torsdag 31. mai 2018

Ti bøker alle andre enn meg har lest

Høsten 2011 la jeg ut et innlegg med tittelen Ti bøker alle andre enn meg har lest. Og det innlegget kom jeg plutselig over her om dagen, og jeg bestemte meg for å ta ei ny runde. Hvor mye har endra seg på nesten sju år? Er det slik at lesesmaken og lesevanene er de samme hele livet, er det ulike lesefaser eller er det kanskje kontinuerlig bevegelse? Eller sagt med andre ord: Er jeg fortsatt like sta og fordomsfull som jeg var for sju år sida? Eller har jeg endra praksis? Har jeg aversjoner mot bøker, forfattere eller hele sjangre? Føler jeg meg fortsatt like utafor når damene i nabolaget snakker om den nyeste kjærlighetsfortellinga de har lest? Må jeg melde pass på boka bak Netflix-suksessen? Har jeg fokusert på å lese meg opp på mannfolka? Og må jeg fortsatt riste på huet når noen spør om jeg har lest Knausgård? 

1. Napoli-kvartetten
Ja, disse bøkene har jeg faktisk ikke lest. Med vilje. For det er noe som stritter noe så intenst i mot når fjern og nær bortimot roper meg inn i ansiktet, helt uoppfordra: DISSE BØKENE MÅ DU LESE! Og deretter begynner de å fortelle om bøkene og personene og handlinga, og de verste av dem avslører gjerne saftige detaljer også, uten at jeg har sagt så mye som et pip. Men jeg skriver det nå: Jeg får ikke det minste lyst! Jeg vil ikke lese!

2. Faen ta Katherines papirbyskilpadder
Hva er greia med han derre amerikaneren John Green, egentlig? Jeg veit ikke, for jeg har ikke lest noe av han. Det jeg veit, er at alle venter på bøkene hans, at alle leser bøkene hans, at alle bøkene hans har rare titler og at alle bøkene hans blir filmatiserte. Men, kjære voksne damer på godt over førti år: Dette er vel faktisk ungdomslitteratur, er det ikke?

3. Husmorrekka Santa Montefiore, Lucinda Riley og Cecilia Samartin
Nei, nei og nei. Jeg orker ikke høre mer om disse damene og disse bøkene. Bare titlene gir meg mark - Gracies hemmelighet, Perlesøsteren, Drømmehjerte... Jeg har flere venninner som er så fullstendig oppslukt av disse romantiske, sødmefylte tårepersene at jeg må gå om jeg hører om ei eneste bok til. Åja, hun reiser, sier du. Til et nytt sted. Og finner et brev. Eller møter en gammel flamme. Eller skal oppklare morens hemmeligheter. Eller blablabla. Å, gikk det bra? Det var sjokkerende. Sikkert helt grei underholdning for dem som liker slikt, men kvalitetslitteratur er det ikke.

4. Krimkarene Jørn Lier Horst, Hans Olav Lahlum og Torkil Damhaug
I fare for å gjenta meg sjøl: Nei, nei og nei. Disse har jeg ikke lest. Og jeg har ikke så veldig lyst til å lese dem heller. Det er noe som byr meg i mot når mannfolk i førtiåra og vel så det mer enn gjerne poserer på omslaget til egne bøker. Og da snakker jeg ikke om sånne små passfoto i svart-hvitt som ofte er å se på innbretten, neida, jeg mener de bildene der en smører kvapsete haker, skeive tenner, monobryn, skjeggstubber og vortelignende klumper utover hele forsida og/eller baksida (stryk det som ikke passer) av boka. Hvorfor? Kan ikke boka få lov til å være bok, og mannen bare være et sted i kulissene? Men bortsett fra det er bøkene sikkert helt toppers, og da mener jeg samme topp som punkt tre.

5. Outlander
Jeg har hengt meg helt opp i ordet, ikke i bøkene. Det stopper liksom der. Outlander. Med norsk uttale høres det omtrent ut som når en utlending prøver å forklare at han er utlending - diftongene er litt på skrå og vokaluttalen danser nervøst etter før en ukorrekt endelse gir meg krona på verket. Jeg skjønner jo hva vedkommende vil si, akkurat som at jeg forstår hva forfatter Diana Gabaldon også vil fram til, men du verden, det er ikke en velfungerende norsk tittel. Men kanskje jeg er for streng nå? Bøkene er jo tross alt blitt tv-serie.

6. Jo og Jojo
Helt ulike, men med omtrent samme fornavn: Jo Nesbø og Jojo Moyes er ingen sikre vinnere her i gården. Den ene plager vettet av meg på alle e-poster fra nettbokhandlene i tre svært lange måneder før sin neste utgivelse, og den andre ligger alltid i meterhøye salgsstabler og forstyrrer utsikta i bokhandelen. Det blir rett og slett alt for mye - rein overeksponering i ulike kanaler - og det ødelegger leselysta fullstendig. De får nok ligge i ro ei god stund til. 

7. Av to søstre dro en av oss til bokhandleren i hundre og én dag
Det kunne kanskje vært tittelen på ei bok jeg faktisk ville lest! Men det er det jo ikke. Det er i steden omtrent alt av Åsne Seierstad. Jeg husker da hun slo igjennom med bokhandler-boka, og hun har siden den gang fortsatt å komme med bøker som jevnt over får gode anmeldelser, alle, eller nesten alle, skrevet halvdokumentarisk eller i det grumsete grenselandet mellom journalistikk og skjønnlitteratur. Jeg er skeptisk, men registrer at hun fortsatt er der ute. 

