkjennelig både i tematikk, stil og tone. Der strever Alberte så med å overleve. De dagene hun velger å kjøpe blomster, har hun ikke råd til mat. Likevel må hun av og til ha de vakre blomstene, hun kan alltids klare seg med et kokt egg -. Det er maleriske skildringer og et uhyre finstemt og poetisk språk, samtidig som det er så klart og tydelig, det er kvinnelige kroppslige erfaringer som er så nøyaktig skildra at en umulig kan tro at Sandel ikke har vært gjennom det samme. Det er et skarpt blikk som iakttar, menneskene står nesten stive i et tablå før det hele begynner, vi har lysinnslipp, planter, musikk, skritt over golvet, klikk fra hæler og bølgene i en kjole. Det er så sanselig, og blikket er så intenst til stede i teksten, i her og nå, så leseren kan ikke unngå å være det samme. Og hele tida balanserer vi, sammen med personene, som på en knivsegg mellom frihet og ulykke, det vidunderlige livet og den blasse hverdagen, drømmen og de ytterst kjipe realitetene.

Cora Sandel debuterte seint, men godt. Hun blei kjent i sin samtid som en av vår tids beste novellister, og de sjølbiografiske Alberte-bøkene har status som et av forrige århundres beste kvinneportretter. Sandel jaga på ingen måte etter berømmelse. Hun ville opprinnelig bli maler, og studerte både i Oslo og i utlandet i mange, mange år. Og hun malte masse, men hadde aldri utstilling. Malerkunsten og det skarpe iakttakende blikket gjenspeiles i tekstene, og jeg kan se for meg hvordan hun skisserte opp tekstene i hodet før hun begynte å skrive - uten at jeg veit noe om hvordan hennes prosess foregikk. Språket er nydelig, i min utgave er det varsomt modernisert. Boka er behagelig satt og lett å lese. Men innholdet er på ingen måte lett. Det er både motstand og trykk i teksten. Og sjøl om jeg forsøkte å få boka til å vare lengst mulig, klarte jeg ikke å kaste fra meg en tanke: Velger mange andre lesere bort Cora Sandel? Har hun "gått ut på dato"?

Tja. Det å skrive fra en breiflabbs perspektiv, eller å skrive ei novelle om en papegøye og dens bakgrunn, er i alle fall ikke vanlig nå for tida. Jeg har vært borti slange og jerv i nyere romaner, uten sammenligning for øvrig. Der er det med et helt annet bakteppe, og dyra har en skremmende funksjon. Sandel på sin side viser empati og lever seg inn i dyras liv. Hun vil forstå, og hun vil skape forståelse hos leseren. Det samme gjelder når hun skriver om barn, om kvinner, om de enkle, de fattige, de utstøtte. Teksten er så presis at den nesten er klinisk, og observasjonene er så detaljrike og virkelighetsnære. 

Og det å skrive om de utstøtte og forsømte i samfunnet, de som blir plaga og mobba og holdt utafor fordi de er annerledes, det er nokså vanlig i samtidslitteraturen. Kvinner og kvinnelige erfaringer er det også mye av, i alle sjangre. Lotta Elstad (f. 1982) er en av mange forfattere som tematiserer svangerskap og abort, men hun er aldri i nærheten av Cora Sandels såre piskesnert! Overgangen mellom barndom og ungdom er også et helt ordinært tema. Men med unntak av Torborg Nedreaas (1906-1987) og Herbjørg Wassmo (f. 1942), er det få andre som kan måle seg med sårheten til Cora Sandel. Og konkurransen mellom Carmen og Maja i novella med samme navn er så tatt på kornet. Da tåler leseren at det går litt langsommere, og at setningene er litt annerledes. Ganske raskt kommer en inn i rytmen, Sandels rytme, og der vil en bare være -. Stilen og tonen kan med andre ord virke gammelmodig, men tematikken er overraskende moderne, og tekstene er nydelige, overbevisende, kloke og skarpe. Sandel bør hentes fram og leses ofte!

Soga om Fråid

Bilete: Bokelskere

Eg har lese ei underleg lita bok. Eg har lese ei bok full av påhitt og snåle menneske, full av trulege og utrulege hendingar, om omsorgssvikt og kjærleik, om sorg og sut og familie og lengt, om draum og om den verkelege, vonde røynda. Eg har lese Soga om Fråid: hans meiningar og livskjensle som også inneheld somme salige stunder, skrive av forfattar Mona Høvring (f. 1962).  

Boka med den lange tittelen kom ut på Samlaget i 2021 og er på berre 125 sider. Og tittelen oppsummerer eigentleg boka - dette er forteljinga om ei krevjande stund i livet til tenåringsguten Fråid, og den noko uvanlege familien han har kring seg. Noko meir er det vanskeleg å skrive, utan å øydeleggje ei mogleg lesaroppleving. 

Boka er særs kort og har ikkje mykje å spele på når det kjem til handling. Men eg kan kome med nokre døme på språk og stil:

- Fråid var ein lang og hengslete guteslamp.

- Dokteren seier at ho treng å få vere i ein mild omsorgsstruktur, det vil seie heime.

- Terje Eddipus meinte at spikarhovuda ville stimulere blodomløpet i glutealmusklane til dei som sette seg på benken, noko han rekna som viktig for sinnsroa.

- Det gjekk i baddel for han.

- Han gløymde aldri den dagen læraren, han nekta for ever å hugse namnet hennar, kommanderte han opp til kateteret for å powerpointe på Lindesnes.

Det er omgrepet "livskjensle" som er viktigast, og det er denne livskjensla (eller språkleg stil og tone) som gjer heile boka. Ho er skrive med overskot og fantasi, gneist og glød, ho er kvikk og smart og herleg annleis, sjølv om eg verkeleg ikkje likar det engelske, og korkje bok eller forfattar følgjer noko mal eller sjangerkrav og tek ikkje omsyn til moglege forventningar hjå lesaren. Boka er så full av påhitt som noko bok kan bli. Det er som om forfattaren har sparka redaktøren, gløymt kva ho har lært, kasta ut sin indre kritikar og berre køyrt på! Med alt! Og det er klart at det er underhaldande. Og det er gøy å gjere slik framfor å berre skrive seriøse romanar og alvorlege dikt. Det er ei anna livskjensle.

Samstundes er det ikkje så mykje meir her enn nett det, då, underhaldning. Det er idear og fantasi og eit boblande språk. Det er store sprang frå kapittel til kapittel, og ikkje alltid ein samanheng. Det er underfundige detaljar og heilt irrelevante opplysningar om kvarandre. Det er ulogiske slutningar og problem som ikkje er problem, samstundes som dei tre borna veks opp utan foreldre, noko som er eit verkeleg problem. Men det fiksar dei på eige hand, som om det ikkje er noko å stresse med. Og det som skulle vore viktig, eller rørande, vert borte i det eg vil kalle tullball, referansar og intertekstualitet. Og det er lite for meg som lesar å setje i høve til eller leve meg inn i. Det å skrive slik, er ikke særskilt vanskeleg. Det å få alt til å hengje saman og verte meiningsfylt, det er vanskeleg. 

Eg las boka tidlegare i år og tok nokre merknadar då. Sett bort ifra nokre namn - som Fråid, Eva, Terje Eddipus, Vulgaris og Demona - kan eg ikkje hugse så mykje frå korkje handling, kniper eller løysningar utan nemnde merknadar. Og det hender ikkje ofte med meg. Eg kan berre hugse at det har hendt tre gongar tidlegare. Også då hadde eg ei oppleving av at boka ikkje gav meg så mykje. Eg trur difor at boka, sjølv om ho er godt og friskt skrive, med stort hell kunne hatt noko meir ved seg enn berre leik og moro. Kan hende ville ei endring av folkaliseringsinstans, frå tredjeperson til førsteperson, vore klokt. 

Soga om Fråid er mi første bok av Mona Høvring. Eg er usikker på om eg vil lese meir. Eg likar prosjektet hennar, den uredde stemma, det sjangeroverskridande og det humoristiske, men som lesar vil eg også ha eit verkeleg innhald. Ikkje berre eit pent omslag, ein snål tittel, mykje referansar, engelske omgrep og uttrykk og desse evinnelege påhitta.

Uten vesentlige feil eller mangler

Bildekilde: Bokelskere

Elvira er ikke ei hvemsomhelst dame. Riktignok ser hun ganske vanlig ut, til å være ei dame i førtiåra. Hun har en helt normal jobb som regnskapsfører. Og hun bor på et helt ordinært, lite sted ved navn Risør, sammen med mange andre ordinære mennesker. Hun har et vanlig hus i Lille Trappegata. Der har hun alltid bodd, men nå er pappa Kåre død, så hun bor aleine. Og hverdagen er på mange måter til å bære. Men sjøl sommer og saltvann og sol kan det bli for mye av. Og lykkelige turister er bare plagsomt. I alle fall når du er smågretten, desillusjonert, kjederøykende, avvisende og mutters aleine. 

Og det er Elvira. Jammen bra det i det minste er høst når boka begynner, nærmere bestemt mandag 17. oktober. Da har både turistene og alle hyttefolka forsvunnet, og fortelt og badeballer og gassgriller er endelig pakka ned. Da går det an å gå rundt i gatene uten å få reker og majones og smelta is klint på seg. Joda, hun har en grei jobb, og hun har kollegaene sine. Det er sjefen Thorvald, som skjuler en nokså uvanlig hemmelighet, det er den litt usikre Håkon, som er ganske ny og til slutt den nokså uspiselige Bodil. Alle styrer med sitt og Elvira vil helst ikke ha for mye med dem å gjøre. Heldigvis har hun venninna si, den beste og kanskje også den eneste, får en vel si. Birgit. Det har nesten alltid vært de to, de to mot alle andre.

Og så har hun bilen sin, Granadaen, og parkeringsplassen sin, i alle fall fram til ei blærete dressklyse hiver henne bort derifra. Hun, som har hatt den plassen i alle år! Hvor i alle dager skal hun parkere nå? Men det som gjør at det går fra ille til verre, er når Jasmina, naboen, ringer til Elvira på jobben. Jasmina er en fri sjel som i huset på andre sida av gata fra Elvira driver med diverse spåtjenester og ikke minst sol gjennom firmaet Sannhet og Sol AS. Hun forteller at Mathilda, en annen nabo, er død. Og deretter kommer det fram at ei anna kvinne, Anna Kvist, er forsvunnet. Noe er definitivt ikke som det skal være, verken i Risør eller i Lille Trappegata. Og heldigvis for oss, setter Elvira i gang.

