Resirkulert, gammelt blod

Nå er det nok. Rett og slett nok. Det er noen dager sida, men jeg får det fortsatt ikke ut av huet: torsdagens utrolig teite episode av True Blood. Jeg orker ikke mer vampyrmas, jeg nå. Ikke mer blodsuging, ikke mer brennende kister, råtne lik eller bedende ofre. Og i alle fall ikke flere fabler om varulver og "skiftere" og vampyrsheriffer og demonutdrivere og eksorsisme og annet vås.

Det er rart hvor lite som skal til egentlig, for at noe går fra å være litt spennende til å bli helteit. Akkurat som det å være snill, eller det å være modig; ett sted går ei grense og du blir dumsnill, overmodig. True Blood gikk fra å være noe "nytt" (jeg skriver "nytt" fordi vampyrers popularitet svinger for hvert tiår) og fascinerende, til å flate helt ut. Det var som om manusforfatterne bestemte seg for at True Blood skulle suge til seg alle tenkelige klisjeer og spille dem ut, langsomt, treigt, i snegletempo, til manges glede, enkeltes fornøyelse og til min forferdelse.

True Blood byr ikke på spesielt dårlige skuespillere, noen av dem gjør også alt de kan med det de har fått utdelt (fri tolkning her), som i noen tilfeller er godt og i andre tilfeller direkte katastrofalt. Det dårligste er uten tvil begrensninga, reduseringa. Særlig av de to hovedrolleinnehaverne, Sookie og Bill. De snakker ut replikkene der de står, rett opp og ned, eller de stønner dem fram under en av de mange sexscenene. For meg framtrer de begge som grunne, og det til tross for at det er Sookies bror, Jason, som er grunn. Men han er bare så alt for tydelig, så alt for karikert. Han blir en parodi, og det hjelper ikke akkurat at skuespilleren er litt teit heller.

De komplekse karakterene var Sam og Tara, helt til det blei avslørt av Sam er en "skifter" (kan gjøre seg om til en hund, katt, hest, fugl og så videre). Etter det står Tara aleine fram som den komplekse og virkelige, kanskje fordi det er hun som hittil er mest menneskelig og har holdt seg lengst unna vampyrene? Bare for å ha nevnt pappfigurene Arlene og René også - de er typiske landsbyboere med stort fokus på seg sjøl og sitt, men i bunn og grunn har de begge et godt hjerte (i alle fall så langt i serien). En annen artigper er politimannen Andy, som er konstant grinete, uten videre forklaring.

Kvaliteten på episodene varierer veldig. Noen ganger har det vært spennende, overraskende, kjapt hele tida, ikke et dødpunkt, mens neste episode er den rake motsetning og er på grensa til kjedelig. Det er når handlinga er forutsigbar, usannsynlig eller uinteressant, eller når det nok en gang legges opp til forviklinger i trekanten Sookie - Bill - Sam, som blei en firkant (Tara) og som en kort stund var en femkant (Jason). Det er jo likevel så alt for tydelig hvordan det ender... Det blir rett og slett bare overfladisk. Og det er ikke i nærheten av godt nok. Dessuten kan det være forvirrende for en seer å forholde seg til så sprikende kvalitet på episodene. Har noe med forventningene å gjøre, tipper jeg.

Jeg synes heller ikke at manusforfatterne har gjort en god nok jobb med hva karakterene faktisk sier. I forholdet mellom Sookie og Bill/Sam er det brått tydelig at vi befinner oss i USA og at det urtradisjonelle kjønnsrollemønsteret fortsatt råder, og ikke minst, at forventningene og forholdet vi skal ha til det motsatte kjønn ikke fremkommer av hvem han er og hva han sier, men hva som står i ukebladene. Når jeg så ser til Jason, som er en skikkelig rundbrenner, opplever jeg mer enn noe annet at hans karakter er et resultat av mange ungguttfantasier (dette til tross for at bøkene bak serien er skrevet av den gamle dama Charlaine Harris, men serien er "skapt" av gamlingen Alan Ball - en mulig forklaring?). Jason er som sagt enkel, og ytrer enkle replikker. For enkle. Og han lar seg lure med på hva som helst, så lenge det er snakk om sex eller det nye dopet: vampyrblod. Utydelige Sam er nettopp det, utydelig, på omtrent alt, både i oppførsel, ansiktsmimikk (de gangene det beveger seg i skjegget) og i replikker. Han skal liksom være mystisk, men er det ikke. Det eneste som er sikkert er at han driver puben Merlotte's og at han bor skikkelig stusselig. Men det gjør vel ingenting det, når han kan bli et marsvin når som helst.