8. Pinglete superbitchkattekrigere
For de av oss som har en del med barne- og ungdomslitteratur å gjøre, er dette tre svært ulike serier en ikke kan komme utenom i lengden. Først har vi Pingla, tegneseriedagbokromaner av den blaute, humoristiske sorten, så har vi albinoen Anne Beas lange kamp mot mobbegjengen superbitchene og deretter den evigvarende og helt kaotiske fantasyserien om kattekrigerne. Foreløpig er det ingen av disse bøkene som kommer over dørstokken min, men jeg tolererer at de står i bibliotekhyllene og breier seg. 

9. Fri vilje eller arv og miljø
Ja, det er spørsmålet! Hva er fritt, hva er nedarva? Og hva er genetisk bestemt for lenge sida? Ikke for å lulle meg langt inn i en helt annen diskusjon, men det er faktisk interessante spørsmål. Men ikke så interessante at jeg ønsker å lese om dem i et format der det er uklart om det er skjønnlitteratur jeg leser, forstått som fri fiksjon, eller om det er sjølutlevering (uærlig eller ærlig), utlevering av andre (etisk problematisk) eller sjølbiografisk (ikke fiksjon). Slike uklare sjangergrenser syns jeg fort er ubehagelig, i alle fall der emnene er delikate. Så jeg tror jeg står over til søstrene Hjorth er ferdige med sitt og vel så det. 

10. Min kn(a)usende kamp
Det er faktisk en kamp å stå i mot! Og da mener jeg ikke bare de seks tjukke bøkene med tittelen Min kamp, men alt annet denne fyren har skrevet også. Etter mange år med han som forfatternes frontfigur i norsk presse, har jeg fortsatt bare et svært usympatisk inntrykk av fyren. Kanskje fordi jeg slutta å følge med for lenge sida. Kanskje fordi jeg bare ser positur og figur, skræving og svett sveis og ikke tar til meg budskapet, om det er noe der. Eller kanskje fordi jeg faktisk så Munch-utstillinga der Karl Ove av en eller annen totalt uforståelig grunn hadde plukka ut bilder. Og da omviseren, ei svært dyktig dame, fortalte hva Karl Ove så i de ulike bildene, blei det så flaut på hans vegne at jeg og flere i gruppa nesten gikk. Makan til spekulativ, gjennomsiktig og begredelig synsing! Og så totalt kunnskapsløs! Og så pinlig sjølutleverende! Men bildene er gode. 

Og slik blei det i denne omgangen! Om jeg har blitt verre eller bedre får vel bli opp til dere å bedømme, men jeg skal nå innrømme at jeg ser noen sammenhenger her. Men hvem veit, kanskje kan jeg overbevises til å prøve noe nytt? Kanskje ikke det er så dumt...? Eller kanskje har jeg det aldeles utmerket akkurat slik som jeg har det - jeg har nok å lese på om jeg ikke skal bry meg om disse også!

Om du vil kopiere utfordringa er det bare å sette i gang. Jeg gleder meg til å lese!

mandag 28. mai 2018

Frøken Jean Brodies beste alder

Bildekilde: Bokklubben
Fra en ny forfatter til en annen: I denne månedens runde av Bokhyllelesing 2018, med temaet adaptasjoner, valgte jeg meg Kazuo Ishiguro (f. 1954) og romanen Gå aldri fra meg (2005). Deretter gikk turen rett til Skottland og selveste Dame Muriel Sarah Spark (1918-2006), med romanen Frøken Jean Brodies beste alder (1961). Det blei en veldig kontrastfylt overgang!

Og en skulle kanskje tro at de ikke var så ulike, disse bøkene. For Ishiguros tar utgangspunkt i elever på en kostskole, hos Spark går de på Marcia Blaines pikeskole. Alle elevene er omtrent ti år gamle når vi kommer inn i den kronologiske fortellinga. Men allerede der stopper likhetene. For eksempel er Ishiguros roman lagt til slutten av 1990-tallet, mens Sparks er lagt til 1930-tallet. Videre er det naturligvis store forskjeller mellom britisk avsondra landsbygd og byen Edinburgh. Kathy H. forteller alt i førsteperson, mens det hos Spark foregår i tredjeperson. I begge romaner finner vi det retrospektive, og ordet er som regel lagt i ei kvinnes munn, der hun skuer bakover på livet sitt. Men fordi Spark forteller i tredjeperson, beveger hun seg mye friere og lettere enn Ishiguro både i tid og rom og mellom personer. Gå aldri fra meg er en dyster roman som utforsker etiske problemstillinger, Frøken Jean Brodies beste alder er ei mye mer humørfylt bok som tar sikte på å skildre enkeltmenneskers kompleksitet, eksemplifisert nettopp med frøken Jean Brodie.

Frøken Jean Brodie er lærerinne ved Marcia Blaines pikeskole. Og hun er ei nokså annerledes lærerinne. Såpass ulik resten av staben er hun, at flertallet knapt snakker med henne, og den kvinnelige rektoren, som er svært opptatt av dygder og sømmelighet, forsøker til stadighet å få henne sparka. For frøken Brodie er impulsiv og uortodoks, frihetselskende, ukrenkelig, rask i tanke og tale og tidvis ganske respektløs overfor autoriteter. Hun omgås noen av de mannlige lærerne ved skolen, og de svermer for henne. Men noe kvinnelig nettverk har hun ikke, og kanskje syns hun heller ikke det trengs. Hun har jo jentene sine!

