mandag 30. juni 2014

Fagbokoppdatering

Det er drøye tre uker sia jeg blei ferdig med årets eksamener, og jeg hadde planlagt noen uker med intens lesing før barnehagen stengte. Men det gikk ikke helt som det skulle. Etter noen dagers hvile begynte jeg å jobbe med masteroppgava igjen, men på et litt annet nivå enn jeg hadde tenkt meg. I stedet for å fortsette kartleggingsarbeidet i det norrøne kildematerialet, noe som innebærer finlesing og tolkning av motiver i flere titalls sagaer, gikk jeg inn i et omfattende og nøyaktig disposisjonsarbeid, som forgreina seg i ytterligere spissing av en litt klumpete problemstilling, utbroderte underspørsmål og en skjematisk motivoversikt (i alle fall nesten). Det føltes i grunn veldig godt å rydde i tankene på denne måten, så nederlaget er ikke så stort likevel. Men det er klart, jeg hadde ikke tenkt å gjøre det dårligere på fagbokfronten enn i mai, hvor jeg leste ei fagbok, som ikke en gang er ei egen bok, det er mer en artikkel...

I juni har jeg vært gjennom følgende:
-

Ny rekord her altså, med hele null verk. Men til mitt forsvar så har jeg brukt mange ulike fagbøker, og de dukker nok opp her etter hvert, jeg er bare ikke ferdig med dem enda. Ett eksempel er den utrolig nyttige motiv-indeksen til Inger M. Boberg, som jeg antageligvis kommer til å benytte på flere stadier i løpet av høsten. Den er såpass omfattende at en aldri virkelig kan lære seg innholdet, bare ha kjennskap til det, og dessuten er det ikke et normalt verk som kan leses fra start til slutt - det er et leksikalsk verk. Jeg må også nevne alle fagbøkene jeg med de beste intensjoner har lånt på biblioteket, men som blir levert tilbake uten å registreres her. Jeg har naturligvis bladd i dem, lest i dem og kanskje henta ut et sitat eller tre, men har på ingen måte lest boka. Og derfor kommer ikke verket med i denne oversikta. Men fagbokstrikken kan og bør nok tøyes litt, slik at den også inkluderer Kvitebjørnen av Rasmus Løland. Det er virkelig ingen faktabok om isbjørner eller noe lignende, men det var en pensumtekst. Og alt som jeg leser i studiesammenheng, skal i teorien havne her.

Jeg tror ikke det faglige utbyttet blir så mye større for juli måned. Barnehagen er allerede sommerstengt, mannen skal snart ut i ferie om alt går som det skal og vi har både planer og prosjekter som bør (og skal) gjennomføres, i tillegg til at flere bursdager må planlegges, avvikles og/eller bivånes, hvilket betyr at jeg må til pers som kakebaker gjentatte ganger. Strengt tatt er det liten tid til masteroppgavearbeid! Likevel setter jeg opp noen titler som jeg håper å komme igjennom i løpet av de nærmeste ukene, om ikke annet så for min egen del. Det er greit å holde tankene i sving og ha en bitteliten masterprogresjon, sjøl om det er sommerferie.

Og da skal jeg etter planen lese noe av dette:
- Rolf Krakes saga
- Frillor och fruar av Audur Magnúsdóttir
- Soga om røykdølane
- Kropp og sjel i middelalderen av Anne Ågotnes (red.)
- The Nordic Dead-Child Tradition av Juha Pentikäinen
- Soga om Gisle Sursson

Men vi får se hva det blir til. Inntil da: Riktig god sommer!

lørdag 28. juni 2014

Mansfield Park

Bildekilde: Bokklubben
I juli i år er det akkurat 200 år sida romanen Mansfield Park av Jane Austen (1775-1817) blei utgitt for første gang. Og når den både er ulest og står klar i hylla, hva er vel da mer naturlig enn å hive seg rundt og lese boka i forbindelse med Lines lesesirkel? Det var i alle fall det som føltes naturlig for meg, sjøl om jeg kvia meg litt på grunn av bokas omfang. Med sine 477 sider er romanen nemlig en av Austens lengste, kun såvidt forbigått av Emma (utgitt i 1815 og fortsatt ulest her hos meg - den må definitivt leses neste år), og jeg var, helt ærlig, redd for at det skulle bli for mye av alt. Men slik usikkerhet skulle vise seg å være totalt unødvendig. Jeg glei rett inn i fortellinga allerede på første side, og der forblei jeg til siste side var ferdiglest.

Ved bokas begynnelse skildrer Austen hvordan tre søstre fra like kår i Huntingdon gifter seg på vidt forskjellige måter - og inn i tre ulike stender, med alt hva det medfører. Miss Maria Ward, som er svært pen, gjør et utrolig godt gifte i ung alder når hun klarer å dåre sir Thomas Bertram, eier av Mansfield Park i grevskapet Northampton, og attpåtil en baronett. Hun blir dermed lady Bertram, og tilbringer dagene på sofaen med mopsene. Hennes søstre spås lyse framtider, men slik blir det ikke. Den neste miss Ward i rekka, lady Bertrams eldre søster, som ikke er gitt et fornavn, må etter seks år se seg fornøyd med pastor Norris. Hun blir da mrs. Norris, og tilbringer dagene med å bestemme hva alle andre skal foreta seg, og spare så mye penger som hun overhodet kan. Den siste søstera, miss Frances Ward, gifter seg både mot familiens ønske og nedover sosialt. Hun velger seg en marineløytnant uten "dannelse, formue eller forbindelser", og "kunne knapt ha gjort et dårligere valg". Hun blir da mrs. Price, og hun jobber dag ut og dag inn med å oppdra alle ungene og stelle huset.

Og hvorfor er nettopp disse tre søstrene og deres ulike giftermål så viktige? Jo, fordi Jane Austen tar i Mansfield Park utgangspunkt i kontrastene mellom den rike og privilegerte Bertramfamilien på den ene sida og den fattige og barnerike Pricefamilien på den andre. Midt i mellom befinner mrs. Norris seg, som for det meste har hendene fulle med å mele sin egen kake med stor fortreffelighet. Og det er faktisk denne mrs. Norris, den barnløse mrs. Norris på prestegården ved Mansfield, som foreslår at de rike Bertramene kan hjelpe de fattige Pricene ved å ta til seg deres eldste datter, ei jente på omtrent ti år ved navn Fanny Price. Og det er denne Fanny Price som er bokas hovedperson.

Slik kommer altså Fanny Price fra det skitne Portsmouth til det eksklusive Mansfield Park. Hun oppfatter sin onkel sir Thomas Bertram som svært streng og skummel og tante lady Bertram som lat og uinteressert. Hennes andre tante, mrs. Norris, er kjeftende og krenkende og lar henne aldri glemme hvem hun er, hvor hun kommer fra og at hun aldri vil bli god nok i noen målestokk, i alle fall ikke i forhold til de eminente Bertrambarna på godset. Og Bertrambarna er det fire av. Den eldste er Tom, 17 år, arving til gods og gull. Han har allerede anlagt en ødsel livsstil til sin fars store fortvilelse. Nummer to i rekka er Edmund på 16 år, som er langt mer pliktoppfyllende enn sin eldre bror. To jenter er det også, Maria på 13 og Julia på 12, begge overlegne og sjølsentrerte. Der de to eldste ikke bryr seg stort om vesle Fanny Price, sjokkeres jentene av hvor lite nykommeren kan og veit. Og ikke har hun interesse for tegning eller musisering heller! Det er i det hele tatt ganske opprivende, noe mrs. Norris naturligvis også går god for. Fanny får et kaldt, lite loftsværelse å kalle sitt eget, og der gråter hun seg i søvn hver natt.

En dag gråter hun i loftstrappa også. Men fetter Edmund skjenner ikke, han setter seg ned og spør hva det er, og forstår at den lille jenta lider av hjemlengsel. Han hjelper henne å få tak i papir og penn slik at hun kan skrive hjem, og ser til at brevene blir sendt med posten. Med det har Fanny Price fått sin eneste venn og allierte på Mansfield Park, og brått kan hun takle det meste, også de evinnelige fornærmelsene fra mrs. Norris, strengheten til sir Thomas og den nedrige behandlinga hun får av de to kusinene. Hun blir en blanding av lady Bertrams selskapsdame og personlige tjener, og skriver brevene hennes, gjør klart broderiet, går ærender og så videre. Og mrs. Norris ser sjølsagt sitt snitt til å bruke Fanny ved hver eneste anledning, hun også, sjøl om Fanny har dårlig helse og bør dele tida si mellom hvile og mosjon. Fanny er så tilgjengelig, mild og lett at det er på grensa til det sjølutslettende.