Det medfører riktignok at hun må oppsøke folk, til og med snakke med dem, sjøl om hun virkelig ikke vil det. Og hun må påta seg ansvaret for ei lita gneldrebikkje som hun heller ikke vil ha. Og hun må rote rundt i mange menneskers privatliv, inkludert faren sitt, og kanskje tenke litt igjennom egne livsvalg underveis. Og hun må konfrontere ei viss dressklyse, mer enn en gang, hamle opp med den knallsure Bodil, drøfte med Birgit opptil flere ganger, kjøre helt til Hurdalen, labbe gjennom myr og steinur for å snakke med en hersens friluftsmann for å deretter vende tilbake, og fortsatt er ikke alt som det skal. For den røde kåpa til Anna Kvist blir funnet i havet. Og hun er fortsatt borte. 

Omtrent slik åpner denne boka, romanen Uten vesentlige feil eller mangler fra 2017. Den er debutromanen til Linda Holdø Skomakerstuen (f. 1971), som sjøl er revisor og oppvokst i Risør. Og det merker en i romanen - hun er presis i skildringene, bruker steder og gatenavn og tar det nesten for gitt at alle har et indre Risør-kart. Om en aldri har vært der, kan det kanskje være litt utfordrende. Men om en bruker litt tid på å se det for seg, eller supplerer med et raskt søk på et digitalt kart, går det ganske greit.

Det som er mest framtredende ved boka, er fortellerstemmen og den tøffe tonen. Vi følger Elvira i førsteperson, og kommer svært tett på. Vi har full tillit til henne, og all sympati ligger hos henne. Det betyr at vi tror på henne etter hvert som hun nøster i vei mot Anna Kvist. Elvira er nokså røff i kantene og børster av seg kritikk som om det var flass, hun har greit med sjøltillit utad, går hardt ut omtrent alltid og både skildres friskt og er gitt et observant, kvikt perspektiv på alt hun har rundt seg. Språket er leikent og overraskende, noe som er svært velkomment. Noen eksempler:

- Jan Obert Gustavsen bor i en liten, soppspist kåk på Tangen. (s. 125)

- De står på rekke i gangen, storøyde og måpende, som tre stumme spøkelsesaper. (s. 97)

- Edgar ser ut som en avblomstret løvetann, håret kan blåse av gårde når som helst. (s. 48)

- En mann skal ha baller av granitt for å motsi en kvinne med det tonefallet. (s. 161)

- Kaffen er dunder og krutt, jeg burde skutt den kaffetrakteren, men nå er elendig mer enn godt nok. (s. 103)

Det at Skomakerstuen våger å leike med språket på den måten, gjør at leseren aldri kjeder seg. Om det skulle være en litt stille transportetappe i boka, er den piffa opp med artige kommentarer og uvanlige sammenligninger og bilder. Det virker som om historia nærmest har bobla og putra seg fram, og språket bærer preg av overskudd og glede. I tillegg har boka et fargerikt persongalleri med mye humor i alt fra navn til yrker, som forfatteren hele tida kan trekke veksler på. Skomakerstuen balanserer godt mellom reine typer og det troverdige - det er lett å forstå hva hun streker opp og hvor hun vil, men samtidig er personene gitt nok dybde til at vi tror på dem - til og med den gretne Bodil. 

 

Og jammen er det bra for oss at Elvira ikke gir seg. Joda, hun er fordomsfull og alt for rask på avtrekkeren, og bommer mer enn én gang - av og til opptil flere ganger per kapittel. Elvira har det med å rasjonalisere og trekke for kjappe slutninger, uten all nødvendig informasjon. Av og til blir det skikkelig kleint, andre ganger morsomt, atter andre ganger er det spennende. Men at det eventuelt er feil slutning, forstår ikke leseren før vi står der, sammen med Elvira, og kjenner rødmen skylle over ansiktet, skammen ete seg oppetter beina eller panikken krype vilt i nakken. For vi veit som regel ikke mer enn henne, noe som er et godt og velfungerende grep i denne boka.

Noen sier underholdningsroman, forlaget kaller det feel-good men skriver samtidig roman på forsida, og atter andre kaller det en småbykrim. Og alt stemmer. Samtidig har det ikke så mye å si hvilken merkelapp en klistrer på. For dette er ei fornøyelig og sjarmerende bok som byr på mange vendinger, noen sjølsagtheter og noen overraskelser. Og ikke minst, det går godt til slutt. 

Den siste vikingkongen: Krigens læregutt

Bildekilde: Bokelskere

Det er en kald vintermorgen. Isen ligger tjukk over vannet og tåka henger over landskapet. Tenåringene Harald og Ragnar tumler om hverandre nede ved den åpne råken. På avstand kan det se ut som om de leiker. Ingen veit at det er en kamp på liv og død. En kamp Harald må vinne, en kamp Ragnar ikke kan tape. Den handler om hvem som er sterkest, om makt og posisjon i samfunnet, familienes navn og ære, om relasjoner, vennskap og framtida til begge to. Men ingen av dem vinner. Og ingen av dem mister livet. I stedet går de fra å være nære venner til å bli svorne erkefiender, ute etter å krenke og helst ta livet av den andre. Og sammenstøtet får heftige konsekvenser for begge to.

Dette er en av flere strenger som det spilles på i den historiske romanen Den siste vikingkongen: Krigens læregutt. Boka er skrevet av forfatter og journalist Jan Ove Ekeberg (f. 1954) og kom ut på Gyldendal i 2016. Boka er den første i en serie på totalt fem bøker som omhandler han som regnes som den siste vikingkongen, nemlig Harald Sigurdsson (1015-1066), bedre kjent som kong Harald Hardråde. Ekeberg har uten tvil lest seg opp og satt seg godt inn i det tidsrommet han skildrer. Blant annet er mange historiske personer med i bøkene (som Tambarskjelve), og mange historiske hendelser er brukt aktivt eller som bakteppe (slaget på Stiklestad). Ekeberg bruker også kunnskapen om Harald inn i tegneseriebøker for barn og unge om samme konge, utgitt på Strand forlag.

Romanen bærer preg av å være skrevet av en journalist, ikke en historiker. Den er effektiv, handlingsorientert og har et jevnt, ytre driv. Ekeberg forteller om Harald i tredjeperson, og vi kommer ganske tett på, men vi blir likevel aldri helt kjent med Harald. Til det er det alt for mye som til stadighet skjer, både med og rundt Harald. I tillegg brytes fokaliseringsinstansen innimellom, slik at vi plutselig følger Ragnar eller Olav. Tempoet kunne med fordel vært satt ned innimellom, slik at både Harald og leseren fikk noen øyeblikk til å hente seg inn og reflektere rundt ulike problemstillinger og utfordringer som dukker opp i løpet av kapitlene. Men det gjøres ikke, i stedet hastes det videre, noe som helt klart går utover leserens utbytte av romanen. I tillegg er det flere lange transportetapper i boka. Av og til skildres noe av landskapet, samt utstyr, våpen og oppakning, uten at noe virker særlig viktig for Harald. Etappene utnyttes heller ikke slik at leseren får bedre innsikt i ei utfordring eller blir mer kjent med Harald.

Harald drives av aggresjon, som mange tenåringsgutter, og Ekeberg forsøker å forklare raseriet til Harald. Men det er nokså endimensjonalt og lite gjennomtenkt, og rettes mot Ragnar og Olav. Gjennom Rane Kongsfostre, en navngjeten viking som også trente Haralds halvbror, Olav (ja, den Olav), lærer Harald etter hvert å kontrollere seg, være beherska og strategisk - ei utvikling som går overraskende fort tatt i betraktning at han er en bråsint og umoden guttunge. Så får han da også noen gode runder med juling. Via Rane får vi også noen bedre innblikk i hva som driver den utålmodige tenåringen, men særlig innsiktsfullt er det ikke. 

Ellers kretser romanen rundt det å bli voksen og å vokse inn i ei rolle, og hva det kan kreve av en ung gutt som strever med å finne plassen sin mellom forventninger, føringer og egen vilje. Det som er ærefullt og rett, sammenfaller ikke alltid med det Harald vil. Harald kan heller ikke komme utenom at den eldre halvbroren hans er konge. Og han husker tilbake til flere hendelser der Olav har behandla han dårlig. Sånn skal vel ikke konger være? Eller brødre? Etter hvert begynner han å forstå mer av Olavs handlinger, og ser at de henger sammen med kongsnavnet, hirdens forventninger og maktspillet rundt kongen. Harald søker da bevisst mot broren, både for å bistå og lære. På denne tida har Olav mista sin posisjon i Norge og må kjempe for kongsnavnet. Det ser ut til at et viktig slag skal stå i Trøndelag. Harald vil gå med broren sin og trenes til kamp. Men som vi alle veit, går det ikke Olavs vei denne sommeren på Stiklestad.

Tilbake til strengene det spilles på i romanen. En streng er denne konflikten Harald har med Ragnar. De kretser til stadighet om hverandre og har flere sammenstøt i løpet av boka. Men der Harald må lære seg alt fra å håndtere våpen og legge kampstrategi til å røkte griser, gå i dekning og pleie egne sår, er Ragnar svært ensidig. Han er rett og slett helt flat som person, og ganske dårlig skildra. Jeg er i alle fall av den overbevisning om at også kjeltringer har gode sider, men Ragnar er bare råtten. Det er derfor en blanding av irriterende og tilfredsstillende å lese om hans skjebne, for folk er jo ikke sånn, verken nå eller i vikingtida. Gjennom slike brudd mister forfatteren leseren litt, da han bryter leserkontrakten. 

Olav Digre, halvbroren, den staute kongen, utgjør også en viktig streng i romanen. Det er en dynamikk mellom han og Harald hele veien, sjøl når Olav ikke er fysisk til stede i teksten. Harald måler seg til stadighet med broren, men opplever at dette han måler seg opp mot, ofte er i forandring. Det henger sammen med Haralds egen utvikling. På samme måte utgjør Rane også en streng. Det er med andre ord ikke vanskelig å forstå at dette er ei bok som er svært hjemla i det maskuline - vikingtidas tanker og ideer om menn, og særlig mektige menn, deres ære, deres framferd og deres maktspill. Lite annet slipper til, og det gjør leseropplevelsen nokså ensidig.

Også kvinneskildringene er det så som så med, og enkelte fiktive passasjer stikker seg ut som fullstendig utroverdige. Her lurer jeg på om forfatteren i det hele tatt har tenkt seg om før han har skrevet. Søstera til Harald, Ingerid, kaster opp både her og der, sjøl om det er noe som kan kontrolleres, også i hennes tilstand. Og når hun blir slått, har hun ikke noe særlig til reaksjoner. Å slå kvinner var svært lite ærefullt i norrøn tid, og finnes knapt i sagalitteraturen. Faktisk ga det rett til skilsmisse. Det er, i bokas kontekst, ei fullstendig ulogisk handling. Ei trelljente som blir regelmessig voldtatt av den gufne rådsmannen og som må bade med herren sin, gjør rett etter ei voldtekt seksuelle tjenester for Harald. Det framstår som noe sjølsagt i teksten, mens det i realiteten er helt usannsynlig og fullstendig usmakelig. Her er det lov å bruke huet, og da mener jeg det på toppen av kroppen.