De forskjellige karakterenes personlighet blir "tydeligere" gjennom hastighet på klipping, blikk, pauser og bakgrunnsmusikk. Men som oftest er dette "ekstra" bare i veien, gjør at spenninga flater ut og at eventuelle kommentarer som kunne blitt hengende, blir pompøse eller mister all sin verdi. Episodene kunne med fordel vært stramma inn til effektive trettifem-førti minutter, framfor den knappe timen, først og fremst ved kutt i dialoger og intenst dvelende blikk og lydløs, men akk så tydelig, lengting. Det er sånn sett krystallklart at serien er sikta inn mot et amerikansk publikum.

Tilbake til Sookie og Bill: Bill er en fjott fra attenhundretallet, han var til og med i borgerkrigen, og blei uheldigvis vampyr, og hans største problem er at han får aldri bestemt seg for hvilket århundre han tilhører (men han har jo vært i "live" hele tida og fulgt utviklinga i samfunnet, har han ikke? Sjøl om han mesteparten av tida har liggi under jorda). Han vimer rundt i gamle klær, nye klær, har kandelabre og lysekroner og Nintendo Wii hjemme i stua, sover i kiste, men har soverom og dobbeltseng, snakker nesten gammelbritisk og slår om like etterpå, i tillegg er skuespiller Moyer litt usikker på aksenten. Han endrer til og med uttalen på sin kjæres navn, Sookie, etter episode og anledning (er det erotiske undertoner ute og går, sier han gjerne Ssoukki).

Servitrisa Sookie hører alle andres tanker, men i og med at Bill egentlig er død, har han ingen tanker hun kan høre (men han tenker jo, det er tydelig, eller så har han et kronisk alvorlig ansiktsuttrykk av typen "ikke forstyrr"). Derfor kan hun oppføre seg naturlig sammen med han og slappe av. Dette er hovedårsaken bak hennes tiltrekning, i tillegg til det faktum at han er vampyr, noe som får hele småbyen Bon Temps til å skjelve i buksene med en gang en slik død en skræver inn i rommet. Dette med tankelesinga feiler allerede tidlig i serien når Sookie ikke helt veit hvor hun har Sam, eller Jason - eller Tara for den saks skyld, og hun bruker ikke sine evner for å hjelpe politiet med å oppklare flere drap, noe hun muligens burde gjort? Hun kan jo bare lytte. Problem løst.

Sookie er liksom i tjueåra, men oppfører seg som om hun var 17. Hun er brått usikker, brått barnslig, så moden, og så overfølsom, og humøret hennes svinger raskere enn en seer kan følge med på. Hun har ikke noe særlig troverdighet gitt av karakteren, og Paquin har i tillegg svært lite å spille på (dum, blond, vampyrelskende, tankelesende baransatt dame) og karakteren er sånn sett vanskelig tilgjengelig, men hun klarer likevel å få sympati, og det beviser at Anna Paquin er en god skuespiller. Hun burde forøvrig holdt seg til filmen.

Mitt største problem med Sookie er at hun, som visstnok er jomfru, ikke ønsker et forhold til den (i begynnelsen) forholdsvis sympatiske Sam, eller noen andre normale menn, men hopper på vampyr-Bill, og det nokså tidlig. Men dette med vampyrer og erotikk har jeg uansett aldri helt forstått.

Jeg skal ikke se mer av True Blood, for meg har det, dessverre, glidd over i det sosialpornografiske, og fortjener ikke sin status som kultserie (den utnevnelsen får heller gå til Buffy). Men det er kanskje ikke så mye annet å forvente av en serie hvis kvinnelige hovedrollefigur heter Sookie Stackhouse.