Slik holder det fram i lange tider, helt til Fanny er omkring 18-19 år. Da må sir Thomas Bertram dra av sted til Antigua for å ordne opp i forretninger. Mr. Bertram er stort sett fraværende med sin frivole livsstil, og dermed er det Edmund, som skal bli prest, som er overlatt med ansvaret for Mansfield Park i samarbeid med den energiske mrs. Norris. På dette tidspunktet er det tre år sida pastor Norris har dødd og blitt erstatta av pastor Grant og kone, og da disse får besøk av de unge søsknene Crawford fra London, settes intrigene raskt i sving. Oppi det hele befinner også den litt enkle og veldig rike Mr. Rushworth seg, som allerede er forlova med den eldste miss Bertram, Maria, en avtale arrangert av mrs. Norris. Men Maria forelsker seg i Mr. Henry Crawford, og det gjør forresten Julia også. Miss Mary Crawford legger seg i begynnelsen etter Mr. Bertram, men da han må forlate godset til fordel for en veddeløpshest, finner hun ut at Edmund er en vel så god kandidat for giftermål, sjøl om han som andre bror vil få ganske mye mindre å rutte med per år. Hennes tilnærmelser liker Fanny svært dårlig. Så går det fra dårlig til verre: Mr. Bertram vender tilbake, og like etter han ankommer den teaterfrelste mr. Yates, som overbeviser de unge om å sette opp et usømmelig teaterstykke på godset, og som dessuten kaster seg inn i kampen om Julia. Kun Fanny holder stand, sier nei og er aleine om å ivareta det hun mener er onkelens krav til dem, hva som sømmer seg som huslige sysler og allment god oppførsel.

Men innen resten av gruppa noe brått innser hva de holder på med, er naturligvis både relasjoner og følelser vel etablert. Og det preger både resten av boka og samtlige personer som er skildra i verket i så stor grad at det på et punkt også går fra verre til verst, det blir til og med katastrofalt for enkelte. Uten at jeg skal avsløre vesentlige deler av handlinga her, kan jeg jo si at dette, som i alle Austen-bøker, også går godt til slutt (for de fleste). Men hovedhandlinga og avslutninga på romanen er på ingen måte hemmelig eller særlig spennende for en erfaren leser. Alle ledetrådene ligger der jo, både i og under teksten, det som er interessant er hvordan en kommer seg dit, hvilke erfaringer personene gjør seg, hva det koster dem, hvem de ender opp som, ikke hvem de ender opp med.

Det er altså den unge Fanny Price som er bokas hovedperson. Hun omtales konsekvent i tredjeperson, men Austen skildrer henne svært tett og går sjeldent inn i noen andre enn Fanny, noe som gjør at en etter hvert blir godt kjent med henne. For meg framstod hun som en kompleks og sann person. Vi sanser og ser nesten alt med og fra Fanny, noe som naturligvis preger leserens lojalitet. Men da Fanny er en pålitelig forteller og et sannferdig menneske, gjør det ikke stort. Det er dessuten tydelig at forfatteren ønsker at leserens lojalitet skal ligge nettopp der. Hun er på alle måter bokas protagonist, ei ekte heltinne, og gjennom henne innfris de antikke sjangerkrava til en komedie, sjøl om omstendighetene på mange måter er tragiske. Elegant!

Austen skriver i preteritum hele veien. Ved bokas begynnelse går hun tretti år tilbake i tid, til ca. 1780, og beveger seg gradvis framover mot sin egen tid og bokas nåtid. Men fordi hun har disse sporadiske tidshoppa og tar kortere og lengre nedslag der det passer henne, har få referanser til historiske fakta, men mye intertekstualitet, føles skildringene av Fannys tanker og handlinger til enhver tid ut som nåtidige. I historias hovedhandling er vi som lesere alltid med, i frokostrommet, på ball, i vogna, på spasertur. Vi tjuvlytter til alle samtaler og kjenner Fannys skuffelse når Edmund og miss Crawford forsvinner på Sotherton, hennes ubehag ved å ta i mot et gullkjede som er en gave til en annen, hennes fortvilelse når hun ikke blir trodd. Den eneste distansen som skapes, er i siste del av boka, når mye av kommunikasjonen av nødvendighet foregår i brevs form. Likevel vil jeg si at verket er imponerende godt komponert. Det er rett og slett bunnsolid - og jeg er rimelig sikker på at forfatteren hadde uttenkt store deler av handlinga forut for skrivinga. Et slikt enhetlig og stramt verk på nesten fem hundre sider kan jo ikke være uplanlagt! Men jeg kan jo egentlig ikke slå fast slikt med sikkerhet...  

Styrken til Mansfield Park ligger for min del mest i språket. Jane Austen må uten tvil ha vært en skarp iakttaker av menneskenaturen, for her får så godt som samtlige unngjelde i uhyre presise ordelag, med knappe, krasse skildringer som sier mer enn lange dialoger og med dialoger som karakteriserer bedre enn en inngående beskrivelse. Forfatteren er rett og slett helt fenomenal. Hun er til stede, men ikke dominerende (bare ett og annet sted dukker det opp et forfatterjeg), hun er den geniale skaperen av et univers der alt henger sammen uten at det blir platt og plumpt og gjennomsiktig, hun gir alle personene særtrekk og holder dem tydelig fra hverandre, men trekkene er ikke så skarpe at de blir mer typer enn mennesker. Hun gir alle personene sine både svake og sterke sider, kanskje bortsett fra den særegne mrs. Norris, som i mine øyne bare har svake (men de kommer sterkt fram og blir formulert som fordeler), og lady Bertram, som er en parodi i seg sjøl, dog ikke så eksplisitt som det er i Northanger Abbey. Men gjennom ei såpass lang bok med såpass mange situasjoner og mye meningsfull historie, blir det umulig å ikke føle noe for stedene og menneskene som skildres. Jeg føler meg også avsondra når Fanny ikke er på Mansfield, og det er enorm lettelse å komme tilbake.

Men det finnes visselig færre formuende menn i verden enn det finnes vakre kvinner som fortjener dem, skriver Jane Austen allerede på første side, og demonstrerer med det både språkføring, stil og satirisk holdning. I denne boka ironiserer hun med og over alt og alle, og hun har et fenomenalt vidd. Treffende replikker kommer susende fra mangt et hold, fylt med dobbeltbetydninger og samtidsreferanser. Og ingen situasjon er for klein til å skildres! Ett eksempel jeg vil huske lenge er hvordan miss Crawford i full uvitenhet, i Sothertons private kapell, henger ut hele prestestanden som gammeldagse og stygge og det som verre er - rett foran sin utkårede, Edmund, som om kort tid skal ordineres til prest. Å, hans bitende svar! Å, hennes forferdelse når hun innser sin egen tabbe! Men Austen velter seg ikke i noe. Edmund sier bare: "...det er for kort tid siden jeg var ferdig i Oxford, til at jeg har glemt hvordan andakter iblant kan være."

Og mye, mye mer kan sies om forfatteren, om håndverket og om hvor bra det er utført. Men det ville raskt blitt en vandring blant de samme superlativene. Derfor vil jeg gå over på tematikken i boka, for den er kanskje ikke så tydelig for en uinnvidd. Mange tenker at alt av Jane Austen er lik klissete og romantiske kjærlighetshistorier som får alle jenter til å grine, eller noe i den dur. Det er klart at kjærlighet også er en faktor i det hun skriver, men Austen gjør samtidig narr av alle som jakter åpenlyst etter en partner, og harselerer med all kutyme som er knytta til beiling. Det gjør Mansfield Park til en svært morsom roman. Men under det fornøyelige fins et djupere alvor, og her er det snarere etikk og moral som er de viktigste omdreiningspunktene, ikke ekteskap.

Jeg skreiv innledningsvis at Austen tar utgangspunkt i kontrastene mellom familiene Price og Bertram, og det gjør hun så absolutt. Men hun gjør mer enn det: Forfatteren demonstrerer at sjøl om en får en korrekt oppdragelse og god dannelse, sjøl om en er velstående og slipper å arbeide, så betyr ikke det at en er et godt og dydig menneske. Og sjøl om en kommer fra stusselige kår, har mangelfull oppdragelse og sviktende dannelse, er fattig og må arbeide, så betyr ikke det at en er mer lastefull enn de rike, eller at en er et skittent og syndig menneske. Austen åpner med andre ord opp for en viktig ordveksling om måtene en betrakter de ulike stendene på, om fordommer blant høy og lav om lav og høy, og om hva som egentlig er godt eller ondt, dygd eller synd. Og for å få fram dette, kontrasterer hun på alle måter hun kan, abstrakt og konkret, mellom menn og kvinner, mellom generasjonene, mellom ulike relasjoner og så videre. Gode seder følger som kjent ikke bare de rike, og i denne boka får vi mange eksempler på rikfolk med både skjeletter i skapet og svin på skogen, og med tvilsomme holdninger til tvilsomme handlinger.

Vil det da si at forfatteren er fordømmende? Egentlig ikke. Jeg opplever at hun forsøker å utvide folks syn på hverandre snarere enn innsnevre, samtidig som hun peker på det som er latterlig. Faktisk gir hun mange eksempler på hva trangsynthet kan føre til, og utifra det Austen skildrer, er det ingen sjelden sjukdom. Men det går heldigvis an å endre seg, noe flere av personene i boka også innser eller blir tvunget til. Konsekvenser er nemlig en lei reaksjon på (uønska) handlinger. Men Fanny er staere enn sin skaper i sin oppfattelse av folk. Det kan det være mange grunner til. Hun står hele tida klar til å yte for andre og blir vitne til de rareste hendelser. Dette diskuterer hun i sin tur med fetter Edmund, som er den eneste på Mansfield Park som ikke tror hun er dum (alle fattigfolk er som kjent både dumme og dorske). Gjennom observasjoner, diskusjoner og lesing blir Fanny godt kjent med seg sjøl og egne verdier - hun utdannes og dannes. Når hun så kommer til et punkt hvor hun blir pressa, står hun imot alt hun klarer. For de andre, disse rikfolka, kan ta i fra henne foreldrene og hjemstedet, broren William og hennes normale oppvekst, men de kan ikke ta hennes integritet. Her viser Fanny at hun er sta og svært modig, men også at hun kan være fordømmende. Dette brukes effektivt av Austen.