Slaget på Stiklestad går forfatteren direkte inn i, uten at han har fullstendig belegg for å påstå at det foregikk akkurat slik han skildrer det. Samtidig må han sjølsagt også få dikte fritt - dette er en roman, og fiksjonen skal være til stede. Utfordringene kan oppstå når grensene mellom fakta og fiksjon er uklare, og leseren blir usikker. Det er svært tydelig at det er slaget som er forfatterens høydepunkt, og at det å skrive alle disse lite relevante slagscenene er viktig for nettopp han. Vi veit, fra historia, at Olav blir drept på Stiklestad. Hvordan det egentlig gikk med Harald, er mer usikkert. For en leser som synes det er spennende å holde styr på alle krigerne på slagmarka og hvem som dør på hvilken måte, er disse passasjene sjølsagt interessante. For en leser som er mer opptatt av det indre, er denne kampen ganske intetsigende.

Romanen har fått flere positive omtaler, og prydes med høye terningkast på forsida. Det er tydelig at mange liker historiske romaner, også blant kritikerne, og det forstår jeg. Det er lite som slår en god historisk roman! Denne boka blei for ytre drevet for min del, med litt uferdige og grunne persontegninger, ei billig løsning på synsvinkelproblematikk og for få historiske detaljer. Det blir nok ikke mer om Harald i denne konteksten for min del, jeg vil mye heller lese Tore Skeies versjon.

Gult farevarsel

Bilete: Bokelskere

Over dei siste tjueto åra har eg lese den norske forfattaren og lyrikaren Brit Bildøen (f. 1962) med ujamne mellomrom. Ho skriv lett, og samstundes kan ho vere både morosam og skape enkel spenning. Om skrivande kvinner er ho særs god, og ho driv gjøn med mange og mangt i romanen Adam Hiorths veg. Ho har også verka som omsetjar. Vidare kombinerer ho ofte skildringar av relasjonar med skildringar av natur, som skapar ein interessant dynamikk i fleire av bøkene hennar. Før jul las eg romanen frå 2023, ei bok kalla Gult farevarsel. 

I Gult farevarsel møter me ein ganske tradisjonell familie, med mor Anna, far Jon og deira tre vaksne born; eldstejenta Anette og tvillingane Dorte og Karl. Mannen til Anette, Jan-Inge, følgjer også med, medan både Dorte og Karl er einslege. Anette og Jan-Inge har med seg hunden sin, Laban, medan døtrene deira, Karoline og Kristina, ikkje er fysisk på plass i boka, berre via skjerm. Heile kjernefamilien skal opp på ei luksusseter for ei helg, ein plass kalla Innsetra, der dei skal feire gullbryllaup for nettopp mor og far, som no har vore gifte i femti år. Dei fortener vel ei feiring? Det synest i alle fall Dorte, som har organisert alt saman.

Det er seint i oktober, kaldare enn forventa, og dårlig vêr. Dorte kjem fyrst opp på setra og må løpe sikksakk kring dei store, gjørmete sølepyttane på tunet. Ho skravlar med den litt for kjekke innehavaren, som vanleg, og drikk litt for mykje vin, som vanleg, medan ho ventar på dei andre. Når alle har dukka opp og dei er i gang med feiringa og ein betre middag med godt drikke til, vert vêret verre, og det går eit stort jordras i nærleiken. Vegen vert heilt vekk, og dei kan korkje køyre eller gå frå setra. Slik vert familien, hunden Laban, innehavaren Ole og to framande jegerar sperra inne på setra i lag, utan å vite for kor lenge. Det er duka for både løgner, løyndomar, konfliktar og kriser.

Boka er på omtrent 230 sider og tar kort tid å lesa. Bildøen skriv lett, og i denne romanen lånar ho knep frå kriminallitteraturen for å skape spenning. For samstundes som personane hennar kavar rundt i sine relasjonelle utfordringar, der Dorte til dømes held fram med å drikke for mykje vin og stirre etter innehavaren, og der søskena småkranglar om gamle hendingar og der mor og far ikkje eigentleg vil vere til stades på ei slik seter - kunne dei ikkje berre spist i lag heime? - og der det digitale ikkje heilt fungerer når døtrene til Anette og Jan Inge vil ha ein videosamtale med jubilantane, er det også eit mysterium som må verte løyst: Hunden Laban vert plutseleg sjuk. Kvifor? Når dei så skjønar at Laban har fått i seg gift, går det frå ille til verre. Laban trengjer hjelp med ein gong. Samstundes ruskar vinden kraftig i tretoppane og regnet piskar mot ruta. Det er storm, og eit helikopter kan ikkje landa i slikt vêr.

Naturlegvis hengjer alt i hop i romanen, slik det ofte gjer når ein forfattar plasserer nokre få personar langt ifrå sivilisasjonen. Å verte avhengige av kvarandre og ikkje ein moderne normalitet, gjer noko med oss, og det er lett å nytte det som eit prisme for å sjå kva som hender med oss menneske når vi vert tvinga til noko me ikkje vil, saman med nokon me ikkje kjenner så godt som me trur. Legg til nokre framande menneske, dårleg vêr og ei krise, og personane vert raskt pressa til å gjere noko dei ikkje ville gjort til vanleg. Komposisjonen er solid, oppbygginga er god og handlinga er fint tenkt ut, men det var litt for lett å skjøne kven som hadde gjort kva, og kvifor. Slik sett var det for få menneske involvert. På ein måte var det irriterande, på ein annan måte var det heilt uviktig. For sjølv om dette med Laban vert den ytre spenninga som trekkjer lesaren vidare, er det alt det andre som gjer at me held fram med å lesa. 

Synsvinkelen er heile tida i tredjeperson, men kven me følgjer skifter frå kapitel til kapitel. Det er eit enkelt, men effektivt grep som sørgjer for god variasjon gjennom ulike perspektiv på dei same hendingane, naudsam dynamikk i det som eigentleg er ei kort bok med ei lita hovudkonflikt, samt moglegheiter til å halde attende informasjon for lesaren. Forfattaren utnyttar dette særs godt. Namnet til den som fortel, er også tittelen på kapitlet, slik at me alltid veit kven me følgjer. Det er også fint, slik at lesaren ikkje kastar vekk mykje tid på å leite etter hint og informasjon om kor me er og kven me følgjer i teksta. Slik vert lesinga effektiv, men kan hende litt for rask. Nokre mothakar til lesaren er bra. Her glir me berre vidare.

Naturen spelar ei stor rolle i boka, og vert heile tida sett opp mot naturen i oss menneske. Bildøen skildrar ein familie som i byrjinga ser ut til å vere nokså omforent kring viktige spørsmål, men etter kvart som konfliktane tvingar seg fram, reagerer familiemedlemene kvar på sitt vis, og dei handlar meir og meir på eiga hand, i tråd med deira eigentlege natur. Nokre er nyfikne og vil til dømes oppsøkje ras-staden, nøste i kva som hender og oppklåre dette med Laban. Nokre er forsiktige og atthaldne, vert redde og vil helst vere i fred på rommet. Nokon er skeptiske mot jegerane, medan andre tenkjer alt er jegerane si skuld, og at dei må få tatt hemn.

Gult farevarsel er ei vellukka bok. Naturen er kulisse, personane er som skodespelarar, hunden Laban vert på mange måtar eit omdreiingspunkt, og for alle som har dyr, er det hjarteskjerande skildringar å lesa. Og hadde det ikkje vore for nett dette med Laban, hadde nok eg syntes boka var i overkant kort og litt for flat. Men så er det dette med Karl, då. Kva er det han har rota seg opp i? Og korleis går det eigentleg med Dorte, kan ho slutte å drikke? Og kva med Anette og Jan-Inge, korleis skal dei kome attende til ein kvardag? Eg reknar med at eg får vite meir om alt det i neste bok.

Kniven i ilden

Bildekilde: Bokelskere

Når ei bok blir hausa opp, er min første reaksjon å bli skeptisk. Min første innskytelse er at boka umulig kan være så bra som anmelderkorpset, bokhandlerne og forleggerne sier - det er jo tross alt ingen tilfeldighet hvilke bøker som blir bestselgere! Og når flere av de som uttaler seg i tillegg har økonomiske interesser å ivareta, synes jeg alt får en sterk bismak av noe regissert. Derfor lar jeg boka vente, sjøl om jeg kanskje har lyst til å lese, jeg også. Av og til må boka vente i noen måneder, av og til noen år, i påvente av at alt styret skal roe seg så jeg kan lese i fred, uten å bli farga av andres lesninger, pågående markedsføringskampanjer og ivrige utrop. Først da kan jeg finne den leseroa jeg trenger for å gjøre meg opp mine egne meninger.

Slik var det i alle fall med den historiske romanen Kniven i ilden, første bind i trilogien kalt "Ruijan rannalla - Sanger fra Ishavet", skrevet av Ingeborg Arvola (f. 1974). Boka slo ned i litteratur-Norge med et brak i 2022 og blei en kjempesuksess. På mange måter kan en si at Arvola heiv seg på den historiske bølgen som Lars Mytting starta i 2018, da første bindet i hans historiske trilogi fra Gudbrandsdalen kom ut. Det var for øvrig også en bokserie jeg hadde betenkeligheter med å begynne på, men det er en annen sak. 

I Arvolas bok skal vi tilbake til november 1859, og hovedpersonen er Brita Caisa Seipajærvi, ei svært vakker kvinne på 35 år. Vi følger henne i førsteperson der hun reiser fra Finland til Norge. Det er vinter og godt med snø, det er kaldt, rundt tolv minus står det på ei av de første sidene, de går på ski over skaresnøen, og med seg har hun de to sønnene sine, Aleksi og Heikki. Sønnene har hun fått med to forskjellige menn, og hun har stått i kirketukt for et utenomekteskapelig forhold. Brita og sønnene går i et følge med flere, men et sted på veien må de skille lag. Brita skal mot den norske ishavskysten, til det lille stedet som de kaller Pykeijä. Hun har behov for å starte på nytt.

