Å lese langsomt

Vi har alle våre slukebøker. Bøker som leses ut mye fortere enn planlagt, kanskje bare på noen timer eller en rolig kveld. Sidene glir av sted uten at en egentlig trenger å tenke seg om eller kjenne etter. Alt stemmer bare, tidspunkt, humør, handlinga i boka. Og vips, er boka ferdig, og vi har kost oss. Av og til trengs slike bøker, for om ikke annet så får vi ei pause fra alt anna som foregår. Men husker vi dem egentlig så lenge?

Så har vi de bøkene som befinner seg i andre enden av skalaen. De bøkene som verken bør eller kan slukes. Bøkene som er seige, tette eller tunge, eller som vi ønsker skal vare så lenge som mulig. Bøker det er lett å gli inn i og vanskelig å komme ut av, for menneskene blir virkelige og hendelsene blir viktige, underlig nok også for oss her og nå. Dette er den type bøker som kanskje ikke alltid stemmer overens med tid og humør, som en må vente på, bli klar for, som en av og til må jobbe for å komme igjennom. Det er tekster der ikke alt er sjølsagt og overfladisk, der leseren ikke er en gratispassasjer som skal underholdes på hver side. Vi må faktisk tenke etter, og vi kan ikke la være å kjenne etter. Og bøkene, og leseropplevelsene, sitter i noen tilfeller livet ut.

Akkurat nå holder jeg på med ei slik bok. Jeg begynte på den mektige trilogien sommeren 2011, men måtte ha ei god pause før jeg kunne fortsette. Opp mot jul i fjor fullførte jeg bind to. Og nå holder jeg altså på med tredje bok. Det blir færre og færre sider igjen for hver dag, og jeg gruer meg til det hele er over. For det betyr så uendelig mye for meg å være med i Sigrid Undsets (1882-1949) levende middelalderunivers. Jeg sitter i benken med Kristin, og jeg ser usikker opp mot Erlend, der han breier seg i stolen for enden av bordet, høgsetet der husbonden skal sitte. De sju sønnene sitter nedetter langbordet, alle spiser, det er kveld. De er på Jørundgård, Kristins barndomshjem. Det var ikke helt slik det skulle være, vel? De skulle vel være på Husaby, Erlends gods? Men de planene gikk ikke helt som de skulle. Og så, blir Erlend borte.

Bildekilde: Aschehoug

Det hele begynner som kjent med romanen Kransen fra 1920. Her møter vi den unge Kristin Lavransdatter, hjemme på gården i Sel. Det er tidlig på 1300-tallet, Kristin er ung og lykkelig. Hun er trolova med Simon Andressøn Darre, en god og mild unggutt fra nabogården Formo. Men etter en skremmende opplevelse en mørk høstkveld, skjønner Kristin at hun ikke er helt klar for liv og samliv enda. Hun trenger å tenke, lære, finne seg sjøl som voksen kvinne, før hun giftes med Simon. Hun sendes derfor til klosteret Nonneseter utafor Oslo. Og ved en anledning møter hun den eldre adelsmannen Erlend Nikolaussøn, som har bedåra mang ei dame og som har to barn utafor ekteskapet. Med en steil tenårings stahet og mangel på innsikt i seg sjøl og andre, velger hun sin egen make og oppløser ekteskapsavtalen med Simon. Lite veit hun da, om hvilke liv de får, hva hun setter i gang, både for sin egen del, Erlends og Simons.

Husfrue fra 1921 innledes med at Kristin og Erlend drar nord til hans gods, Husaby. De tar sjøveien oppover, og Kristin blir dårlig av mer enn en grunn. Hun har barn under beltet allerede, men Erlend veit det ikke, synes ikke en gang å tenke på slikt. På Husaby er det ikke som forventa. Godset er dårlig drevet. Ingen ting planlegges og tjenerne er slappe, adlyder ikke, men gjør mest som de sjøl vil. Ikke er Erlend som forventa, heller. Han er mer opptatt av å ri på hest, drikke og skjemte enn å se til at hus og fe står. Kristin sliter med å tilpasse seg, med graviditeten, med de nye, ampre følelsene for ektemannen, med skyldfølelse overfor foreldrene sine, særlig faren, som hun veit hun har skuffa og såra djupt. Hun har også såra seg sjøl og synda mot Gud. Tidvis kjører hun seg fast i religiøse grublerier og har det vondt. Erlend feier det hele bort og vil bare ha den blide Kristin. Det gjør at Kristin kommer i ei dobbeltrolle: Tilfredsstille ektemannen eller være tro mot seg sjøl, egne tanker og følelser? Hun blir mer og mer sliten. Så kommer barna på rekke og rad, og mens hun slites ned fysisk, blir hun sterkere og staere psykisk, samt i forholdet til Erlend. Likevel velger hun å stå han bi i den verste perioden, og sender sine egne barn fra seg. Alle frender vender seg også bort, unntatt Simon.