Frøken Jean Brodie er ugift og stolt, sterk og sta, moderne og sjølstendig, spennende og kreativ. Hun reiser mye, er interessert i malerkunst, historie og politikk. Og hun er, mener hun sjøl, i sin beste alder. Akkurat når den beste alderen begynner og slutter er bittelitt uklart, men at hun er midt i den, er det ingen tvil om. Og av alle disse årsakene er hun midt i blinken for å utdanne unge jenter. Frøken Brodie er opptatt av å gi jentene, alle jentene sine, ikke bare de i klikken, en solid utdannelse. Men hun vil mer enn å lære dem verbbøying, matematikk, tegning og sang: Hun vil lære dem å tenke sjøl. Hun vil at de skal tørre å si ifra, ha egne meninger og ikke bare følge den strømmen det forventes at de skal følge. Hun vil at de skal bli crème de la crème, intet mindre.

Tiåringene Sandy, Rose, Mary, Jenny, Monica og Eunice går alle i klassen til frøken Jean Brodie på Marcia Blaines pikeskole. Det er en skole med høy status, en privatskole som ikke slipper inn hvem som helst. Av svært ulike årsaker trekker frøken Brodie de seks utvalgte jentene gradvis tettere til seg, slik at jentene ganske raskt blir en klikk som ikke bare omgås på skolen og får status der, men også er sammen med frøken Brodie på fritida. Brodie-klikken innvies i frøken Brodies liv, tanker, følelser og planer på en enda grundigere måte enn gjennom klasseromsundervisninga, og det oppstår etter hvert en tett dynamikk der jentene ikke kan avsløre noe uten å også kompromittere seg sjøl. De får stadig høre at de er nøye utvalgt, de er noe helt spesielt, og de skal bli berømte hver for sine egenskaper.

Vi følger jentene gjennom deres år på pikeskolen på 1930-tallet, fra starten på semesteret der de blir Brodie-klikken, til de er ferdige på skolen mange år etterpå. Og sjøl etter endt skolegang fortsetter de å holde på det nære båndet til lærerinne Brodie. Det er særlig to av jentene som kommer svært nær frøken Brodie, nemlig Sandy og Rose. Og det viser seg etter hvert som handlinga skrider fram, at frøken Brodie har ganske bestemte planer for dem begge to.

Spenningsmomentet i boka er at vi tidlig i teksten får vite at noen i Brodie-klikken på et bestemt punkt forråder frøken Brodie, noe som igjen fører til at hun mister jobben. Men hvem er det? Hvorfor og hvordan blir det gjort? Hvilke hemmeligheter blir fortalt? Og hvilket etterspill får det? Forfatteren leiker elegant med de ulike tidsplanene i boka og hopper fram og tilbake i takt med hvor det er best egna at vi som lesere får mer informasjon. Trenger vi for eksempel å vite mer om trekantdramaet som utspiller seg i kulissene på skolen? Eller skal vi få sørgelige skildringer av frøken Jean Brodies tilstand etter krigen, før hun dør? Og hva med planene for Sandy og Rose, vil de innfri frøken Brodies forventninger? Tidshoppene blir aldri rotete eller stressende, og hele veien er progresjonen jevn og flytende.

Teksten er lett, det er mye dialog, mye humor og mange slagferdige og kvikke kommentarer. Men alt gjenfortelles, slik at vi aldri er med akkurat der og da, men kan betrakte alt som skjer og alt som sies i etterpåklokskapens lys. Det vil si, noe kan vi betrakte på den måten. Annet veit vi jo rett og slett ikke noe om, men det avsløres underveis, og da kan vi bla tilbake og se frampek, symbolikk og ulike nivåer i teksten. Og mens handlinga går sin gang, tegnes portrettet av frøken Jean Brodie med flere og flere valører. Hun er et komplekst og rikt menneske, samtidig som hun er nokså enkel, hun også. For slik jeg ser det, er hun hardhuda og sterk, men fryktelig ensom. Kjærlighetslivet hennes er tragisk, men logisk. For hun ønsker jo bare å være en del av noe mer, hun som alle andre.

I tillegg til at frøken Jean Brodies karakter skildres og utdypes, er det også en annen person som utmerker seg i romanen. Det er Sandy. Hun har masse fantasi og lever seg inn i romaner og dikt og ikke minst i livet til frøken Jean Brodie. Når lærerinna forteller sin tragiske kjærlighetshistorie, der forloveden hennes dør under første verdenskrig, begynner Sandy å skrive om på den, slik at det skal gå bra. Hun er djupt fascinert av frøken Brodie, slik hun også seinere skal fascineres av andre mennesker.

Uten å si noe mer om handlinga, kan jeg derfor så smått oppsummere at mitt første møte med Muriel Spark blei positivt. Jeg hadde hørt en del om boka på forhånd, men kjente ikke til dens svært spesielle hovedperson. Og godt var det, for slik blei jeg overraska noen ganger underveis, i det som ellers er en tekst uten noe særlig ytre spenning. Jeg må også innrømme at jeg er imponert over hvor godt forfatteren skildrer ulike mennesker til ulike tider av deres liv. For eksempel fanger hun det barnlige i de ti år gamle jentene helt suverent, og hun gir dem et veslevoksent perspektiv med sine sjølsagte verdensanskuelser og tendenser til raske konklusjoner. Det er så gjenkjennelig! 

Frøken Jean Brodie sjøl er lenge uangripelig, hun er Brodie-klikkens alt, toneangivende for god smak og stil, for rett og galt, for viktig og uviktig. Jentene oppfatter nærmest instinktivt hva hun vil, og lar seg lede. Sjølsagt kan det etiske her diskuteres, og når det bikker over, når jentene blir brikker i et større spill, er det mye en kan konfrontere lærerinna med. Men nettopp derfor er det også godt når frøken Brodie er sårbar og liten, for da oppleves hele mennesket Jean Brodie, hun framstår som virkelig med sine feil og mangler. Og ikke minst gir Sandys oppførsel slik et enda sterkere inntrykk, og det er forståelig hvordan hennes eksistensielle grublerier begynner, og får de utslagene de får. 

