Svar på brev frå Helga

Bilete: Bokelskere

Eg likar å tru at eg, nett som hovudpersonen Bjarne i denne boka, ved slutten av livet vil ha tid og høve til å gjere opp ein type status med meg sjølve. Vedgå, erkjenne, mest skrifte. Me veit jo ikkje kva som hender etterpå. Kan hende det er lurt å skrifta, så ein kan byrje med blanke ark. Ein kan spørje seg: Kva har eg eigentleg gjort i dette livet? Kva val var lette å ta? Kven har eg elska? Og, kva gjekk gale? Kva sjansar let eg fare frå meg? Kva ville eg gjort opp att? Angrar eg? Eller kan eg døy med lett hjarta?

Å vedgå eit liv er lett når ein har nokon kring seg som kan seie: No må du hugse det som gjekk bra. Det som kjendest rett. Kva du lærte av feila. Kor det bar derifrå. Kva sjansar du tok. At kvart skår i hjarta gjorde noko bra med deg også. At du vart sterk av kampane, at du lærte av sorga, at du var heldig som fekk kjenna på kjærleik. Og: Låtten. Alle dei gongane då me lo og lo. Den rare mannen på toget med nylonstrømpebukse. Den gongen du kolliderte med døra med hovudet fyrst. Den eine vonde kaka, spagettien i vasken, verdas beste gåve. Ho som tråkka ned frå trampolina og spratt opp att, like blid. Dei løynde vitsane. Menneske du har møtt. Då, då er det lett å vera takksam og audmjuk.

Men når du er åleine? Så veldig, veldig åleine? 

Då er det mest som om ein har stein rundt hjarta. Som om augene er tunge og ikkje vil lyfte seg mot den blå himmelkvelven. Som om kroppen ikkje vil gå ut meir. Og ein hugsar berre det som vert så inderleg feil. Ein hugsar det så tydeleg at ein kan sjå det for seg i hovudet. Ein sit fast der, i hovudet, i fortida, i det ein ikkje gjorde. Vegen ein ikkje tok. Valet ein ikkje våga å ta. Brevet ein ikkje skreiv eit svar på. 

Svar på brev frå Helga (Svar vid bréfi Helgu, på islandsk i 2010, på norsk i 2014) er eit slikt skrifte. Eit skrifte der den gamle sauebonden Bjarne endeleg, etter alt for mange år og alt for seint, svarar på brevet han ein gong fekk frå Helga, kvinna han verkeleg elska. Endeleg svarar han, på alt som er hendt, på alt som er gjort, tankar som er tenkt, moglegheitene som er tapte og kjensler som framleis brenn. Men som han no ikkje kan gjere noko med. Han sit att, åleine, med vissa om at livet kunne vore heilt annleis om han hadde tatt det eine valet. Det vonde ved livet, vedgår Bjarne mot slutten av boka, var ikkje dei kvasse oddane som såra og stakk ein, men snarare det mjuke kallet frå kjærleiken som ein ikkje ansa på. Å vera for sein til sitt eige liv -. Det er ei bør ein alltid må bera.

Svar på brev frå Helga er ei nydeleg lita perle av ei bok. Ho må verte lesen om att og om att av mange, mange menneske. Historia i seg sjølve er vond og trist, mest brutal i all si stille. Refleksjonane til Bjarne er fylte med anger og varme, og slutten er sår og sterk. Men boka gjev lesaren så mykje godt. Ho gjev von og smil og lått, trøyst og nærleik. Språket er heilt herleg, med mykje variasjon og spennande ord, det boblar og susar, er morosamt og kvikt og vert ein god kontrast til hendingane og sorga som ligg i teksta. Skildringane er så presise at eg er heilt med ute på garden på Island, eg kjenner lukta av sauane, eg høyrer traktorduren, eg ser henne, eg med. Og eg ser at ho går.

Eg trur at me alle har slike kva viss-augneblink, stunder me tenkjer attende på og undrar oss over kva som ville hendt om me ikkje sa det me sa, gjorde det me gjorde eller tok ein sjanse, sjølv om me ikkje veit kva som hender vidare. Forfattar Bergsveinn Birgisson (f. 1971) dyrkar dette i denne vesle boka, og får oss til å forstå kor viktige dei er, sjølv dei minste hendingar. Og korleis val ein ikkje tek også er val, og at det ein ikkje seier også er svar. Og kva med lagnaden, finst den? Tyder det då at me ikkje skal prøve lukka? Lagnad eller ikkje lagnad, nei, tenkjer eg. Eg trur vi berre må freiste meir, våge å leva, no, så me ikkje ender opp som Bjarne, åleine, sår og trist, fylt med lengt og sakn etter eit liv som ikkje vert levd. Og då han endeleg maktar å verte klar over korleis det er fatt, då han endeleg maktar å seie det høgt - det er så trist at ein ikkje kan la vere å gråta.