Men veien er lang og hard, og det er ikke lett å ferdes så langt vinterstid. Og det er heller ikke sikkert at kysten har alt det de sier den har. Koker havet virkelig av fisk? Er det jobb, mat og penger til alle? Vil ei framtid være mulig, der? For både henne og sønnene? Men en snill mann og et lite hus? Underveis stopper de flere ganger, for mat, for å hjelpe, for å arbeide. For Brita har ord på seg for å ha et godt håndlag med dyr, og hun har hjulpet mange kvinner i fødsel. Slik blir det underveis også - Brita må hjelpe. Og tida går. Slik glir vinter over i vår, og vår over i sommer, og det trengs slåttehjelp på gårdene rundt Neiden. Og hos Askan-Mikko blir de, både Brita og guttene. Der trengs de, der trives de. 

Det er bare det at Brita og Mikko kommer litt for nær hverandre. Og Brita er vakker og Mikko er barsk og arret hans, over kinnbeinet, trekker henne mot han. Og plutselig er ikke kona til Mikko så viktig lenger. Ingenting er så viktig lenger. Arvola forbereder leseren på dette, den virkelig store kjærligheten, og skriver på side 96:

Ingenting sier meg at det er skjebnesvangert. Ingenting med luktene, enga, ingenting med vindkastene som løfter håret mitt igjen, ingenting med kveldssola som bryter gjennom skyene, og får meg til å skinne. Det er en hvilken som helst dag. Strabasiøs gjennom underskogen. Slitet opp den siste skråninga med selskap av myggskyene vi vekket opp da vi passerte den siste myra. Jeg er bare meg. Kroppen min svaier som stråene i enga mens jeg går mot tunet og enden av den nypløyde jorda. 

Og akkurat det, å forberede leseren på det som kommer, er ikke en teknikk jeg liker spesielt godt. Framfor å bruke tid på å sette stemning og bygge spenning, opplever jeg at forfatteren gjennom å varsle i forkant ofte punkterer stemninga. Særlig gjennom bruk av nokså store ord, som "skjebnesvangert". Her skal Arvola skildre hvor dagligdags alt er i møte med den store kjærligheten, og det kan hun gjerne gjøre, men helst uten å varsle noe! Forvarselet skaper ei forventning hos leseren, og irritasjonen kan fort komme om ikke forventningene blir innfridd raskt nok. På den andre sida kan en si at forfatteren gjennom det samme grepet kan skape spenning. Men for denne leseren er ikke dette ei bok med særlig mye spenning. Det er nokså klart hvordan det går, og det lang tid i forveien, fordi teksten er full av slike forvarsler.

Men det er likevel en godt skrevet roman. Språket er solid og lett, og Arvola tilfører mye personlighet og realisme gjennom å bruke finske, kvenske og samiske navn, kallenavn, stedsnavn og uttrykk. Det gir farge i det som ofte finner sted i et hvitt og kaldt landskap og gjør at romanen framstår som mer original enn det sjangeren og innholdet for øvrig tilsier. Arvola er konsekvent tett på hovedpersonen sin, og det fungerer. Brita uttrykker seg på en måte som virker organisk og troverdig, av og til med lange og sveipende betraktninger, andre ganger kun ord for ord, oppstykka og hardt. Det er lett å lese, og aldri vanskelig å forstå hva som skjer. Jeg ønska flere ganger underveis litt mer motstand i teksten, og litt flere vendinger i handlinga, men det kom ikke. Her er det forutsigbart og trygt, enten om Brita er på gården til Askan-Mikko, i ei jordgamme, eller framme ved ishavet. Det jeg helt klart kunne klart meg uten, er sexscenene. De har ingen reell funksjon.

Like fullt fungerer kombinasjonen som Arvola har skapt: En historisk roman med fokus på enkeltskjebner, kjærlighet, arbeid, natur og harde livsbetingelser. Her får du akkurat det omslaget lover og det anslaget legger opp til. Det er slettes ingen dårlig roman, og sidene går fort unna, men når den blir hausa opp i slik ekstrem grad i forkant, må jeg innrømme at jeg forventer mer. Det blei dessverre ikke innfridd.

Xiania 1 - Klara

Bildekilde: Bokelskere

Av og til, men ikke ofte, leser jeg ei bok der jeg ikke helt finner flyten, ikke helt kommer inn i historia og rett og slett ikke har en god leseropplevelse. Men fordi jeg har en nokså sterk pliktfølelse og i tillegg er disiplinert, blir det ikke nødvendigvis til at jeg avbryter disse bøkene. Nei, stort sett alltid leser jeg ferdig sjøl om jeg ikke er så veldig motivert. Underveis glir det av og til over i pliktlesing, men da får jeg i alle fall lest ferdig, noe som er et viktig prinsipp for meg. Og akkurat sånn var det dessverre med Xiania 1 - Klara av Lotta Elstad (f. 1982). 

I romanen, som blei utgitt i 2023, møter vi, som undertittelen forteller oss, hovedpersonen Klara. Vi skal om lag hundre år tilbake i tid, til november 1921. Deretter følger vi Klara nokså tett fram til 1923. Klara er nitten år og tjenestejente, og etter å ha hatt sex i et iskaldt vedskur med en forbipasserende rallar, blir hun gravid. Og på den tida skal en jo helst være gift når en bærer fram et barn. Klara er verken gift eller sammen med noen, aller minst rallaren, som hun ikke en gang veit hva heter, og hun har ikke råd til å forsørge et barn på egenhånd. Den eneste logiske utveien er den mest risikofylte: Å ta abort.

Eller, å få utført en fosterfordrivelse, som de kanskje heller kalte det på den tida. Uansett, etter hvert som tida går og mensen uteblir, blir Klara mer og mer fortvila. Legen kan ikke hjelpe, det er jo ikke lov, sjøl om noen leger gjør det likevel. Og hun kan ikke hjelpe seg sjøl, sjøl om hun forsøker. Hun påfører seg store smerter i underlivet med håp om at det vil fordrive fosteret. Men det går ikke. Den eneste som kan hjelpe, er en viss madam Zavarella i Kristiania. Klara pakker det hun har og tar toget fra Hamar og ned til hovedstaden, der alt er annerledes og der hun skal bli en annen Klara.

Fosterfordrivelse blir det. Smertefullt er det, og det tar lang tid å komme seg etterpå. Det går både dager og uker, og Klara bor i det vesle kjellerkottet med et smalt vindu helt øverst på veggen opp mot gata. Dagene går i en døs av søvn og stemmer, feber og smerter. Hun hører kvinneskrik og barnegråt, knirking i trappa og mumlende hvisking, så glir hun inn i søvnen igjen. Etter hvert kommer hun seg, hun orienterer seg i kjelleren, går ned i rommet der utdrivelsene foregår, opp trappa, opp i kjøkkenet, opp i hattemakerforretningen. Hun blir kjent i huset og med menneskene.

Og der i huset blir hun. I tjuetallets Oslo, da Kristiania, med all dens arbeiderklassestrev, barnerikdom, trangboddhet, lyder og lukter. Hun passer ikke inn noe sted, og veit det sjøl, men hun blir likevel, uten noe å gjøre, annet enn å henge med madam Zavarellas noe yngre tenåringssønn Matteo, som er politisk aktiv, og etter hvert, som en slags selskapsdame for den aldrende sosietetskvinna Freddi ute på Bygdøy, og også seinere, alltid søkende med blikket etter Leander, Matteos kjekke onkel. Sex har hun også, flere ganger, som om minnet om den livstruende fosterfordrivelsen ikke fins.

Klara er en litt kjølig hovedperson, og kjøligheten skaper en distanse som er med på å holde meg som leser på avstand. Sjøl i tida etter aborten, og da hun forelsker seg og innleder forhold, holdes jeg unna. Som om hun ikke vil bli kikka i korta, som om hun holder tilbake informasjon. Sjøl om alt fortelles i førsteperson, gjør denne distansen at jeg aldri er helt sammen med Klara når hun og Matteo kjører gjennom byen. Jeg står et stykke bak når hun skuer utover fjorden og venter på Leander. Og jeg er i andre enden av rommet når fiffen har sine selskaper, der Klara svinser rundt. Det er så vidt jeg hører hva de sier -. Her kunne Klara vært min allierte og gitt en inngang, men i stedet bidrar hun til ytterligere tåkelegging. Leseren sitter igjen med ulike spørsmål, for eksempel: hva er det som egentlig foregår? Hvordan kan madam Zavarella ha Klara boende så lenge, uten at hun betaler for seg? I et arbeiderklassesamfunn må alle jobbe og være nyttige, Klara gjør ingenting. Hvorfor? Og så videre. I det hele tatt sliter jeg med å se hvilken funksjon og rolle andre tillegger Klara. Hun er helt tydelig med på å tildekke ulovligheter, men hvorfor og hvordan kan hun kastes penger etter, i en slik grad?

Klara er veldig opptatt av ord. Hun har ei ordbok, en av få ting hun eier, og er opptatt av å ha et stort ordtilfang. Dette gjenspeiles også i romanen, der masse rare, gamle, stilige, glemte, underfundige og artige ord dukker opp. Men det er bare staffasje og sminke og dekker til det at det ikke skjer noe særlig. For det gjør det virkelig ikke. Vi er med Klara i en slags stillstand - og venter. Og hvor sannsynlig er det egentlig at ei tjenestejente kan alle disse orda? Og om hun først kan dem, vitner det om en intellektuell kapasitet. Hvorfor bruker hun da ikke den kapasiteten til å jobbe seg opp? Hvorfor driver hun dank mens hun drikker, røyker og venter? Det gir ikke mening.

Elstad bruker videre masse tid på å sette det gamle Oslo med ulike sansninger. Og en del av dette er helt sikkert reelt og basert på kilder som Elstad gjør rede for i sitt NB på slutten av boka. Like fullt er det et Oslo som det er vanskelig å se for seg inni hodet. Det er relativt mange som ikke går rundt med et indre Olso-kart inni knollen, og vi trenger faktisk litt mer enn at en tok til høyre eller venstre ved den og den gata og videre over jernbanelinjene og der var Ekebergåsen. Det blir ikke levende, det blir forvirrende. Kom heller med noe konkret, som dotømmerstreiken. Der er det tydelig at det er et konkret historisk forelegg som har interessert forfatteren, og Elstad bruker kildene godt. Scenene er sanselige og tydelige, fortvilende og morsomme på samme tid.

Tjuetallet er en periode med mange politiske spenninger, det utkjempes viktige kamper, det er økt bevissthet hos arbeiderklassen, demonstrasjoner, fagbevegelse og kvinnefrigjøring, for å nevne noe. Samtidig er det steile fronter, mange motsetninger og et hardt ytringsklima. Borgerskapets kvinner har sine bleke, velstelte hender, arbeiderklassens kvinner har valne, sprukne og røde arbeidsnever. Samtidig forenes kvinner rundt politiske spørsmål som for eksempel stemmerett, mødrehjem, arbeidstid, rettigheter og barnelover gjennom hele første halvdel av 1900-tallet. 