Frøken Jean Brodies beste alder er glitrende oversatt av Merete Alfsen (f. 1950), som ikke bare gjengir frøken Brodies spesielle personlighet med fynd og klem, men som også fanger det vemodige oppi alt det muntre og barske. Hun holder en kvikk tone boka igjennom, men uten å overdrive, slik at det alvorlige, som de to verdenskrigene, trekantdramaet, anklagene mot frøken Brodie og Sandys livsvalg, også får den tyngden det trenger. Slik løftes romanen opp fra det trivielle og underholdende, og blir ei bok en kan minnes over lengre tid - med et smil om munnen.

torsdag 24. mai 2018

Bokhyllelesing: Kazuo Ishiguro

Bildekilde: Bokelskere
Månedene går fort, og med dem følger leseutfordringene. Og for ei som har hengt litt etter med fjorårets Bokhyllelesing, blei det plutselig veldig mange utfordringer å holde styr på! Men nå er jeg endelig à jour, mangfoldige lesekryss er innkassert, innlegg er publisert og bøkene er flytta over til reolene for leste bøker og jeg har attpåtil fullført månedens leseutfordring - i rett måned. Puh!

Og denne gangen var det adaptasjoner som stod på menyen, eller sagt med andre ord: Les boka bak filmen. Alt annet var åpent! Og det må jo ha vært en nokså grei kategori å finne bok til - det var det i alle fall for meg. Valgene er mange - veldig mange gode romaner er jo blitt filmatisert opp igjennom åra, fra Jane Austen og Charles Dickens via Sigrid Undset og Knut Hamsun til Karin Fossum og Gunnar Staalesen. Jeg var lenge usikker på hva jeg skulle velge, rett og slett fordi det var så mange flotte alternativer også i mine ulesthyller. Men valget falt til slutt på romanen Gå aldri fra meg (2005, på norsk i 2006) av den for meg ukjente forfatteren Kazuo Ishiguro (f. 1954), som mottok Nobelprisen i litteratur i fjor. Og det var det hovedsakelig to årsaker til: Jeg ønska å lese ei bok jeg ikke hadde sett filmatiseringa av, da jeg, så langt jeg kan, ønsker å gjøre det i "riktig" rekkefølge (men det er slettes ikke alltid det går). Og: Jeg har lenge hørt snakk om både bok og film, og ville gjerne lese boka rett og slett fordi jeg var nysgjerrig.

Over til romanen: Mange kjenner til den, og mange kjenner til filmen. Og dessverre er det også slik at bokas hovedpoeng og omdreiingspunkt, det underliggjørende elementet som skal skille boka fra vrimmelen av andre bøker og utgjøre en forskjell, er allment kjent - også for denne leseren. Det gjør at romanen slettes ikke er så spennende som den kunne ha vært, fordi en veit hva som kommer. Så om noen vurderer å lese boka og ikke veit hva det går i, så anbefaler jeg å ikke lese noe om boka på forhånd, bare gå rett til romanen. Og nei, jeg skal ikke røpe noe ytterligere her.

Gå aldri fra meg er lagt til vår nære fortid (slutten av 1990-tallet). Stedet er landsbygda i England, og vi følger noen kostskoleelever gjennom utvalgte episoder fra noen av deres skoleår, særlig fra alderen ti til seksten, videre deres liv rett etter kostskolen og deretter deres yrkesliv. Det blir ganske tidlig klart at det er noe helt spesielt med disse elevene vil leser om, men hva det er, avdekkes gradvis. Det er Kathy H. som er bokas hovedperson. Hun forteller alt til oss i førsteperson, og er fokaliseringsinstansen hele veien. Det er jevnt, solid og elegant gjennomført fra forfatterens side. Kathy, ofte kalt Kath, befinner seg nå, når vi kommer inn i historia, på et seinere punkt i livet enn det hun forteller om. Hun er 31 år og har vært det de kaller omsorgsperson i elleve år. Nylige hendelser tvinger henne til å se tilbake på sitt eget liv, da særlig i relasjon til venninna Ruth og kompisen Tommy, som begge også har gått på kostskolen Hailsham.    

For hva slags skole var det, egentlig? Og hva lærte de der? Hvordan blei de forberedt på voksenlivet, hvordan blei de ikke forberedt? Hva kunne vært gjort annerledes? Og når begynte de egentlig å forstå? På sett og vis har de kanskje alltid visst om det, tenker Kathy, men de har ikke forstått, for å vite og å forstå er så absolutt ikke det samme. Men som voksen ser Kathy så mye mer, og hun skjønner mer av skolegangen, undervisninga, lærerne, reglene og visse episoder som har satt seg i minnet. Noen av disse episodene kan virke svært gåtefulle for oss i starten av lesinga, men mange av dem forklares mot slutten, slik at også vi får en helhet og en avslutning, sjøl om Kathy ikke får det.