Mansfield Park er den mest kontroversielle utgivelsen fra Jane Austens hånd. Den blei oversett av kritikerne i sin tid, men elska av leserne. På seks måneder var førsteopplaget utsolgt, og boka blei Austens største suksess. I ettertid har boka blitt lest og kritisert fra mange ulike hold, flere er fascinert av personligheten til Fanny Price og den reisa hun gjør i romanen, som både er ei klassereise og ei dannelsesreise. Andre, som f.eks. Virginia Woolf (1882-1941), er mer opptatte av symbolikken i romanen, som er rik for den som gjør en liten innsats. For en mer alminnelig leser er det nok viktigere at avslutninga er tilfredsstillende, og det er den virkelig. Noen små stikk til dem som fortjener det, gjør at en sitter igjen med et smil om munnen.

Den norske utgava av Mansfield Park er fremragende oversatt av Merete Alfsen (f. 1950). Og sjøl om det er vemodig å lukke boka for foreløpig siste gang, er det ei lise å slippe unna den redselsfulle mrs. Norris.

onsdag 25. juni 2014

Bokhylletelling etter forlag

Nå er det sommer og det verste studiestresset har letta, i alle fall inntil videre, og det er tid for god gammeldags boknerding her i heimen. Jeg liker lister, jeg liker å ha en oversikt over hva jeg eier, hvor det kommer fra, til hvilken pris, når det blei innkjøpt, når det blei lest og så videre, og har flere ulike boktellinger i året, kun for min egen del. Sist gang var brodern engasjert, og han regna ut hvor mye jeg har brukt totalt på bøkene som står her på arbeidsrommet. Noe konkret tall vil jeg ikke ut med her, men jeg kan røpe at det fort glei over 100.000 kroner, og jeg har vært over gjennomsnittet flink til å handle på salg som fleråring bokhandelansatt. Hvis ordinærprisene blir lagt til grunn for regnestykket, kan tallet uten problem ganges med to. Hvis du synes det er mye, kan jeg som kontrast røpe at da han tok samme gjennomgang borte hos mamma, bikka det en halv million og vel så det, så jeg føler at jeg har litt å gå på, eventuelt noe å ta igjen.

Men bøkene skal jo leses også! Og det er virkelig ikke gjort i en håndvending. Noen ganger tar det flere år å kvinne seg opp til å komme i gang, og boka samler støv, blir blass i ryggen eller gulna i toppen, alt etter hvor og hvordan den står i forhold til sollyset. Andre ganger er boka så seig at en aldri blir ferdig og helst vil glemme hele greia. Noen bøker veit du er bomkjøp etter bare noen sider, mens andre får favorittstatus like fort. Og ofte, tror jeg, har dette også noe med forlaget å gjøre.

Nå som jeg har gått over hylla med sjøleide, leste romaner, har jeg fått en god oversikt over fordelinga etter forlag, og fått presisert hvilket forlag jeg tilsynelatende foretrekker. Og det passer ganske godt overens med hva jeg hadde trodd forut for gjennomgangen og hvilket forlag jeg opplever at jeg i stor grad identifiserer meg med. Sånn sett er det ingen overraskelser for dere som har lest tidligere innlegg med lignende gjennomganger heller. Jeg er og blir ei Aschehoug-jente! Og det begynte faktisk da jeg var 12 år og hadde lyst til å samle og lese alle God bok-bøkene som fantes. Men nok om det, og over til statistikken. Mine 225 leste romaner i hylla til høyre for skrivebordet fordeler seg slik (her har jeg ikke delt opp og telt med alle titlene som er inkludert i flerbindsverk eller samleutgaver - det teller som en):

64 titler: H. Aschehoug & Co.
49 titler: Gyldendal Norsk Forlag
25 titler: Det Norske Samlaget
17 titler: Bokklubben
13 titler: Forlaget Oktober
12 titler: Pax Forlag
11 titler: Tiden Norsk Forlag
  9 titler: CappelenDamm
  4 titler: Vigmostad & Bjørke
  3 titler: Schibsted Forlag
  2 titler: Bazar
  2 titler: Bokvennen
  2 titler: Bonnier
  2 titler: J.M. Stenersens forlag
  2 titler: Kagge forlag
  1 tittel: Agora Publishing
  1 tittel: Arneberg forlag
  1 tittel: Baskerville forlag
  1 tittel: Ex Libris forlag
  1 tittel: Forlaget Press
  1 tittel: TCG
  1 tittel: Tussilago forlag
  1 tittel: Versal forlag

Dette er altså bare ei velfylt hylle hjemme hos meg. Det hele hadde nok sett ganske annerledes om jeg inkluderte faglitteraturen, barnebøkene eller de uleste bøkene. Men hvordan ser dine hyller ut? Har du et yndlingsforlag, er du lojal mot det, eller er det mer tilfeldig? Bryr du deg kanskje ikke om forlagene i det hele tatt, bare om bøkene? Jeg må innrømme at jeg ofte baserer meg på inntrykket av både forfatter, bok og forlag når jeg handler bøker, og at jeg er skeptisk til forlag jeg aldri har hørt om. Jeg er også skeptisk til bøker med glansa forsider og forfattere og/eller bøker som lanseres i en bestemt kategori, som for eksempel "krimdronning", "spenningsmesteren", "internasjonal bestselger", "et moderne eventyr", "sommerens humørspreder" og lignende. Dessuten styrer jeg unna alt som har ordet "ellevill" på baksida, da det ofte er svært langt fra sannheten. Likevel finner slikt veien hjem til meg også fra tid til annen, mot bedre vitende eller i gavers form. Men det er ikke ofte, og en tabbe gjentar seg sjelden, noe lista over viser. Jeg er med andre ord en fornøyd Aschehoug-tilhenger. Hva med deg?

mandag 23. juni 2014

Når boka treffer

Det har vært litt stille her på bloggen i det siste, men det er min store glede å innrømme at det verken er på grunn av sommel, stress, sjukdom, lav leselyst, skrivesperre eller noe anna negativt. Årsaken er rett og slett lesing, skikkelig uhemma, ivrig og konsentrert lystlesing, som stenger ute alt anna. Misforstå meg rett: Det er virkelig ikke uforstyrra lesing, for det er umulig i alle barnefamilier, og jeg jobber en del med masteroppgava på dagtid, men alt sånt, smått eller stort - sand på det nyvaska baderomsgolvet, hull i buksa, nabofest på fullt volum til langt etter klokka to på natta, småtten med våt pysj halv fire natta etter, smelta non-stop i stoffsofaen, ei ivrig nabokatte med løpetid sentrert rundt soveromsvinduet vårt, mygg, støyende og grisete barnebursdag (vi vaska mer etterpå enn før), svidde rundstykker, muggen ost i kjøleskapet, punktert sykkelhjul, bil på verksted og mye, mye mer - forsvinner i det øyeblikket jeg setter meg ned med boka og åpner opp på riktig side. På to linjer er jeg der, ikke her. Jeg hinter sjølsagt til Mansfield Park (1814) av Jane Austen (1775-1817).

Og det er vanskelig å forklare akkurat hva som skjer inni meg. Det er som om alt som fins, virrer og støyer oppi hjernen brått legger seg til å sove for natta, tar bussen hjem, reiser på ferie. Mens jeg leser er jeg kun bokas, jeg er i bokas verden, jeg er boka. Jeg tenker ikke på hva vi skal ha til middag eller at jeg må hente i barnehagen, at jeg egentlig klør veldig på leggen eller at jeg burde vaske steikepanna. De vante hjemmelydene kommer langveisfra og når ikke helt fram. Jeg veit hva det er, det knepper i postkassa, det tasler i gangen nede, det pludres på badet, men det kunne like gjerne vært seletøyet som strammes og festes, noen som lister seg fram og lytter til en samtale eller to fnisende damer som utveksler hemmeligheter om sine kavalerer på ballet. På én og samme tid er min verden og bokas verden separate og sammen; min lesning og mine assosiasjoner bringer min hverdag, 2014 og sommerværet inn i boka, og boka bringer Mansfield, tåkete vintre og 1814 til meg. Det er nesten så jeg ikke fins her og nå mens jeg leser, samtidig som det uten tvil er nå jeg virkelig eksisterer.

For lesinga er stimulerende og jeg må bruke hele meg underveis. Boka krever ikke bare at jeg må ha evnen til å følge med på personer, kronologi og handling, men også at jeg kan sanse det som skildres, abstrahere situasjonene og leve meg inn i følelsene. Uten det, altså uten evnene eller tida eller muligheten til å gjøre dette, blir boka en blass opplevelse. Det må med andre ord eksistere et minimum av kontaktpunkter mellom bok og leser, boka må være såpass åpen at leseren kan tre inn, og leseren må være såpass åpen at hun aksepterer bokas premisser. Og det sier seg sjøl: Når premissene aksepteres og leseren lett glir inn i handlinga, skapes mange kontaktpunkter og boka treffer.

