Høsten 2011 la jeg ut et innlegg med tittelen Ti bøker alle andre enn meg har lest. Og det innlegget kom jeg plutselig over her om dagen, og jeg bestemte meg for å ta ei ny runde. Hvor mye har endra seg på nesten sju år? Er det slik at lesesmaken og lesevanene er de samme hele livet, er det ulike lesefaser eller er det kanskje kontinuerlig bevegelse? Eller sagt med andre ord: Er jeg fortsatt like sta og fordomsfull som jeg var for sju år sida? Eller har jeg endra praksis? Har jeg aversjoner mot bøker, forfattere eller hele sjangre? Føler jeg meg fortsatt like utafor når damene i nabolaget snakker om den nyeste kjærlighetsfortellinga de har lest? Må jeg melde pass på boka bak Netflix-suksessen? Har jeg fokusert på å lese meg opp på mannfolka? Og må jeg fortsatt riste på huet når noen spør om jeg har lest Knausgård?
1. Napoli-kvartetten
Ja, disse bøkene har jeg faktisk ikke lest. Med vilje. For det er noe som stritter noe så intenst i mot når fjern og nær bortimot roper meg inn i ansiktet, helt uoppfordra: DISSE BØKENE MÅ DU LESE! Og deretter begynner de å fortelle om bøkene og personene og handlinga, og de verste av dem avslører gjerne saftige detaljer også, uten at jeg har sagt så mye som et pip. Men jeg skriver det nå: Jeg får ikke det minste lyst! Jeg vil ikke lese!
2. Faen ta Katherines papirbyskilpadder
Hva er greia med han derre amerikaneren John Green, egentlig? Jeg veit ikke, for jeg har ikke lest noe av han. Det jeg veit, er at alle venter på bøkene hans, at alle leser bøkene hans, at alle bøkene hans har rare titler og at alle bøkene hans blir filmatiserte. Men, kjære voksne damer på godt over førti år: Dette er vel faktisk ungdomslitteratur, er det ikke?
3. Husmorrekka Santa Montefiore, Lucinda Riley og Cecilia Samartin
Nei, nei og nei. Jeg orker ikke høre mer om disse damene og disse bøkene. Bare titlene gir meg mark - Gracies hemmelighet, Perlesøsteren, Drømmehjerte... Jeg har flere venninner som er så fullstendig oppslukt av disse romantiske, sødmefylte tårepersene at jeg må gå om jeg hører om ei eneste bok til. Åja, hun reiser, sier du. Til et nytt sted. Og finner et brev. Eller møter en gammel flamme. Eller skal oppklare morens hemmeligheter. Eller blablabla. Å, gikk det bra? Det var sjokkerende. Sikkert helt grei underholdning for dem som liker slikt, men kvalitetslitteratur er det ikke.
4. Krimkarene Jørn Lier Horst, Hans Olav Lahlum og Torkil Damhaug
I fare for å gjenta meg sjøl: Nei, nei og nei. Disse har jeg ikke lest. Og jeg har ikke så veldig lyst til å lese dem heller. Det er noe som byr meg i mot når mannfolk i førtiåra og vel så det mer enn gjerne poserer på omslaget til egne bøker. Og da snakker jeg ikke om sånne små passfoto i svart-hvitt som ofte er å se på innbretten, neida, jeg mener de bildene der en smører kvapsete haker, skeive tenner, monobryn, skjeggstubber og vortelignende klumper utover hele forsida og/eller baksida (stryk det som ikke passer) av boka. Hvorfor? Kan ikke boka få lov til å være bok, og mannen bare være et sted i kulissene? Men bortsett fra det er bøkene sikkert helt toppers, og da mener jeg samme topp som punkt tre.
5. Outlander
Jeg har hengt meg helt opp i ordet, ikke i bøkene. Det stopper liksom der. Outlander. Med norsk uttale høres det omtrent ut som når en utlending prøver å forklare at han er utlending - diftongene er litt på skrå og vokaluttalen danser nervøst etter før en ukorrekt endelse gir meg krona på verket. Jeg skjønner jo hva vedkommende vil si, akkurat som at jeg forstår hva forfatter Diana Gabaldon også vil fram til, men du verden, det er ikke en velfungerende norsk tittel. Men kanskje jeg er for streng nå? Bøkene er jo tross alt blitt tv-serie.
