 |
| Bildekilde: tomaslofgren.wordpress.com |
Hva kommer nå
Hvem tror du det er
Skru lyden opp på radio'n din
Skru lyden opp på radio'n din
For nå er Ludde her
Det synger i alle fall Inger Gundersen (f. 1973) i Barnetime- og lydbokversjonen av Ludde-bøkene. Og hvem er så Ludde? Jo, han er en liten tøykanin, som rett som det er må snekre kassebil for å leite etter bamse, få overnattingsbesøk av alle dyra, dra på tur i eventyrland med lillesøster Ruske-Sara, vaske klær, være doktor, hjelpe flodhesten Hugo med å finne mamma eller noe helt anna. Den egentlige opphavsmannen til vesle Ludde og alle vennene hans er den prisbelønte svenske forfatteren og illustratøren Ulf Löfgren (1931-2011), som fra 1984 til 2006 skreiv hele 34 bøker om den sjarmerende kaninen som prøver å putte kjøttboller i øret, som snakker i telefonen, jakter på ei flue, kjører tog, bygger hytte og så videre. Nesten alle bøkene er oversatt til norsk, og til mer enn tjue andre språk (!), og fra 2002 var utvalgte fortellinger å høre på Barnetimen for de minste. I 2011 og 2012 kom Barnetimeproduksjonen ut som fire egne lydbøker, og i år er det altså 30 år sia den første boka kom ut. I mine år som småbarnsmamma har jeg nå vært gjennom alle lydbøker og nesten alle bøker flerfoldige ganger og kan, av flere årsaker, konkludere med at Ludde er en barnefavoritt.
Men hvorfor det, egentlig? Det er jo nokså enkle bøker. Noen ville kanskje til og med si at de er oppskriftsmessige og forutsigbare, i alle fall hvis en er i det sure hjørnet. De runde tegningene har ikke noe særlig ekstra og fokuserer bare på hovedfigurens gjøringer, fargene er gode, men detaljene er få. Lite trekkes fram i tekst og bilde, det er støyfritt og tydelig. På hvert oppslag følger vi Luddes vei gjennom en serie repeterende hendelser (sparke ball, leite, henge opp tøy, lage suppe, gjøre noe feil, leike), i hver bok følges ei historie fra begynnelse til slutt, nesten helt uten pedagogisk overbygning og en forfatters kommenterende nærvær. Det føles fritt og ledig. Men så er det akkurat der det ligger, da. At ei historie om Ludde ikke går rett fram. Det er alltid noen utfordringer underveis, en sving i en annen retning, tre-fire brudd på forventningene, noe som ikke går som det skal, noe annerledes. Og nettopp der ligger det mye moro.
For bøkene om Ludde er ikke noe anna enn underholdningsbøker for småtassegmentet, og er helt ypperlige for tøysekoppen på to og tre år. Her er verken forfatter eller de dyra som inkluderes i fortellingene ute etter å lære barna noe. Kun av og til får en ei bok med en fyldigere komposisjon, som foreksempel Ludde och telefonen fra 1989. Her må barna helt til slutt hjelpe Ludde med ukedagene for at alt skal bli riktig. Men dette er som sagt et unntak. Ludde lagar soppa fra 1993 kan en forsåvidt bruke som utgangspunkt for å lære barna å lage suppe, men da dyra kommer med mange uønska suppeingredienser, i alle fall for oss voksne, blir det fort tull. Og det er vel nettopp det som er formålet med bøkene: Tulle, tøyse, bruke fantasien, utfordre grensene, vri på voksenverdenen. Og det fins vel ikke så mye anna som barn liker bedre enn det? Så markedsføres også bøkene av det norske forlaget CappelenDamm under slagordet "Humor for svært små mennesker", og det passer godt.
Likevel, når det er så mange bøker, blir en kanskje litt skuffa når ikke foreldrene til Ludde og Ruske-Sara opptrer i mer enn ei bok. Og omstendighetene rundt Ludde avklares aldri. Er han noens kosedyr, og hvem er i så fall denne noen? Hvor bor Ludde? Fins det en ytre kontekst som universet kan settes inn i, er det meninga at det skal være vår verden eller kosedyras verden? På mange måter er det fint at Löfgren lar dette være åpent, slik at en kan fantasere sjøl, men på en annen side gir han ingenting til de nysgjerrige barna som lurer på hvor Ludde kommer fra, hvor familien hans er, hvor han bor, hvor han har lært å snekre og så videre. Ikke alt kan aksepteres helt uten videre, og denne mangelen på en omsorgsperson blir svært tydelig når en har lest gjennom hele bokstabelen. Det er jo ikke slik barnas hverdag er, så idyllisk, sjølstendig og fri. Men for all del, det er lov å fantasere!
Det fine med serien om Ludde er at det er så innmari mange bøker. Barna blir trukket med inn i et univers som består av kosedyr og leiker, en kanin som ofte gjør de samme tinga som de sjøl gjør - men uten den tidvis kontrollerende foreldreinstansen. Det appellerer så smått til uavhengigheten og "gjøre sjøl". Dessuten går alt an hos Ludde - en kassebil uten motor eller pedaler kan for eksempel kjøre langt og fort, Ludde kan få forferdelig mange dyr på overnattingsbesøk, for de kan sove under trappa og i balja og så videre, han kan være doktor eller konge, spille i orkester, lage sirkus eller ha bursdag. Inger Gundersens lydbøker, med nyskrevne sanger til hver fortelling og bruk av ulike stemmer til ulike dyr, utvider sånn sett det boklige universet på en fin måte. Her er det rom for mer leik, men også flere føleser. De enkle sangene hennes tar tak i ulike stemninger i større grad enn det forfatteren gjør. En innvendig er likevel at det fort blir svært bråkete, noe som ikke er så fint for de aller yngste. Tempoet kan også være rimelig radig, så lydbøkene ligger nok litt mer på nivået til barn på tre og fire år.