Med det mener jeg ikke å si at Jane Austen er forfatteren av svært tilgjengelige verker som passer for "alle", for det er hun virkelig ikke. Det er nok av dem som mener hun er alt for omstendelig, uinteressant, uspennende, overdrevet, på grensa til anmasende damete og så formell at det blir kjedelig. Mange synes hun har for mange mennesker med alt for like navn i bøkene sine, og bruker så lang tid på å skille dem fra hverandre at de egentlig ikke får med seg handlinga. Atter andre skjønner ikke humoren og tar alt alvorlig, også Mrs. Norris. Eller så får en fnatt fordi alt sammen går så forskrekkelig sakte. I tillegg fins det verken drap eller død eller vold eller lignende å velte seg i, hvor ligger liksom spenninga da?

For meg ligger den flere steder. I språket, for eksempel, som er sirlig og stilig, subtilt og til tider svært underholdende - dobbeltbetydninger, vidd og ironi brukes hyppig. Austen karakteriserer uhyre presist gjennom de ulike personenes replikker, ett eksempel er igjen den beskjedne Mrs. Norris, som på alle måter er litt på sida av familien og normene. Hun skaper i sin tur adskillige spenninger mellom personene i boka, og hovedpersonen Fanny Price er en av dem som merker dette mest, mens den tafatte og daffe tante Bertram er under både søsteras og mannens hæl, uten at hun har det dårlig av den grunn. Vesentlig for bokas handling er også spenningene mellom de unge Bertram-søsknene fra Mansfield, Pricebarna og søsknene Crawford. Austen skildrer alt, og svinger innom både pinligheter, komikk, tragikk og tristesse. Til sist er det mange spenninger innad i personene, og da særlig i unge Fanny Price, som vi kommer nærmest. Hun trekkes mellom seg sjøl og egne følelser, familiens ønsker, allmenne hensyn, dyder, normer og plikt. Å si at det stormer i Fanny er en underdrivelse.

Det er langt mellom meg og min situasjon og Fanny Price og hennes situasjon. Jeg er ikke lenger 18 år, og jeg bor slettes ikke på et gods hos min meget velstående tante og onkel. Perioden med ivrig beiling i min retning er også over, er jeg redd. Jeg er det vi kaller satt, mens unge Fanny har hele framtida, hele verden, foran seg. Det er både skremmende og spennende og fint. Men en gang var jeg 18 år, jeg også. Og jeg husker det forferdelig godt (det er heller ikke lenge sia). Kanskje er det derfor jeg lever meg så inn i Fanny Price? Kanskje kjenner jeg igjen hennes sårbarhet og skjørhet mer enn jeg vil innrømme, kanskje setter jeg pris på hennes stahet og karakterstyrke fordi det også er trekk jeg sjøl har? Eller kanskje det ikke har noe med Fanny Price å gjøre i det hele tatt. Treffer boka så sterkt fordi alt er skildra presist, fortalt lidenskapelig, følt så oppriktig, levende? Eller ligger det heller ikke i boka, men i meg? Hvordan jeg fortløpende leser, tenker og tolker?

Det er vanskelig å vite helt sikkert. Lesing er en omfattende og komplisert prosess som inkluderer mange sentre i hjernen. Vi føler tyngden av boka i hendene og kjenner det glatte omslaget, den litt ru teksturen til papiret mot fingertuppene, vi hører lyden når vi blar om. Skildringer av mat kan skape vann i munnen, eller vi kan prøve oss fram med ukjente ord mens vi leser. Andre sanser kan også aktiveres, som luktesansen, når duftene i hagen skildres, eller hørselen, når alle venter på noe eller noen. Vi bruker synet og setter sammen tegn til ord med betydning, vi tolker denne betydninga og henger den på mentale knagger vi kjenner, og vi systematiserer og flytter om på disse knaggene etter hvert som vi leser. Vi lager nye knagger til de litterære personene vi møter på underveis, og vi leser mellom linjene for å tolke hva forfatteren forsøker å peke fram mot, for å leite fram en forfatterstemme i vrimmelen av inntrykk. Når vi når et kontaktpunkt, kan vi oppleve å sette opp lesetempoet fordi det er så spennende og vi bare komme videre, eller å gjøre akkurat det motsatte for å få med oss alle detaljene, kanskje til og med flere ganger. Vi tar pauser for å se for oss rommet, menneskene, klærne, interiøret, landskapet, for å høre vognhjula som ruller over grusen, kjenne lukta av våt høst og klar luft når sir Thomas komme feiende inn og tar oss tid til å stryke over det smale, kalde gullkjedet. Eller vi kan haste videre til neste replikk; hva svarer Fanny?

Lesing er en sanselig prosess som involverer hele mennesket som leser. Vi leser med oss sjøl, alt vi har vært og er, og når vi opplever at ei bok treffer, er det fordi vi også treffer noe av oss sjøl. Det er i grunn litt magisk, men de beste bøkene er gjerne akkurat det, magiske. Og det er vel derfor vi stadig er på jakt etter den neste, den neste gode boka, boka som treffer nettopp meg.

tirsdag 17. juni 2014

Biografi: Lars Hertervig

Bilete: Samlaget
Framside: Lars Hertervig
Tida er komen for den sjuande runda i biografilesesirkelen til Ingalill, og eg ligg som vanleg litt etter (dei andre blogga om sundagen, trur eg). Men denne gongen skuldast det ikkje ein ytre faktor, slik som stress, sjukdom eller intenst arbeid med eksamen eller studium, det er faktisk boka i seg sjølv som har synt seg å ta lengre tid enn eg trudde då eg byrja på ho. Under skal eg grunne kvifor opptil fleire gongar. Temaet hjå Ingalill denne gongen er det eg kallar fiksjonsbiografiar, altså bøker der forfattarar skriv om menneske som har levd ein gong, samstundes som dei freistar å leve seg inn i korleis han eller ho hadde det utover ålment kjende historiske fakta. Soleis vert grensene mellom røynda og fiksjonen noko uklåre, og resultatet vert korkje ein rein, tradisjonell biografi eller ein historisk roman, men noko midt i mellom. Og då tenkte eg at det passa å lese eit nådelaust, messande og suggererande prosaverk av Jon Fosse (f. 1959): Melancholia I frå 1995, som handlar om den norske landskapsmalaren Lars Hertervig (1830-1902).

Men Melancholia I er ei bok det tek tid å lese. Ho er så intens, på ekte Fosse-vis, med mange gjentakingar og repetisjonar, han kjem stadig attende til det same, men steg for steg leggjer han til nye, ørsmå element. Verda utvidast uhyre varleg. Tida står mest stille, så langsomt går det, og det er tankane som dominerer, ikkje gjeringane. På eit vis kan skrivestilen minne litt om den svenske meistaren Per Olov Enquist (f. 1934) og måten han forteljer på, men der Fosse køyrer på med det same og mest tappar orda for meining på veg mot å skape eit press og ei kjensle hjå lesaren, lar Enquist kvart einaste ord, og det kvite rommet i mellom dei, med nett meining. I Melancholia I er kommaene mange, det vert rytmisk, andande, og ei einaste setning kan lett fylle ei side eller to eller tre. Det gjer at det er umogleg for ein lesar å stoppe midt i, ein må lese til eit punktum, og når det først kjem, er det ofte satt slik at ein må lese vidare. Men stoppe må ein, om ikkje anna så for å ande sjølv. For forteljinga om Lars Hertervig pressar på så det somme tider vert vondt og stressande.

Den unge mannen Lars Hertervig, som i 1853 bur på hybel i Düsseldorf i Tyskland og går på Kunstakademiet same stad, har nokre problem som gjer det sosiale til ei utfordring. Den dagen vi kjem inn i handlinga, til dømes, ligg han på senga i den lilla fløyelsdressen sin og vil ikkje møte opp på skulen. I dag skal Hans Gude (1825-1903) kome. Og han skal sjå på bileta deira, hans bilete, og bileta til alle dei andre studentane, malarar som ikkje kan male. Men han, Lars Hertervig, frå Borgøya, frå Hattarvåg i Noreg, han kan male. Og Hans Gude kan male. Og Tidemann (1814-1876). Men ikkje dei andre, dei er malarar som ikkje kan male. Og no skal Hans Gude kome, og han kjem til å seie at biletet er dårleg, han kjem til å seie at han, malaren Lars Hertervig, ikkje kan verte kunstmalar. Han kan berre fare heim att til Stavanger og der kan han male hus og veggar. Slik held han på, Lars Hertervig. Han lullar seg heilt inn i tankane sine der han ligg, han vert heilt overtydd om kva som skal hende, kva han skal gjere, kven han er. Og slik held han mest på med alt.

