Når boka treffer

Det har vært litt stille her på bloggen i det siste, men det er min store glede å innrømme at det verken er på grunn av sommel, stress, sjukdom, lav leselyst, skrivesperre eller noe anna negativt. Årsaken er rett og slett lesing, skikkelig uhemma, ivrig og konsentrert lystlesing, som stenger ute alt anna. Misforstå meg rett: Det er virkelig ikke uforstyrra lesing, for det er umulig i alle barnefamilier, og jeg jobber en del med masteroppgava på dagtid, men alt sånt, smått eller stort - sand på det nyvaska baderomsgolvet, hull i buksa, nabofest på fullt volum til langt etter klokka to på natta, småtten med våt pysj halv fire natta etter, smelta non-stop i stoffsofaen, ei ivrig nabokatte med løpetid sentrert rundt soveromsvinduet vårt, mygg, støyende og grisete barnebursdag (vi vaska mer etterpå enn før), svidde rundstykker, muggen ost i kjøleskapet, punktert sykkelhjul, bil på verksted og mye, mye mer - forsvinner i det øyeblikket jeg setter meg ned med boka og åpner opp på riktig side. På to linjer er jeg der, ikke her. Jeg hinter sjølsagt til Mansfield Park (1814) av Jane Austen (1775-1817).

Og det er vanskelig å forklare akkurat hva som skjer inni meg. Det er som om alt som fins, virrer og støyer oppi hjernen brått legger seg til å sove for natta, tar bussen hjem, reiser på ferie. Mens jeg leser er jeg kun bokas, jeg er i bokas verden, jeg er boka. Jeg tenker ikke på hva vi skal ha til middag eller at jeg må hente i barnehagen, at jeg egentlig klør veldig på leggen eller at jeg burde vaske steikepanna. De vante hjemmelydene kommer langveisfra og når ikke helt fram. Jeg veit hva det er, det knepper i postkassa, det tasler i gangen nede, det pludres på badet, men det kunne like gjerne vært seletøyet som strammes og festes, noen som lister seg fram og lytter til en samtale eller to fnisende damer som utveksler hemmeligheter om sine kavalerer på ballet. På én og samme tid er min verden og bokas verden separate og sammen; min lesning og mine assosiasjoner bringer min hverdag, 2014 og sommerværet inn i boka, og boka bringer Mansfield, tåkete vintre og 1814 til meg. Det er nesten så jeg ikke fins her og nå mens jeg leser, samtidig som det uten tvil er nå jeg virkelig eksisterer.

For lesinga er stimulerende og jeg må bruke hele meg underveis. Boka krever ikke bare at jeg må ha evnen til å følge med på personer, kronologi og handling, men også at jeg kan sanse det som skildres, abstrahere situasjonene og leve meg inn i følelsene. Uten det, altså uten evnene eller tida eller muligheten til å gjøre dette, blir boka en blass opplevelse. Det må med andre ord eksistere et minimum av kontaktpunkter mellom bok og leser, boka må være såpass åpen at leseren kan tre inn, og leseren må være såpass åpen at hun aksepterer bokas premisser. Og det sier seg sjøl: Når premissene aksepteres og leseren lett glir inn i handlinga, skapes mange kontaktpunkter og boka treffer.

Med det mener jeg ikke å si at Jane Austen er forfatteren av svært tilgjengelige verker som passer for "alle", for det er hun virkelig ikke. Det er nok av dem som mener hun er alt for omstendelig, uinteressant, uspennende, overdrevet, på grensa til anmasende damete og så formell at det blir kjedelig. Mange synes hun har for mange mennesker med alt for like navn i bøkene sine, og bruker så lang tid på å skille dem fra hverandre at de egentlig ikke får med seg handlinga. Atter andre skjønner ikke humoren og tar alt alvorlig, også Mrs. Norris. Eller så får en fnatt fordi alt sammen går så forskrekkelig sakte. I tillegg fins det verken drap eller død eller vold eller lignende å velte seg i, hvor ligger liksom spenninga da?