Nydeleg omsett av Johannes Gjerdåker (1936-2020).

Vårlesing

Det verken føles eller ser ut som vår her hos meg. Snøen ligger fortsatt høy på takene og langs veiene og foran huset er snøfonna så stor at ungene snart kan klatre opp på taket for egen maskin. Vinden er kald og sur, minusgradene er mange, dørene på bilen fryser igjen om nettene, hengelåsen til boden må jevnlig brytes opp og en nøkkel er allerede knekt, lokkene til søppelbøttene iser igjen og er av og til umulige å få opp, trappa er islagt og må gås over, ikke på, spettet er henta fram og brukes jevnlig, men det fryser på igjen hver natt, ungene snubler i issvullen ved nedløpet, bøtta med strøsand er snart tom, posten er bare en vassen masse i postkassa fordi det snør nedi og så videre. Det er kaldt og surt og fortsatt veldig vinter. Men! Himmelen er blå og sola skinner, sjøl om den ikke varmer noe særlig, og lufta er klar og frisk. Våren er, trass i få tegn enda, i anmarsj.

Alexander L. Kielland

Nå som jeg har fått unna en ganske lang lesekø, ligger Kielland atter en gang nokså høyt opp i bunken. Han er faktisk nummer fire! Og det er vel og bra, for da blir han kanskje lest om kort tid, med mindre ei anna ulest bok sniker i køen.

Jens Bjørneboe

Jeg har nylig henta fram igjen Jonas og ser fram til å lese den ferdig denne gangen. Men jeg merker at det er en type tekst det er utfordrende for meg å lese nå - den er knallgod og rørende og vond, men jeg har fokus et litt annet sted, og må derfor jobbe meg vei gjennom boka. Da tar det nødvendigvis lenger tid.

Per Olov Enquist

Nå som jeg har lest Fjellet med de tre grottene, er det kanskje på tide å vende nesa mot Et annet liv. Det er ei bok jeg lenge har hatt lyst til å lese.

Marita Fossum

Fossum må bare vente, her er det mange om beinet, og en kan bare lese ei og ei bok, sjøl om en kan holde på med flere samtidig. Og fordi jeg ennå ikke har kasta meg på lydbokbølgen, blir lesing også en ganske dominerende aktivitet når jeg holder på med den, og den er ugrei å kombinere med mye annet (men jeg holder fast på tannpusslesinga og leiter etter neste kveldsstellbok).

Tre riddersagaer

Også denne boka skal leses i vinter! Nå har jeg drassa den med meg rundt lenge nok, så når jeg er i mål med Jonas, blir det denne. Det er i alle fall planen, men som en veit: Leseplaner brytes både støtt og stadig.

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar

Kringla Heimsins er ferdiglest og omtalt, og omtalen finner du her! Ypperlig kveldsstellbok. Også denne utgivelsen fra radarparet anbefales.

Ian McEwan

Barneloven ligger klar i ulestbunken og konkurrerer med Lykksalighet om hvem som blir neste bok ut, etter at det påbegynte er ferdiglest. Hipp som happ, på mange måter, for begge skal jo leses.

Bokhyllelesing 2017

Fjorårets leseutfordringer venter fortsatt, dessverre. Til runde ni er det Jonas, runde ti En herregårdssaga. Når jeg er i mål med begge, skal jeg juble!

Anne Brontë

Kvinnen på Wildfell Hall er halvlest, og for ei bok det er så langt! Jeg er forbausa over at alle de tre søstrene Brontë har slike særegne litterære grep, særlig komposisjonsmessig. Det er imponerende! Det må ha foregått litt av hvert på den heden de bodde på - tenk å være flue på veggen! Jeg koser meg med boka og forsøker å få den til å vare så lenge som mulig...

Roskva Koritzinsky

Jeg har ennå ikke sett verden er lest og omtalt svært kort i samleinnlegget du finner her. Jeg er overraska over nominasjonen til Nordisk Råds Litteraturpris, for å si det sånn.

Ingvild Holvik

Premien for alt, den andre utgivelsen fra Ingvild Holvik, er ei nydelig, nydelig bok, som virkelig anbefales. Hun skriver både presist og usentimentalt, men likevel varmt og rørende. Omtale finner du her.