Fordi romanen ikke var så spennende som først antatt (jeg trodde det var noe mer her, noe mer enn det jeg allerede visste), blei ikke leseropplevelsen helt som forventa. Men det jeg fikk, var en solid og godt skrevet fortelling som fikk meg til å gruble over dagens samfunn, og da særlig med vekt på etikk, moral og menneskelige verdier. Er det riktig at alt skal kunne kjøpes, eies, forsikres, utnyttes, brukes - uten at vi tenker over omkostningene? Videre tematiserer boka blant annet utdanning og utdanningskvalitet, samt viktigheten av bevisstgjøring, informasjon og kunnskap. I tillegg skildrer Ishiguro den helt spesielle formen for samhold og kjærlighet som oppstår mellom hovedpersonen Kathy og de to viktigste bipersonene i boka. De har ikke så mye mer enn hverandre, og må ta til takke med den ømheten de får, sjøl om de overhodet ikke er opplært til ømhet. Det er skummelt å se hvor upersonlige de er, hvor instrumentelt de på mange måter behandler hverandre, og det er sårt å lese om ulike typer mellommenneskelige relasjoner som går i grus over misforståelser, særlig når det er så skjørt i utgangspunktet.

Romanen har god struktur og fine tidshopp, ingen unødvendige transportetapper og heller ingen synsvinkelproblemer - noe som tyder på en grunnleggende høy grad av profesjonalitet tvers igjennom. Det er alltid snadder for en fagidiot, som setter pris på det gjennomtenkte og gjennomarbeida! Språket i boka har god flyt, det er subtilt, usentimentalt, knapt og litt kjølig, eller kanskje heller noe distansert og avmålt - men det er velfungerende. Dessverre hemmes teksten noe av oversettelsen til Kari (f. 1932) og Kjell Risvik (f. 1941). Det virker som om de har gjort en del slurvefeil som sjølsagt er irriterende for leseren, og som også er aldeles unødvendige. Her burde forlaget stramma opp noe før utgivelse, slik at en unngår upresisheter som feilstavinger, feil endelser og manglende endelser. 

Etter endt lesing var det mest av alt melankolien i teksten som blei sittende igjen i meg. Boka innehar veldig få lyspunkter, og fordi vi såpass tidlig skjønner at det ikke kommer til å gå bra med alle Hailsham-barna, blir det fort en sørgelig stemning. Dette blei brutt bare mot slutten for min del, når Kathy og Tommy følger Ruths råd. For første gang rår optimisme og håp -.
Gå aldri fra meg anbefales til lesere som ønsker ei stille og samtidig urolig bok, med mange moralske tankekors og melankolsk og ettertenksom stemning.

fredag 18. mai 2018

Bokhyllelesing: Alexander L. Kielland

Bildekilde: Bokelskere
Det er gått mange år nå som vi vender tilbake til en delvis fiktiv 1800-tallsversjon av oljebyen Stavanger. Abraham Løvdahl er blitt voksen, han er gift, og sammen med sin kone Clara ankommer han sitt barndomshjem for å losjere i øverste etasje, over sin far, professor Carsten Løvdahl. Carsten er glad for å få de unge i hus, for noe liv har her ikke vært siden fru Wenche døde. Det er nesten, men bare nesten, slik at hun er glemt. Abraham husker av og til øya hennes, det stramme blikket, og hennes sterke krav om å alltid være seg sjøl, aldri bedragersk eller dobbeltmoralsk. Carsten husker også, men ikke det -.

Glemt er nesten også vesle Marius Gottwald, Abrahams kamerat fra skoleårene. Han tenker ikke på den døde vennen sin før han kommer til å treffe mora på slump, for hun bor fortsatt i byen. Skoletida er så uendelig langt borte, så fjernt fra den han er nå, fra det livet han lever. Han, som skulle bli lege og professor, just som sin far! Men så sitter han nå her, med denne juridiske graden sin, ei tverr ung kone og et arbeid han ikke helt kan tro at han er satt til, som leder av fabrikken under sin far etter Michal Mordtmanns plutselige fratreden. De to aner ikke mest ikke hva de gjør - de må bare holde alt gående, med en jevn strøm av penger og lån, veksler og varer.

Abraham er ikke aleine om å komme hjem. Også i familien Kruse er det en hjemvendt sønn, nemlig den yngste, den trinne Morten, enda en tidligere skolekamerat av Abraham. Morten, som alltid har hatt kremmerånd som sin far og som elsker å se pengene hope seg opp, er overraskende nok blitt prest. Og da kan han strengt tatt ikke kritiseres for noe som helst, kommer mora fram til. Det tenker andre folk i byen også. Også Morten har med seg ei kone, den magre fru Fredrikke, som virkelig går hardt inn for å kritisere sine svigerforeldres livsstil. Det nøysomme ekteparet Kruse har nemlig på sine eldre dager begynt å unne seg litt ekstra både av mat, klær og møblement, men det gjør Fredrikke stor skam på. En må få både skilling og daler til å vare så lenge som mulig, det er da det som er poenget!

Dette er altså hovedtrekkene i begynnelsen av romanen Fortuna (1884), en frittstående oppfølger av Gift (1883). Handlingsmessig dreier boka seg rundt familiene Løvdahl og Kruse, den første en akademisk familie høyt på strå og den andre en borgerlig familie, der både hun og han har jobba seg opp fra nærmest ingenting. Familiene er på mange måter hverandres motsetninger, men etter hvert som handlinga skrider fram, ser vi at de får mer og mer til felles. Og deres skjebne blir også noe av det samme. Tematisk handler romanen mye om økonomi og om hvordan en hel by nærmest ved tilfeldigheter kan komme ved å synke under. Og det er i disse skildringene, når pengene rår og pengestrømmen går, at forfatter Alexander Lange Kielland (1849-1906) virkelig briljerer. Med realistens konkrete blikk og med hjerte for de svake skildrer han smålighet og grådighet, det usunt gjerrige, det overnaive, det hissige og tverre, opportunistene, de som skruppelløst utnytter andres svakheter, feigingene, nølerne, de kua og undertrykte - ja, kort sagt alle menneskesinnets mange fallgruver. Og han skildrer nådeløst.

