søndag 17. august 2014

Biografi: Harald Hårfagres saga

Heimskringla,
Storm-utgaven.
Et par dager forsinka, men bedre seint enn aldri: Her kommer mitt bidrag til Ingalills biografilesesirkel. Det er tid for åttende runde, og temaet denne gangen er politikere. Jeg har som vanlig utvida begrepet en smule og gått så langt tilbake som en kan her i Norge, til da politikere også var konger og krigere, som snøyt seg i bordduken og drakk av bukkehorn, bodde med dyra, i alle fall på vinteren, hadde godt med treller, dreiv med holmgang, brant brødrene sine inne og hogg ned både fedre og fettere hvis de fikk sjansen, satte sjøbein relativt ofte og var kjent for sin sverdsvinging og nokså korte livsløp (med noen unntak). Vi skal sjølsagt tilbake til vikingtidas spede begynnelse, i alle fall nesten - jeg kunne tross alt ha skrevet om en av ynglingene eller om Halvdan Svarte, men det ville blitt et svært kort innlegg om en saga på et par linjer eller hele fem sider. Jeg tok derfor nestemann i rekka, og har lest om selveste Harald Hårfagre, kongen som i all sin tid, nesten, har fått æra av å ha samla Norge til ett rike, sjøl om andre kilder og seinere undersøkelser flerfoldige ganger har bevist at det virkelig ikke stemmer. Penneføreren er ingen ringere enn Snorre Sturlason, islending og alltid omtrentlig når det kommer til detaljer, men likevel en råtass på en del historiske fakta som har vist seg å være reelle, og en mester i å komponere ei fortelling.

Først vil jeg presisere at vikingtida som historisk epoke i Norge regnes fra omtrent år 800 til 1050. Noen er flisespikkende og vil si fra år 790 for å få med angrepet på Lindisfarne kloster i England i 793, da nordiske vikinger gikk amok i sin evige jakt etter gullskatter. Andre vil i tillegg strekke vikingtida til år 1100, fordi så mye av tro (og overtro), lover, seder og skikker henger igjen i folk og samfunn, sjøl lenge etter kristendommens innføring her i Norge. Da får en også inkludert det som regnes som den virkelige avslutninga på herjeperioden - fadesen i 1066 med slaget ved Hastings. 793 til 1066, altså, husk det, den som kan.

Den islandske høvdingen, forfatteren, skalden, lovseiemannen (i praksis en type politiker) og historikeren Snorre Sturlason (1178/79-1241) sitter altså på Reykholt og skriver om bragder og strabaser i Norgesveldet, Sverige og Danmark, samt en del om visse reiser og hærtokter på kontinentet, rimelig lenge etter at det hele faktisk skjedde (datering er etter år 1230, noe som gir en avstand på i alle fall tre hundre år, her nesten fire). Det er klart at det er problematisk på flere nivåer, og det fører fort til en anakronisme eller to. Avstand i tid er sjelden en fordel når en skal skrive om historiske hendelser hvor et viktig poeng er å være nøyaktig og etterrettelig. Derfor er det en støtte for skriver Sturlason at også andre middelalderverk tar opp noen av de samme historiene han formidler, samtidig som andre kilder, som lovverk, kristenretter, etter hvert jordebøker, brev og diplomer, underbygger det han skriver. I mange tilfeller er det også etterprøvbart: En har en tatt utgangspunkt i sagaene og funnet et gravsted. Andre ganger er det samme helt umulig - et eksempel der er grava til Harald Hårfagre. Den er fortsatt ikke funnet, og Snorres noe upresise skildring vitner om at han forståelig nok ikke var helt stø i norsk geografi (han var i landet kun i to perioder, fra 1218-20 og fra 1237-39).

En som derimot etter hvert blei en råtass i nettopp norsk geografi, var villstyringen, og, skal vi tro mytene, den hårfagre Harald Halvdansson, også kjent som Haraldr hárfagri eller rett og slett Harald Hårfagre (omtrent 850-931/932). Han reiste nemlig land og strand rundt for å samle Norge til ett rike (skolebokversjonen, den lekre Gydas krav) eller mer sannsynlig: Han arva kongssetet etter faren sin, kong Halvdan Svarte, da han var rundt ti år. Også mora hans, som mest sannsynlig var Ragnhild Haraldsdatter, hadde kongeblod i årene, så den unge Harald blei dobbelt belasta og kanskje en smule ambisiøs på egne vegne. I ung alder begynte han med sine erobringer, det vil si at han til hest, til fots eller til vanns knesatte andre småkonger i de vestlandske dal- og fjellstrøka (men obs her, for noen mener at Hårfagres maktbase ikke begynte i vest, men i øst, mens andre mener omvendt. Snorre er ikke etterrettelig her). Her brukte han sannsynligvis mange mer eller mindre fule metoder, splitt og hersk og trusler var vel nokså vanlig i tillegg til regelrett drap, men også alliansebygging var utbredt.