6. Jo og Jojo
Helt ulike, men med omtrent samme fornavn: Jo Nesbø og Jojo Moyes er ingen sikre vinnere her i gården. Den ene plager vettet av meg på alle e-poster fra nettbokhandlene i tre svært lange måneder før sin neste utgivelse, og den andre ligger alltid i meterhøye salgsstabler og forstyrrer utsikta i bokhandelen. Det blir rett og slett alt for mye - rein overeksponering i ulike kanaler - og det ødelegger leselysta fullstendig. De får nok ligge i ro ei god stund til.
7. Av to søstre dro en av oss til bokhandleren i hundre og én dag
Det kunne kanskje vært tittelen på ei bok jeg faktisk ville lest! Men det er det jo ikke. Det er i steden omtrent alt av Åsne Seierstad. Jeg husker da hun slo igjennom med bokhandler-boka, og hun har siden den gang fortsatt å komme med bøker som jevnt over får gode anmeldelser, alle, eller nesten alle, skrevet halvdokumentarisk eller i det grumsete grenselandet mellom journalistikk og skjønnlitteratur. Jeg er skeptisk, men registrer at hun fortsatt er der ute.
8. Pinglete superbitchkattekrigere
For de av oss som har en del med barne- og ungdomslitteratur å gjøre, er dette tre svært ulike serier en ikke kan komme utenom i lengden. Først har vi Pingla, tegneseriedagbokromaner av den blaute, humoristiske sorten, så har vi albinoen Anne Beas lange kamp mot mobbegjengen superbitchene og deretter den evigvarende og helt kaotiske fantasyserien om kattekrigerne. Foreløpig er det ingen av disse bøkene som kommer over dørstokken min, men jeg tolererer at de står i bibliotekhyllene og breier seg.
9. Fri vilje eller arv og miljø
Ja, det er spørsmålet! Hva er fritt, hva er nedarva? Og hva er genetisk bestemt for lenge sida? Ikke for å lulle meg langt inn i en helt annen diskusjon, men det er faktisk interessante spørsmål. Men ikke så interessante at jeg ønsker å lese om dem i et format der det er uklart om det er skjønnlitteratur jeg leser, forstått som fri fiksjon, eller om det er sjølutlevering (uærlig eller ærlig), utlevering av andre (etisk problematisk) eller sjølbiografisk (ikke fiksjon). Slike uklare sjangergrenser syns jeg fort er ubehagelig, i alle fall der emnene er delikate. Så jeg tror jeg står over til søstrene Hjorth er ferdige med sitt og vel så det.
10. Min kn(a)usende kamp
Det er faktisk en kamp å stå i mot! Og da mener jeg ikke bare de seks tjukke bøkene med tittelen Min kamp, men alt annet denne fyren har skrevet også. Etter mange år med han som forfatternes frontfigur i norsk presse, har jeg fortsatt bare et svært usympatisk inntrykk av fyren. Kanskje fordi jeg slutta å følge med for lenge sida. Kanskje fordi jeg bare ser positur og figur, skræving og svett sveis og ikke tar til meg budskapet, om det er noe der. Eller kanskje fordi jeg faktisk så Munch-utstillinga der Karl Ove av en eller annen totalt uforståelig grunn hadde plukka ut bilder. Og da omviseren, ei svært dyktig dame, fortalte hva Karl Ove så i de ulike bildene, blei det så flaut på hans vegne at jeg og flere i gruppa nesten gikk. Makan til spekulativ, gjennomsiktig og begredelig synsing! Og så totalt kunnskapsløs! Og så pinlig sjølutleverende! Men bildene er gode.
Og slik blei det i denne omgangen! Om jeg har blitt verre eller bedre får vel bli opp til dere å bedømme, men jeg skal nå innrømme at jeg ser noen sammenhenger her. Men hvem veit, kanskje kan jeg overbevises til å prøve noe nytt? Kanskje ikke det er så dumt...? Eller kanskje har jeg det aldeles utmerket akkurat slik som jeg har det - jeg har nok å lese på om jeg ikke skal bry meg om disse også!