Nokre gongar er ikkje tankane så dominerande, er ikkje redsla så sterk. Då kan han prate litt med folk. Men nokre gongar vert tankane levande, det vert for mykje av alt og alt han kan sjå er svarte og kvite klede som kjem mot han og som trekkjast frå han, og mot han på ny, om att og om att. Somme tider kjem dei svarte og kvite kleda heilt nær, dei vil presse seg inn i munnen hans, men det må ikkje hende. Mest alltid tenkjer Hertervig, og tankane hans hektar seg inn i kvarandre som moskene i eit strikkety, til dei er umoglege å skilje. Det sausast i hop, fortid, notid og framtid, familien heime, malarane som ikkje kan male, Hans Gude. Berre eitt element skiljer seg ut: Helene Winckelmann. Ho er den 15 år gamle dottera i huset der han leiger, og ho har slege ut det lange lyse håret for han, ho har sett på han, dei har halde rundt kvarandre, dei er kjærastar. Men så kjem onkelen til Helene Winckelmann og seier at han, Lars Hertervig, den norske malaren som ligg på senga og røykjer i den lilla fløyelsdressen sin, må flytte ut. Med ein gong.

Og eg kan ikkje seie at det er her og no det går utfor med Lars Hertervig. For han var jo allereie greitt utpå, annleis og rar, før han fikk melding om å flytte. Men no vert det verre. Han har ingen stad å vere, og alle må vere ein plass, seier han, og det er jo sant. Han vert mest desperat eller panisk inni seg, men handlar som i transe. Han ber med seg dei to koffertane sine til ølkjellaren Malkasten, der han aldri har vore før denne haustkvelden. Han vert plaga av dei andre malarane, malarar som ikkje kan male. Og han er heilt åleine. Men i hovudet høyrer han stemma til Helene Winckelmann. Han kan sjå ho med, ho er ei av mange synkvervingar, der ho står attmed vindauget og slår ut håret. Han kan sjå far sin også, og systera Elizabeth. Dei dukkar opp av ingenting, han har lange samtalar med dei, samstundes som andre verkelege menneske freistar å prate med han. Resultatet vert somme stunder tragikomisk av di han svarer i hytt og vær, men mest av alt er det berre trist.

Og det blir ikkje betre. Hausten 1853 skildrast som ille hjå Jon Fosse, men våren 1854 er Lars Hertervig så sjuk at han ber sin norske velgjerar, Hans Gabriel Buchholdt Sundt (1800-1881), om å få kome heim att. Då har han gått på Kunstakademiet i to år, før det på Den kongelige Tegne- og kunstskole i Christiania (1850-52). Svenneprøva tok han allereie i 1849, og han byrja i lære i så tidleg som i 1838, då han berre var åtte år. Det er ikkje utan grunn at Lars Hertervig vart kalla eit stort talent og at det var sagt han hadde ein særskilt gåve. Hans Gude sjølv, som hadde Hertervig som privatelev, uttala at han forventa mykje meir av Hertervig enn av alle andre. Vart presset for stort, vart det for mykje? Mykje kan tyde på nett det. Men eg trur ikkje at slike lidingar som Lars Hertervig hadde, til dømes hallusinasjonar, tvangstankar, ulike maniar og angst, berre dukkar opp ut av det blå. Mykje hugrørsle, skapartrong, høge forventningar til seg sjølv frå seg sjølv og mange andre, sjølvmedvit, genar, oppseding og liknande faktorar, verka saman og pressa Lars Hertervig ut av vår verd og inn i sin eigen. Då han seinare vart innlagt, var han vanskeleg å diagnostisere. Til slutt vart det melancholia - og der fann også Fosse tittelen sin.

Tematisk sett er Melancholia I overraskande lik den forrige romanen eg las, Kjærlighet ved første blikk av britiske Ian McEwan (f. 1948). Men der McEwan pragmatisk leggjer opp til ein forskars syn på det heile, der han freistar å forklare korfor og korleis dette hender, sett utanifrå, tek Fosse steget heilt inn i Hertervig. Han vert Hertervig, og det vert stundom ei klaustrofobisk leseroppleving for den kjenslevare. Når dei svarte og kvite kleda kjem, vil eg berre lese fort for å verte ferdig med det. Men eg kan ikkje. Jon Fosse insisterar på lågt lesetempo, slik at han skal kunne mane fram kleda for meg òg. Og sjølv om han skriv det same om att og om att, må eg stundom lese det om att og om att med, for å få rett rytme, rett kjensle. Og det er ille, eg må ha mellombels opphald. Difor har nett denne boka teke tid.

Boka, som i alt er på 276 sider, er delt i tre. Ein kan ikkje kalle det kapittel, akkurat, av di dei vantar "vanleg" kapittelstruktur med overgangar og spenningskurver og liknande. Dei tre delane kastar på kvar sin måte lys over malaren Hertervig og forfattarens prosjekt. Frå side 7 til 182 er vi i Düsseldorf i Tyskland, ein lang ettermiddag seinhaustes 1853. Her følgjer me Hertervig. Og han held fram i neste del, som er frå side 183 til 245 og utspelar seg på Gaustad asyl om morgonen, julaftan 1856. I siste del av boka mellom side 246 til 276, flyttast fokuset vekk frå Hertervig, og vi følgjer forfattaren Vidme på Åsane i Bergen ein kveld seinhaustes 1991.

For meg var denne inndelinga berre delvis vellukka. På side 245 var eg langt inne i livet til malar Hertervig og rekna med at forteljinga om han ville halde fram i del tre. Eg vart difor litt skuffa då ein heilt annan person dukka opp, ein person som ser det heile utafrå, ikkje innafrå som Hertervig. For hoppet er ikkje berre geografisk og i tid, ikkje berre i person og yrke, men også i synsvinkel og då sjølvsagt også i mentalitet, rytme, språk med meir. Eller bør vere. Dei to delane om Lars Hertervig forteljast i førsteperson. Det er eg-et Lars Hertervig, malaren Lars Hertervig, som pratar ustanseleg. Forfattaren Vidme (eller Jon Fosse, som eg likar å kalle han) skildrast i eit tett tredjepersonsperspektiv. Og då skulle ein tru det var store ulikskapar mellom Hertervigdelane og Vidmedelen. Men det er det ikkje. Både språkleg stil, ordtilfang og rytme er langt på veg det same, og det gjer at siste del misser litt av det boka elles har mykje av: truverdigheit. Det som binder dei saman, både delane i boka og dei faktiske menneska som skildrast, er eit utvatna blodsband og at dei båe er kjenslevare - dei dels har, dels søkjer, dels får, dels skapar eit lys, eit glimt, gjennom kunsta si. Eit lys, kanskje guddommeleg, dette noko, som gjer at dei held ut, at dei skapar, at dei lever. Det er reint magisk, noko ein som sjåar eller lesar kan ta del i ved å sjå bileta til Lars Hertervig og lese bøkene til Jon Fosse.

For dei som ynskjer å vite eller sjå meir, kan eg rå dykk om å oppsøkje denne sida, med ein kort biografi og mange nydelege bilete av Lars Hertervig, eller denne sida, med ein lengre biografi, men utan bilete. Ja, og sjølvsagt må dykk også lese Melancholia I.

søndag 15. juni 2014

Nobelprisen, 1911

I 1911 er det klart for nok en utdeling av Nobels litteraturpris. Verden har naturlig nok enda ikke tenkt på grusomhetene som skal innfinne seg om kun tre år, sjøl om opptakten til første verdenskrig har begynt og de politiske spenningene innad land, mellom land og mellom ulike verdensdeler er mange. Hvordan treffer årets litteraturpris i dette urolige klimaet? Blir det en forverring eller en forbedring av situasjonen? Er De Aderton helt upåvirka av politikken, som de bør være, eller tenker de strategisk? Og er politikken på sin side helt upåvirka av De Aderton? Det er vanskelig å si før vi med sikkerhet veit hvem som stikker av med den gjeve prisen. Det eneste jeg kan garantere, er at det er en av dem på lista under.

De nominerte i 1911 var:

5. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
2. Thomas Hardy (1840-1928), britisk forfatter
2. Pierre Loti/Louis Marie Julien Viaud (1850-1923), fransk forfatter
1. Ernst von der Recke (1848-1933), dansk forfatter
9. John Morley (1838-1923), britisk greve, politiker og historiker
1. Henry James (1843-1916), amerikansk forfatter
1. Albert de Mun (1841-1914), fransk politiker
5. Maurice Maeterlinck (1862-1949), belgisk forfatter
1. Gustav Fröding (1860-1911), svensk poet
1. Harald Höffding (1843-1931), dansk filosof
4. Anatole France/Jacques Thibault (1844-1924), fransk forfatter
2. Molly E. Seawell (1860-1916), amerikansk forfatter
7. Emil Frida/Jaroslav Vrchlicky (1853-1912), tsjekkisk forfatter
3. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
3. Salvador Rueda (1857-1933), spansk forfatter
3. Francesco d'Ovidio (1849-1925), italiensk filolog
1. George Bernard Shaw (1856-1960), irsk dramatiker og essayist
2. Marie von Ebner-Eschenbach (1830-1916), tysk forfatter
1. Peter Rosegger (1843-1918), østerriksk forfatter
1. Karl Schönherr (1867-1943), østerriksk forfatter
3. Martin Greif (1839-1911), tysk poet
1. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter
4. Georgios Souris (1852-1919), gresk forfatter
1. Rafael Altamira y Crevea (1866-1951), spansk historieprofessor
7. Antonio Fogazzaro (1842-1911), italiensk forfatter
2. Verner von Heidenstam (1859-1940), svensk forfatter

I 1911 var det 29 nominasjoner, fordelt på 26 unike kandidater. Med andre ord nokså likt som året før. Men naturligvis er det visse endringer fra år til år, både små og store. Ser du hvem som mangler? Det er ikke lett å legge merke til at fjorårets vinner ikke er med på lista denne gangen. Han var tross alt bare nominert én eneste gang! Dessuten var han én av tolv førstegangsnominerte. Denne gangen er det nede i ti. Vil en av dem ha like mye flaks som fjorårets vinner, eller blir det en listetraver denne gangen?

