mandag 25. januar 2010

Om kärlekens makt

Selma Lagerlöf er, i følge mange, på sitt aller beste i romanen Kejsarn av Portugallien. Og etter å ha lest den, kan jeg ikke annet enn å slutte meg til disse mange som mener nettopp det.

I åpninga møter vi den enkle Jan Andersson i Skrolycka som sitter i vedskjulet (uten dør) en tung og mørk regnværsdag og venter på at jordmora skal komme og be han inn i huset, hvor hans kone, Kattrina, er i barsel. Han er sur og sint både på seg sjøl, Kattrina og barnet, han er bekymra for deres felles framtid, om de vil klare seg, og i et lite øyeblikk ønsker han at det skal skje noe med barnet, at det skal forulykke, forsvinne. Han tør ikke si det høyt, knapt tenke det, men han vurderer muligheten likevel. Han tenker også på å dra sin kos, men slår det fra seg, og bestemmer seg i steden for å ikke se på ungen, for å ikke ha noe med barnet å gjøre. Men så får han komme inn i huset, og jordmora legger barnet, ei jente, i armene hans. Og hjertet hans begynner å slå.

Hjertet til Jan slår kraftigere og kraftigere og fortere og fortere gjennom hele boka, mot slutten i en slags galopp, og hele tida slår det for datteren. De har mange gode år sammen, og er hverandres beste venner. Men så kommer det første vendepunktet som gjør at det langsomt bikker over for Jan i Skrolycka. Og han vil ikke lenger være Jan i Skrolycka, det er for vondt. Han vil være Keiser Johannes av Portugal.

Boka er inndelt i fire deler. I den første delen skildres forholdet mellom far og datter - så sterkt og fylt med kjærlighet og godhet. For sjøl om Jan er enkel og kanskje litt dum, er han en flott far. Vesle Klara Fina Gulleborg, eller Klara Gulla, som hun blir kalt, gjør han sterk og stolt. Og hun har en god oppvekst, sjøl om de er fattige og må jobbe hardt. I del to finner familien ut at de skylder penger, og konkluderer med at deres eneste utvei er å sende Klara Gulla til byen for å jobbe. Jan skjønner at det kommer til å bli veldig vanskelig, men han går med på det. Det er jo bare for tre måneder! Og Klara Gulla vil reise. Men når hun kommer seg på båten, tar hun en del av Jan med seg. I del tre følger vi Jan i Skrolycka. I en periode slutter han helt å arbeide, han vil heller spankulere omkring med hatt og stokk og gullstjerner på jakka. Han vil synge og deklamere og bukke verdig for sine tilskuere. Han vil bare være Keiser Johannes av Portugal. I del fire kommer endelig Klara Gulla, etter atten år, hjem igjen. Men det blir ikke som Klara Gulla, Jan eller Kattrina hadde sett for seg eller ønska. Det går helt galt, alt sammen. Og det ender med at Jans hjerte slutter å slå.

Kejsarn av Portugallien er en fantastisk rørende kjærlighetshistorie om forholdet mellom far og datter, en psykologisk roman og et nært portrett av en følsom mann som ikke takler en tøff virkelighet. Når datteren, Klara Gulla, som han lever og ånder for, drar fra han, er det ingen vits i å være Jan lenger. Det er bedre å vente på henne, Keiserinnen av Portugal. For når hun kommer, skal de dra sammen til hennes rike. Boka er både trist og humoristisk, og Selma Lagerlöf skildrer smått og stort på den svenske landsbygda. Skildringa av Jan er likevel så sterk at den ikke blir borte sjøl om boka er ferdig, den sitter fortsatt i. Med syngende svensk i hodet ser jeg Selma Lagerlöf for meg, der hun sitter og skriver om Jan og Klara Gulla, og bekrefter hvorfor nettopp hun har mottatt Nobelprisen i litteratur.

lørdag 23. januar 2010

First we take... Berlin

Berlin, 1955. Leonard Marnham, fra Tottenham, er 25 år og uerfaren på så og si alle områder. Han er nettopp kommet fram til Adalbertstrasse, han har innstallert seg i leiligheten og skrevet brev hjem til sine foreldre. Han skal på jobb på mandag, som tekniker - utdanna fra Dollis Hill, til et sted like utafor byen. Han skal hjelpe de allierte (amerikanerne og britene) med avlytting av russerne. Han kjenner ingen og snakker ikke tysk særlig godt. Etter noen dager på jobben blir han med en av sjefene sine, Glass, ut. Og så møter han Maria.

