onsdag 30. desember 2009

Julefangsten

Nå er det over. Jeg sitter slukøra igjen på kontoret og ser ut av vinduet på det snødekte landskapet. Når sola skinner er det vakkert! Og når mørket tetner over hustakene er det godt å være inne. Inne og varm. Ikke alle kan det, sjøl ikke i jula. Er det bare jeg som opplever at vi blir litt snytt? Sjøl om vi får massevis av gaver, spiser god mat og er sammen med de nærmeste? Jeg tenker at jula handler om så mye mer, og noe helt annet enn det ekstreme gavehysteriet og overforbruket vi lever i. Og at vår versjon ikke egentlig er riktig. Det var mer ekte da jeg var lita. Mer magisk. Nå er ingenting i vår verden magisk mer. Bare brutalt virkelig.

I år fikk jeg utrolig mye fint, praktisk og smart, og jeg synes jeg var heldig sjøl om jeg kanskje egentlig ønska meg andre ting mer. Ikke fikk jeg så mange bøker som jeg pleier heller. Men de jeg fikk, blei jeg glad for, sjøl om de ikke stod på ønskelista. Her er årets fangst (i tillegg fikk jeg noen titler som jeg ønsker å bytte):

Hundre år
De tre musketerer
Charles Dickens' utvalgte (praktbok)
Formørkelsen
Gjestene
Moralsk forvirring
Don Quijote

Godt nytt år, alle sammen!

lørdag 19. desember 2009

Bedre seint enn aldri

Da var jeg endelig i mål med Anna Karenina. Og sjøl om det er ei bok på 851 sider, er det ikke så mye jeg kan si om boka. Eller, det er ikke så mye jeg ønsker å si akkurat nå. Jeg fordøyer fortsatt. Jeg ser for meg Anna, Levin, Vronskij, Kitty, jeg ser for meg gamle gårder, jernbanelinjer, snødekte perronger, sinte, svarte øyne, travle sentrumsgater, strå som vipper i sollyset, ei rød veske, haltende bondekoner, kirkespir, forretningsmenn, politikere med svarte og hvite kuler, lubne barn, svart hår som flagrer i vinden, stivt sengetøy, magre armer og bedende blikk, pelskåper, jeg hører pipende togbremser, hest og kjerre, rasende damer, utro ektemenn, knusende tyngde, jeg kjenner indre uro, usikkerhet, tvil, sorg, og jeg ser hvile, endelige beslutninger, reiser, føler stillhet og endelig ro.

Min foreløpig eneste innvending: hvorfor er oversetter Erik Egebergs etterord et etterord? Om denne informasjonen hadde stått først i boka, sammen med forordet eller som en del av forordet (eller om disse hadde bytta plass), hadde jeg fått mer ut av lesinga. Han rydder nemlig opp i en del som kan skape forvirring, for eksempel alle navna og hvordan skikken for navngiving er. Det burde stått først, nærmest som en advarsel.

(På tampen en innvending til: jeg skjønner til en viss grad hvorfor boka heter Anna Karenina, men jeg lurer på hvorfor den egentlig heter det (umulig å få svar på, det veit jeg). Jeg opplever ikke at Anna er hovedpersonen, og jeg opplever heller ikke at det hun gjør skaper ringvirkninger for alle andre gjennom hele boka (men de fleste, gjennom enkelte deler av boka). Men det er muligens en mer leservennlig tittel enn Stepan Arkadjitsj Oblonskij.)

tirsdag 15. desember 2009

Ytterligere avsløringer

Årets siste bokgaver er funnet og kjøpt, og til og med pakka inn, satt bånd og klistrelapp på, og det blir:

Norske språkblomster
Aschehougs store fiskebok
Store norske spørrebok, om Norge
Europeisk poesi i norsk gjendiktning
Ei sudokubok
Lydbok: De tre skjeletters øy
Store norske spørrebok, om kultur og underholdning

God jul!

søndag 13. desember 2009

Årskavalkade og anbefalinger

Nå nærmer det seg snart årets siste dager (i alle fall årets siste uker). Mellom kakebaking, vasking, julegaveinnkjøp, pakking, planlegging, julekortskriving og telefonsamtaler får ikke jeg lest så mye. Med andre ord hoper det seg opp. Både behovet for lesetid og antall bøker jeg bør og skal lese. De ligger i stabler på golvet, i bunker i hyllene, på stolen, på skrivebordet, de tar snart opp plassen på hele kontoret, og så er det i tillegg straks jul, og jeg veit at jeg får litt påfyll da også. Men hva har jeg egentlig lest i 2009? I skrivende stund er jeg fortsatt ikke ferdig med Anna Karenina, så den boka blir untatt de kommende refleksjonene.