Aina Villanger

Jeg har også fått skrevet om Baugeids bok, ei bok som i begynnelsen var litt vanskelig å få grep om, men som etter endt lesing var både spennende og interessant, annerledes og underholdende, med Villangers skråblikk på samtida. Anbefales!

Kristin Storrusten

Barsel er blitt en slags farsott blant nybakte mødre, og godt er det: Av og til må slike farsotter også være lyrikk, og ikke bare håpløse mobilspill og femti nyanser av jeg veit ikke hva. Mer lyrikk ut til folket! En kort omtale fins i samleinnlegget.

Johannes Gjerdåker

Glimesteinar frå islandsk visetradisjon var nok en av fjorårets fineste utgivelser, og da tenker jeg både på omslag og innhold. Jeg har virkelig kost meg med boka og håper den finner veien til mange, mange lesere.

Runa Fjellanger

På motorveiene falt ikke helt i smak hos meg, og hvorfor kan du lese om her.

Carl Frode Tiller

Fjorårets Tiller-roman, Begynnelser, er fortsatt ikke omtalt - jeg veit ikke helt hvordan jeg skal gripe den an. Men det kommer vel, det som det meste annet. Og om du lurer, så kan jeg avsløre at jo, den var god.

Tania Kjeldset

Novellesamlinga Halloween fra 2017 er snart ferdiglest, og deretter følger det sikkert en omtale. Men inntil videre holder jeg klokelig tett.

Bokhyllelesing 2018

De to første rundene av Bokhyllelesing 2018 er allerede gått av stabelen. Til første runde leste vi gule bøker, og jeg valgte meg tidligere nevnte Fjellanger. Til andre runde skulle vi finne fram gamle og/eller historiske bøker, og her koser jeg meg med Anne Brontës Kvinnen på Wildfell Hall, som jeg dessverre snart er ferdig med - tid og sider går fort når en koser seg! Til runde tre nå i mars skal vi plukke fram ei novellesamling, ei diktsamling eller et skuespill. Jeg har landa på Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood, og gleder meg til å lese! 

Ønsker dere riktig god vårlesing!

Fem kjappe

Ikke alle bøker trenger sin egen lange og utfyllende omtale. Noen titler fortjener bare noen ord, andre må ikke skrives i hjel, men håndteres lett, enkelte kan så lett ødelegges for andre med pjatt og prat, atter andre er det vanskelig å skrive om. Uansett er det av og til greit å holde seg i det korte formatet. Her kommer derfor fem raske omtaler av bøker som nylig er lest. 

Bildekilde: Bokelskere

Barsel av Kristin Storrusten (Tiden, 2017)

Diktsamlinga Barsel er brukslyrikk av god kvalitet, som taler direkte til særlig alle kvinnene som sitter i småbarnsfella og av og til kanskje jamrer seg litt over at livet så plutselig tok en så brå vending. Diktene er virkelig ikke sutrete, men gir rom for det melankolske også, i alt hverdagskaoset som følger med babyer og skriking, amminger og trilleturer. Storrusten (f. 1986) viser videre fram at det er høydepunkter i en slik del av livet også, som smil fra den lille, kos og stell og de dagene da alt går bra. Så får det bare være at kroppen slenger på halv tolv, at puppen dingler løst og at en ikke helt føler seg som seg sjøl. Det kommer, det kommer. Ei fin trøstegavebok til ei litt oppgitt barselkvinne.

Bildekilde: Bokelskere

Krigeren på fanget av Hege Woxen (Tiden, 2017)

Små dikt fra et lite liv på vestlandet. Der Storrusten er midt i familiegalskapen som midlertidig senker seg over heimen ved ankommelsen av en liten en, har Woxen (f. 1975) større barn, og kan derfor reflektere på en annen måte. Og stort sett er det også bare det det er i denne boka, små refleksjoner rundt barn og barndom, å vokse opp, å være forelder, at tida går. Mye handler helt konkret om hva de gjør, disse barna, som å lese, leike, være ute, bråke inne, men like fort kan det snu og være en mors betraktninger, eller ei kvinnes, eller en forfatters. Det gjør diktsamlinga sprikende og mye mindre ensarta enn Barsel, men samtidig kanskje også mer sann, da den speiler flere deler av et voksenliv. Et tankekors er hvordan en har tenkt at tittel og forside skal jobbe sammen her. For meg harmonerer kjole og kriger ikke særlig godt. Utgivelsen er ikke særprega verken i språk eller bilder, så den går nok fort i glemmeboka. Dessverre.