Det er en utrolig spennende periode, og Klara kunne gått inn i tida med engasjement og styrke, manøvrert gjennom samtaler og blitt opplyst. Ja, hun leser, både aviser og romaner, mest det siste, men hun tar ikke tak i noe som helst. Og det er kanskje det som er aller mest provoserende. Klara tar ikke tak i noe, hun lar seg duve med i sitt eget liv som en båt ute på fjorden. Før eller seinere støter en på et skjær, eller havnepolitiet, eller en annen båt. Og en kan ta sine forhåndsregler i god tid før noe skjer. Men det gjør ikke Klara. 

Jeg synes temaet i boka er både aktuelt og interessant - det var det som gjorde at jeg kjøpte boka i utgangspunktet. Gjennom å studere vilkåra rundt uønska svangerskap, får Elstad belyst kvinners posisjon i samfunnet på en effektiv og nådeløs måte. Særlig når det følges opp av alle skjebnene som møter Klara i kjelleren. Kvinner som av ulike årsaker ikke klarer et barn til. Kvinner med voldelige ektemenn. Kvinner som er helt fra seg, de mister jobben om de får et barn! Kvinner som ikke kan ta abort fordi det er for seint. Kvinner som må bære fram barnet mot sin vilje. Det er en strøm av kvinner i kjelleren, men Klara lar dem ikke trå henne for nær. Hun lukker øya, lytter ikke, vender ryggen til og vil demonstrativt ikke sympatisere. Det er nærmest usolidarisk i ei tid da solidaritet med egen kjempende klasse er så avgjørende.

Jeg tror det jeg reagerer mest på, er Elstads skrivestil. Den er litt usentimental og brå, kanskje litt utypisk historiske romaner. Og det er i og for seg greit. Men det problematiske er at Elstad sjeldent har tid til å være lenge på ett sted, eller dvele ved noe. I stedet pøser hun på med detaljer, massevis av navn, -ismer, politiske strømninger, kunst, musikk og litteratur. Det glir over i det poserende og blir for mye, framfor å gi et varmt tidsbilde. I tillegg virker det som om Klara er kronisk forvirra, hun gjengir bare andres uttalelser og meninger, ikke sine egne. Det påvirker i sin tur leseren. Når en så legger til ei rekke kommentarer i parentes (som oftest fra Klara til leseren, som om vi er dumme brød som trenger mer informasjon), og en hyppig kursivering av viktige ord vi for all del ikke må gå glipp av, blir det faktisk litt slitsomt å lese. Jeg føler meg forsøkt styrt som leser, og det er både ubehagelig og uønska.

Xiania 1 - Klara er første bind i det som virker å være en lengre serie. Bind to, Xiania 2 - Ada kom i 2024. Jeg tror dessverre ikke at jeg kommer til å lese mer med det første.

Gjestene

Bilete: Bokelskere.no

Karin og Kai har vore gift i mange år, og har to gutar saman. No skal dei endeleg ha ei veke fri frå born og kvardag, der dei til vanleg jobbar som kommunal rådgjevar (ho) og snikkar (han) i Nittedal. Dei har nemleg fått låne ei hytte ein stad i skjergarden ved Oslofjorden. Ei ny luksushytte! Karin vil eigentleg ikkje på hyttetur, men tilbodet er for godt til å la vere. Og Kai skal gjere ein liten jobb for eigarane medan dei er der. Han skal lage ei ny brygge. Så det vert noko arbeid, ikkje berre sjømat og vin og bading og båtliv. Dessutan er Karin litt nyfiken på korleis det ser ut der. Er hytta så ille som ho trur? 

Eigarane, ja. Det er skodespelar og kjendis Iris Vilden og den rike eigedomsspekulanten Mikkel Wexøe. Iris er ei gammal veninne av Karin, frå skulen, då dei var kring tolv år gamle. Men Iris var ikkje ei god veninne. Og Karin har alltid kjent seg så lita kring Iris, så utruleg lita og uviktig. Dei råkar inn i kvarandre på slump på ein utestad etter 25 år utan å sjå kvarandre. Karin må motviljug hjelpe Iris med eit juridisk dilemma ho har, og som takk får mannen hennar, Kai, oppdraget med brygga, og dei får låne hytta i ei veke medan han snikrar. Karin vert ståande å sjå på det store familiebiletet på hytteveggen. Dei har også to gutar. Og alle fire er solbrune og blide og perfekte. Biletet er perfekt. Hytta er perfekt. Alt er berre for bra.

Karin kan ikkje kome seg ut fort nok. Ho vil heim, ho har sove dårleg, ho likar ikkje luksusen og stilen, mest av alt av di ho likar han likevel, og difor hatar ho seg sjølv. Kai trivst, og jobbar traust med å rive brygga. Karin vil ikkje. Ho vil ikkje tekste med Iris, vil ikkje skulde ho noko, vil ikkje hjelpe ho, vil ikkje vere veninne. Vil ikkje hyggje seg, heller. Ho vil ha sitt eige liv attende. I ro og fred. Utan Iris og Mikkel og ekle bilete av deira lukkelege liv på netthinna. Frustrert går ho vekk frå hytta, over svaberga, opp og ned, følgjer stien, og brått kjem ho inn i ei lita vik. Ein mann står og fiskar, men i staden for å vere venleg, er han brysk og frekk og informerer ho om at ho no er på privat grunn og kan ha seg vekk. Karin er rask til å ta igjen, og er nedlatande av di han ikkje får fisk. Det har nemleg dei, seier ho. Så snur ho seg og går attende.

Men ho kjente han att. Mannen. Det var forfattar Per Sinding som stod der og fiska og var ekkel med henne. Han er ein kjent forfattar, som attpå til er gift med ein endå meir kjent forfattar, den ekstremt kjente Hilma Ekhult. Og Hilma Ekhult er favorittforfattaren til Karin. Om Per er der, i den vika, må vel Hilma vere der ein stad, ho med? På hytta i vika, ovanfor brygga og hagen? Kan hende om ho går attende, at ho kan sjå Hilma med? Det er alt for freistande til å la vere -. 

Slik vert det heile satt i gang. Forfattar Agnes Ravatn (f. 1983) har skrive ein stram roman med få menneske, der alt hender på eller kring desse to hyttene: Den lånte, nye, perfekte hytta til Iris og Mikkel, og den gamle familiehytta til forfattarparet Sinding og Ekhult. Legg til hovudpersonen Karin, som kjenner at ho sjølv og snikkarmannen kjem til kort opp mot slike framifrå menneske frå kultureliten, hennar trong til å hevda seg, visa seg, og ikkje vere berre den ho er, ein kommunalt tilsett utan nokre spesielle evner. I staden for å berre vere det kjedelege ekteparet Karin og Kai, kan dei vel overdrive litt, sminke sanninga, leggje til noko som ikkje er heilt sant og få lov til å vera nokon andre? 

Romanen er skrive i førsteperson, slik at me kjem tett på hovudpersonen Karin. Me følgjer ho på hyttekjøkenet, der ho korkje kan finne søppelbøtta eller barskapet. Me følgjer ho medan ho sit i solveggen på telefonen og søkjer opp både Iris og Mikkel og Per og Hilma. Me er tett på i tankekjøret hennar, der ho spekulerer og grublar og vil vite meir, samstundes som ho vil heim. Og me er med når ho snakkar med Kai, som alltid er roleg, som ordnar og snikrar og finn søppelbøtta og barskapet og ikkje bryr seg stort om hyttenaboane. Det gjer at me som lesarar får sympati med Karin, og me får tillit til Karin, sjølv om ho er litt ekstrem med all søkjinga si, og forfattaren tydeleg speler på slik kikarmentalitet og snusking me alle kjenner frå til dømes skattelistene. Men som me alle også veit - langt ifrå alle er særleg aktive der. Eg, til dømes, har null interesse i å vite kva naboen tener eller kor mykje leiaren min har på bok. Her tenkjer eg at forfattaren lar Karin vere litt for grafsete, samstundes som nokre delar av handlinga også speler på dette, og det nyttast effektivt vidare.

Når Karin så byrjar å vri litt på sanninga for å framstå som betre enn ho er, er det fyrst underhaldande. Kan ho kome unna med det? Det er nesten så ein får hjartebank saman med Karin. Dinest vert det fortvilande, av di den eine løgna tar den andre. Korleis kan Kai hengje med på alt saman? Vil han avsløre dei? Kor langt kan dei dra det? Når det så viser seg at fleire av personane har eit eige spel, og at Karin ikkje er den einaste som har fortalt ei løgn eller to, vert det nervepirrande. Kven lurar kven? Og korleis vil det ende?

Boka er i underkant av to hundre sider, og er rask å lesa. Ho startar roleg, medan Ravatn byggjer detalj på detalj og dinest aukar tempoet. Det vert etter kvart intenst, og det er heile vegen viktig å hugse på kva som har vore sagt tidlegare, då alt trekkjast med vidare og spelar ei rolle inn mot høgdepunktet til slutt. Strukturelt er boka særs godt tenkt ut og skrive, og Ravatn maktar å halde attende vesentleg informasjon heilt til slutt. Slik var det også med den førre romanen hennar, Dei sju dørene. Det er ei gleda å røyne som lesar, og gir ei eiga lita fryd! 

Nynorsken er lett og lesarvenleg. Om ein ikkje er vende med å lesa nynorsk, kan ein gjerne byrje med ein forfattar som Ravatn. Ho er ikkje arkaisk i det heile, men lett og tilgjengeleg og ligg i mange tilfelle tett opptil bokmålet. Vidare er Ravatn særs god på stemningar, som ho maktar å skildre samstundes som replikkane smell hit og dit. I Gjestene harselerer Ravatn nådelaust med kultureliten, og gjer narr av pretensiøse formuleringar og ein særskild type poserande åtferd. Det er ikkje langt mellom flosklane og klisjéane og fleire oppbrukte uttrykk. Lesaren er heile tida redd for at Karin skal verte avslørt - kva gjer ho då? Somme stunder er det rett ut ubehageleg. Vil maska falle, eller vil ho lyge meir? Som lesar kan ein verte såpass engasjert at ein også kjenner på skadefro og raseri, særleg mot slutten. Det er mest som om ein tar del i kammerspelet der ein sit, eller i alle fall snik litt kring svaberga og lyttar.