Av oversatte, gode romaner er det noen som skiller seg ut: Mitt navn er Karmosin og Tjenerinnens beretning. Begge er bøker som jeg hadde stort utbytte av å lese, men på helt forskjellige måter. Hos Pamuk er det detaljene, sansningene, skildringene, historiene, som er sterke, å lese Pamuk er som å være med i Istanbul og lukte, se fargene, kjenne heten mot fotsålene eller kulda krype opp over leggene, studere ikonmalernes verker og sjøl kjenne seg som en del av en storslått og ytterst detaljert bokillustrasjon. Hos Atwood er det frykt og angst, redsel og skrekk som holder en fast gjennom boka, det er en avstand fra leseren og til hovedpersonen Offred, men den er ikke særlig betryggende. Hun gjør det så tydelig, hvordan dette kunne skje, og skrekksamfunnet hennes er alt for likt på vårt eget. Grusomt og godt.

Av klassikere har jeg særlig hatt glede av Store forventninger og de fire bøkene som utgjør Hellemyrsfolket. Her er det fortellerglede som drar det hele videre, og sjøl om det ikke alltid er like spennende å lese om Pip eller Oline, så er det så bra, hele veien: språket, skildringene, replikkene, vendingene. Mesterlig!

Av "nytt og norsk" vil jeg anbefale Å drepe en drage og Hoggerne. Begge bøkene er så konsentrerte og presise. Hos Fossum er smerten der hele tida, i rommet, i menneskene, og Else sloss for å overleve sin egen sorg. Hos Jacobsen har ikke smerten et navn. Den skyves unna, den kan ikke kjennes på. Det er bare å holde ut, bite tenna sammen, arbeide, arbeide, arbeide. Til slutt er det likevel sorgen som vinner.

Den som ønsker seg få utfordringer, men ei god historie, bør lese Den trettende fortellingen, som er en hybrid mellom den tradisjonelle slektssagaen og en kioskroman. Og den som nettopp ønsker seg utfordringer, bør lese Livlegens besøk av Sveriges aller beste forfatter, Per Olov Enquist. Han legger spenninga død med en gang. Det som drar deg videre er det særegne språket, rytmen, ordene og stemninga han skaper i deg.

torsdag 10. desember 2009

Lesestartbøkene - en god start?

Både Aschehoug, Samlaget og CappelenDamm har egne lesestartserier som henholdsvis heter Lesehesten, Komet og Leseløve. Av disse tre seriene er det Leseløvebøkene som har vært på markedet lengst, som har flest titler og som er å finne i de fleste butikkene, hvor de gjerne står på ei hylle for seg sjøl. De andre to seriene er ferskere satsninger over samme lest: såkalt tilrettelagt litteratur som er på barnets nivå, og som tar for seg hverdagslige problemer med både fantasifulle og utspekulerte løsninger. Men som oftest er det verken fantasifullt eller utspekulert. Som oftest er disse bøkene, som så mange ser på som så viktige, nettopp fordi de skal lære barn å lese og gi barna gleden av å ha lest ei hel bok sjøl, som oftest er disse bøkene prega av et dårlig og lite gjennomført (og gjennomtenkt) språk, fortellingene er endimensjonale og latterlig banale, og for den leseren som søker noe mer enn akkurat den konflikten som blir skrevet ut med store bokstaver, finnes det ingenting.

