Guden for små ting

Bildekilde: Bokelskere

Månedens 1001-bok hos Line var tilfeldigvis ei bok jeg både hadde ulest i hylla og hadde planlagt å lese denne sommeren - for den virka som ei skikkelig sommerbok, med handling fra det varme, fuktige India. I tillegg var Guden for små ting litt av en sensasjon da den blei utgitt tilbake i 1997, og brakdebutanten, indiske Arundhati Roy (f. 1961), kunne til og med innkassere den prestisjefylte Bookerprisen et halvt år etter utgivelsen. Bare det i seg sjøl er vanvittig imponerende, og grunn nok til å lese boka. Ja, dét og et 1001-kryss, såklart.

Vi er i Ayemenem i Kerala, India. Det er midt i mellom mai og juni, mellom knugende hete og sørvestmonsunens kjølige vinder. Rahel er akkurat kommet tilbake til India, til barndomshjemmet, barndommen og alle dens minner. Til Picklesfabrikken Paradise Pickles & Hermetikk, den blå Plymouthen med reklameskilt på taket, Historiehuset, elva, gummitrærne og det store Ayemenem-huset, som nå er låst og ser tomt ut. Men Baby Kochamma er der inne i møkka et sted, fortsatt i live, gammel og diger, bedøva av fjernsynet. Og Estha er der. Tvillingbroren hennes, eldst med atten minutter. I et reint rom i et skittent hus. Tause Estha, som helt slutta å prate etterpå. Som aldri sier noe. Som hun ikke lenger kan se, høre eller kjenne tankene til. De er 31 år gamle nå. De har ikke sett hverandre på 23 år.

Og med det rulles historia fram. Historia om at en dag, noen timer, virkelig kan endre alt. Historia om alt som skjedde den gangen, den dagen. Eller kanskje det egentlig begynte før, som den dagen da Sophie Mol landa på flyplassen og blei kjørt hjem til Ayemenem i den blå Plymouthen. Da tvillingene fant noe uventa under det store treet ved elva og Estha hadde to tanker samtidig. Så kommer natta. Med palmesus og månen i elva. Og etter det, blir ingenting som før. Eller begynte det enda tidligere? Da kjærlighetslovene blei til? Lovene som bestemmer hvem som skal elskes, og hvordan. Og hvor mye.

Guden for små ting er en kompleks, intens fortelling med mange avledende bihistorier og en overraskende liten og konsentrert hovedkjerne. De timene det til slutt koker ned til, er riktignok begivenhetsrike, men innholdet kan oppsummeres fort. Jeg har tidligere påpekt hvor dårlig slikt av og til kan fungere, som for eksempel i En svunnen tid av Kate Morton (f. 1976), som også fokuseres rundt noen avgjørende timer. I denne romanen gjøres det veldig mye bedre, blant anna fordi Roy har et utrolig solid, variert og fantasifullt språk, og fordi hun har forstått at balanse mellom ulike elementer i ei historie er viktig. Og det viste seg raskt at en viss balanse måtte på plass i denne omtalen også. Å si litt om handlinga i ei bok er å lede en potensiell leser på vei, og det kan gjerne gjøres, men her er det ikke mye som kan sies uten å røpe bokas dramatiske høydepunkt. Derfor er jeg kanskje i overkant knapp om bokas hovedhandling, men det er for å bevare spenning til neste leser.

Når boka er ferdiglest, er det lett å se alt sammen. Fortellingas struktur. Den stramme og bevisste komposisjonen til forfatter Roy. Den fragmentariske, episodiske men samtidig uhyre detaljerte stilen. Tidshoppene - mellom da og nå, et før og et etter, og enda et etter, lenge etter etter, og Rahels vei tilbake til Den dagen fra et nå i 1993. Til hva som egentlig skjedde, de ukene i 1969, til alt som er gjemt og glemt og fortrengt. Detaljene som gjentas, blir bærende, blir symboler, som vender tilbake når en minst venter det, når det er sårest eller verst. Som en påminnelse om hvor små de var, og er, oppi alt sammen, E. Pelvis og fontena med en hårstrikk med kuler i. Nærmest ubetydelige. Utafor Historia. Samtidig ansvarlige, og innafor. Og hva det gjør med to mennesker: Hun forlater alt. Han tier. Begge er tomme og ensomme og bærer på grusomme minner.

