Tre menn til Vilma

Bildekilde: Bokelskere

Har du hørt om Vilma Veierød? Du veit, den trettifem år gamle pianolæreren som forsøker å slutte med bananer fordi hun har lest at de er radioaktive? Hun som bor aleine i det store, gamle huset, som snakker om mikromort og av og til opplever at de bløtlagte chiafrøene renner ut i veska? Ja, den Vilma Veierød. Hun som er nokså snål, nokså søt og litt håpløs. Særlig rett før jul. Særlig i møte med menn. Og i denne romanen, Tre menn til Vilma (2020), møter hun faktisk tre av dem. Eller fire, avhengig av hvordan du teller.

Det hele begynner med en død mann på et fly. Den døde mannen har med seg en bratsj og mange brev, som alle er adressert til Vilma. Dessuten har han på seg en løsbart, men det skal seinere vise seg at det ikke er så rart som det virker som. Patologen Robert og presten Ivar er nødt til å åpne noen av brevene for å finne ut hvem Vilma er. I forhold til den døde mannen, altså. Og slik står de en dag litt før jul på døra til nettopp Vilma Veierød. Der skal de overbringe det overraskende dødsbudskapet, og det er sjølsagt den samme dagen som de fiskeegglignende chiafrøene tyter og gyter ut i veska og notene og utover golvet i gangen. Derfor kan de to mennene ikke komme inn, nei, de må foreta hele det seremonielle kondolanseritualet ute på trappa. Det avsluttes med at presten holder Vilmas hånd, lenge, så Vilma blir varm og nesten susete, og at patologen roper "pikk". Begge deler får Vilma til å tenke på både det ene og det andre.

På døra kommer også Amdi, gutten som så gjerne vil lære å spille piano. Vilma er for høflig til å jage han bort gjentatte ganger, så hun ender opp med å undervise han hjemme. Amdi har lyst på O'boy, men det har ikke Vilma, sjøl om det naturligvis er en fin ting å ha i hus når en får besøk av venner. Vilma lurer forresten fælt på dette med vennskap, og hvem hun egentlig er venner med. Om hun har noen i det hele tatt? Hun er jo så vant til å være aleine etter at grandtante Ruth døde. Kanskje noen av kollegaene på kulturskolen kan regnes som venner? Sølvi? Kanskje hun kan bli venn med presten? Eller noe mer...? Han er jo ganske kjekk og ligner litt på Jesus.

Plutselig har Vilma både melk og sjokoladepulver på plass neste gang gutten kommer. Sånn i tilfelle. Amdi har perfekt gehør og viser seg å være et lite vidunderbarn. Vilma spiller vanskeligere og vanskeligere stykker, og Amdi gjentar leikende lett, som om han aldri har gjort annet enn å spille. Det får Vilma til å tenke på sin egen spilling, og at hun kanskje også bør spille litt igjen, ikke bare fordi hun må, men fordi hun vil? Etterpå kryper gutten opp ved kjøkkenbenken og lager seg sjokolademelk. Når så patologen dukker opp, igjen, og kommer inn, er veien tydeligvis veldig kort fra guttens tanker om ulike juleforberedelser til å lage pepperkaker. Med han sjøl så klart. Og Robert. Og Vilma. Hjemme hos Vilma. Også Vilma som bare skulle ha ei rolig jul, da. Aleine, som hun pleier. Sånn går det når venner inviterer seg sjøl. Hvis det er venner de er, da?

Nei, i denne boka, som så mange andre bøker i lignende sjangre, er det svært lite som går etter planen. Og det er vel litt av poenget? For i Tre menn til Vilma er det nettopp de uventa hendelsene som får ting til å skje, som skaper friksjon og endring og som sender Vilma ut på sitt livs reise, der hun både besøker kirkekontoret og likhuset, og der hun ifører seg kåpe og rød leppestift og gjemmer seg i hagen til nokså fremmede folk. Hun ender også opp med å bake pepperkaker hjemme på kjøkkenet sjøl om det er fryktelig grisete, hun øver seg på å gå i begravelse og hun drar på middagsbesøk sammen med en patolog med verbal tourettes, og forsøker krampaktig å skjule de stygge ordene som støtt og stadig tyter ut, noe som er ganske ukomfortabelt, egentlig. Hun leser også en mengde brev, som avslører sannheter om henne sjøl, opphavet hennes og ikke minst grandtante Ruth. Grandtante Ruth tok jammen med seg litt av hvert i grava! Og da, når hun til og med vipper opp golvbord hjemme på loftet og finner både flybilletter og brev og skjønner at mye her i livet bare er tilfeldigheter, da er det jammen godt å ha en venn eller to, uansett om de drikker O'boy eller ikke.