Bildekilde: Bokelskere

Glimesteinar frå islandsk visetradisjon ved Johannes Gjerdåker (Samlaget, 2017)

Johannes Gjerdåker (f. 1936) må være en av de lærdeste mennene vi har her til lands, til stor glede for alle som setter pris på godt oversetterarbeid! Her har han bryna seg på en islandske visetype kalt ferskeytla, en sjanger som har vært populær på sagaøya fra 1300-tallet og fram til i dag. Det gir oss litt av et spenn blant tekstene i boka! Gjerdåker har arbeida med gjendiktningene i mange år, og det bærer diktene også preg av. For her klinger det så godt i hver eneste strofe, orda er velvalgte og presise, krav til rytme og klang er ivaretatt, og i tillegg kommer det sterke budskapet:

Tyngste sorg og sælast gleda
sviv i tagnad kvar si lei;
dei eig ikkje ord å kveda,
einast tåra kved for dei. 

Visene er delt inn etter ulike temaer, som Kjærleik, Tunglynde og Etikk, og under hver eneste vise står navnet på opphavskvinna eller opphavsmannen. Og interessant nok er det mange kvinner med i utvalget, og de står for mange av de beste visene, skriver Gjerdåker i forordet. Ferskeytla består som regel av ei strofe på fire verselinjer, for hele poenget er at dette skal være et kort og konsist enkeltdikt. Men utvalget i boka viser at ofte er kan diktet være to eller tre strofer langt, så lenge det ikke går utover form og innhold. Slik står denne utgivelsen på mange måter i sterk kontrast til de to foregående. Utgivelsene fra Tiden er hverdagslig dikting, med et mye mer tilfeldig preg, dette er litteraturarv. Glimesteinar frå islandsk visetradisjon er ei vakker gavebok til alle som er glade i lyrikk eller det islandske, og er flott variasjon å bruke i for eksempel en tale. Det er ei bok jeg kommer til å vende tilbake til, mange, mange ganger. 

Bildekilde: Bokelskere

Jeg har ennå ikke sett verden av Roskva Koritzinsky (Aschehoug, 2017)

Så er det over til novellene med denne utgivelsen. Jeg har ennå ikke sett verden var ei bok jeg hadde store forventninger til, men som alltid når slikt skjer, er det også stor fallhøyde. Og slik blei det denne gangen. Jeg likte verken språket eller stilen, tonen eller stemningene, og opplevde derfor at boka ikke traff meg i det hele tatt. Innimellom var det naturligvis noen fine formuleringer, men de var alt for få til å bære helheten. Videre er novellene prega av veldig mye telling og veldig lite showing, for å bruke en annen variant av den mer berømte "show, don't tell". Og det blei ikke vellykka her. I tillegg reagerte jeg på at disse seks ulike novellene, som omhandler ulike mennesker, fortelles så likt. Det virker som om alle hovedpersonene tenker og føler likt, er i samme modus og bevissthetsstrøm, og det er ikke troverdig. Koritzinsky (f. 1989) er forøvrig en forfatter som har fått mye kritikerros, men det blir nok ikke mer av henne på meg. 

Bildekilde: Bokelskere

På motorveiene av Runa Fjellanger (Oktober, 2017)

Romanen På motorveiene var min gule bok i januar, og også årets første bok ut i Bokhyllelesing 2018. Men det var ingen god start, dessverre. Boka, som etter baksideteksten skulle være en "rastløs roadtrip" med kryssklippinger mellom før og nå, er en eneste lang og traurig transportetappe som ikke leder noe sted. Før og nå framstår ikke som noe nødvendig eller vesentlig, men et middel for å forhindre at ikke leseren også nesten forgår av kjedsomhet, fordi, som forfatteren skriver, de to ungjentene Anna og Ida kjører på støvete veier, de kommer til enda et motellrom, enda et dynelaken, enda et trangt bad, enda et landskapsbilde på veggen og så videre og så videre. Det skildres ikke spennende, og er ikke spennende. Den spenninga som er lagt inn, er av det erotiske og billige slaget. Den var for enkel, for tilgjengelig, for opplagt og alt for klam. Om jeg hadde vært interessert i å lese om jenter som har seg, hadde jeg valgt ei anna bok. Sjøl om Fjellanger (f. 1992) er debutant, forventer jeg noe bedre når kulissene er Europa, når hovedpersonene er unge og en som forfatter kan gjøre hva en vil og dikte inn hva som helst. Og jeg forventer at en i det minste kan markere for replikk og ikke skrive hele teksten med tjukk font.