For meg ligger den flere steder. I språket, for eksempel, som er sirlig og stilig, subtilt og til tider svært underholdende - dobbeltbetydninger, vidd og ironi brukes hyppig. Austen karakteriserer uhyre presist gjennom de ulike personenes replikker, ett eksempel er igjen den beskjedne Mrs. Norris, som på alle måter er litt på sida av familien og normene. Hun skaper i sin tur adskillige spenninger mellom personene i boka, og hovedpersonen Fanny Price er en av dem som merker dette mest, mens den tafatte og daffe tante Bertram er under både søsteras og mannens hæl, uten at hun har det dårlig av den grunn. Vesentlig for bokas handling er også spenningene mellom de unge Bertram-søsknene fra Mansfield, Pricebarna og søsknene Crawford. Austen skildrer alt, og svinger innom både pinligheter, komikk, tragikk og tristesse. Til sist er det mange spenninger innad i personene, og da særlig i unge Fanny Price, som vi kommer nærmest. Hun trekkes mellom seg sjøl og egne følelser, familiens ønsker, allmenne hensyn, dyder, normer og plikt. Å si at det stormer i Fanny er en underdrivelse.

Det er langt mellom meg og min situasjon og Fanny Price og hennes situasjon. Jeg er ikke lenger 18 år, og jeg bor slettes ikke på et gods hos min meget velstående tante og onkel. Perioden med ivrig beiling i min retning er også over, er jeg redd. Jeg er det vi kaller satt, mens unge Fanny har hele framtida, hele verden, foran seg. Det er både skremmende og spennende og fint. Men en gang var jeg 18 år, jeg også. Og jeg husker det forferdelig godt (det er heller ikke så lenge sia). Kanskje er det derfor jeg lever meg så inn i Fanny Price? Kanskje kjenner jeg igjen hennes sårbarhet og skjørhet mer enn jeg vil innrømme, kanskje setter jeg pris på hennes stahet og karakterstyrke fordi det også er trekk jeg sjøl har? Eller kanskje det ikke har noe med Fanny Price å gjøre i det hele tatt. Treffer boka så sterkt fordi alt er skildra presist, fortalt lidenskapelig, følt så oppriktig, levende? Eller ligger det heller ikke i boka, men i meg? Hvordan jeg fortløpende leser, tenker og tolker?

Det er vanskelig å vite helt sikkert. Lesing er en omfattende og komplisert prosess som inkluderer mange sentre i hjernen. Vi føler tyngden av boka i hendene og kjenner det glatte omslaget, den litt ru teksturen til papiret mot fingertuppene, vi hører lyden når vi blar om. Skildringer av mat kan skape vann i munnen, eller vi kan prøve oss fram med ukjente ord mens vi leser. Andre sanser kan også aktiveres, som luktesansen, når duftene i hagen skildres, eller hørselen, når alle venter på noe eller noen. Vi bruker synet og setter sammen tegn til ord med betydning, vi tolker denne betydninga og henger den på mentale knagger vi kjenner, og vi systematiserer og flytter om på disse knaggene etter hvert som vi leser. Vi lager nye knagger til de litterære personene vi møter på underveis, og vi leser mellom linjene for å tolke hva forfatteren forsøker å peke fram mot, for å leite fram en forfatterstemme i vrimmelen av inntrykk. Når vi når et kontaktpunkt, kan vi oppleve å sette opp lesetempoet fordi det er så spennende og vi bare må komme videre, eller å gjøre akkurat det motsatte for å få med oss alle detaljene, kanskje til og med flere ganger. Vi tar pauser for å se for oss rommet, menneskene, klærne, interiøret, landskapet, for å høre vognhjula som ruller over grusen, kjenne lukta av våt høst og klar luft når sir Thomas komme feiende inn og tar oss tid til å stryke over det smale, kalde gullkjedet. Eller vi kan haste videre til neste replikk; hva svarer Fanny?

Lesing er en sanselig prosess som involverer hele mennesket som leser. Vi leser med oss sjøl, alt vi har vært og er, og når vi opplever at ei bok treffer, er det fordi vi også treffer noe av oss sjøl. Det er i grunn litt magisk, men de beste bøkene er gjerne akkurat det, magiske. Og det er vel derfor vi stadig er på jakt etter den neste, den neste gode boka, boka som treffer nettopp meg.