Det er vanskelig å skrive godt for barn. Men det er mange gode barne- og ungdomsbokforfattere i Norge. Sånn sett burde det være mulig å utgi gode lesestartbøker også. Bøker som er varme, søte, spennende, morsomme, litt triste, annerledes, har et nytt perspektiv, gir barnet noe å tenke over, åpner en ny verden, åpner for leseglede. Men disse lesestartbøkene gjør snarere det motsatte: i sin enkelhet undervurderer bøkene barnet. Undervurderer barnets søken etter noe nytt. Undervurderer barnets nysgjerrighet, kunnskap. Undervurderer barnets evne til innlevelse og fantasi. De gir virkelig ingenting.

Det er helt tydelig forlagene som står bak denne strategien, og som satser. Og som enten ikke vil, eller ikke kan, se behovet for noe annet, for noe mer, enn det som er "kjapt, trygt og billig". Og forfatterne? De gjør vel det de må for å tjene penger, de også. Og noen av dem klarer det; skriver små perler for barn, lar dem få slippe til i en unik verden i løpet av noen og førti sider. Disse bøkene utgjør kanskje fem prosent av den totale mengden med lesestartbøker. Og de blir ikke nødvendigvis sett eller kjørt fram. De andre bøkene, de andre forfatterne, innimellom en kjendis-"forfatter": dere veit (eller bør vite) når dere skriver dårlig. Når historia er dårlig. Når språket ikke sitter. Når illustrasjonene er direkte stygge. Dere burde være flaue over å ha navnet deres på slike titler.

Men det er penga som rår, er det ikke? Men er det sånn vi vil ha det, sånn det bør være? Det er på tide at forfatterne våkner opp og nekter å skrive billigdrit lenger, på tide at forlagene begynner å leite etter kvalitet, sjøl om det både er dyrere og mer utfordrende å jobbe med og å gi ut. Det er på tide at voksne mennesker forstår at barn også trenger et mangfold, trenger gode bøker, trenger å utfordres, stimuleres, trenger å tenke sjøl. Og det er på tide at foreldrene forstår at poden i senga slett ikke er et geni bare fordi han har lest Ninni byrjar på fotball helt sjøl. Hvis han er sju år kan du som forelder være letta over at han i det minste ikke er helt tilbakestående.

tirsdag 8. desember 2009

Resirkulert, gammelt blod

Nå er det nok. Rett og slett nok. Det er noen dager sida, men jeg får det fortsatt ikke ut av huet: torsdagens utrolig teite episode av True Blood. Jeg orker ikke mer vampyrmas, jeg nå. Ikke mer blodsuging, ikke mer brennende kister, råtne lik eller bedende ofre. Og i alle fall ikke flere fabler om varulver og "skiftere" og vampyrsheriffer og demonutdrivere og eksorsisme og annet vås.

Det er rart hvor lite som skal til egentlig, for at noe går fra å være litt spennende til å bli helteit. Akkurat som det å være snill, eller det å være modig; ett sted går ei grense og du blir dumsnill, overmodig. True Blood gikk fra å være noe "nytt" (jeg skriver "nytt" fordi vampyrers popularitet svinger for hvert tiår) og fascinerende, til å flate helt ut. Det var som om manusforfatterne bestemte seg for at True Blood skulle suge til seg alle tenkelige klisjeer og spille dem ut, langsomt, treigt, i snegletempo, til manges glede, enkeltes fornøyelse og til min forferdelse.

True Blood byr ikke på spesielt dårlige skuespillere, noen av dem gjør også alt de kan med det de har fått utdelt (fri tolkning her), som i noen tilfeller er godt og i andre tilfeller direkte katastrofalt. Det dårligste er uten tvil begrensninga, reduseringa. Særlig av de to hovedrolleinnehaverne, Sookie og Bill. De snakker ut replikkene der de står, rett opp og ned, eller de stønner dem fram under en av de mange sexscenene. For meg framtrer de begge som grunne, og det til tross for at det er Sookies bror, Jason, som er grunn. Men han er bare så alt for tydelig, så alt for karikert. Han blir en parodi, og det hjelper ikke akkurat at skuespilleren er litt teit heller.

