Bokhyllelesing: Ian McEwan

Bildekilde: Gyldendal

En av mine favorittforfattere, som jeg nesten alltid er klar for å lese, er britiske Ian McEwan (f. 1948). Men likevel har bøkene hans hopa seg opp i hyllene - og til min store skam er de attpåtil aldeles uleste. Nå i mai, da jeg fant ut at hele tre av dem var på vent, måtte jeg bare ta tak. Dessuten fikk jeg en gylden mulighet: I den fjerde runden av Bjørgs lesesirkel denne uka, er temaet å lese forfattere som opprinnelig skriver på engelsk. Det burde være en smal sak for de fleste bokelskere, inkludert meg sjøl, som har flerfoldige hyllemeter med uleste titler. Og denne gangen har jeg altså valgt og lest Ian McEwan.

Boka det gjelder er en roman fra 1997 ved navn Enduring Love, norsk oversettelse samme år ved Knut Ofstad (f. 1957), med tittelen Kjærlighet ved første blikk. Tittelen kan få de fleste til å tro at dette er skikkelig klissete saker fra matbutikken, eventuelt en episk kjærlighetshistorie, men den er faktisk ingen av delene. Dette er en roman om hvor galt det kan gå når de to elskende som vanligvis utgjør et par faktisk ikke er et par, men hele tre personer. Og det er ikke bare kjærlige følelser involvert, for å si det forsiktig. Hovedpersonen er den middelaldrende populærvitenskapelige forfatteren Joe Rose, som forteller det hele til leseren i førsteperson. Hans fortelling er tett og detaljert, språklig presis, nokså subjektiv, men også reflektert og rasjonell, sympatisk og forsøksvis objektiv. Og sjøl om Joe skildres konsekvent i preteritum, unngår McEwan elegant den sedvanlige etterpåklokskapen som har det med å punktere enhver spenning, som ellers belemrer samtlige mindre talentfulle forfattere og deres verk. Eksempler på det er alle bøker der reaksjonen (årene mine fryser til is, jeg stivner, jeg rødmer, jeg ler, jeg stirrer, jeg tror ikke hva jeg hører eller lignende - forfatteren forbereder leseren på at noe viktig straks blir sagt) av en eller annen grunn kommer før handlinga som faktisk framkaller reaksjonen. Det at McEwan er så konsekvent og har stålkontroll på både form og innhold, i tillegg til det lett belærende og så smått underholdende språket, interessant tematikk og en uvanlig vanlig hovedperson, gjør dette til en nokså uforutsigbar roman.

Joe Rose er gift med Clarissa Mellon på sjuende året, og de har ingen barn. Hun har vært ute på ei lengre reise i forbindelse med et forskningsarbeid innafor litteratur, han skal hente henne på flyplassen og planen er å gjenforenes over en romantisk piknik i skogen. Han har kjøpt alt hun liker, kurven er klar, han er ute i god tid og Clarissa lander uten problemer. Kjøreturen går fint, skogturen likeså. Problemene dukker bokstavelig talt opp ut av det blå idet Joe skal åpne ei flaske vin. For bare noen hundre meter unna svever en diger varmluftsballong, på størrelse med et hus, og i tauene, under kurven, halvt slept og halvt båret over jordet, er det en mann.

Mannens rop påkaller ikke bare Joe og Clarissas oppmerksomhet. Også andre i området kommer settende, og totalt er det fem menn som løper mot ballongen. Så lander den, og mannen, som er vikla fast, kommer seg løs. Oppi kurven ligger det en forskremt guttunge på ti år. Men før han får kommet seg ut, tar et kraftig vindkast med seg ballongen igjen. De seks mennene griper fatt i hver sin tauende mens ballongen stiger. De må da kunne klare å holde den nede? Men det klarer de ikke. Vinden tiltar i styrke, ballongen fortsetter å stige. Og plutselig er det en av dem som slipper. Like etter slipper fire til, og ballongen, med gutten og den siste mannen, spretter flere titalls meter til værs. Og mens ballongen ledes mot høyspentledningene av vindkastene, blir menneskene på bakken vitne til at mannen i tauet slipper taket.