Eg likar at Ravatn legg romanane sine til Noreg, at ho nyttar menneske alle kan kjenne seg att i, og at ho skildrar menneske i nokså vanlege omstende. Det gjer bøkene realistiske, konkrete og truverdige, slik at det er lett for lesarane å kome i gang med lesinga og vidare inn i historia. Det å dra på hyttetur, til dømes, som i Gjestene. Det å flytte i Dei sju dørene. Det å rømme frå ein skandale i Fugletribunalet. Og så vidare. Men Ravatn har alltid ein katalysator - noko som hender, som gjer at hovudpersonen kjem ut av kurs. I Dei sju dørene vert Mari borte. I Fugletribunalet vert Allis tiltrekt av Sigurd. I Gjestene er det Karin som lyg. 

Gjestene er ikkje revolusjonerande romankunst, men god underhaldning der særs mykje er solid gjennomført. Boka er smart, morosam og spennande, og passar ekstra godt som sommarlesing, eller når du vil drøyme deg bort og få litt kvardagstrøyst. For me har det, trass alt, betre enn Karin.

Vi er ikke her for å ha det morsomt

Bildekilde: Bokelskere

Knut er midt i livet, eller hvis vi skal være ærlige, så er han litt over middagshøyden. Han bor aleine etter flere havarerte forhold, holdes på en armlengdes avstand av sønnen og får ikke til det han egentlig skal få til: Å skrive. Knut er nemlig forfatter, men nå er det lenge sia forrige bok, den siste blei forkasta av redaktøren og han har aldri klart å følge opp den ene store suksessen han en gang hadde. Han surrer rundt i et dagligliv som består av en rekke avbrutte forsøk, drittprat, aggresjon, mye drikking og tåpelige betroelser i fylla til den homofile naboen Frank. 

Knut har et agg mot store deler av det litterære kretsløpet i Norge. Han synes bokhandlene er håpløse som ikke tar inn bøkene hans, forlagene er teite som stadig jakter den nye, store forfatteren framfor å satse på han, og redaktørene, som aldri forstår han og alltid vil ha noe annet enn det han skriver, har han avskrevet helt. Kritikerne er lavmål og kollegaene hans er minst like ille. Særlig ille er den kvinnelige forfatteren som i boka kalles Virkelighetsforfatteren. Hun poserer med iscenesettelser av eget liv, og Knut er vekselvis fortvila og rasende fordi hun i ei bok har skildra han, der han framstilles som en eldre, tafsende mann som gnukker og jukker i vei og bortimot tvinger seg på henne på en fest. Med sin versjon av en meetoo-hendelse fra det litterære Norge, har Virkelighetsforfatteren gjort stor suksess på Knuts bekostning. 

Midt oppi dette vedvarende misnøyet kommer det en e-post fra Sigrid Undset-dagene, Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. De lurer på om Knut kan stille opp på en programpost under årets festival, som er om ei uke. Hotell, reise og øvrig inngang til festivalen dekkes. Knut er smigra, samtidig som han også forstår at han ikke akkurat er førstevalget, noe som gjør han provosert. Han var jo selvskreven! Og nå er han redusert til fyll, men det kunne egentlig ikke klaffa bedre: Sammen med Knut i diskusjonen rundt nettopp litteratur, skal også Virkelighetsforfatteren være. Og Knuts ekskjærestes nye mann, Terje, som ifølge Knut er ei poserende blære av en forfatter, er den tredje deltakeren. Det er altså to mennesker han har lagt for hat som han potensielt skal gå opp imot og diskutere med. Fristelsen blir for stor. Festivalen får et ja. 

Med på lasset opp til Lillehammer og hotell Breiseth blir også Frank, den homofile naboen som er mer opptatt av sin gifte pakistanske av-og-på-elsker enn av Knuts forberedelser til storstilt hevn i full offentlighet, og hans behov for støtte og veiledning i den forbindelse. Så viser det seg plutselig at også elskeren kommer til Lillehammer, og hotellrommet som er reservert til Knut, blir okkupert av det hemmelige paret. Knut må derfor streife gatelangs, sove litt på en benk, henge i festivalteltet, traktere kulturhuset Banken og diverse puber før han til slutt klarer å snike seg ned i hotellets kjellerstue for å drunte noen timer i de digre lenestolene. Ikke optimalt natta før en endelig skal få sitt store comeback! 

Og slik durer det videre i kjent stil. Handlinga er enkel og rett fram, akkurat som Knut er. Forviklingene er aldri langt unna, og Knut tar helt gjennomført dårlige valg, både for seg sjøl og omgivelsene sine. Det skildres i nåtid og underbygges videre gjennom Knuts tilbakeblikk og grunne refleksjoner over eget liv, der litteraturen med stor L kom foran kjærligheten med stor K. Han vipper stadig fram og tilbake mellom å være sympatisk og usympatisk, snill og egoistisk. Videre kjører han på med mer øl og vin framfor hvile, han ypper med feil folk og legger seg ut med de han bør holde seg inne med. Rusen er kanskje en katalysator, men vilja til undergang ligger allerede i Knut. Det er som om alt plutselig bare rakner, som om åra uten kjæreste, utgivelser og offentlig oppmerksomhet har bygd seg opp sammen med raseriet mot Virkelighetsforfatteren til en ukontrollerbar storm av sinne, som sjølsagt slippes løs midt i arrangementet på Lillehammer. Dramaturgien er enkel og effektiv.  

Og det er naturligvis hele Norges satiredronning, Nina Lykke (f. 1965), som står bak denne romanen. Den heter Vi er ikke her for å ha det morsomt, og kom ut på Forlaget Oktober i 2022. Den oppleves som et gedigent sleivspark mot hele det litterære kretsløpet i Norge, der samtlige i bokbransjen får så hatten passer, og der pretensiøse, vindrikkende og arrogante forfattere blir utlevert i et særdeles grelt lys. Men det er vanskelig å lese dette uten å tillegge Lykke sjøl både noen av erfaringene og noen av meningene hun skildrer, og i tillegg løsrive henne fra de hun så ivrig blottlegger. Denne leseren opplever at Lykke sjøl langt på vei er en del av det hun skriver om.

Tittelen er god, og var det som gjorde at jeg kjøpte boka, sammen med det at jeg leste og likte Full spredning for noen år tilbake. Men her fikk jeg ikke helt det jeg forventa. Jeg trodde rett og slett det skulle være mer brodd og mer humor i boka. Jeg opplever at dette er skildringer av en middelaldrende manns rotete og treige liv, der sjølmedlidenheten har nådd et absolutt høydepunkt (eller lavmål, avhengig av hvordan en tenker). Knut er ekstremt sjølopptatt og evner ikke å se lenger enn sin egen nesetipp. Men heldigvis, både for leseren og for Knut, kommer det ei aldri så lita utvikling mot slutten, slik at en sitter igjen med en følelse av at det er håp, også for Knut. 

Det er bare det at han er så himla uinteressant. Kanskje ville det vært annerledes om jeg ikke kjente til bokbransjen i det hele tatt, som om det var en eksotisk verden jeg endelig fikk et etterlengta innblikk i. Men sånn er det ikke i det hele tatt. Jeg kjenner bokbransjen godt fra flere sider, og opplever at mange typer utleveres her, uten at det egentlig er så fortjent. Mye er tatt på kornet, og det er fornøyelig, mens det i andre sammenhenger overdrives veldig, og da faller avsnittene og blir bitre og unødvendig negative. Jeg leser også inn en viss skadefryd, som jeg ikke liker. Jeg opplever at mye er litt snuskete og snikete, og sjøl om skildringene av Knut langt på vei er presise og troverdige, er helheten usannsynlig. 

Lykke lar Virkelighetsforfatteren få så ørene flagrer av Knut, på lik linje med at Knut også presses og får gjennomgå, på alle måter. Det formidles usentimentalt og direkte, av og til på grensa til flåsete. Og virkelighetslitteratur generelt problematiseres. Her er det ekstremt mye å ta tak i, som blant annet handler om hva som er etisk riktig å gjøre, litteraturens rolle og om litteraturen er så viktig at den kan settes over øvrig lovverk og fristilles fra alt annet. Er det greit å utlevere sine nærmeste i tekst? Er det greit å henge ut kollegaer under fullt navn? Og Lykke åpner så vidt for noen av disse spørsmåla og skraper i overflata, men hun går ikke ordentlig i dybden av problematikken. Det synes jeg er skuffende. Og paradokset er at også Lykke er en del av denne navlebeskuende virkelighetslitteraturen. Kanskje det er derfor det er vanskelig å kritisere?

Jeg liker at Lykke skriver satirer, og tenker at sjangeren er noe vi bør tåle helt greit. At handlinga denne gangen var tatt fra den litterære offentligheten bør vi også kunne håndtere. Men i dette tilfellet kunne Lykke med fordel gjort noen endringer, og enten gått ordentlig ned i dette med virkelighetslitteratur, eller latt Knut ta den helt ut med tanke på personlighet - som legen i Full spredning. For det blir fort enten kleint eller litt stillestående, og Knut er strengt tatt ganske kjedelig. Da er det mye med 459 sider, særlig når det heller ikke egentlig er så innmari morsomt. 

Hundemanuskripta

Bilete: Bokelskere

Då eg fekk melding om at eg var invitert til Fosseforedraget og utdelinga av Fosseprisen på Slottet, tenkte eg med ein gong at eg måtte lesa meir av Jon Fosse (f. 1959). Og etter litt att og fram tok eg ned ei lita bok frå bokhylla. Eg har hatt ho i fleire år, men aldri fått meg til å lesa ho. Før no.

Hundemanuskripta (mi utgåve er ei samleutgåve frå 2018) er eigentleg tre korte bøker eller forteljingar - Nei å nei, Du å du og Fy å fy. Dei utkom på Det norske Samlaget i 1995, 1996 og 1997. Somme seier at bøkene er for barn, kan hende grunna lengda eller innhaldet eller humoren, men på forlaget sine sider står det kort og godt "vaksen". Det er også slik eg har lese bøkene. For ein kort tekst trengjer ikkje å vere enkel, og ein tekst som er enkel å lesa trengjer ikke å vere enkel å forstå. Det er mykje av forfattarskapen til Jon Fosse gode døme på.

Som tittelen Hundemanuskripta seier, møter me hundar i desse bøkene. Hundane er hovudpersonane, og Fosse har gjeve dyra menneskelege eigenskapar, tanker, kjensler og ikkje minst språk - men ikkje for alt. Slik oppstår nokre underhaldande situasjonar. Det er tre ulike hundar me blir kjende med, og dei er fokaliseringsinstans i kvar si bok. Me som les, ser og opplever alt gjennom hunden me les om. Slik kjem me tett på hundane og røynslene deira. 