Den uskyldige er, tvers igjennom, en ironisk (og komisk, både frivillig og ufrivillig, tror jeg) avstandsskildring av en ung manns håpløse begjær, tanker, drømmer og handlinger. Som leser var det for meg umulig å få sympati med Leonard, sånn som han rota og fikla og fomla rundt, brøleapen Glass var ikke noe bedre, og ubestemmelige og kjølige Maria fikk jeg heller ikke tak på. Men likevel kosa jeg meg med boka. Jeg smålo store deler av tida, men blei også litt betenkt. Å plassere en klønete (men, i hans egne øyne; skikkelig verdensvant) ung mann midt oppi den kalde krigen, med russere, briter, amerikanere og tyskere over hele fjøla, med spionvirksomhet og avlytting og tysting, med grenser og regler og passkontroller - det er igrunn genialt. I alle fall hvis en skal skrive ei bok der forvirring og forvikling, komplikasjoner og sikkerhetsklareringsgrader er viktig.

Den uskyldige er på mange måter typisk for Ian McEwan: som leser sitter en hele tida og venter på at noe skal skje, spenninga bygger seg jo opp, stille og rolig mellom linjene. Men hvis en for eksempel venter på at det blir avslørt at Maria er spion, så får en seg en overraskelse. Det skjer noe helt annet, noe totalt uventa, som igjen får et uventa (og hårreisende) resultat. På grunn av menneskets små, nesten ubetydelige feil, som for eksempel en svikt i kommunikasjonen, begår vi tabber som vi skal komme til å angre på hele livet. Den uskyldige minner meg litt om en av McEwans seinere bøker; Ved Chesil Beach, som tangerer noen av de samme problemstillingene.
Leonard klarer å vikle seg ut av alle problemene sine. Men på sett og vis blir det ikke rett likevel. Ikke før i juni i 1987.

mandag 18. januar 2010

Rørende om smerte og sorg

Etter å ha lest den hatske og upersonlige boka til Jelinek, var det en glede å tre inn i Sigmund Løvåsens univers i den rolige og varme romanen Brakk. Jeg er i alle fall ikke i tvil om hvilken bok jeg liker best!

Brakk er ei bok som med få ord handler om det mest grunnleggende i livet, nemlig det å finne sin vei og å finne seg sjøl. Mellom hesjestaur, sauer og tømmer følger vi den unge Gegg (som egentlig heter Geir, men det står aldri i boka), som forsøker å stable på beina et liv midt i mellom sin egen sorg, moras gode ønsker, brorens skjøre barnesinn og ekkoet av de tunge arbeidsskoa til den avdøde faren. Boka er på mange måter stille og skildrende, og det settes ikke ord på så mange følelser, men de ligger der hele tida, mellom orda og linjene, i blikk og små bevegelser, i handlinger som ikke blir gjort, i de elegante skifta mellom før og nå, i de kjærlige og usentimentale erindringene om en flott far, en god far, og i de såre tankene om det som kunne vært, skulle vært.

Foruten forholdet mellom Gegg og faren, som eg-personen Gegg stadig vender tilbake til i tankene, er forholdet mellom Gegg og bror veldig sterkt og rørende. To brødre, på helt forskjellig nivå og forskjellig sted i livet, to brødre som sørger på ulikt vis, to brødre som må stå sammen om sorgen for å kunne fortsette å eksistere. Så grunnleggende, enkelt og vanskelig er det.

Brakk er en frittstående oppfølger til Løvåsens debut, Nyryddinga, som kom i 2003. Jeg har ikke lest Nyryddinga, men jeg skal så absolutt lese den nå. Jeg vil være med på skogsarbeidet, på gårdsdrifta, jeg vil være i fjelluft og i kaldt fjellvann, jeg vil lese det litt gammaldagse og helt ujålete nynorske språket og se for meg Gegg og faren i høyet, Gegg som snekrer på taket, Gegg på låven som fôrer et lam.

Brakk er en flott roman om å føle seg liten og hjelpeløs, om å sloss med seg sjøl, om å trosse familiens ønsker og å følge sitt eget hjerte. Og om det, mellom hesjestaur og sauer, leder deg til ei nesten gjengrodd nyrydding i skogen, hvor du en dag finner et steinbed med stemorsblomster i, så er det et godt sted å være, om det er aldri så trist.

fredag 15. januar 2010

Der hvor kvinner ikke har verdi

Det er ikke alltid unison jubel når årets Nobelpris i litteratur deles ut. Det var ikke det i høst, da Herta Müller mottok prisen, og heller ikke i fjor da Jean-Marie Gustave Le Clézio blei hedra. Men det er ingenting i forhold til bråket som oppstod i 2004, da Elfriede Jelinek fikk prisen. Flere mener at hun er mentalt ustabil, særlig med tanke på forholdet hun hadde til sin egen mor, og at hun er unormal fordi hun har valgt å leve i et avstandsekteskap. Men har det egentlig noe å si? Burde det ha noe å si? Om hun mottar Nobelprisen i litteratur, er det vel fordi hun skriver godt, fordi hun har noe å komme med? Selvfølgelig var det også en rekke innvendinger på grunn av det hun skriver og kvaliteten på det.

