Høsten 2011 la jeg ut et innlegg med tittelen Ti bøker alle andre enn meg har lest. Og det innlegget kom jeg plutselig over her om dagen, og jeg bestemte meg for å ta ei ny runde. Hvor mye har endra seg på nesten sju år? Er det slik at lesesmaken og lesevanene er de samme hele livet, er det ulike lesefaser eller er det kanskje kontinuerlig bevegelse? Eller sagt med andre ord: Er jeg fortsatt like sta og fordomsfull som jeg var for sju år sida? Eller har jeg endra praksis? Har jeg aversjoner mot bøker, forfattere eller hele sjangre? Føler jeg meg fortsatt like utafor når damene i nabolaget snakker om den nyeste kjærlighetsfortellinga de har lest? Må jeg melde pass på boka bak Netflix-suksessen? Har jeg fokusert på å lese meg opp på mannfolka? Og må jeg fortsatt riste på huet når noen spør om jeg har lest Knausgård?
1. Napoli-kvartetten
Ja, disse bøkene har jeg faktisk ikke lest. Med vilje. For det er noe som stritter noe så intenst i mot når fjern og nær bortimot roper meg inn i ansiktet, helt uoppfordra: DISSE BØKENE MÅ DU LESE! Og deretter begynner de å fortelle om bøkene og personene og handlinga, og de verste av dem avslører gjerne saftige detaljer også, uten at jeg har sagt så mye som et pip. Men jeg skriver det nå: Jeg får ikke det minste lyst! Jeg vil ikke lese!
2. Faen ta Katherines papirbyskilpadder
Hva er greia med han derre amerikaneren John Green, egentlig? Jeg veit ikke, for jeg har ikke lest noe av han. Det jeg veit, er at alle venter på bøkene hans, at alle leser bøkene hans, at alle bøkene hans har rare titler og at alle bøkene hans blir filmatiserte. Men, kjære voksne damer på godt over førti år: Dette er vel faktisk ungdomslitteratur, er det ikke?
3. Husmorrekka Santa Montefiore, Lucinda Riley og Cecilia Samartin
Nei, nei og nei. Jeg orker ikke høre mer om disse damene og disse bøkene. Bare titlene gir meg mark - Gracies hemmelighet, Perlesøsteren, Drømmehjerte... Jeg har flere venninner som er så fullstendig oppslukt av disse romantiske, sødmefylte tårepersene at jeg må gå om jeg hører om ei eneste bok til. Åja, hun reiser, sier du. Til et nytt sted. Og finner et brev. Eller møter en gammel flamme. Eller skal oppklare morens hemmeligheter. Eller blablabla. Å, gikk det bra? Det var sjokkerende. Sikkert helt grei underholdning for dem som liker slikt, men kvalitetslitteratur er det ikke.
4. Krimkarene Jørn Lier Horst, Hans Olav Lahlum og Torkil Damhaug
I fare for å gjenta meg sjøl: Nei, nei og nei. Disse har jeg ikke lest. Og jeg har ikke så veldig lyst til å lese dem heller. Det er noe som byr meg i mot når mannfolk i førtiåra og vel så det mer enn gjerne poserer på omslaget til egne bøker. Og da snakker jeg ikke om sånne små passfoto i svart-hvitt som ofte er å se på innbretten, neida, jeg mener de bildene der en smører kvapsete haker, skeive tenner, monobryn, skjeggstubber og vortelignende klumper utover hele forsida og/eller baksida (stryk det som ikke passer) av boka. Hvorfor? Kan ikke boka få lov til å være bok, og mannen bare være et sted i kulissene? Men bortsett fra det er bøkene sikkert helt toppers, og da mener jeg samme topp som punkt tre.
5. Outlander
Jeg har hengt meg helt opp i ordet, ikke i bøkene. Det stopper liksom der. Outlander. Med norsk uttale høres det omtrent ut som når en utlending prøver å forklare at han er utlending - diftongene er litt på skrå og vokaluttalen danser nervøst etter før en ukorrekt endelse gir meg krona på verket. Jeg skjønner jo hva vedkommende vil si, akkurat som at jeg forstår hva forfatter Diana Gabaldon også vil fram til, men du verden, det er ikke en velfungerende norsk tittel. Men kanskje jeg er for streng nå? Bøkene er jo tross alt blitt tv-serie.