Etter hvert har den unge Harald så kontrollen med Hordaland og Rogaland i tillegg til Sogn. I tillegg begynner han å formere seg i et voldsomt tempo, måtehold er i alle fall et fremmedord, og i følge Snorre har han på et visst tidspunkt ni koner, som han alle går i fra til fordel for Ragnhild Eiriksdatter (ca. 870-897). Slikt må en naturligvis ta med en klype salt, men fakta er at han og denne Ragnhild i alle fall får en sønn: En liten gutt ved navn Eirik, med det yndige tilnavnet Blodøks (omtrent 895-954). Snorre ramser også opp en hel haug med andre guttebarn som Harald visstnok produserte, men den eneste andre som vi veit sikkert er Haralds, er Håkon Adalsteinsfostre (ca. 918-961). Kun to jenter er nevnt i sagaen, Ingegjerd og Ålov Årbot, og sistenevnte er mest sannsynlig ikke hans datter likevel. Uansett var nok den norske storkongen en skikkelig jentefut, og jentene, vel, de måtte adlyde kongen. For han blei fort mektig.

Litt for mektig, vil kanskje brorparten av det noe overkjørte folket på Vestlandet si. Ikke var han en særlig snill og grei konge heller, og fra 872 (eller nærmere år 900, som nyere forskning viser) og det avgjørende slaget ved Hafrsfjord, der Harald og hans menn gikk seirende ut, var det ingen vei tilbake. Harald Luva var kommet for å bli (ja, han blei kalt så), og en veit med sikkerhet at han nå kontrollerte området fra Rogaland til Stadt. Mange mener derfor at det er Haralds rå styre som fikk folk til å emigrere til Island (fra 874).

Når det kommer til politisk kontroll, rikssamling, kongenavn og kongemakt over hele landet, er det bare tull. Men fakta er at Harald la under seg større landområder enn det som hadde blitt gjort tidligere, og at han holdt kontrollen. I følge Snorre var dette fordi Harald gjorde store endringer i hvordan landet blei styrt:

"[...] han tok all odel under seg som sin eiendom og lot alle bønder både store og små betale landskyld. I hvert fylke satte han en jarl, som skulle dømme etter lov og landsrett og kreve inn bøter og landskyld; jarlen skulle ha en tredjedel av skatter og skyder til sitt hushold og andre utgifter. Hver jarl skulle ha under seg fire herser eller flere, og hver av dem skulle ha tjue marks veitsle; hver jarl skulle stille seksti hærmenn i kongens hær, og hver herse tjue mann. Slik hadde kong Harald økt skatter og landskyld at jarlene hans hadde mer makt enn kongene hadde hatt før, og da dette ble kjent omkring i Trondheimen, kom mange stormenn til kong Harald og ble hans mann."

Sant eller ikke, dette viser i alle fall en potensiell forklaring på hvordan og hvorfor Harald hadde mer suksess enn sine forgjengere. Og det siste veit vi at det er sannhet i, for Harald hadde tette bånd til mørejarlen og ladejarlene, og gjennom disse meget strategisk valgte samarbeidspartnerne kontrollerte Hårfagre kyststripa greit opp i dagens Nordland. Når det kommer til politisk styring på Østlandet, er alt mer usikkert på grunn av manglende eller totalt motstridende kilder. Mange mener kongen vandra over fjella og tok kontrollen i dagens Oppland. Andre mener han også hadde styringa i Viken (Oslofjord-området), mens noen går blankt i mot dette: Der hadde danskekongen kontroll! Men er det en så fremmed tanke at kong Harald Hårfagre i Viken kan ha vært danskekongens "jarl" eller underkonge? Ikke veit jeg, og Snorre er også ganske rund med informasjonen her.

Etter hvert som den brutale kongen, som nå har slutta med å dra i viking og å ligge i krig, blir eldre, begynner sønnene hans å bråke. Det vil si, det går helt inflasjon i å være Haralds sønn, og langt flere enn sannsynlig roper ut om å arve litt land så han også kan bli konge. Harald er ikke dum, og spiller ungguttene delvis ut mot hverandre, delvis opp mot jarlene, med det resultatet at lika ligger langflate bortetter. Noen sendes ut på øyene, der de kriger og dør, andre farter rundt i viking og dør, en sendes av sted til fostring i Wessex i England for å unngå en kinkig vasallsituasjon under den britiske kong Adalstein (om lag 895-939), noen blir gjort til småkonger og har troner som står over jarlenes, men under Haralds. Uansett funker det; grove innhogg i søskenflokken reduserer gnålet. Dessuten har Harald en favorittsønn: Eirik. Og han har dessverre arva farens brutalitet. Økenavnet er heller ikke uten grunn, for Eirik svinger både øks og sverd overfor egne brødre, i tillegg til at han er en framifrå viking i en tolv-femten år. Resultatet er at han overtar for sin far og blir overkonge Eirik Haraldsson det året Harald fyller åtti (overkonge over de gjenlevende kongsbrødrene hans, som han raskt rydder av veien). Gamlingen lever enda i tre år til, før han dør av sjukdom. I følge Snorre blir han hauglagt ved Karmsund, men grava har hittil ikke vært å finne. Og med det styrer Eirik aleine.