I den første boka møter me Websterr. Han bur med ei gammal dame, Oline, og han må innsjå at også han byrjar å verte gammal. Men det er så mykje han aldri har fått gjort! Han har jo alltid drøymt om å streife nede på kaia og springe i skogen og vere ein tøff og einsam hund som klarar seg sjølv. Om han attmed kan greie å redde ei lita hundemor, då ville alt verte bra, og han ville verte ein særs nøgd hund. Ein dag spring han berre, sjølv om ho Oline ropar og kjem etter. Han er raskare, han spring fort over vegen og vert borte for ho. I byrjinga rår eventyrlysta - det er spennande å sjå ein ny del av byen, han luktar nye luktar, ser nye folk og råkar på både trivelege og mindre trivelege hundar. Så kjem sulta snikande, gnagande, og alt handlar om å finne mat. Websterr treffer på to andre hundar, Andersson og Alise, som korkje gjer det lettare eller betre, og det endar med at Websterr spring heim att. Då er han ferdig med eventyra, og klar for å verte gammal med ho Oline. 

I den andre boka er det den gamle fjordahunden Olav me vert kjend med. Han har eit nokså godt liv, men han er einsam. Oppover mot fjellet bur det ein gammal kompis som han vil vitje, og ein dag gjer han det. På veg opp til kompisen, skogahunden Bård, får Olav sjå nokre framande hundedamer som er ute på tur. Det er ei med raut hår, og ei med svart hår. Og ho med svart hår er rett og slett den finaste hundedama han nokon gong har sett. Han må jo berre prate med ho! Men Bård er ikkje heilt einig. Bård vil gjerne framstille seg sjølv som den tøffaste og beste hunden, medan Olav må vere den dårlegare hunden i eitt og alt. Attmed narrar Bård hundedamene til å tru at han har mat, noko han ikkje har! Dinest stikk han av. Olav må ordne opp, best han kan, og det visar seg at den svarthåra hundedama, Erna, eigentleg likar han med. Ho med raudt hår går attende til byen, medan Erna blir att og flyttar inn i naustet med Olav. 

I den tredje boka er me til havs med skipshunden Haktor og skipper Moreld. Dei har det så fint som dei berre kan ha det, meiner Haktor. Men om bord er også ein laban ved namn Einar, som alltid er kjip og vrang med Haktor, og som helst ikkje vil ha han på frakteskuta Havsula i det heile. Så får Haktor vite at det skal kome ein ny hund om bord. Og han gler seg, han skal vise fram heile skuta, og dele dei gode plassane og maten og kosen. Men så kjem det ein hund som er verre enn Einar, og som kastar Haktor vekk frå dei gode plassane, som et all maten og som tar all kosen. Ho er ei diger tispe ved namn Loliletta. Det vert eit mareritt for Haktor, som ikkje kan tru at nokon kan vere så falske og vonde. Og på frakteskuta, der dei har hatt det så fint, vert det nå to mot to: Haktor og Moreld på den eine sida, og Loliletta og Einar på den andre. Men når Moreld ser at Haktor ikkje har det bra, og seier at dei får kvitte seg med Loliletta, vel Einar å ta ho heim til seg. Slik vert det ei løysing for Haktor. 

Eg vil ikkje seie at desse tre bøkene er store meisterverk. Men det Fosse gjer, som er bra, er at han nyttar hundane som bilete på menneske og relasjonane me har til kvarandre. Og kan hende er det lettare å reflektere kring store spørsmål når det ikkje er ein sjølv som er oppe til diskusjon, men ein annan. Som til dømes ein hund. Websterr vil ut, vere fri, noko som er ein heilt naturleg impuls for både menneskje og dyr. Og det er ein sunn impuls. Borna skal verte store, erobre hagen og gata og skogen rett ved, dei skal sykle til sentrum og ta bussen åleine - kjenne på fridom og meistring. Å drøyme, vere eventyrlysten og å utforske er heilt vesentlege eigenskapar. Samstundes er det alltid fint å kome heim att, til det trygge og gode me kjenner så vel.

Olav kjenner på einsemd, noko mange menneske også gjer. Men i staden for å sitje åleine i heimen sin, tar han tak i livet sitt. Han går seg ein tur, han går til ein venn. Kanskje dei kan vere litt i lag, som før i tida? Kanskje dei kan snakke saman om smått og stort, og vere saman framfor åleine? Det at Olav går ut denne dagen, gjer at han også møter ei bydame, som han aldri hadde rekna med å råke på. Og det at desse to møter kvarandre, endrar livet til begge to. Slik er det ofte for oss menneske med. Om vi berre sit heime, kan vi ikkje klage på at andre kjem vidare i livet. Men om vi tar nokre sjanser og blir med, er det mykje som kan hende. Og plutseleg møter me ein som gjer alt litt betre. Fosse syner oss at håpet er ei sterk drivkraft, at optimisme er naudsynt og at det aldri er for seint. Ein kan få eit godt liv, sjølv om det ikkje er det livet ein såg føre seg.

Haktor er den som må igjennom flest utfordringar i "heimen" sin, medan dei to andre følgjer formelen heime-borte-heime. Men sjølv om Haktor vert kua, hundsa og handsama dårleg, sjølv om han er redd, kald og svolten, er han aldri vond attende. Han vert passiv og trist. Men han har samstundes integritet, som er ein særs viktig verdi, særleg når ein vert utfordra, pressa og trua. Om berre fleire menneske hadde vore som Haktor! Han held ut - og vinn fram - for det vert betre, heilt utan at han måtte vere ein annan. Skrive på ein annan måte, kan ein seie at tekstane handlar om det skjønne (det lokkande, skjønne livet som ikkje er det ein trur, det visar seg at ein allereie har det skjønne), det sanne (kva gjer ein om andre berre vrir og vender og farer med løgn? Ein må halde fast ved det ein veit og kan og er) og det gode (å velje å vere god er ofte det viktigaste). 

Hundemanuskripta er lette å lese og lette å snakke om, og er fine utgangspunkt for samtale rundt ulike verdiar, prinsipp og levereglar.

Din Vilma, eller helst ikke

Bildekilde: Bokelskere

Av og til er det koselig med ei skikkelig julebok. Det tenkte i alle fall jeg i desember, med den fornøyelige romanen Tre menn til Vilma friskt i minne fra året før. Den var kanskje ikke så innmari julete, det var mer ei ramme, men den var morsom og søt, litt klissete og overdreven og ganske sentimental, men likevel såpass sjarmerende at det frista å lese mer om Vilma Veierød. Derfor fant jeg fram oppfølgeren Din Vilma fra 2022, og benka meg ned for nok en søt og sjarmerende leseropplevelse. 

Boka åpner der den forrige slutter: Vilma er på full fart inn i sitt første forhold. Hun er ei voksen dame på trettifem år, og nå er det duka for både holding av hender, klemming, kyssing og ligging - alt for første gang. Og det er selvfølgelig patologen Robert med tics som er den utvalgte, ikke den kjekke og gifte presten Ivar. Men Vilma klarer å kludre til det aller meste, både på egenhånd og i samspill med den klarsynte Rune Eilertsen, som viser seg å ikke være så himla klarsynt likevel. Underveis blir det både trist og dramatisk, forvirrende og kaotisk, men så går det bra til slutt.

Tempoet er greit i starten av romanen, og det utvikler seg raskt mellom Vilma og Robert. Noen scener er utrolig morsomme, mens andre er teite. Skrettings styrke er at hun skriver svært filmatisk. Det er med andre ord lett å se for seg det som skjer - med et par ekstreme unntak. Vilma er bokstavelig og misforstår en del uttrykk og situasjoner også i denne boka, mens Robert på sin side banner og ticser og holder deler av sitt liv hemmelig for Vilma. I starten er det komisk og litt sjarmerende, men så bikker det over til ville spekulasjoner, underlige konklusjoner, negative tanker, paniske oppheng i ekskjæresten i Lommedalen og etter hvert noe som kan minne om kraftig sjalusi og et usunt fokus på dette med ligging. Ikke for leseren, altså, men for Vilma. (Bare for å herme etter stil og tone i boka.) Og når slikt verken blir tatt tak i eller blir korrigert, blir det fort innmari feil. For Vilma blir det på alle måter innmari feil, og det er såpass overdrevent og usannsynlig at jeg ikke tror på det.

Forfatter Gudrun Skretting (f. 1971) velger å sende den sympatiske og rolige Robert ut på ei reise, slik at Vilma blir aleine igjen med usikkerheten sin. Og usikkerheten spinner i vei og blir til tunge tanker og sprø fantasier, og forkludres ytterligere av den ikke så synske Rune Eilertsen. Og herfra putrer og går det fullstendig på tomgang. Det er side opp og side ned om den umodne Vilma Veierød som surrer seg inn i den ene situasjonen verre enn den andre. Men til forskjell fra forrige bok, er det nå verken sjarmerende eller søtt, det er for mye, det er desperat og verst av alt: Det er uinteressant. For, igjen, jeg tror ikke på det. Jeg tror ikke på at ei voksen dame kan holde på sånn.

Nå tenker du kanskje at jeg jammen er en surfis, og at jeg mangler fantasi, for det kan godt være at noen er akkurat sånn som Vilma Veierød, rigid og sprø på samme tid, som gir seg ut for å drive med opinionsundersøkelser for å spørre ut folk om deres seksualvaner. Dessuten tilhører det sjangeren "lettbeint dameroman med løkkeskrift og hjerter på forsida" å ha hovedpersoner med noen slike overdrevne og stiliserte karaktertrekk som mer eller mindre eksploderer i klisjefylte situasjoner, som en ballong full av glitter. Og det skal jeg gi deg rett i. Men jeg kjenner ingen slike mennesker. Og når jeg ikke har noe særlig jeg kan identifisere meg med, eller noe som er viktig for meg som leser inn i en tekst, er det dessverre slik at jeg står i fare for å miste interessa. 

Og apropos klisjeer - teksten om Vilma er full av nettopp det. Vilma går i alle feller som tenkes kan, samt noen jeg ikke hadde tenkt på. Reaksjonsmønster og tankevirksomhet er på samme nivå som en hormonell fjortis som nylig har fått sin første kjæreste. Likevel står omtrent to hundre sider av handlinga bom fast i samme spor, og handler bare om surr i Lommedalen og diverse utfordringer knytta til Rune Eilertsen og etter hvert også mammaen hans. Eilertsen introduseres på en svært morsom måte, men så faller alt sammen. Jeg lurer derfor på hvor redaktøren har vært? Språket er heller ikke særlig godt. I forrige bok opplevde jeg at det var friskt og morsomt, og det var herlig at Vilma så verden litt på skrå. Her er det forsøkt å beholde samme skråblikk, uten at det fungerer like smidig. I tillegg kjøres det på med diverse kommentarer til leseren i et nærmest ustanselig tempo, og Skretting har en fæl uvane med å kursivere de orda hun vil at leseren virkelig skal ta til seg, som om leseren er en dum gjøk. Riktignok gjorde hun det samme i forrige bok, men denne gangen er det bare slitsomt. 