6. Jo og Jojo
Helt ulike, men med omtrent samme fornavn: Jo Nesbø og Jojo Moyes er ingen sikre vinnere her i gården. Den ene plager vettet av meg på alle e-poster fra nettbokhandlene i tre svært lange måneder før sin neste utgivelse, og den andre ligger alltid i meterhøye salgsstabler og forstyrrer utsikta i bokhandelen. Det blir rett og slett alt for mye - rein overeksponering i ulike kanaler - og det ødelegger leselysta fullstendig. De får nok ligge i ro ei god stund til.
7. Av to søstre dro en av oss til bokhandleren i hundre og én dag
Det kunne kanskje vært tittelen på ei bok jeg faktisk ville lest! Men det er det jo ikke. Det er i steden omtrent alt av Åsne Seierstad. Jeg husker da hun slo igjennom med bokhandler-boka, og hun har siden den gang fortsatt å komme med bøker som jevnt over får gode anmeldelser, alle, eller nesten alle, skrevet halvdokumentarisk eller i det grumsete grenselandet mellom journalistikk og skjønnlitteratur. Jeg er skeptisk, men registrer at hun fortsatt er der ute.
8. Pinglete superbitchkattekrigere
For de av oss som har en del med barne- og ungdomslitteratur å gjøre, er dette tre svært ulike serier en ikke kan komme utenom i lengden. Først har vi Pingla, tegneseriedagbokromaner av den blaute, humoristiske sorten, så har vi albinoen Anne Beas lange kamp mot mobbegjengen superbitchene og deretter den evigvarende og helt kaotiske fantasyserien om kattekrigerne. Foreløpig er det ingen av disse bøkene som kommer over dørstokken min, men jeg tolererer at de står i bibliotekhyllene og breier seg.
9. Fri vilje eller arv og miljø
Ja, det er spørsmålet! Hva er fritt, hva er nedarva? Og hva er genetisk bestemt for lenge sida? Ikke for å lulle meg langt inn i en helt annen diskusjon, men det er faktisk interessante spørsmål. Men ikke så interessante at jeg ønsker å lese om dem i et format der det er uklart om det er skjønnlitteratur jeg leser, forstått som fri fiksjon, eller om det er sjølutlevering (uærlig eller ærlig), utlevering av andre (etisk problematisk) eller sjølbiografisk (ikke fiksjon). Slike uklare sjangergrenser syns jeg fort er ubehagelig, i alle fall der emnene er delikate. Så jeg tror jeg står over til søstrene Hjorth er ferdige med sitt og vel så det.
10. Min kn(a)usende kamp
Det er faktisk en kamp å stå i mot! Og da mener jeg ikke bare de seks tjukke bøkene med tittelen Min kamp, men alt annet denne fyren har skrevet også. Etter mange år med han som forfatternes frontfigur i norsk presse, har jeg fortsatt bare et svært usympatisk inntrykk av fyren. Kanskje fordi jeg slutta å følge med for lenge sida. Kanskje fordi jeg bare ser positur og figur, skræving og svett sveis og ikke tar til meg budskapet, om det er noe der. Eller kanskje fordi jeg faktisk så Munch-utstillinga der Karl Ove av en eller annen totalt uforståelig grunn hadde plukka ut bilder. Og da omviseren, ei svært dyktig dame, fortalte hva Karl Ove så i de ulike bildene, blei det så flaut på hans vegne at jeg og flere i gruppa nesten gikk. Makan til spekulativ, gjennomsiktig og begredelig synsing! Og så totalt kunnskapsløs! Og så pinlig sjølutleverende! Men bildene er gode.
Og slik blei det i denne omgangen! Om jeg har blitt verre eller bedre får vel bli opp til dere å bedømme, men jeg skal nå innrømme at jeg ser noen sammenhenger her. Men hvem veit, kanskje kan jeg overbevises til å prøve noe nytt? Kanskje ikke det er så dumt...? Eller kanskje har jeg det aldeles utmerket akkurat slik som jeg har det - jeg har nok å lese på om jeg ikke skal bry meg om disse også!
Om du vil kopiere utfordringa er det bare å sette i gang. Jeg gleder meg til å lese!