Om du vil kopiere utfordringa er det bare å sette i gang. Jeg gleder meg til å lese!
Enig i mye av det du skriver her. Selv har jeg lest Ferrante, men ikke bøkene om Napoli. Har lest Troubling love og den var grei nok, mener jeg å huske. Selv har jeg også første bok i kvartetten stående i bokhylla, har sikkert stått der siden 2015 (?) og usikker på om jeg kommer til å lese den med det første. Hans Olav Lahlum har jeg sansen for, litt Agatha Christie over krimromanene hans. Han og Christie er for såvidt de eneste krimforfatterne jeg leser egentlig. Krim er ikke helt min greie. John Green har jeg også lest noe av, men har bevegd meg mer og mer bort fra hans (og den type) bøker de siste årene. Skjønner hvorfor folk liker Greens bøker, men jeg synes det fort kan bli litt for enkelt. Det er samme historie om og om igjen, men det er kanskje litt typisk for YA. Vigdis Hjorth liker jeg. Arv og miljø var bra og jeg har likt det meste jeg har lest av henne. Fri vilje bryr jeg meg ikke om. Av Knausgård har jeg lest Min kamp 1 og den boka han ga ut om Munch i fjor. Synes han også skriver greie bøker, men ja, han er selvutleverende til tusen. Det kan bli litt tungt og på grensa til pretensiøst av og til. Har bare lest To søstre av Åsne Seierstad og den synes jeg er en viktig bok.
SvarSlettLitt av "problemet" med bøkene/forfatterne du nevner her er jo at man blir overeksponert for dem. Man får tusen nyhetsbrev om at man bare MÅÅÅ kjøpe den siste boka til Elena Ferrante, Jo Nesbø, Jojo Moyes osv. Det er sikkert greie bøker, men ikke helt min kopp te. Nå synes jeg jo folk skal få lov til å lese hva de vil, men jeg merker selv jeg mest blir lei av å bli pushet på så mange av disse bøkene. Det har motsatt effekt på meg, det gir meg ikke lyst til å kjøpe og lese. Og når det gjelder Vigdis Hjorth og debatten om virkelighetslitteratur, så ble det også for mye for min del. Du blir mettet rett og slett.
Oj, jeg visste ikke at Lahlum var litt i retning av Agatha Christie! Det er spennende. Jeg har bare hørt så mye om K2 at jeg har fått han helt opp i halsen, men kanskje jeg burde gi han en sjanse på ett eller annet tidspunkt. Og når det kommer til Green så er det godt å høre at det er enkelt og det samme om att og om att, for det er det inntrykket jeg sitter med også, sett utafra.
SlettOvereksponert er rett ord, ja! Forlag og bokklubb og bokhandel bare kjører på, og tenker ikke på at folk er forskjellige og liker ulike typer bøker. Bestselger er bestselger, og da må den være med overalt. Det blir sjølsagt slitsomt i lengden, omtrent som å dra på IKEA og se den samme grelle vasen på hvert eneste bord. Til slutt har du sett den så mange ganger at du er blitt vant til den, og når du kommer til kassa, er den ikke så ille. Så blir den med hjem lell, da. Forhåpentligvis blir det ikke sånn med bøkene, men det er kanskje det markedsføringskanalene prøver på!
Jeg kunne også hatt nr 1 på min liste. Jeg tror jeg er klar for å lese Ferrante nå, men det var en god stund det ble for mye snakk om de bøkene til at det fristet. Og det samme med Jo og Jojo. Det er så mye mas om dem at det oppstår negative følelser rundt forfatterskapene. Jeg har lest Jo Nesbø før og synes det er helt greit, men jeg har lest bedre norsk krim, så forstår ikke helt hva alt oppstyret er.