De komplekse karakterene var Sam og Tara, helt til det blei avslørt av Sam er en "skifter" (kan gjøre seg om til en hund, katt, hest, fugl og så videre). Etter det står Tara aleine fram som den komplekse og virkelige, kanskje fordi det er hun som hittil er mest menneskelig og har holdt seg lengst unna vampyrene? Bare for å ha nevnt pappfigurene Arlene og René også - de er typiske landsbyboere med stort fokus på seg sjøl og sitt, men i bunn og grunn har de begge et godt hjerte (i alle fall så langt i serien). En annen artigper er politimannen Andy, som er konstant grinete, uten videre forklaring.

Kvaliteten på episodene varierer veldig. Noen ganger har det vært spennende, overraskende, kjapt hele tida, ikke et dødpunkt, mens neste episode er den rake motsetning og er på grensa til kjedelig. Det er når handlinga er forutsigbar, usannsynlig eller uinteressant, eller når det nok en gang legges opp til forviklinger i trekanten Sookie - Bill - Sam, som blei en firkant (Tara) og som en kort stund var en femkant (Jason). Det er jo likevel så alt for tydelig hvordan det ender... Det blir rett og slett bare overfladisk. Og det er ikke i nærheten av godt nok. Dessuten kan det være forvirrende for en seer å forholde seg til så sprikende kvalitet på episodene. Har noe med forventningene å gjøre, tipper jeg.

Jeg synes heller ikke at manusforfatterne har gjort en god nok jobb med hva karakterene faktisk sier. I forholdet mellom Sookie og Bill/Sam er det brått tydelig at vi befinner oss i USA og at det urtradisjonelle kjønnsrollemønsteret fortsatt råder, og ikke minst, at forventningene og forholdet vi skal ha til det motsatte kjønn ikke fremkommer av hvem han er og hva han sier, men hva som står i ukebladene. Når jeg så ser til Jason, som er en skikkelig rundbrenner, opplever jeg mer enn noe annet at hans karakter er et resultat av mange ungguttfantasier (dette til tross for at bøkene bak serien er skrevet av den gamle dama Charlaine Harris, men serien er "skapt" av gamlingen Alan Ball - en mulig forklaring?). Jason er som sagt enkel, og ytrer enkle replikker. For enkle. Og han lar seg lure med på hva som helst, så lenge det er snakk om sex eller det nye dopet: vampyrblod. Utydelige Sam er nettopp det, utydelig, på omtrent alt, både i oppførsel, ansiktsmimikk (de gangene det beveger seg i skjegget) og i replikker. Han skal liksom være mystisk, men er det ikke. Det eneste som er sikkert er at han driver puben Merlotte's og at han bor skikkelig stusselig. Men det gjør vel ingenting det, når han kan bli et marsvin når som helst.

De forskjellige karakterenes personlighet blir "tydeligere" gjennom hastighet på klipping, blikk, pauser og bakgrunnsmusikk. Men som oftest er dette "ekstra" bare i veien, gjør at spenninga flater ut og at eventuelle kommentarer som kunne blitt hengende, blir pompøse eller mister all sin verdi. Episodene kunne med fordel vært stramma inn til effektive trettifem-førti minutter, framfor den knappe timen, først og fremst ved kutt i dialoger og intenst dvelende blikk og lydløs, men akk så tydelig, lengting. Det er sånn sett krystallklart at serien er sikta inn mot et amerikansk publikum.

Tilbake til Sookie og Bill: Bill er en fjott fra attenhundretallet, han var til og med i borgerkrigen, og blei uheldigvis vampyr, og hans største problem er at han får aldri bestemt seg for hvilket århundre han tilhører (men han har jo vært i "live" hele tida og fulgt utviklinga i samfunnet, har han ikke? Sjøl om han mesteparten av tida har liggi under jorda). Han vimer rundt i gamle klær, nye klær, har kandelabre og lysekroner og Nintendo Wii hjemme i stua, sover i kiste, men har soverom og dobbeltseng, snakker nesten gammelbritisk og slår om like etterpå, i tillegg er skuespiller Moyer litt usikker på aksenten. Han endrer til og med uttalen på sin kjæres navn, Sookie, etter episode og anledning (er det erotiske undertoner ute og går, sier han gjerne Ssoukki).