Men underveis er ikke boka slik. Da er det tidvis veldig vanskelig å se hvordan de ulike hendelsene henger sammen, hva som kommer før eller etter, hva som er utløsende, hva som er avgjørende. Det ligger ei spenning i å kunne nøste slik, delvis på egenhånd, delvis veileda av en stø forfatterhånd. Relativt raskt blir det tydelig hvordan det hele ender. Men hvorfor? Hva er det som leder dem akkurat dit? Det går uhyre langsomt, for Roy går grundig til verks. Alt skal være med: Ammus historie, Chackos historie. Mammachi og Pappachi. Baby Kochammas. Og Rahel og Esthas, de som nesten blei født på en buss. Vi skal kjenne dem, forstå dem. Slik at det som kommer seinere kanskje, i et kastesamfunn, et ekstremt æressamfunn, gir mening. For hvordan kan en så samla gjeng, en familie, som da besto av Mammachi, Baby Kochamma, Chacko, Ammu, Rahel og Estha, falle helt fra hverandre, smuldre opp? Hva eller hvem har skylda for hva? Hvilke faktorer spiller inn?

I perioder kan det hele være nokså uklart, uten at hovedhistoria på noen måte forsvinner (det ser en i alle fall etterpå). Det blir bare litt for mange mennesker umiddelbart (både berørbare og uberørbare, kommunister, tiggere, syrisk-kristne, appelsinbrus-sitronbrus-mannen), historier (anekdoter, gjenfortellinger, reelle hendelser), tider (den gang da og en digresjon til et anna da, og nå, og etter nå) og steder (bygninger, byer) å holde styr på fram til fortellinga konsentreres, fram til forfatteren har samla seg og gitt hovedpersonene, og oss, en tydelig retning. Roy er opptatt av å få med alle trådene, hele tida, ingen skal falle bort. Og mot slutten forstår vi hvorfor, mens det underveis kan virke hektisk, kanskje overtydelig. Samtidig er fortellerstemmen svært avslappa, nesten tilfeldig og slentrende i stilen (sjøl om virkeligheten er stålkontroll og systematisk klipping og liming av avsnitt og fire års hardt arbeid) og Rahel har all tid i verden til å huske alt akkurat som det var, til å se et barns opplevelser med en voksens øyne. Det er en underlig kombinasjon, men det fungerer.

Boka er veldig god, på mange måter, og det indiske samfunnet, med utgangspunkt i den privilegerte, fabrikkeiende syrisk-kristne overklassen/overkasten, er et nøyaktig skildra univers som appellerer til sansene. Likevel er det noe som skurrer, sjøl om jeg ikke helt kan "ta" forfatteren på noe. Jeg har brukt lang tid på å finne ut hva det kan være, eller ikke være. Og jeg har til slutt kommet fram til at det må være slik: Språket liker jeg godt, det har noe helt eget ved seg, det er barnlig leikende (tår nugle, for eksempel, ikke tårnugle) og samtidig djupt alvorlig. Skildringene er minneverdige, Roy bruker omgivelsene godt og skaper originale bilder i både dagslys og nattemørke. Hun personifiserer og besjeler, vrir og leiker, vektlegger overraskende detaljer og holder seg unna velbrukte formuleringer. De litterære skikkelsene blir utlevert som de er, ingenting holdes tilbake. Smålighet, spytt, lukter, griskhet, maktbegjær, naivitet, hud, lyst - alt siver fram ettersom sidene leses. Når språk, skildringer og skikkelser er bærende, er det ikke så mye som gjenstår: Historia. Og det er akkurat her det går litt skeis.