Ja, sånn er det altså for Vilma Veierød i denne boka. Her møtes det kaotiske og rotete med behovet for ro og orden. Vilma opplever at livet tar et byks og at alt skjer på en gang, noe som gjør henne usikker på alt, hvem hun er, hvor hun er på vei og hvor hun havner. I romanen opplever vi verden gjennom et herlig skråblikk, et blikk som har sans for struktur og at alt er ved det vante, og som ikke nøler å si ifra om noe er galt, i alle fall av og til, de gangene hun ikke har misforstått. Det er bare det at Vilma er litt mye inne i sitt eget hode, og litt lite på utsida. På den måten blir det sprik, og Sølvi rister på hodet og forsvinner ut av rommet og rektor på kulturskolen må ringe og fortelle Vilma at hun ikke egentlig kan snakke sånn til elevene sine. Sånn sett er det bra at tre menn og en gutt trekker Vilma ut fra livet i hodet og holder henne i den virkelige verden, der det handler om julekonserter, baking, mulige ekteskapsbrudd og musikk, og ikke bare romfart, løsbarter, flaskepost og en leilighet i London.

Forfatter Gudrun Skretting (f. 1971) har skrevet ei morsom bok som helt tydelig hører hjemme innafor underholdningssegmentet. Hun har et godt språk, har sans for komikk og skildrer den gjenkjennelige hovedpersonen Vilma både med sårhet, varme, omtanke og masse humor. Vilma er såpass vanlig at vi alle kan kjenne ei som ligner, enten det er et familiemedlem, en venn eller en kollega, og hun er såpass rar at det blir gøy. For eksempel har hun dette opphenget med bananer og andre mikromort. Hun er også ganske konkret og bokstavelig, noe som får tankene til å gå i retning av autismespekteret, uten at det trenger å være noe der. 

På den andre sida er boka litt for melodramatisk og forutsigbar, uoriginal og stiv i brevdelene og det blir rimelig mye tårer og snørr mot slutten. Ikke på meg altså, men på Vilma. Det blir kanskje i overkant mye av alt i innspurten, men det fungerer jo, og dessuten oppfyller vel dramatikken de kravene som ligger i sjangeren - at det skal gå bra til slutt. Men det er ikke til å legge skjul på: Dette er en roman om privilegerte mennesker i en privilegert del av Norge. Til og med familiehemmelighetene som rulles opp er av det privilegerte slaget. Det er ikke noe galt med det, det er bare ei bok som i den store sammenhengen framstår som mindre viktig enn mange andre. Og det er den jo også.

Tre menn til Vilma blei skrevet, utgitt og markedsført som ei julebok, og den passer godt under den merkelappen. Boka er søt, svært sjarmerende og faktisk også litt original med tanke på utgangspunktet: Pianolærer Vilma er nemlig ikke ute etter å kjøpe de nyeste klærne, kjøre den kuleste bilen, ha den best betalte jobben, kapre den deiligste mannen, reise mest mulig eller drikke bobler med venninnene. Hun tror hun er fornøyd med eget liv fordi hun ikke veit bedre. Hun er ensom, og søker rolig, og kanskje uten å vite det sjøl, etter noen å være sammen med. Og det er her romanen er så fin, for det er da ganske så universelt og gjenkjennelig å ville høre til et sted og å ville høre til noen andre. Alt i alt ei fin julebok som kombinerer det lette og underholdende med det eksistensielle uten at det blir for tungt å lese mellom kjøping av gaver, pynting av trær og måking av snø. Så får det bare være at den blir litt fort glemt.