Slik starter romanen, og både Joe, Clarissa, de andre vitnene og leseren blir kasta ut i ubehagelige etiske problemstillinger. Er Joe og de andre mennene, direkte eller indirekte, ansvarlige for mannens død? Hvem slapp først? Av feighet eller redsel? Skulle de, burde de, måtte de, slippe? Kunne det hele vært unngått? Men for McEwan er ikke dette nok. Når Joe og Clarissa endelig legger seg til å sove etter en svært lang og begivenhetsrik dag, ringer telefonen. Klokka er rundt to på natta, og stemmen i den andre enden tilhører et av de andre vitnene til ballongulykka. Han sier: "Jeg ville bare du skulle vite at jeg forstår hvordan du føler det. Jeg føler det også. Jeg elsker deg." Og dagen etter oppdager Joe at han får uønska oppmerksomhet - han blir rett og slett spionert på. Først i skjul, deretter helt åpenlyst. Og gradvis strammer forfatteren grepet rundt Joe og Clarissa.

Kjærlighet ved første blikk er altså ingen romantisk tåreperse. Den er heller ingen ellevill satire over desperate mannfolk eller en erotisk klappjakt på neste erobring. Den er en godt komponert spenningsroman hvor spenninga stort sett ligger på et psykisk nivå, ikke et handlingsmessig. For mens McEwan beskriver hvordan leiligheten til Joe og Clarissa beleires, hvordan Joe invaderes, overvåkes, nedringes og nedskrives, skjer det samme med leseren. Graden av intensitet øker stadig, det er nesten så det blir trangere her i sofaen også, og en føler seg delvis som den utsatte Joe, delvis som en kikker, en som er vitne til, men ikke gjør noe med denne ubehagelige saken. For hva kan en egentlig gjøre? Ingenting, kommer Joe etter hvert fram til. Absolutt ingenting.

Det at Joe er så "uvanlig vanlig" er et smart grep fra forfatterens side. Det gjør at det er utrolig lett å identifisere seg med han og hans ordinære liv. Like fullt blir det lett å se at dette kan ramme de aller fleste, og at hva som helst kan utløse slike invasjoner fra andre med en litt trøblete psyke. Men McEwan spiller et dobbeltspill. For etter hvert som situasjonen blir verre for Joe og Clarissa, stiller han også spørsmålstegn ved Joes psyke. Hvem er det som innbiller seg hva? Hvem kan en stole på i dette? Skillelinjene mellom virkelighet og fantasi blir uklare, og grensene mellom interesse og besettelse viskes ut. I tillegg legger hele situasjonen et enormt press på forholdet mellom Joe og Clarissa, og mye gammelt grums kommer opp. Vil forholdet briste eller bære? Spenningene ligger på mange ulike nivåer boka igjennom, også på et åndelig plan.

Om en tar ett skritt tilbake og ser på Ian McEwans samla forfatterskap fra debuten i 1978 og framover, ser en at de uvanlig vanlige hovedpersonene som kommer ut for uvanlige hendelser er et fellestrekk. Unggutten Leonard i Den uskyldige (1990) er så alminnelig at det nesten blir litt latterlig. I Svarte hunder (1993) forteller den svært gjennomsnittlige Jeremy om hvorfor hans svigerforeldre gikk fra hverandre. Kan én enkelt hendelse endre alt? For Joe Rose er svaret ja, for alt begynte med ballongulykka. Eller hva med den litt kjedelige, halvgamle legen Henry Perowne i Lørdag (2005), som får svært ubehagelige og ubedte gjester? Hva skjer med enkeltmennesker og nære relasjoner når de settes under et ytre, ukontrollerbart press?

I Joe og Clarissas tilfelle skildres en ekstremvariant av dette presset, men like fullt er romanen full av advarsler også når det kommer til mindre dramatiske tilfeller enn Joes beundrer. For eksempel harselerer McEwan ganske grundig med new age-bevegelsen og dens mange avarter, og kritiserer en økt "privatisering" av Gud og Jesus, som er ytterst problematisk. Det britiske samfunnet og dets overvintra hippier får også noen velretta spark. Men forfatteren er aldri slem eller foraktfull. Det psykiatriske tilfellet som skildres, og medfølgende diagnose, behandles alvorlig. Jeg opplever at forfatteren ønsker å forstå og forklare hvordan og hvorfor slikt skjer, og at en djup og oppriktig interesse for den menneskelige psyke ligger bak. Prosjektet er sympatisk og solid, samtidig som boka både er velskrevet, interessant og tidvis nervepirrende.

Jeg kjøpte boka sammen med åtte andre titler på Norli i Oslo i juni 2010, og har med dette brukt nesten akkurat fire år på å komme igjennom hele haugen. Jeg skal innrømme at det er i overkant treigt, og at Ian McEwan har fått ligge litt for lenge. Men gode bøker tapes heldigvis ikke med tida - og den tematikken som McEwan problematiserer og diskuterer her, har dessverre kommet for å bli. Og uavhengig av eventuell aktualitet, er denne boka av ekte britisk kvalitet.