Kjønnsfordelinga er i beste fall nokså skral, i verste fall en bevisst ekskludering. Kun ei dame, svenske Selma Lagerlöf (1909), har mottatt prisen så langt, mot ni menn. Da hadde hun vært nominert til prisen hele seks ganger. Også i 1911 gjenspeiles dette, med kun to kvinner blant de 26 kandidatene. Og jeg kan avsløre at ingen av dem mottar prisen dette året heller. Som vi veit tar det svært lang tid før denne vinden snur, og noen vil kanskje spørre seg om den i det hele tatt har snudd, sjøl om det har blitt jevnere de siste åra. Når en trekker fra årets to kvinner, gjenstår 24 menn, hvorav hele fjorten av dem er over 60 år. Det er med andre ord fortsatt en høy snittalder på både kandidater og mottakere. For eksempel var fjorårets vinner Paul Heyse 80 år da han innkasserte prisen, og han trekker dermed opp snittalderen fra 64,9 år til 66,5.

Men hvem mottar prisen for 1911? Kanskje disse hinta kan hjelpe deg litt nærmere:
1. Prismottakeren er ikke blant de eldste, men han er heller ikke den yngste
2. Årets mottaker er ikke fra en av de mest dominerende nasjonene, faktisk er det første gangen dette europeiske landet får en Nobelprisvinner i litteratur
3. Han har vært nominert tidligere

Og med det kan vi i alle fall delvis besvare spørsmåla jeg reiste innledningsvis, og en viktig konklusjon her er at prisen ikke blir gitt som et forsøk på forsoning eller forebygging - for De Aderton vektes kun litterær kvalitet. Men hvem er den heldige i 1911? Legg igjen ditt svar i kommentarfeltet under.

For flere Nobel-innlegg, se her.

onsdag 11. juni 2014

Bokhyllelesing: Ian McEwan

Bildekilde: Gyldendal
En av mine favorittforfattere, som jeg nesten alltid er klar for å lese, er britiske Ian McEwan (f. 1948). Men likevel har bøkene hans hopa seg opp i hyllene - og til min store skam er de attpåtil aldeles uleste. Nå i mai, da jeg fant ut at hele tre av dem var på vent, måtte jeg bare ta tak. Dessuten fikk jeg en gylden mulighet: I den fjerde runden av Bjørgs lesesirkel denne uka, er temaet å lese forfattere som opprinnelig skriver på engelsk. Det burde være en smal sak for de fleste bokelskere, inkludert meg sjøl, som har flerfoldige hyllemeter med uleste titler. Og denne gangen har jeg altså valgt og lest Ian McEwan.

Boka det gjelder er en roman fra 1997 ved navn Enduring Love, norsk oversettelse samme år ved Knut Ofstad (f. 1957), med tittelen Kjærlighet ved første blikk. Tittelen kan få de fleste til å tro at dette er skikkelig klissete saker fra matbutikken, eventuelt en episk kjærlighetshistorie, men den er faktisk ingen av delene. Dette er en roman om hvor galt det kan gå når de to elskende som vanligvis utgjør et par faktisk ikke er et par, men hele tre personer. Og det er ikke bare kjærlige følelser involvert, for å si det forsiktig. Hovedpersonen er den middelaldrende populærvitenskapelige forfatteren Joe Rose, som forteller det hele til leseren i førsteperson. Hans fortelling er tett og detaljert, språklig presis, nokså subjektiv, men også reflektert og rasjonell, sympatisk og forsøksvis objektiv. Og sjøl om Joe skildres konsekvent i preteritum, unngår McEwan elegant den sedvanlige etterpåklokskapen som har det med å punktere enhver spenning, som ellers belemrer samtlige mindre talentfulle forfattere og deres verk. Eksempler på det er alle bøker der reaksjonen (årene mine fryser til is, jeg stivner, jeg rødmer, jeg ler, jeg stirrer, jeg tror ikke hva jeg hører eller lignende - forfatteren forbereder leseren på at noe viktig straks blir sagt) av en eller annen grunn kommer før handlinga som faktisk framkaller reaksjonen. Det at McEwan er så konsekvent og har stålkontroll på både form og innhold, i tillegg til det lett belærende og så smått underholdende språket, interessant tematikk og en uvanlig vanlig hovedperson, gjør dette til en nokså uforutsigbar roman.

Joe Rose er gift med Clarissa Mellon på sjuende året, og de har ingen barn. Hun har vært ute på ei lengre reise i forbindelse med et forskningsarbeid innafor litteratur, han skal hente henne på flyplassen og planen er å gjenforenes over en romantisk piknik i skogen. Han har kjøpt alt hun liker, kurven er klar, han er ute i god tid og Clarissa lander uten problemer. Kjøreturen går fint, skogturen likeså. Problemene dukker bokstavelig talt opp ut av det blå idet Joe skal åpne ei flaske vin. For bare noen hundre meter unna svever en diger varmluftsballong, på størrelse med et hus, og i tauene, under kurven, halvt slept og halvt båret over jordet, er det en mann.

Mannens rop påkaller ikke bare Joe og Clarissas oppmerksomhet. Også andre i området kommer settende, og totalt er det fem menn som løper mot ballongen. Så lander den, og mannen, som er vikla fast, kommer seg løs. Oppi kurven ligger det en forskremt guttunge på ti år. Men før han får kommet seg ut, tar et kraftig vindkast med seg ballongen igjen. De seks mennene griper fatt i hver sin tauende mens ballongen stiger. De må da kunne klare å holde den nede? Men det klarer de ikke. Vinden tiltar i styrke, ballongen fortsetter å stige. Og plutselig er det en av dem som slipper. Like etter slipper fire til, og ballongen, med gutten og den siste mannen, spretter flere titalls meter til værs. Og mens ballongen ledes mot høyspentledningene av vindkastene, blir menneskene på bakken vitne til at mannen i tauet slipper taket.

Slik starter romanen, og både Joe, Clarissa, de andre vitnene og leseren blir kasta ut i ubehagelige etiske problemstillinger. Er Joe og de andre mennene, direkte eller indirekte, ansvarlige for mannens død? Hvem slapp først? Av feighet eller redsel? Skulle de, burde de, måtte de, slippe? Kunne det hele vært unngått? Men for McEwan er ikke dette nok. Når Joe og Clarissa endelig legger seg til å sove etter en svært lang og begivenhetsrik dag, ringer telefonen. Klokka er rundt to på natta, og stemmen i den andre enden tilhører et av de andre vitnene til ballongulykka. Han sier: "Jeg ville bare du skulle vite at jeg forstår hvordan du føler det. Jeg føler det også. Jeg elsker deg." Og dagen etter oppdager Joe at han får uønska oppmerksomhet - han blir rett og slett spionert på. Først i skjul, deretter helt åpenlyst. Og gradvis strammer forfatteren grepet rundt Joe og Clarissa.

Kjærlighet ved første blikk er altså ingen romantisk tåreperse. Den er heller ingen ellevill satire over desperate mannfolk eller en erotisk klappjakt på neste erobring. Den er en godt komponert spenningsroman hvor spenninga stort sett ligger på et psykisk nivå, ikke et handlingsmessig. For mens McEwan beskriver hvordan leiligheten til Joe og Clarissa beleires, hvordan Joe invaderes, overvåkes, nedringes og nedskrives, skjer det samme med leseren. Graden av intensitet øker stadig, det er nesten så det blir trangere her i sofaen også, og en føler seg delvis som den utsatte Joe, delvis som en kikker, en som er vitne til, men ikke gjør noe med denne ubehagelige saken. For hva kan en egentlig gjøre? Ingenting, kommer Joe etter hvert fram til. Absolutt ingenting.

Det at Joe er så "uvanlig vanlig" er et smart grep fra forfatterens side. Det gjør at det er utrolig lett å identifisere seg med han og hans ordinære liv. Like fullt blir det lett å se at dette kan ramme de aller fleste, og at hva som helst kan utløse slike invasjoner fra andre med en litt trøblete psyke. Men McEwan spiller et dobbeltspill. For etter hvert som situasjonen blir verre for Joe og Clarissa, stiller han også spørsmålstegn ved Joes psyke. Hvem er det som innbiller seg hva? Hvem kan en stole på i dette? Skillelinjene mellom virkelighet og fantasi blir uklare, og grensene mellom interesse og besettelse viskes ut. I tillegg legger hele situasjonen et enormt press på forholdet mellom Joe og Clarissa, og mye gammelt grums kommer opp. Vil forholdet briste eller bære? Spenningene ligger på mange ulike nivåer boka igjennom, også på et åndelig plan.