Å lese Snorres sagaer er utrolig spennende, det er interessant, morsomt og lærerikt, så lenge en er bevisst på det jeg påpekte innledningsvis, som forfatterens avstand til stoffet og manglende kjennskap til konkrete norske forhold som for eksempel lokal geografi. Men nasjonsbygging til tross, det er ikke uten grunn at Snorre har den plassen han har i norsk sammenheng, og det er synd at sagaene i stadig større del forsvinner ut av skolens pensum. Det er faktisk et allmenndannende stoff, og en risikerer i tillegg å bli litt høy på sine egne forfedre, der de så staute svinger sverdet. Snorres prosa er ikledd et solid, flott språk med mange korte, presise setninger. Men han kan også bli mer omstendelig, som i avsnittet over. Alt i alt er det ganske lett å lese, utfordringa er å holde tunga rett i munnen når det kommer til navn og slektskap (eller bare akseptere at det blir litt rotete). Lesinga blir også en visuell opplevelse med de flotte illustrasjonene som forlegger Storm påkosta førsteutgaven av Kringla heimsins i 1899. Slike praktbøker er det sjeldent en får i dag, og det er et paradoks! Noe annet som jeg setter særlig pris på, er bruken av skaldediktninga innimellom de kjappe sagakapitlene. Handlinga brytes opp eller konsentreres, og med huggende bokstavrim og messende rytmer trer skarpe bilder fram. Så sier Hornklove:

Hørte du i Hafrsfjord
hvor hardt de sloss der,
storættet konge
og Kjøtve den rike.
Knarrer kom østfra,
lystne på kappleik,
med gapende kjefter
og krot på stavnen.

De var lastet med hærmenn
og hvite skjold,
med vestrøne spyd
og velske sverd.
Berserker remjet
der striden raste,
ulvhedner ulte
og jernvåpen skalv.

...og resten av kvadet, og sagaen, kan du lese sjøl. God fornøyelse!

4 kommentarer:

  1. Flott! Underholdende! Lærerrikt!
    , og burde erstattet skoleversjonen om vakre Gyda, som jeg beskjemmet må innrømme er der jeg har all min kunnskap fra. Pen og blankt hår hadde han også på illustrasjonene, og jeg kan ikke huske noe om at han fikk folk til å flykte til Island.

    Takk også for at du oppklarte noe jeg har hatt en mistanke om lenge, og også fått illustrert, igjennom min farsk slektsforskning, - det er flere enn min familie som nedstammer fra Harald Hårfagre, (hehe), med det antall avkom du nevner, burde det gjelde hele Skandinavia. Jeg hevder likevel - det er bare sant hvis du kan bevise det - fra generasjon til generasjon.

    Digresjon:
    Jeg så forresten en fantastisk dokumentar om Vikingtida på tv for noen uker siden. Det var en skotte (mulig Welsh) som fortalte og forsket, og det dreide seg mye om vikinger i Europa, spesielt England, men også nedover Øst Europa. Meget interessant (og brutalt), men det eneste navnet jeg husker er Knut den Mektige (tror han var dansk?)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for det, Ingalill! Alle historier har minst to sider, er det vel noe som heter, og i en nasjonsbyggingsprosess kan en komme ut for mye rart... Dessuten er samlinga av Norge en kraftig forenkling som passer fint for åtteåringer. Men vranglære er aldri bra uansett. Sjøl om Snorre også tar feil, bidrar han i alle fall til å nyansere (skole)bildet en smule. Av og til.

      Åjadda, Hårfagreætta er vid og stor, der er du aldri aleine! Litt som etterkommerne til Djengis Khan, uten sammenligning forøvrig. Men det er nok noe i det når en kan føre slekta bakover, ledd etter ledd. Det blir i alle fall mer plausibelt. Men er det noen i Norge i dag som kan føre slekta tusen år tilbake, eller mer? Min familie karrer seg i alle fall bak til 1600- eller 1700-og-noe, noe jeg synes er svært bra.

      Det du nevner virker veldig interessant! Det er jo en del teorier som går ut på at vikingene seilte ned stort sett alle europeiske elver, og at de trakk båtene over slettelandet. Slik kom de seg visstnok blant anna til Svartehavet. Knut var opprinnelig dansk, ja, men var i en periode konge over både England, Danmark og Norge! Ganske imponerende.

      Slett
  2. Det var et veldig lærerikt innlegg! Det er så mye fra denne tiden vi har hørt og så har det falt ut igjen. Fantastisk å lese det på nytt.
    Jeg har lest noen av sagaene, men absolutt ikke alle, men nå fikk jeg virkelig lyst til å ta dem frem igjen :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! Håper du tar fram ei saga eller to i høst, det er flott lesning.

      Slett