Og så er det denne fabrikken, da, selveste Fortuna, oppkalt etter henne de kaller fru Fortuna, den romerske gudinna for lykke, hell, handel og sjøfart. Vi må ikke glemme den. Med en fabrikk og et aksjeselskap med det navnet kan det vel aldri gå galt! Fortuna er både kulisse, omdreiingspunkt og en slags hovedperson i romanen som også bærer dens navn. I forrige bok blei vi vitne til hvordan Mordtmann, utskremt av sin far, på snedig vis klarte å overbevise byens beste borgere, det vil si de pengesterke, om å investere i en høyst usikker bedrift og danne et aksjeselskap. Denne fikk navnet Fortuna, for den skulle redde byen! Den reelle risikoen er fortsatt ukjent for de fleste, dog en viss banksjef smått om senn begynner å fornemme ugler i mosen. Gjennom Kiellands skildringer får vi ikke bare inngående kjennskap til fabrikkens drift - ovenfra og ned, på gefühlen og i hurten og sturten - og vekslenes gang - det vil si i alle mulige retninger - men også arbeidernes livsbetingelser. Særlig er det Abraham Løvdahl som etter hvert tar seg av disse, og han er, sammen med eldstebror Kruse, en pioner med tanke på arbeideromsorg. Den ene pengekassa etter den andre opprettes for å bedre arbeidernes levekår ved for eksempel ulykker eller sjukdom, svært i tråd med politiske og ideologiske strømninger i Kiellands egen samtid.

Men som så ofte er tilfellet med realisten og naturalisten Kielland, så går det sjeldent godt. Det gjør at lesinga, sjøl om romanen er elegant skrevet, solid oppbygd, innehar kvikke kommentarer, presise menneskeskildringer, fine spenningskurver og fornøyelige skikkelser, også er sår og vond. Det er trist at det skal gå så ille med de som bare vil vel! Og det er fælt at alle gode intensjoner bare skal falle sammen og bli et eneste surr, en rein katastrofe og en skandale. Og ikke minst: At de fattigste skal bære konsekvensen av de rikes feil. Det er så ufortjent for flertallet, samtidig som noen grådige kropper faktisk fortjener en smekk. Men at så mange familier skal ødelegges! Som leser klarer en ikke la være å lese videre, sjøl om alt peker helt feil vei. Til og med for det nærmeste vi kommer helt, den sympatiske Abraham, går det galt. Det er hjerteskjærende, rett og slett.

Men det jeg stadig vender tilbake til, også lenge etter at boka er utlest, er Kiellands evne til å skildre mennesker og deres psyke. Han avslører så lett, så lett, og det er så en kjenner skammen og rødmen komme snikende opp i sofakroken. Han må ha vært en fremragende menneskekjenner! For eksempel når han håndterer bankfruen. Guri malla, så smålige noen kan være! Bankfruen ser det som sin naturlige rett at hun og mannen er nummer én i byens fineste kretser, og hun blir personlig fornærma langt utover dørstokken når de på et visst punkt blir forbigått. Gaven som kjøpes inn til Løvdahl var jo hennes! Det var jo plass til den her, akkurat her, i hennes skap! Og for å ikke glemme Fredrikke og Morten, igjen. Deres iver på å spare glir over i en sjukelig besettelse, og de lever langt på vei tarverlig og kummerlig. Det vil si, det er bare når de er hjemme hos seg sjøl. Hver eneste søndagsmiddag spiser de hos ekteparet Kruse!

Fortuna er en god, rik, tett og noe gammelmodig roman fortalt i tredjeperson som skildrer et samfunn som går fra voldsom optimisme til brå undergang. Kiellands penn er krass og konkret og boka er svært lesverdig, sjøl om språket kan virke noe tungt i starten. Hvordan skal det gå videre nå, med familiene Løvdahl og Kruse, bruket og arbeiderne? Jeg ser fram til å lese siste bind i trilogien, St. Hans fest (1887), og finne ut av det.

mandag 14. mai 2018

Kvartalsoppsummering I, Bokhyllelesing 2018

Dette året har ikke vært prega av særlig mange Bokhyllelesingsinnlegg. Helt ærlig har jeg ikke hatt tid til å legge ut påminnelser og/eller oppsummeringer før og etter hver runde, men nå tenkte jeg at det var på tide å oppdatere både dere og meg. I dette innlegget skal jeg ta for meg de tre første månedene av 2018, altså januar, februar og mars, da jeg regner med at de aller fleste er i mål med disse leseutfordringene nå. Om det skulle vise seg å ikke stemme, ta gjerne kontakt, så skal jeg rette opp feilene! Og blir du ferdig ei stund etter at dette innlegget er lagt ut, er det naturligvis ingenting i veien for å ta kontakt da heller, slik at du kommer med på listene.