SvarSlettJeg har lest John Green og leser en del ungdomsbøker, og har funnet flere favorittbøker i ungdomslitteraturen. Også barnebøker for den saks skyld. God litteratur kan fint treffe på tvers av målgruppe, spesielt når en selv har vært både barn og ungdom synes nå jeg:-)
Ellers likte jeg godt Arv og miljø, men leste den som en roman. Alt ståket rundt den har ødelagt leseopplevelsen noe, og jeg kjenner jeg ikke har helt lyst å være en del av en families skittentøyvask. Min kamp har jeg lest første del av og ble ikke helt overbevist. Er generelt litt skeptisk til disse selvutleverende bøkene og velger da heller andre ting.
Med Åsne Seierstad tror jeg du går glipp av noe, men så er det nettopp den blandingen av skjønnlitteratur og sakprosa jeg liker så godt. En vet jo at hun umulig kan vite alle hovedpersonenenes tanker, men bøkene blir veldig medrivende av det, og jeg får dermed bedre med meg faktadelene også. Jeg ser at det kan virke forstyrrende, men hos henne synes jeg det fungerer veldig godt. Jeg leste både En av oss og To søstre i fjor og det var store opplevelser.
Mulig jeg kopierer utfordringen, for lister er jo så gøy.
Jeg er helt enig i at god litteratur fint kan treffe på tvers av målgruppene! Den beste litteraturen gjør jo det, og blir allalderlitteratur:) Misforstå meg rett, det var ikke meninga å henge ut de som liker Green, det jeg reagerer på er når voksne mennesker utelukkende leser ungdomslitteratur uten å stille spørsmålstegn ved egne lesevaner, eller utvide horisonten litt innimellom. Det er helt greit å like det, men da må en også akseptere at det er for ungdom:) Jeg veit om mange som ikke leser annet, og forklaringa er ofte at det er så enkelt og greit, lett og underholdende. Da mener jeg at en lurer seg sjøl som leser.
SlettJeg reagerer også på den skittentøyvasken, og tenker at det er best om de tar den internt! Men samtidig er den etiske debatten rundt dette veldig viktig. Har forfattere rett til å utlevere andre mennesker på en slik måte at det er gjenkjennelig, slemt eller injurierende, i kunstens navn? Jeg mener at de ikke har det, og etterspør en prinsipiell debatt, løsrevet fra enkeltverker og enkeltforfattere. Det trengs grenselinjer og lovverk her også, som med alle andre yrker.
Noterer meg det du skriver om Åsne Seierstad, for det var interessant! Takk for tips :)
Jeg tolket deg humoristisk altså, selv om jeg følte med litt truffet:-) Men John Green lider jo også litt av overeksponeringssyndromet. Selv ble jeg forelsket i hans The Fault in Our Stars da den kom, men er ikke like overbevist av de to andre jeg har lest av ham. Jeg er ellers helt enig at man bør utfordre lesevanene sine litt. Jeg har selv gått i fellen ved å lese ganske ensformig og så mister du helt leselysten, fordi du da ikke utfordres. Da hjelper det meg å lage mål på bloggen for å lese variert, og det funker ofte bra for leselyst, selv om mer utfordrende bøker av og til også krever noe tvang:-)
SlettUngdomslitteratur er jo åpenbart stort sett mer tilgjengelig enn voksenlitteratur, men samtidig har de gode bøkene mer dybde enn det meste av underholdningslitteraturen for voksne etter min erfaring. Og så er det noe spesielt med den ungdomstiden da:-)
Det var bra - for det var ikke meninga å støte noen! Og det er helt rett det du skriver, en mister fort leselysta om en ikke utfordres. Det blir kjedelig, og da er det fort gjort å slutte å lese. Det ser jeg mye hos barn fra ti år og oppover, som ikke lenger motiveres av å lese i seg sjøl, men som må ha noe "mer". Lesemål funker så det suser her også, og ikke minst hjelper det å se at det krymper i ulest-hyllene!
SlettGod ungdomslitteratur er det så viktig å løfte fram! Og da tror jeg det er lurt at voksne leser, for å formidle, snakke om eller komme ungdom i møte. Og om John Green har bidratt til det, er det supert! Så får vi bare håpe at de fleste lesere tar steget videre etter en Green-periode, for det er så masse å hente der ute, så mange bøker som fortjener å bli lest!