Servitrisa Sookie hører alle andres tanker, men i og med at Bill egentlig er død, har han ingen tanker hun kan høre (men han tenker jo, det er tydelig, eller så har han et kronisk alvorlig ansiktsuttrykk av typen "ikke forstyrr"). Derfor kan hun oppføre seg naturlig sammen med han og slappe av. Dette er hovedårsaken bak hennes tiltrekning, i tillegg til det faktum at han er vampyr, noe som får hele småbyen Bon Temps til å skjelve i buksene med en gang en slik død en skræver inn i rommet. Dette med tankelesinga feiler allerede tidlig i serien når Sookie ikke helt veit hvor hun har Sam, eller Jason - eller Tara for den saks skyld, og hun bruker ikke sine evner for å hjelpe politiet med å oppklare flere drap, noe hun muligens burde gjort? Hun kan jo bare lytte. Problem løst.

Sookie er liksom i tjueåra, men oppfører seg som om hun var 17. Hun er brått usikker, brått barnslig, så moden, og så overfølsom, og humøret hennes svinger raskere enn en seer kan følge med på. Hun har ikke noe særlig troverdighet gitt av karakteren, og Paquin har i tillegg svært lite å spille på (dum, blond, vampyrelskende, tankelesende baransatt dame) og karakteren er sånn sett vanskelig tilgjengelig, men hun klarer likevel å få sympati, og det beviser at Anna Paquin er en god skuespiller. Hun burde forøvrig holdt seg til filmen.
Mitt største problem med Sookie er at hun, som visstnok er jomfru, ikke ønsker et forhold til den (i begynnelsen) forholdsvis sympatiske Sam, eller noen andre normale menn, men hopper på vampyr-Bill, og det nokså tidlig. Men dette med vampyrer og erotikk har jeg uansett aldri helt forstått.

Jeg skal ikke se mer av True Blood, for meg har det, dessverre, glidd over i det sosialpornografiske, og fortjener ikke sin status som kultserie (den utnevnelsen får heller gå til Buffy). Men det er kanskje ikke så mye annet å forvente av en serie hvis kvinnelige hovedrollefigur heter Sookie Stackhouse.

fredag 4. desember 2009

Gaver daler ned i stua i år også

Jeg er godt i gang med årets julegaver, og kan avsløre at det blir en del bøker fra meg, også i år. For de som kjenner meg godt kommer nok ikke det som en stor overraskelse! Under ymse trær fra fjern og nær kan venner og familiemedlemmer forvente seg for eksempel:

Døden ved vann, ei bok jeg ikke ønsker å lese, men som jeg håper at en krimentusiast vil sette pris på, og om ikke annet, bytte. Isprinsessen, heller ikke ei bok jeg sjøl vil ha, eller som jeg ville kjøpt, men som jeg fikk, og som helt ulest og strøken, til og med med byttekort, leveres under treet. Globaliseringens atlas, som gis til familiens skarpe og samfunnsengasjerte hode, som en påminnelse om at det fortsatt er mye å ta tak i der ute. Forøvrig også ei bok jeg sjøl kunne tenke meg. Sammen er vi én og én, ei bok jeg både liker og har, og som jeg håper mottakeren også liker. Blei kjøpt allerede i mars. Hell i krig, som er bok nummer seks i Patrick O'Brians historiske og maritime serie, som jeg og brodern gir til bestefar hver gang vi får tak i det neste bindet, men som vi fortsatt ikke veit om han liker. Døden i Roma, til enda ett litteraturinteressert familiemedlem, ei bok som kanskje er noe å bryne seg på? Ikke veit jeg, for jeg har ikke lest den. Men det blir spennende å få reaksjonene i etterkant av lesinga. Stille stemmer, indre bilder - endelig ei bok jeg verken har eller har lest, men som jeg ønsker å lese, men som denne gangen blir gave. Det er som regel de beste gavene.

I tillegg har jeg også pakka inn en del filmer, noen lydbøker, julepynt, duker, hårstrikker, kopper og klær. Så da gjenstår det bare å komme i mål, levere gavene og endelig - ta ferie.