Januar - første runde
Leseutfordring: Les ei bok med gult omslag

Dette var leseplanene:
Monika skal lese The Tiger's Wife av Tea Obreht
Anita skal lese Anarchy in the UKR av Serhij Z. Jadan
Åslaug skal lese Menneskebarnet av M. R. Carey
Hedda skal lese På motorveiene av Runa Fjellanger
Berit (beroene) skal lese Afrodites basseng av Gert Nygårdshaug
Silje skal lese Komme hjem av Yaa Gyasi
Ingalill skal lese Nobody belongs here more than you av Miranda July
Anaruh skal lese Tusen strålende soler av Khaled Hosseini
Astrid Terese skal lese Splintret av Neil Shusterman
Berit (beritbok) skal lese Den stumme gutten av Parinoush Saniee
Tijana P. skal lese Swing time av Zadie Smith

Sånn gikk det:
Åslaug leste Menneskebarnet av M. R. Carey
Gro leste Baby Jane av Sofi Oksanen
Anita leste Anarchy in the UKR av Serhij Z. Jadan
Berit (beritbok) leste Den stumme gutten av Parinoush Saniee
Berit (beroene) leste Afrodites basseng av Gert Nygårdshaug
Lattermild leste This is how you lose her av Junot Díaz
Anaruh leste Tusen strålende soler av Khaled Hosseini
Silje leste Komme hjem av Yaa Gyasi
Astrid Terese leste Splintret av Neil Shusterman
Hedda leste På motorveiene av Runa Fjellanger
Tijana P. leste Swing time av Zadie Smith

Februar - andre runde
Leseutfordring: Les ei bok som blei skrevet eller utgitt mellom 1700 og 1850

Dette var leseplanene:
Monika skal lese Dangerous Liaisons av De Laclos
Anita skal lese Madame Bovary av Gustave Flaubert
Astrid Terese skal lese Den politiske kandestøper av Ludvig Holberg
Anaruh skal lese Candide av Voltaire
Hedda skal lese Kvinnen på Wildfell Hall av Anne Brontë
Silje skal lese Overtalelse av Jane Austen

Sånn gikk det:
Silje leste Overtalelse av Jane Austen
Åslaug leste Nils Klims reise til den underjordiske verden av Ludvig Holberg
Anaruh leste Candide av Voltaire
Hedda leste Kvinnen på Wildfell Hall av Anne Brontë

Mars - tredje runde
Leseutfordring: Les ei novellesamling, ei diktsamling eller et skuespill av en forfatter du ikke har lest før

Dette var leseplanene:
Monika skal lese The Beggar Maid av Alice Munro
Anita skal lese Ein gong var dei ulvar av Therese Tungen
Åslaug skal lese Lasarus Geistus av Ola J. Rise
Astrid Terese skal lese Asterveg (antologi)
Berit (beritbok) skal lese Vennskapets pris av Kjell Askildsen
Anaruh skal lese No one belongs here more than you av Miranda July
Hedda skal lese Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood
Tijana P. skal lese Brev fra Norge av Isidora Sekulic

Sånn gikk det:
Åslaug leste Lasarus Geistus av Ola J. Rise
Hedda leste Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood
Tijana P. leste Brev fra Norge av Isidora Sekulic
Anaruh leste No one belongs here more than you av Miranda July

Og ja, før noen spør, så gikk det litt raskt i svingene for meg i denne runden. Jeg så meg helt blind på diktsamlinga til Margaret Atwood, som jeg hadde så lyst til å lese, og glemte helt å velge ei bok av en ukjent forfatter! Planen er å gjøre det godt igjen med å ta samme utfordring en gang til i løpet av året, og den gangen gjøre det helt riktig.

***

Og det er altså det vi har lest så langt. Da er det bare å klikke seg inn på de ulike innleggene, lese flittig og kommentere i vei, for her er det masse spennende og lesverdig litteratur! Neste kvartalsoppsummering skal etter planen komme i løpet av august, og til da skal vi ha kommet oss gjennom tre kategorier til. Disse er som følger: I april skal vi velge oss bøker som handler om eller tar utgangspunkt i en familie, i mai skal vi lese boka bak filmen og i juni og juli skal vi lese tjukke bøker vi lenge har utsatt å lese. Og om du vil være med, er det bare å lese i vei, enten i smug eller ved å gi beskjed her eller på samlesida. God fornøyelse!

tirsdag 1. mai 2018

Vårlesing, del III

Og mens været ute ikke er til å bli klok på - fra dag til dag veksler det mellom varmende sol, sur vind, harde, tynne regndråper og, hold deg fast, snø og hagl - står jeg inne og sørger for at alle flytteesker er solid teipa igjen. Nå pakkes nemlig de siste! Vi har vært igjennom fem ruller med pakketeip så langt, en trenger jo en del til nesten hundre og førti esker med stort og smått, og på henda har jeg lange skraper fra den lite samarbeidsvillige dispenseren. Men pytt, nå er vi snart der, i det nye huset! Der venter et større arbeidsrom, flere bokhyller og mange, mange bokkasser, som alle må pakkes opp. Det er mye kos i slikt, i alle fall for en som savner de fysiske bøkene sine noe aldeles skrekkelig. Ikke bare savner jeg de jeg har lest, men jeg savner de jeg ikke har lest også!

Alexander L. Kielland
Nød lærer naken kvinne å spinne, heter det. Eller lett omskrevet: Når en er i skrekkelig beit for bøker, vender en nesa mot disse stadig utsatte leseprosjektene. Men misforstå meg rett, det var med overlegg at Kielland ikke blei pakka ned - jeg tenkte at det ville gi meg ekstra motivasjon for å lese Fortuna. Som sagt, så gjort! Omtale er på vei, og jeg venter på neste anledning til å lese Kielland. Neste verk ut fra hans hånd, om en skal følge kronologien, er Sne (1886), som faktisk blei skrevet til Bjørnstjerne Bjørnson. Om det har noe å si eller ei, får jeg finne ut av seinere, kanskje allerede i løpet av mai.

Jens Bjørneboe
Etter lange tider på disse leselistene er jeg endelig i mål med gigantboka fra Aschehoug, som inneholdt tre omfattende, intense og interessante romaner av Jens Bjørneboe. Den siste jeg leste var Jonas, og nå er boka pakka ned. Mer om verket kan du lese her. Jeg gleder meg til å sette boka på sin rette plass blant de leste bøkene!  