Supert innlegg og eg måtte flire fleire gonger fordi det er så spot-on kva eg syns av og til.
SvarSlettEg har lest Elena Ferrantes Napoli-kvartett og ei av bøkene som vart gitt ut etterpå, men eg likte best den første Napoli-boka, resten kunne eg bare latt ver med. John Green har eg ikkje lest, ei heller Åsne Seierstad eller Karl Ove Knausgård.
Eg liker godt både Jo Nesbø og Lucinda Riley, men dei andre husmordamene held eg meg langt unna. Eg har fleire kolleger som leser Moyes og Montefiore, og med dei referata eg får der så har eg nesten lest boka ;-)
Jørn Lier Horst liker eg og godt, men dei to andre har eg lest lite av. Les meir krim for omtrent 10 år siden, nå er det Agatha Christie og nemnte norske menn som stort sett kjem på mine leselister.
Eg er samd i at antall mail og høge stabler i bokhandelen gjer sitt til at eg ikkje får meir lyst til å lese akkurat den aktuelle boka. Viss omslaget i tillegg er stappa fullt av terningkast og blurbs så blir eg litt muggen.
Eg har akseptert dei siste åra at eg og mine kvinnelige kolleger leser ganske forskjellige bøker. Det hender me leser det same, som til dømes Lucinda Riley, men det er ein sjeldenhet. Det løgnaste var dog då Fifty Shades of Grey hadde sitt seierstog i Norge, og alle mine kvinnelige kolleger les dei bøkene, sjølv dei som aldri leser bøker. Eg las Anna Karenina på det tidspunktet og til den dag har eg ikkje lest Fifty Shades of Grey.
Bra det er flere som har det sånn! At de referatene en får omtrent er hele boka, så en "slipper" å lese - eller ufrivillig har lest, som jeg kaller det! Da kan en i alle fall anbefale boka videre til rett person.
SlettOg blurbs er noe av det verste. En kan jo aldri stole på dem, ofte er sitatene klipt rett ut av sin opprinnelige sammenheng. Og jeg er helt ærlig ikke interessert i å vite om en eller annen i Kabelvåg grein av boka eller ikke, eller hvilket terningkast den fikk i VG, jeg vil ha en kvalifisert og gjennomarbeida baksidetekst som presenterer boka på best mulig måte, og som kan treffe meg uten all denne støyen.
"Fifty Shades of Grey" hadde jeg helt glemt bort! Den er ei av bokseriene som har kommet og gått i løpet av de sju åra mellom listene mine. Jeg har ikke lest, aldri vært interessert, og glemt den fort også. Men jeg kjenner meg igjen i det du skriver, for det opplevde jeg også. Folk som ikke leste, skulle lese, og det var ikke måte på hvor bra de syntes det var!
Hei igjen! Jeg er så enig! Litteraturen kommer helt i bakleksa, det handler om overeksponering, overselling, oversetting og overtolking. Det er nok bøker som underspiller, har undertekst, underliggjør og dessuten unngår hele mediereset - og er stor litteratur! Vi heier på den! Svensk lyrikk, danske essays, britisk sakprosa! Kom med det, jeg leser!
SvarSlettTrudelutt
Ja! Enig! Men samtidig er jeg glad for at det fins så mye forskjellig, slik at alle kan finne "sin" bok, for vi er jo like ulike lesere som vi er mennesker. Og av og til trenger en noe lett, men ikke alt dette over-greiene!
SlettHerleg innlegg som eg har humra meg gjennom. Eg er enig i deg i mykje - og uenig i noko. Det vart ein gong hevda at bokbloggarar leser i flokk, men det stemmer ikkje. Smaken er som baken hos oss også.
SvarSlettEg prøvde meg på den fyrste i Napolibøkene, den med den briljante venninna. Vel - eg avbraut etter få sider og angrar ikkje på det.
John Green har eg aldri lest, eg trur ikkje han passar meg.