Om en tar ett skritt tilbake og ser på Ian McEwans samla forfatterskap fra debuten i 1978 og framover, ser en at de uvanlig vanlige hovedpersonene som kommer ut for uvanlige hendelser er et fellestrekk. Unggutten Leonard i Den uskyldige (1990) er så alminnelig at det nesten blir litt latterlig. I Svarte hunder (1993) forteller den svært gjennomsnittlige Jeremy om hvorfor hans svigerforeldre gikk fra hverandre. Kan én enkelt hendelse endre alt? For Joe Rose er svaret ja, for alt begynte med ballongulykka. Eller hva med den litt kjedelige, halvgamle legen Henry Perowne i Lørdag (2005), som får svært ubehagelige og ubedte gjester? Hva skjer med enkeltmennesker og nære relasjoner når de settes under et ytre, ukontrollerbart press?

I Joe og Clarissas tilfelle skildres en ekstremvariant av dette presset, men like fullt er romanen full av advarsler også når det kommer til mindre dramatiske tilfeller enn Joes beundrer. For eksempel harselerer McEwan ganske grundig med new age-bevegelsen og dens mange avarter, og kritiserer en økt "privatisering" av Gud og Jesus, som er ytterst problematisk. Det britiske samfunnet og dets overvintra hippier får også noen velretta spark. Men forfatteren er aldri slem eller foraktfull. Det psykiatriske tilfellet som skildres, og medfølgende diagnose, behandles alvorlig. Jeg opplever at forfatteren ønsker å forstå og forklare hvordan og hvorfor slikt skjer, og at en djup og oppriktig interesse for den menneskelige psyke ligger bak. Prosjektet er sympatisk og solid, samtidig som boka både er velskrevet, interessant og tidvis nervepirrende.

Jeg kjøpte boka sammen med åtte andre titler på Norli i Oslo i juni 2010, og har med dette brukt nesten akkurat fire år på å komme igjennom hele haugen. Jeg skal innrømme at det er i overkant treigt, og at Ian McEwan har fått ligge litt for lenge. Men gode bøker tapes heldigvis ikke med tida - og den tematikken som McEwan problematiserer og diskuterer her, har dessverre kommet for å bli. Og uavhengig av eventuell aktualitet, er denne boka av ekte britisk kvalitet.

mandag 9. juni 2014

Favorittforfattere: Oppsummering

I forrige måned kom jeg i mål med min favorittforfattergjennomgang. Prosjektet har jeg holdt på med sia mars 2012, og det har altså tatt drøye to år totalt. Det inkluderer to surremåneder, hvor det ikke kom noen innlegg, samt to mer diskuterende samleinnlegg nå mot slutten, som egentlig ikke konkluderer med noe endelig. Det har vært både moro, interessant og spennende å holde på med gjennomgangen, sjøl om jeg ikke akkurat er forbausa over resultatet. Utfordringa har vært en form for logistikk, slik at alle de viktige forfatterne (forhåpentligvis) har blitt inkludert. Jeg har primært gått etter første bokstav i forfatterens fornavn, men sett meg nødt til å supplere med første bokstav i forfatterens etternavn ved behov. Jeg har også forsøkt å holde en viss kjønnsbalanse ved å velge en kvinnelig og en mannlig favoritt på hver bokstav. Innimellom har det vist seg vanskelig, eller umulig, men jeg håper resultatet ikke er så innmari skeivt. Geografisk spredning eller ulike nasjonaliteter har jeg ikke vært fokusert på i det hele tatt, og det vil kanskje synes temmelig godt i oppsummeringa under.

Her er altså en komplett oversikt, inkludert lenker til begrunnelsene. Nasjonaliteten angis i parentes. Mine favorittforfattere er som følger:

A: Amalie Skram (1846-1905, N) og Arne Garborg (1851-1924, N)
B: Brit Bildøen (f. 1962, N) og Bjarte Breiteig (f. 1974, N)
C: Charlotte Brontë (1816-1855, B) og Carl Frode Tiller (f. 1970, N)
D: Charles Dickens (1812-1870, B) og Marguerite Duras (1914-1996, F) 
E: Emily Brontë (1818-1848, B), og Ernest Hemingway (1899-1961, A)
F: Jon Fosse (f. 1959, N) og Marita Fossum (f. 1965, N)
G: Geoffrey Chaucer (1343-1400, B) og Gerd Brantenberg (f. 1941, N)
H: Henrik Ibsen (1828-1906, N) og Herbjørg Wassmo (f. 1942, N)
 I: Ian McEwan (f. 1948, B) og Irène Némirovsky (1903-1942, R/F)
J: Jane Austen (1775-1817, B) og Johan Falkberget (1879-1967, N)
K: Knut Hamsun (1859-1952, N) og Karen Blixen (1885-1962, DK)
L: Selma Lagerlöf (1858-1940, S) og Sigmund Løvåsen (f. 1977, N)
M: Margaret Atwood (f. 1939, C) og Merethe Lindstrøm (f. 1963, N)
N: Torborg Nedreaas (1906-1987, N) og Marta Norheim (f. 1955, N)
O: Oscar Wilde (1854-1900, I) og Olav Duun (1876-1939, N)
P: Per Olov Enquist (f. 1934, S) og Per Petterson (f. 1952, N)
Q: -
R: Ragnhild Jølsen (1875-1908, N)
S: John Steinbeck (1902-1968, A) og Kim Småge (f. 1945, N)
T: Tarjei Vesaas (1897-1970, N) og Tove Jansson (1914-2001, FI/S)
U: Sigrid Undset (1882-1949, N)
V: Virginia Woolf (1882-1941, B) og Vera Henriksen (f. 1927, N)
W: William Shakespeare (1564-1616, B)
X, Y, Z: -
Æ, Ø, Å: -

Da sju bokstaver var nokså umulige og tre bokstaver kun resulterte i én forfatter, står jeg nå igjen med totalt 41 favorittforfattere. 22 er kvinner og 19 er menn, hvorav hele 23 er norske, åtte er britiske, to er svenske og to er amerikanske, mens de resterende seks forfatterne er fordelt på tilsvarende seks nasjonaliteter: fransk, russisk, dansk, canadisk, irsk og finsk. Ikke størst spredning, men akseptabelt - jeg er jo norsk og både norsk språk og norsk kultur er viktig for meg. Det er fint at det avspeiles her også. 25 av forfatterne har levert sine siste manuskripter for lenge sida, mens 16 fortsatt lever i beste velgående, sjøl om flere av de eldre ikke er så produktive. Likevel har jeg svært mye å se fram til, for noen av disse er jeg såvidt blitt kjent med, mens andre har jeg fulgt i over et tiår. Likt for dem alle er uansett at de har skrevet bøker jeg ennå ikke har lest. Og det er vel noe av det beste som fins, å vente - å glede seg til - den neste favorittboka. Og med det fant jeg tema for neste gjennomgang her på bloggen. Følg med! 

lørdag 7. juni 2014

Kvitebjørnen

Bilete: Bokelskere
Det har allereie gått ei stund sidan eg las ut denne stutte boka, men inntil no har eg ikkje hatt høve til å skrive om ho. Slik er det støtt i desse eksamenstider - alt du vil gjere, må vente, og alt du eigentleg vil vente med, må gjerast. Og helst måtte det gjerast i går, noko det fort vert stress av. Men no er eg endeleg ferdig med båe eksamenar, no har eg tid til å lese og skrive kva eg vil, no har eg tid til å tenkje på noko anna enn barndomsperspektiv og kva som gjer ein ting til kulturarv; no kan eg vere meg att. Og eg byrjar med å skrive om Kvitebjørnen frå 1906 av Rasmus Løland (1861-1907) - ei av pensumbøkene frå i vår, men like fullt ei skjønnlitterær tekst eg kan trekkje fram her.

Den vesle barneromanen Kvitebjørnen er ifølgje mange Lølands beste. Det er ofte dei same som seier at Løland er ein av dei beste barnebokforfattarane som har vorte fostra i dette landet - ein av dei fremste frå barnelitteraturens gullalder (1890-1915). Og nett det kunne eg ha skrive noko om viss eg hadde samanlikningsgrunnlag frå same periode, noko eg ikkje har. Å samanlikne før og no er også vanskeleg, for det er heilt andre stilkrav og innhaldskrav til barnelitteraturen i dag. Om det er ei bra eller dårleg utvikling kan ein støtt krangle om, eg vil ikkje gjere det her og no. Til sist kan eg eigentleg ikkje skrive noko om kva som er Lølands beste bok heller - mest av di eg ikkje har lese noko av han før, men og fordi nett denne utgåva eg har lese, den einaste dei hadde på folkebiblioteket her eg bur, er ein sensurert (!) variant frå 1961. Tru det eller ikkje, men her manglar det opptil fleire kapittel!

Det eg då kan skrive om, er kva boka inneheld og korleis eg tolka ho. Sjølv om det var ein ovstutt, oppkappa utgåve eg las, som var særs stram i forma, var ho samstundes medvite og godt komponert. Det er to brødrepar frå same vestlandstunet som står i sentrum av hendingane, hovudpersonen Pål og vetlebroren Kolbein, og nabogutane Gunnar og Andres. Eg er ikkje heilt sikker på kor gamle dei er, men Pål går på skulen, kan lese og les for dei andre, som ikkje er så røynde lesarar. Av di hendingane er lagt attende meir enn hundre år frå vår tid, då skulen enno ikkje var den same i by og bygd, og med døme på kva gutane faktisk gjer og seier i boka, tenkjer eg at Pål og Gunnar er omkring 10-12 år, medan dei andre er litt yngre. Og det heile tek til den kalde hausta då ho bestemor vert sjuk og døyr.