Per Olov Enquist
Jeg er så smått i gang med sjølbiografien til Enquist, og forventer å bruke nokså lang tid på den. Ikke fordi den er så tjukk, men fordi han er en krevende forfatter som behandler alvorlige og tunge temaer på en ettertrykkelig, sterk og sår måte. Det er bare å stålsette seg, altså. 

Marita Fossum
Fossum venter fortsatt i hylla, men det er like før nå! Før jeg kan lese Fagerholm og McEwan, må jeg nemlig lese henne, for hun er innkjøpt før dem, kronologisk sett. Jeg får derfor bare kjøre på og komme i mål med det jeg holder på med nå. Tror ikke nødvendigvis at hennes tematikk er noe lettere enn Enquists, men hvordan en behandler det, har jo mye å si. 

Tre riddersagaer
Hvorav en er lest, og to gjenstår! Jeg har lest Sagaen om Partalopi, og det gikk heldigvis bra der med både helt og heltinne. Det er jo ikke alltid det ender godt i sagaene, sjøl ikke i denne eventyraktige undersjangeren. Så langt må jeg bare si at Birgit Nyborg er en fremragende oversetter, som har med mange interessante og relevante opplysninger i noteapparatet. Neste tekst ut er Sagaen om Flores og Blankiflor.

Ian McEwan
Ja, nå har jeg skrevet det, så da får jeg stå for det også: Barneloven skal ikke leses før boka til Fossum er lest. Så det så. Det blir derfor venteboller på han ei lita stund til, men det tåler han vel, mesterlig som han er.

Bokhyllelesing 2017
Og nå er jeg endelig i mål med alt som skulle leses i 2017, hurra! Til runde ni, der vi skulle lese bøker med korte titler, leste jeg Jonas av Jens Bjørneboe, og til runde ti, der temaet var nobellitteratur, valgte jeg meg En herregårdssaga av Selma Lagerlöf, sjøl om den riktignok er fra tida før hun som første kvinne mottok Nobelprisen i litteratur. Men det har jo ikke så mye å si, nobelbok er nobelbok. Og nå som leseutfordringa fra 2017 kan fjernes fra listene, får jeg igjen bevist dette med at Bokhyllelesing funker. I alle fall for meg!

Joël Dicker
Sannheten om Harry Quebert-saken blei lest, omtalt og deretter nesten glemt: Den er en god underholdningsroman med mange solide og flinke grep, men den ga ikke et varig inntrykk på denne leseren. Mer om boka finner du her

Monika Fagerholm
Denne tøffe dama står i kø etter Fossum - helt tilfeldig har de samme initialer også - og jeg gleder meg veldig til å lese Glitterscenen. Da jeg var i Finland for noen år tilbake, leste jeg nemlig Den amerikanske jenta, og det var ei durabelig bok. Dette er oppfølgeren! Mon tro om den er like god?

Kazuo Ishiguro
Nå er tida kommet for at også jeg skal lese Gå aldri fra meg, ei bok jeg har hørt så mye godt om over så mange år! Og nå som Ishiguro også har fått tildelt Nobelprisen i litteratur, bør det vel være av en viss kvalitet, dette her. Jeg kan ikke si at jeg helt gleder meg til å finne ut av hva som er skjebnen til Kathy, Tommy og Ruth, for jeg har jo fått med meg litt på forhånd. Men jeg har ikke sett filmen! Derfor er boka potensiell som mitt bidrag til femte runde av Bokhyllelesing 2018, der temaet er nettopp boka bak filmen.

Umberto Eco
Nytt samlesingsprosjekt på trappene! Jeg og Birthe skal nå hente fram Rosens navn, en moderne klassiker, og se om den kan gjøre oss klokere. Det er bare å bli med, om du har lyst! Birthe er kanskje allerede i gang, mens jeg må vente til bokkassene er flytta til det nye huset. Jeg er veldig spent på om det er sant, det de sier, at Eco har gjort de første femti sidene kjedelige med vilje, for å riste av uinteresserte lesere...

Bokhyllelesing 2018
Nå som vi går inn i mai måned, er det duka for runde nummer fem i Bokhyllelesing 2018, og jeg er veldig fornøyd med at jeg er mer eller mindre i rute. Hvordan ligger du an? Ei rask oppsummering for min del blir slik: I januar stod gule bøker på menyen, og jeg leste Runa Fjellangers På motorveiene. Nedtur. I februar skua vi bakover i tid med historiske bøker, og da valgte jeg meg Anne Brontës Kvinnen på Wildfell Hall. Massiv opptur. I mars var planen å lese ei novellesamling, ei diktsamling eller et skuespill, gjerne av en forfatter en ikke hadde lest før. Jeg må innrømme at det siste blei borte for meg, for jeg blei så ivrig da jeg kom over Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood i ulesthyllene. Til mitt spinkle forsvar var det første gang jeg leste Atwood som lyriker. Opptur igjen! I april var jeg mer usikker på hva jeg skulle ta for meg, for da var temaet å lese ei bok som tar utgangspunkt i eller handler om en familie. Jeg lurte litt på om jeg skulle gi meg i kast med selveste Olav Duuns bøker om Juvikfolke. Men litt ettertenksomhet og mye flyttekaos førte til at det prosjektet blei utsatt. Derfor blei det Alexander L. Kiellands roman Fortuna som blei lest, opptur igjen! Og omtale kommer. Nå i mai er som skrevet over temaet å lese boka bak filmen, og en god kandidat for meg er der Kazuo Ishiguro. Hva tenker du å lese?

Riktig god maimåned til dere alle!