Og verre blir det. For Vilma går over så mange grenser, både juridiske og etiske, etter hvert som boka endelig nærmer seg slutten, at jeg aldri kommer til å forstå hvordan Skretting har kommet fram til den endinga hun har valgt. Bortsett fra at det er forventa innafor sjangeren, sjølsagt. Det hele er skikkelig flaut, og jeg blei forferdelig oppgitt underveis. Blant annet tenker jeg på noen tamme skildringer av pinlige Skypesamtaler, fullstendig karakterbrudd (Robert), manglende evne til å tenke seg om (Vilma) og en usammenhengende og veldig lite spennende familiehistorie (Rune). Framfor gjenforening på en tjukkas hadde jeg nok heller gått for en politianmeldelse.  

Og, bare for å ha fått fram det også, har boka svært lite med jula å gjøre. Den kan med andre ord leses når som helst. Ikke at det er en trøst, eller gjør den noe bedre, for den er dessverre ganske dårlig åkke som. Jeg kommer derfor ikke til å gå til anskaffelse av bok nummer tre, og anbefaler samtidig at du også finner deg noe annet å lese på.

Ut av det blå

Bildekilde: Bokelskere

Ut av det blå (2019) er tittelen på en roman jeg leste i fjor. Den er skrevet av forfatter Kristin Valla (f. 1975), som debuterte med Muskat i 2000. Jeg fikk aldri lest Muskat, og har heller ikke lest noen av de andre bøkene hun har gitt ut, som hittil består av totalt tre romaner og tre sakprosautgivelser de siste tjuefem åra. Ikke veldig produktiv, altså, og da forsvinner hun dessverre litt fort fra radaren til mange, meg sjøl inkludert. Men nå har jeg altså lest Ut av det blå, som fikk gode kritikker da den kom, og som også blei nominert til Bokhandlerprisen. 

Jeg må innrømme det med en gang: Jeg kjøpte boka først og fremst fordi den hadde ei fin forside med litt uvant taktil struktur, og fordi den var på tilbud. Lenge tenkte jeg på å gi den bort som gave, rett og slett fordi jeg ikke fant noe ved baksideteksten som appellerte til meg som en potensiell leser sånn umiddelbart. Men så begynte jeg ved en tilfeldighet å lese, og det glei veldig fint i starten, og da var det lett å lese videre. 

I Ut av det blå møter vi Elin. Hun er 32 år og sånn sett voksen, men på mange måter er hun umoden og uferdig, og veldig, veldig usikker. For eksempel jobber hun med noe hun egentlig ikke vil jobbe med, og hun lever et liv hun ikke er noe særlig interessert i. Hun har ei enorm distanse til fortida, til hjemstedet langt nord, til det arkitekttegna barndomshjemmet, til den såre og brått avslutta barndommen og egentlig også til seg sjøl. Det henger sammen med en traumatisk opplevelse sommeren 1985, da Elin var ti år. Det var sommeren da Elin ved en tilfeldighet mista både pappaen sin og brødrene sine. Og hadde det ikke vært for at hun nekta å ta på seg kjole, ville hun og mammaen også vært døde. 

Boka åpner med å fortelle fra 1985 før vi tas med til bokas nåtid, 2007. Nå er mora også død, og Elin har etter to år bestemt seg for å selge barndomshjemmet. Livet hennes er i Oslo, det er langt å reise til Mo for å ordne med småting, og egentlig vil hun ikke være der i det hele tatt. Det er ingenting som holder henne i Mo i Rana. Bortsett fra minnene. Og Ola.

Ola var egentlig en kompis av brødrene til Elin. Men Ola har alltid vært så fin, så Elin har alltid hengt rundt han. Har liksom ikke klart å la være. Skulle være nærmest, sitte ved siden av, inntil. Etter at brødrene Vegard og Thomas dør, fortsetter relasjonen mellom Elin og Ola. Den er barnlig og uskyldig, han er snill med henne, og hun ser kanskje en slags bror i han. Og hun ser minner om brødrene. Og noe mer, noe hun ikke helt klarer å sette ord på. Han er ei hand i mørket når hun gråter av savn, og han har ro. 

Elin på 32 år ser helt klart Ola på en annen måte. Hjemstedet også. Og barndomshjemmet. Og familiehistoria. For det er noe som ikke helt gir mening, noe hun nærmest konstant går og gnager på. I ulykken, raset, som kosta brødrene og pappaen hennes livet, fant de bare to lik. Kroppen til pappaen hennes blei aldri funnet. Elin leiter etter svar på hjemstedet uten å vite helt hva hun leiter etter. Hun rydder effektivt ut av huset, kaster både dyre gjenstander, klær, leiker og bilder i en diger kontainer. Men farens kalenderbøker beholder hun. Der kan hun se at han stadig er på reise, ofte lenge, og i flere ulike land. Så stopper reisinga opp. Før ulykka. Var det noe som foregikk, noe Elin ikke visste om? Samtidig må hun forholde seg til Ola, og den hemmeligheten han bærer på. Og det skal vise seg at familien til Ola veit en del om fortida, de også. 

For å få svar, må Elin nøste, rundt i lokalsamfunnet, i egen fortid og egen identitet, hun må konfrontere egne minner og innse at de ikke alltid stemmer, hun tvinges til å håndtere sorgen etter både mora og faren og hun må gå i samtale med mennesker som ikke vil snakke, og som ikke kan snakke, fordi de har gått bort. Hun må akseptere at det er mye hun aldri vil få svar på. Men går det kanskje an å få noen svar, likevel? Elin på ti år var vrang og vanskelig, og redda sitt eget liv. Slik en tilfeldighet er vilt urettferdig, opplever hun. Men Elin på 32 år kan jammen være utholdende og insisterende, og kanskje på den måten redde sitt eget liv, nok en gang. For det er forskjell på å leve og å overleve.

Kombinert med en søken bakover, utvikler livet seg framover. Elin konfronteres med fortida og sin manglende evne til å ta valg. Hun utfordres på jobben og privat, og kan ikke lenger bare flyte med. Hun tvinges til å være aktiv, og er nødt til å bli kjent med seg sjøl for å finne ut av hvem hun er og hva hun vil. Det er kanskje litt seint å gjøre det når en er 32 år, men som jeg påpekte innledningsvis, er Elin nokså umoden. Og det gjenspeiles også i det at hun har ei vedvarende krise som hun ikke evner å ta tak i før hun er ganske voksen. Det skildres naturlig og tilsynelatende lett, noe som er godt gjort, og Valla, som er helt tilbaketrukket i teksten, dømmer ikke. 

Vi kommer veldig tett på Elin, som vi følger i førsteperson gjennom hele boka. Hun er en sympatisk, om enn litt tafatt hovedperson. Hun er ikke en person jeg nødvendigvis kjenner meg igjen i, men følelsen hennes, av å være aleine, uten retning og i sorg, kan jeg forstå. Og Valla skildrer Elins søken og nøsting stødig boka igjennom, og lar teksten utvikle seg til ei fin fortelling om identitet, tilhørighet og betydninga av ei familiehistorie. Det er i mange tilfeller helt nødvendig å finne fotfeste før en kan gå videre, og det får Valla godt fram. Men det blir en del repetisjoner underveis, og alt som handler om jobben hennes er bare et uinteressant sidespor, satt inn for å få på plass ei nødvendig geografisk forflytting. 

Familiehistoria som springer fram, er ei uvanlig og sår historie. Flere ganger tenkte jeg på at den var for usannsynlig, for det er den jo. Teksten kaster lys over en mørk periode når det kommer til blant annet sykdomshistorie, både her til lands og i verden, og viser fram hvordan enkeltskjebner og hele lokalsamfunn blei ramma. I tillegg skildrer Valla hvordan fortielse kan ødelegge, sjøl om det er gjort i aller beste mening. Men etter som tidene og lovene og moralen og menneskesynet endres, er det kanskje ikke alle hemmeligheter som bør være hemmelige lenger.

Ut av det blå er det jeg vil kalle en ganske ordinær, norsk roman. Den har sine gode sider, og er stort sett gjennomarbeida og solid. For min del skorter det litt på sannsynligheten, men jeg aksepterer det likevel fordi teksten har flyt, og stemninga som skrives fram er god å være i, sjøl om det går på tomgang her og der. Det som er verre, er at dialogene er ganske stive, særlig med tanke på Ola. Han framstår som en utrolig jordnær og fin fyr, som i en periode pendler fra Mo til Trondheim til Oslo og opp igjen, så jeg skjønner ikke hvorfor han skal snakke så oppstylta. Det blir bare kunstig og rart. 

Og når det kommer til språk og dialog har jeg flere innvendinger. Ut av det blå er en rolig tekst, og kan oppfattes som litt stille og monoton. Heldigvis er Valla god på struktur og oppbygging. Men tonen blir fort litt anonym, for alle personer virker å tenke og snakke helt likt, fra gamle folk i tilbakeblikk og minner, til små barn i nåtida. Slik er det jo absolutt ikke. Her kunne forfatteren enkelt ha brutt opp indre monolog gjennom å la personene snakke dialekt, eller ulike dialekter, i teksten. Det ville gitt mye mer farge og identitet, og vært verdifulle avbrekk fra det monotone. I tillegg har Valla valgt et konsekvent konservativt riksmål, som gjør at det blir stor avstand fra meg som leser til personene. For jeg tenker ikke at Ola, som er oppvokst på Mo i Rana og nå bor på gård, som er vant til svært hardt fysisk arbeid, "...gikk der og gledet seg til å bli far...".   

Underveis fikk jeg en assosiasjon til Full spredning av Nina Lykke (f. 1965) fra samme år, der også mye foregår i en leilighet. Men bortsett fra at begge hovedpersoner heter Elin og står i hver sin krise, er det ikke mange likheter. Lykke bruker humor, satire og brodd, og lar sin Elin gjøre opprør, protestere og ta plass. Valla er helt nedpå hele veien, og holder også Elin der. Hun kunne mer enn gjerne latt teksten glimte litt her og der, og latt sin Elin ikke være fullt så flink og korrekt. Likevel er det Ut av det blå jeg har tenkt mest på etter endt lesing - den har noe ved seg som jeg liker, og som har festa seg. Jeg håper derfor Valla kommer med flere romaner, slik at jeg kan få utforska dette noe litt mer.