Det er særs rørande å lese om korleis gutane er med den bleike, sjuke bestemora, kva dei tenkjer om ho, der ho ligg i senga heile dagen, korleis det er å sjå ho for aller siste gong og dinest vere med på førebuingane til likferds. Dei vaksne er annleis, dei har svarte klede og "tala liksom så lågt", gutane veit mest ikkje kva dei skal gjere av seg, det vert fort fullt i halsen. Når likfølgjet drar frå gardane for å fare til kyrkja, som er eit godt stykke unna, dei må tilmed ro, står gutane att oppi lia og berre stirar. Derfrå kan dei sjå følgjet bukte seg nedetter sjøen, dei høyrer den vene salmesongen og ser sola som blenkjer i snøen. Då dei vender seg heim att, er dei kalde av vinden, og svoltne, men dei går seint og stilt. "Det var så mangt dei måtte tenkja på i dag."

Med dette innleier Løland ei tett og varm forteljing om fire smågutar, som han på ein lett og liketil måte skriv fram mest frå deira perspektiv. Det er ungane som er viktige, det er deira røynsler og kjensler han skildrar, det er deira utfordringar som må meistrast. Dei vaksne er berre bak der ein plass, avsendarar av refsande ord og mottakarar av snøballar. Løland lèt røynd og fantasi gli i hop, han lar gutane sulle med treige misjonsblad (som dei gjennomskodar rimeleg raskt) og spanande eventyr, har lèt dei fundere over religiøse spørsmål og lokkast mot Svartetjørna, dei byggjer ein diger snøbjørn som dei kan vere inni alle saman, bryt isen oppi elva og finn på kva det måtte vere. Og når boka er slutt, vert det vår. Det er herlege barne- og barndomsskildringar som kan gjere eitkvart vakse menneske nostalgisk og full av lengt til denne frie, opne og magiske tida, då alt kunne hende.

Men er dette noko for ungar i dag, vil kanskje mange spørje om. Når ei bok opnar sterkt med at eit menneske døyr, vil ho med eitt verte litt skummel eller trugande i særs mange foreldreauge - vi ynskjer å verne ungane våre mot alt vondt, også sorg. Men boka er ikkje vond. Løland syner ungane at lengt og lått går i eitt, at det er greitt å sakne, vere trist, at livet, som alt anna, har ei ende. Samhaldet gutane i mellom vert berre sterkare av ei slik felles sorgoppleving, og dei nyttar eventyrverda og naturen som abstrakt og konkret plass for å takle kva som har hendt. Og dei får tilmed høve til å verne bestemoras minne.

Skildringane i boka er særs realistiske og lågmælte - så er også Løland eit døme på ei av si tids store heimstaddiktarar. Det er mykje kjensler i teksta, men dei er ikkje dominerande eller skildra i detalj. Mykje er halde attende slik at lesarane kan leve seg inn i kva som hender. Det same gjelder spenninga, som ikkje er av det ytre slaget. For ein vaksen lesar som likar både språk, stil og rytme, var dette ei fin bok å lese på ein stille maikveld. Yngre lesarar må nok jobbe litt meir med å kome inn i teksta, for her vert verken spenning, intriger eller humor kasta på deg. Men viss dei kjem seg gjennom første kapittel, viss dei lèt seg gripe - då er det berre å halde fram. Ei skildring frå "gamledagar" er kanskje nett det ein treng for å setje i gong fantasi og leik, med ord, fiksjon, eventyrelement og med kvarandre.

mandag 2. juni 2014

Sommerlesing

Det er endelig juni og sommer, hurra! Vel, egentlig kan jeg vel ikke slippe jubelen løs helt ennå, for jeg er ikke i mål med eksamenene mine. Men snart! Ikke det at jeg på noe vis kan gå rett ut i ferie. Jeg skal fortsette med masteroppgavearbeidet en måned til, så stenger barnehagen og jeg må være mamma på fulltid i mange uker. Da skal vi naturligvis feriere og gjøre hyggelige familieting, men noen husmorferie med alle mine favorittforfattere blir det ikke snakk om i år. Jeg får skvisje dem inn innimellom alle mulige andre gjøremål i steden.

Ragnhild Jølsen
Er som vanlig med på lista, og som vanlig har jeg et mål om å komme i gang med de to siste utgivelsene fra hennes hånd. Mye går når eksamenene er over, så en skal aldri si aldri!

Margaret Atwood
Atwood er fremdeles et planlagt samlesingsmål for meg og Birthe, men nå er romanen Flommens år atter utsatt, denne gangen til juli, for at vi begge skal ha godt med tid og muligheter til å konsentrere oss om boka. Jeg ser fram til å begynne lesinga! Før det håper jeg å lese noen dikt av den fenomenale canadiske dama, helst nå i juni.

Sturlason & Henriksen
Fortsatt Snorre og Vera, fortsatt et pågående lesemål. Regner med å holde på med disse to i noen måneder framover, supplert av andre sagaer, litteraturhistorie og historie. Ja, også vil jeg få med meg den historiske romanen Kongespeil av Vera Henriksen, helst allerede i sommer.

Cora Sandel
Den nydelige romanen Alberte og Jakob blei ferdiglest på tampen av forrige måned, mens innlegget kom i starten av mai. På et seinere tidspunkt vil jeg svært gjerne følge opp med del to og tre av trilogien om den følsomme, stolte og sjølstendige embetsstandsdatteren Alberte Selmer. Dessuten ga boka lesekryss, bloggkryss og 1001-kryss i ett! Lesinga inspirerte også til dette innlegget om ei kvinnelinje i norsk litteratur.

Oscar Wilde
I Bjørgs lesesirkel for månedsskiftet april-mai, skulle vi lese europeiske klassikere fra vår egen bokhylle. Jeg valgte meg Bildet av Dorian Gray for tredje gang, en roman som blir større og større for hver lesing. Og i tilfelle noen lurte, så var romanen aldeles vidunderlig denne gangen også! Dette er også ei 1001-bok, i tilfelle noen der ute samler på kryss.

Erich Maria Remarque
Maiboka i Lines lesesirkel var Intet nytt fra Vestfronten fra 1929 av den tyske forfatteren Erich Maria Remarque. Det er første gang jeg har lest noe av forfatteren, og det var både fantastisk og forferdelig å være med på hans opplevelser ved den tyske fronten under første verdenskrig. Anbefales ikke til sarte sjeler, men vil nok åpne noen dører for en del mindre leseglade mannfolk. Dette er enkel, men stor litteratur. Og den gir kryss.

Karen Blixen
Ett av flere lesemål for mai var Karen Blixen, men hun er jammen meg blitt forbigått i noe som minner om stillhet. Likevel henger hun med videre, ja, det kan jo hende jeg brått får litt ledig tid? Boka er kort, men fortellingene er store.

Rasmus Løland
En som derimot klarte å snike seg inn i lesekøen for mai måned, var Rasmus Løland. Mest fordi han var en del av pensum, litt fordi boka var kort. Men den som sniker i lesekøen må unngjelde, og nå står han i skrivekø, den sniken. Ingen kryss på meg enda, altså.

Ian McEwan
For juni har jeg mange lesemål, og ett av dem dikteres av lesesirkelen til Bjørg. For denne runden, som skal gjennomføres innen neste uke, skal vi leite i hyllene våre etter ei bok av en forfatter som opprinnelig skriver på engelsk. Burde ikke være for vanskelig for de fleste av oss. Og jeg trekker atter fram en av mine yndlinger, nemlig den stilige briten Ian McEwan, og er allerede godt i gang med Kjærlighet ved første blikk, som slettes ikke er en tradisjonell kjærlighetsroman. Han gir forresten også et 1001-kryss, når jeg tenker meg om.

Jon Fosse
Hos Ingalill skal vi i denne månedens biografirunde lese det jeg kaller fiksjonsbiografier, nemlig bøker der forfatterne lever seg inn i skjebnen til faktiske historiske personer og beveger seg fram og tilbake mellom fakta og fiksjon. Her er grensene for hva som kan leses svært vide, og for en gangs skyld slipper jeg å tøye dem. Jeg har mye nemlig flott å velge i på den fronten, og falt til slutt ned på Jon Fosses to bøker om den norske maleren Lars Hertervig. Gleder meg veldig!

Jane Austen
Også fra Lines lesesirkel fins et lesemål for denne måneden, nemlig Mansfield Park av Jane Austen. Jeg har aldri lest boka før, men har den naturligvis i hylla, og er som vanlig med på alt som er britisk. Ved nærmere ettersyn viser det seg at romanen er en tjukk sak på nesten fem hundre sider. Det betyr at jeg må få opp farta med alt dette andre for å få plass, og tid, til Austen. Gulrota får være at hun gir kryss, hun også.

Og før alt dette er lest, fordøyd og omtalt, vedder jeg på at vi skriver første juli og vel så det. Med andre ord: Det er bare å sette i gang. Riktig god lesemåned!