I den siste romanen, Korset (1922), blir forholdet mellom Kristin og Erlend utfordra gang på gang. Kristin har det ikke bra, og hun ser at ikke Erlend har det direkte bra heller. Men de snakker ikke sammen, i alle fall ikke om det. Hun snakker heller med Simon, som nå er gift med Kristins lillesøster Ramborg. Og han ser henne. Kristin har lova seg sjøl at hun aldri skal pirke på sin husbond, aldri si sin mening om hun er misfornøyd, aldri fortelle han hva han skal gjøre. Han får fly på viddene på jakt mens Kristin driver gården. Hun jobber svært hardt og er nesten uten hjelp. Hadde det ikke vært for Simon og Ulv -. De halvvoksne sønnene tar Erlend til seg når han føler for det, og han har ingen fintfølelse for at hun forsøker å lære dem opp i jordbruket og gårdsdrifta. De er ikke eslet for slikt, sier Erlend, som den breibeinte adelsmannen han en gang var. Og til slutt klarer ikke Kristin holde inne lenger.

Disse menneskene, Kristin, Erlend, Simon,- de er nettopp det, mennesker. Undset skildrer dem i alle deres fasetter, på både gode og lyse dager og mørke og dårlige. Hun glorifiserer aldri, vi ser Erlends styrker og hans svakheter, Kristins mangler og fordeler, ulempene og godene med en mann som Simon. De sier for lite og alt for mye, de følger hjertet, troa eller tanken, de snakker sant og usant, er i sine følelsers brutale vold og seinere ser de alt i det matte etterpåklokskapens lys. Spenninga mellom dem er vedvarende, tidvis blussende, fokaliseringsvekslinga mellom dem er solid og godt gjennomført, miljøet de ferdes i er sanselig, fargerikt og uhyre presist skildra. Det er så bra, så uendelig bra, alt sammen, jeg er imponert og samtidig beæra over at jeg får være med i dette, se dette, leve med dette.

Og jeg leser så sakte jeg bare kan. Som ei snegle beveger jeg meg stille over sidene. Mange avsnitt leser jeg flere ganger, bare for kosens skyld, replikkene ofte to eller tre ganger og noen ganger høyt. Jeg blar bakover til fine partier, finner dem, leser dem på nytt. Jeg tar pauser, lukker øya og kjenner på stemninga, i boka, mellom menneskene, inni meg. Jeg fordeler sider per dag med omhu, dette skal vare, må vare, men samtidig er det så flott å være i romanen at jeg bare vil være der. Jeg vil sitte ved langbordet, jeg også, jeg vil se vannet stige fra Lågen, jeg vil se sola glitre over fjelltoppene og jeg vil kjenne den kalde, stikkende lufta i nesa mens jeg rir hjemover.

Jeg kunne vært mye mer effektiv og frest gjennom trilogien, så absolutt. Da hadde den vært lest og grini over for lenge sia, og den hadde nå stått i bokhylla og vært et litt diffust og upresist bokminne. Et minne om noe stort og flott, ja, om litterære personer som blir virkelige, om en kjærlighetssaga fra 1300-tallet. Men detaljer? Nei. Derfor vil jeg ikke gjøre det, frese igjennom. Jeg vil ha med meg detaljene, jeg vil vite hva de sier og hvordan, og jeg vil tolke hva som ligger i det, hvilke symboler som brukes, hvilke assosiasjoner forfatteren spiller på. Jeg vil bruke tida godt og jobbe meg ned i teksten, i språket, i det tekniske, i oppbygginga, i virkemidlene. Ikke kan jeg frese igjennom bøkene, heller. For hvert avsnitt betyr noe på flere plan, og Sigrid Undset, Kristin, Erlend og Simon fortjener lesere som forsøker å trenge til bunns i enhver betydning. Så vil jeg kanskje lære mer om dem, og meg sjøl, underveis.