For i ei så rik fortelling, med så mange mennesker, handlinger, hendelser, skildringer, utfall, tanker, replikker, følelser, reaksjoner, som går over lang tid, store landområder, kontinenter, på tvers av kaster og politiske skillelinjer, som omhandler kjærlighet, liv og død - så er det rart at alt går opp. At alle gjenfinner sin plass, med verdighet, om enn på en noe dysfunksjonell måte. At alles skjebner, før (1969) og nå (1993), blir belyst. At alle fragmenter veves sammen med andre. At alle tråder nøstes og følges til de er pene og ryddige garnnøster i en kurv. At den allvitende fortelleren veit det innerste indre om alle og røper det uten at noen spør. Det bare er der, opp i dagen, og det er uvisst hva en "skal" med det. For eksempel: Pappachi slår Mammachi. Med en messinglysestake. Helt til den dagen Chacko griper inn. Vi får aldri vite hva de føler, tenker eller synes, verken den hylende Mammachi eller den sinte Pappachi, som da tyr til å mishandle stolen sin utafor huset. Og Chacko? Hva tenkte han? Uvisst. Ammu, da? Som sikkert hørte alt sammen? Aner ikke. Det som er av betydning, av relevans for oss, er med. Og ingenting antydes, ingenting er subtilt, det er rett fram og da også, dessverre, oppå. Resten er det bare å glemme, for eksempel spørsmålet om de som er ansvarlige for tragedien som rammer Ayemenemhuset får sin straff eller ikke.

Jeg lurte aldri på noe underveis. For Rahel forteller det jo, alt jeg trenger å vite, forteller hun. Hakkete og rotete, men alle fortellingas elementer er der. Det er bare å pusle dem sammen, og når jobben er gjort, kan en oppleve at teksten tappes litt. Det er ikke lenger fullt så spennende å finne ut av hva som skjer, det får en vite likevel, bare en leser videre. Teksten kunne gjerne hatt mer motstand, og historia hadde ikke trengt å gå opp. Nå, som boka er ferdiglest, har jeg ikke noe å fundere på, og boka forsvinner gradvis fra minnet allerede. Kanskje den rett og slett er for gjennomført, for "flink"? Kanskje forfatteren utøver for stor kontroll over stoffet? Når absolutt ingenting er tilfeldig, forsvinner den uforutsigbarheten som kan gjøre ei tekst spennende.

Det blir et problem i teksten når det er mye som påstås og lite som kommer innafra. Det kan være troverdig, plausibelt, og det kan til og med være gjenkjennelig for den som leser, men likevel skapes det en distanse. Her får vi ulike distanser lagt oppå hverandre: hopp i tid, hopp mellom personer, hopp i og mellom fortellinger. Roy legger opp til ei diger episk historie som kan strekke seg over tusenvis av år og dertil sider (for eksempel gjennom å nevne de urgamle kjærlighetslovene, som hun aldri utdyper, og jeg lurer jo da på om det er noe mer enn kastesystemet og dets grenser hun hinter til eller ikke), men boka er ikke lenger enn en gjennomsnittlig norsk mellomroman. Og fortsatt er det en del som kunne vært kutta. For eksempel hele siste kapittel. Når vi skal oppleve Ayemenem gjennom Rahel, blir det utfordrende med hendelser hvor hun overhodet ikke deltar eller kan delta i. Jeg nevnte tidligere at det er en allvitende forteller som er fokaliseringsinstansen, og det er det langt på vei, men denne fortelleren legitimeres gjennom Rahels perspektiv og rolle, gjennom gjenfortellinger av familiemedlemmenes skjebner, som hun seinere har fått nyss i, gjennom stedets, folkets og familiens historie, som Rahel uten tvil veit mye om fordi hun har vokst opp med det. Siste, totalt unødvendige kapittel inkluderer to av bokas personer som på et seinere tidspunkt begge er døde, og en kan være rimelig viss på at de begge har tatt med seg akkurat slike detaljer i grava. Her kunne Roy satt punktum litt før, og heller latt leserens fantasi jobbe med nettopp hva som skjedde forut for de timene, den dagen, for så mange år sida, og hvorfor nettopp det utfordrer kjærlighetslovene og endrer Historia.