Cecilia Samartin har eg lest litt av, og ho er ikkje så verst. Dei andre "husmorfavorittane" har eg ikkje prøvd, og dei fristar heller ikkje. Jojo Moyes' Et helt halvt år har eg også lest. Eit seriøst og alvorleg tema - aktiv dødshjelp - men så klissete og sentimentalt utført at ein blir småkvalm.
Krimgutta Nesbø, Horst, Lahlum og Damhaug har eg (naturlegvis) lest. Den fyrste er veldig bra, den andre er oppskrytt, den tredje er spesiell og den fjerde er super.
Åsne Seierstad er ein forfattar som eg anbefalar varmt, medan eg nektar å lesa Knausgård og søstrene Hjorth.
Å ja, smaken er virkelig delt, og godt er det! Noterer meg anbefalinga på Seierstad, kan hende det er et forfatterskap som må studeres litt nærmere. Noen boktips?
SlettFor min del blir både Hjorthene og Knausgård så utleverende og spekulative at jeg mister interessa - jeg tenker bare er dette nødvendig? - og konkluderer med nei, hver gang. Men jeg kan ta feil! Likevel er det godt at flere har det på samme måte :)
Jeg har lest Knausgård, Ferrante og Outlander (og 50 shades), og ei bok av Åsne, og, glemte nesten, hele Vigdis Hjorth (+ Helga), resten er jeg like blank på som deg..
SvarSlettAldri lest hverken Lahlum, Jojo eller Horst.
OUTLANDER. OUTLANDER. OUTLANDER.
Jeg vet det er irrasjonelt og har mistet alt grep om det er godt, dårlig, kjedelig, platt, spekulativt eller vidunderlig. Faktum er at det sklir rett inn, har gjort so i snart 8 endeløse lydbøker (vi snakker 50t +) og porsjonerer engstelig ut de siste 30t, med et par i uka. Superirritert på plottgang og mange av karakterene, men fullstendig hekta. Aner ikke hva sjangeren, muligens en blading av historisk, chicklitty sci-fi? Muligens er det bare skotsken. Og de kjekke mannfolka. Eller at vi alle sammen er forelska i Claire? Aner ikke. Tviler på at det er for deg, men føler meg midt i målgruppa (på millioner). Nekter til og med å kalle det guilty pleasure..
Er også veldig begeistret for Knausgård, men bare når han skriver om seg selv. Har såvidt prøvd meg på fiksjonen, og faller av. Alle utdrag fra egene skriverier som har blitt lagt fram i Kampene er svært pompøse, og ikke for meg.
Hjorth er eg lei av, men har elsket henne intenst i mange år. Åsne? Likte Søstrene. Og Ferrante var ok. Kjedelig første bok, obsessed under lesing av 2 og 3 og skuffet over slutten. That's it.
Lystig Lesing!
(Har selv ikke lest Per Petterson, Hoem eller Solstad. Prøvd meg på siste nevnte (på lyd), men ga opp. Føler meg faktisk klar for å prøve igjen, innbiller meg at det må papir til).
Ojojoj! Det er første gang jeg har vært borti en så åpen innrømmelse av at en er (ufrivillig?) hekta på "Outlander"! Klapp på skuldra for å stå i det - det er like viktig som å innrømme at en liker andre bøker! Gjelder det også tv-serien, eller bare bøkene? Og er serien egentlig ferdig, eller er det et slags evigvarende prosjekt? For meg er det en greie i periferien som jeg av og til hører om i lystig lag. Men når de andre damene begynner å vise fram bilder av han med rødt hår i bar overs, da melder jeg pass. Da snakker vi ikke lenger litteratur...
SlettInteressant det du nevner om Knausgård, at du liker det han skriver om seg sjøl, men ellers er uinteressert. Kan jeg spørre hvorfor du tror det er slik? Er det skrivestil eller det tekniske eller et annet virkemiddel som gjør at du liker det, eller har det med hans person å gjøre? Det er kanskje vanskelig å si noe om...
Og når det kommer til dine uleste, må jeg slå et slag for Hoem! Det er en fin forfatter. Har også lest en del av Petterson, mens jeg holder meg unna Solstad inntil videre.