Et annet fint element med bøkene, er at Ulf Löfgren så utvunget og uproblematisk styrer fortellerstemmen mellom en allvitende forteller (for eksempel: Ludde har fått en ny ball. Nå sparker han den langt, langt av gårde. Men den lander visst rett i hodet på noen!), replikkvekslinger mellom Ludde og dyra - både monologer, duologer og polyloger brukes her (f.eks. Og denne noen sier høyt og tydelig: MIAOUUU!) og mer indre monolog (f.eks. Kanskje det er en hund? sier Ludde til seg selv). Han veksler også mellom viktigheten av tekst og bilde - noen ganger ligger poenget i tegningene, som i Ludde och någon fra 1984, andre ganger i både ord og bilde, som i Ludde och alla djuren fra 1986, atter andre ganger enda mer i lydbildet, som i Ludde och orkestern fra 1994. Men da er det et svært viktig poeng at barna blir lest for. Av og til kan barna være med å gjette på hva eller hvem som kommer på neste side (hvilket dyr fikk ballen i hodet, hvem ringer til Ludde nå?), andre ganger er det spennende å se hva som skjer (hva i alle dager spiller bjørnen på?). Bøkene er trygge, morsomme, av og til spennende, men aldri skremmende. Felles for omtrent alle bøkene er også at barna kan komme inn i dem helt uten forhåndskunnskaper. Andre titler, som Cirkus Ludde fra 1993, fungerer mindre bra, rett og slett fordi barna da er avhengige av å ha en konkret forestilling av hva et sirkus er. Om de ikke har det, blir boka svært abstrakt. Da fungerer det bedre å leite etter mamma i Ludde och Hugo (1997). Det er en svært gjenkjennelig tematikk for de aller fleste, og også den eneste boka der det er litt nedtrykt stemning.
En voksen, kritisk leser kan kanskje henge seg litt opp i de stereotype, til dels svært tradisjonelle kjønnsrollemønstrene som blir formidla gjennom Ludde-bøkene. Luddes lillesøster Ruske-Sara får sjeldent spille hovedrolla - hun kan være sjukesøster eller drive butikk, skrike og gå tur, men helst ikke så mye mer. Ludde er da for eksempel doktor, og bestemmer jevnt over mye mer av leikinga enn Ruske-Sara. Med kompisen Hasse eller den rampete bamsen er det full fres med snekring, bølling, skyting av erter og andre mer gutteaktige aktiviteter. Dette kunne kanskje vært hakket mer gjennomtenkt. Men Löfgren er også flink til å inkludere alle dyra, for eksempel når de spiller orkester, hjelper Hugo med å finne mammaen sin eller lignende.
Men på et visst punkt når både voksen (nokså tidlig) og barn (mange repetisjoner seinere) et metningspunkt, og fortellingene om Ludde er ikke lenger så morsomme. Det er ikke noe mer å hente i dem, ingenting å lure på, verken i teksten eller i bildene, og boka blir lagt vekk. Hadde bøkene om Ludde hatt denne varme merverdien, som en for eksempel finner i Kaninbøkene, der forfatteren også appellerer til andre følelser enn latter og glede, ville nok fortellingene stått enda høyere i kurs hos de små. Men det er vanskelig å få plass til mye i et lite format, da blir det heller fort slik at bøkene føles overfylte. Bøkene om Ludde er fine som de er og passer til en liten underholdningsstund med en gjenkjennelig figur. At Löfgren ser det hele gjennom et barns (barnekanins) blikk, er en stor styrke ved bøkene, og barna lever seg fort inn i hva som skal skje og gleder seg til neste overraskelse. Er det grisen som har tatt sokkene til Ludde?
Bøkene om Ludde er fint oversatt av Tor Åge Bringsværd (f. 1939), som har et lett, ledig og muntlig språk som kler bøkene og hovedfiguren. Men så elegant som i serien om Bø og Bæ, er det ikke. Det har riktignok mer med forfatteren enn oversetteren å gjøre, og det skyldes igjen kanskje nettopp mangelen på dynamikk som Landstöm-paret har. Men slik er det når en skaper, skriver og tegner helt aleine.
Omtalen bygger på tjuesju av trettifire bøker i serien (svenske utgaver): Ludde (1984), Ludde och någon (1984), Kung Ludde (1984), Ludde och alla djuren (1986), Ludde och Gnutta (1986), Ludde och busiga Nalle (1986), Ludde får besök (1987), Ludde letar eftar Nalle (1988), Ludde och vagnen (1988), Ludde blir glad (1988), Ludde och de vilda djuren (1989), Ludde och telefonen (1989), Ludde och flugan (1990), Ludde och musen Göte (1990), Ludde och den förtrollade skogen (1991), Ludde och födelsedagen (1993), Ludde lagar soppa (1993), Ludde bygger koja (1993), Cirkus Ludde (1993), Ludde och orkestern (1994), Ludde och lådbilen (1994), Doktor Ludde (1997), Ludde och Hugo (1997), Ludde och Gnutta i sagolandet (1998), Ludde och Hasse åker tåg (1998), Ludde och hans vänner (1998), Ludde tvättar (2006).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar