Hans og Grete

Bildekilde: Brageteatret

I mars tok jeg med meg barna på teater. Det har blitt noe vi gjør, så ofte som vi kan, fordi teater er noe vi har glede av uansett alder, og det er en fin fellesaktivitet. Vi bygger opp forventningene i forkant gjennom å snakke om teaterstykket vi skal se, vi leser boka eller teksten skuespillet er basert på, og vi stiller spørsmål til hverandre: Hvordan lager de det godterihuset, egentlig? Er det et ordentlig hus? Kan de ha en hel skog på scenen? Er heksa skikkelig slem? Slik åpner vi stykket allerede før vi har sett det, samtidig som er veldig klare over at den historia vi kjenner og forholder oss til, kanskje blir litt annerledes på scenen. Men det er greit, for er det noe som er lov i teater, så er det å leike!

Og denne gangen var det Brageteatret som skulle leike seg. Brageteatret er regionteater for Buskerud, de har holdt på i 25 år nå og de er drivende dyktige i alt de gjør, enten det gjelder produksjoner for Den kulturelle skolesekken eller familieforestillinger. Forestillinga Hans og Grete tilhører sistnevnte kategori, og er ei forestilling Brageteatret reiste rundt med denne våren. Utgangspunktet er eventyret til brødrene Jacob (1785-1863) og Wilhelm Grimm (1786-1859) med samme navn, dramatisert av Lucy Kirkwood (f. 1984) og Katie Mitchell (f. 1964) og oversatt til norsk av Øyvind Berg (f. 1959). Og allerede her er det gjort en utrolig god jobb. For et nokså lite og enkelt eventyr spilles ut og blir så mye, mye mer.

Det er Hanne Tømta (f. 1968) som har regi, og sammen med kun fire skuespillere og en musiker, klarer hun å skape en humoristisk, spennende, musikalsk, leiken og akkurat passe farlig forestilling. Barna lever seg inn i universet til de to brødrene, og ikke minst fabulatoren, som rulles inn på scenen i begynnelsen. De er også helt med når Hans og Grete får kjeft av stemora si, så intens kjeft at kroppene deres blir fysisk skrå! Redselen de kjenner på når de er helt aleine, er vond og trist, men i møte med heksa snur det igjen: Fra det skumle til det komiske og tilbake. For denne heksa har noen nokså tydelige kjennetegn, og ett av dem er at hun klør seg i rompa. Og til barnas store glede gjør hun nettopp det!

Ungdommene tar til seg den nokså rå humoren, det overtydelige og samtidig tvetydige kroppsspråket, den stive mimikken (særlig i ansiktet til Grete, som er helt flat i alle scener med stemora, men som får utløp for aggresjon og frustrasjon når hun er med Hans), den artige gestikuleringa og ikke minst blikkene. Videre er flaggermusa Stuart en underfundig karakter, som uten å si så mye som et ord, likevel får markert seg nokså heftig. Stilig grep! For den voksne tilskueren er det også mye å hente. Tøffelfarens sårhet og vanskelige posisjon, ungenes oppfinnsomhet i møte med ulike utfordringer, stemoras manipulasjon og mye mer - det er skikkelser og situasjoner en på ulike måter kan kjenne igjen fra eget liv. 

Skuespillerne i Hans og Grete har en presisjon som er helt overlegen! Jeg veit ikke hvor vi var i rekka med tanke på spillesteder, men hele ensemblet var så samkjørte og på plass at det var en glede å se på. De hadde mange scener der alle fire var på scenen samtidig, og da spilte de konstant på hverandre. Og så mye moro de må ha hatt det med transportetappene! I stedet for at dette var trøtte og traurige passasjer med ryggen til publikum, som jeg har opplevd før, utnytta de hver centimeter på scenen, de dreibare og enkle kulissene, hverandre, lyssettinga og bakgrunnen. Hver bevegelse var så på plass, de var helt rytmiske og koordinerte, nesten som en dansetrupp! Og det var utrolig underholdende og imponerende på samme tid.

Og i tillegg til det fysiske, som de uten tvil har brukt tid på å få på plass, var det også mange replikker og en del sangnumre med koreografi. To av skuespillerne holdt seg forståelig nok kun til sine hovedroller som Hans og Grete, som de gjorde kjempebra, mens de to andre hadde imponerende nok tre roller hver. Med så mange vekslinger, stemmer, kostymer, kroppslige uttrykk og replikker å holde styr på, er det rart det ikke går i surr. Men det gjorde det ikke. Og dette velsmurte maskineriet som til sammen blei stykket Hans og Grete, var intet mindre enn en fryd.

Vi fikk kanskje ikke innfridd alle våre forventninger, men det gjør ingenting. For skuespillet som vi så på scenen var ganske annerledes enn det eventyret vi hadde lest hjemme. For eksempel var ikke flaggermusa Stuart der, og hele rammefortellinga med brødrene Grimm mangla også. Og vi hadde vel ikke egentlig sett for oss at de skulle se sånn ut, disse barna? Og huset til heksa var vel litt annerledes i tankene? Ja, for sånn er det å leike med tekst, uttrykk, kulisser og replikker. Og du verden som det funker i denne versjonen til Brageteatret!

Så, etter at teaterstykket var over, hadde ikke vi så mye annet å gjøre enn å hinke hjemover på samme rare måte som Hans og Grete, syngende på sangene fra stykket, fortsatt i eventyret, i skogen, rett ved heksehuset der, på hjørnet, sammen med Hans og Grete og Stuart, og er det ikke heksa vi ser? Jo, det er det. Hun klør, igjen, og nå skal vi overliste henne enda en gang. Sammen! Tusen takk til Brageteatret for en fantastisk fin teateropplevelse!

På scenen: Marie Berg, Bjørn Ingar Frivold, Rebekka Jynge, Christian Greger Strøm og Peder Varkøy.