Jeg kjøpte Elskerinnene, ei bok som blir brukt som en innføring i hennes forfatterskap. Fra før hadde jeg ikke hørt mye om boka, bare at den var spesiell. På bokas bakside kan jeg lese at hun skriver i et "tilforlatelig, ukebladlignende språk". Boka er kort og er totalt uten store forbokstaver, verken på navn eller i begynnelsen av setninger. I starten var det irriterende, men etterhvert var det så mye som var irriterende at det nesten totale fraværet av de store bokstavene ikke hadde noe å si.

Jeg ser hva hun gjør og jeg skjønner det, men jeg synes ikke hun lykkes. Å være iskald og ufølsom, å ramse opp, framfor å skildre, å ramse opp vold og prostitusjon, fyll og hardt arbeid, det er ingen kunst. Å holde noe på mange meters avstand er ingen kunst. Å distansere seg, distansere karakterene sine, å ikke bry seg, det er ikke vanskelig. Det vanskelige er når det blir emosjonelt, dramatisk. Men det blir aldri det i Elskerinnene. Det blir for det meste bare overfladisk, tullete og totalt uengasjerende. Likevel kan etterordet fortelle at da boka utkom i 1975 var det mange som "trykket den til sitt bryst og leste den som sin bibel". Det kan ikke jeg forstå, men det er tydelig at boka rører ved noe, ved ei nerve. Og jeg tipper den nerva er kvinnens stilling i samfunnet, et bittelite østerriksk samfunn. Kvinner er ikke noe verdt. Og det skjønner vi jo bare ved at hovedpersonene, Paula og Brigitte, ikke en gang har stor bokstav i fornavnene sine, ikke en gang har egne tanker eller meninger, bare noe påklistra og pålimt.

Hvorfor lese noe dårlig og hatsk, noe vulgært og stygt, når en kan lese noe fint? Det er for meg absolutt en gåte hvorfor Jelinek mottok Nobelprisen i litteratur. Og jeg veit ikke om jeg er så gira på å finne ut av det at jeg vil lese mer av henne, for denne første smakebiten var usmakelig. Oversetterens etterord, hvor Jelinek blir forsøkt satt inn i en større sammenheng, og romanen blir forsøkt forklart, er det beste ved boka. Der er det nemlig noen som tar ett steg ut av den hatske, østerrikske bobla og ser seg om. Det burde også Jelinek gjøre.

tirsdag 12. januar 2010

Grusomt og godt

Jeg har alltid tenkt at den amerikanske tv-serien "Lost" har tatt hovedplottet sitt fra William Goldings debutroman fra 1954 - ei bok jeg lenge har hatt kjennskap til, men ikke lest. Kort oppsummert handler det om en gjeng unge britiske skolegutter som overlever en flystyrt. De befinner seg på en øde øy, og forsøker å leve videre der. Som mange veit handler "Lost" om noe av det samme - et tilfeldig knippe mennesker som overlever en flystyrt, havner på en øde øy og forsøker å gjøre det beste ut av det. Men jeg tror at likhetene stopper der.

Fluenes herre er på mange måter vanskelig å kategorisere. Det er for eksempel, i mine øyne, ingen typisk samtidsroman, sjøl om jeg ser hvorfor, og hvordan, forfatteren er blitt påvirka av krigen. Det er heller ingen historisk roman, og boka er for jordnær til å være science fiction eller fantasy. I tillegg er det ikke krim og ikke underholdning. Det er kanskje mest en realistisk fantasi, en slags mulig umulighet?

Flere hevder at Fluenes herre passer godt for ungdommer, men jeg ikke enig. Riktignok er guttene fra seks til tolv år gamle, men innholdet rommer så mye mer enn en norsk tolvåring vil klare å forstå. I tillegg synes jeg at det er ei makaber bok, full av sivilisasjonskritikk og banale, men eksistensielle tanker. Etterhvert tar boka også steget over i det grusomme. For meg er boka en roman, for voksne eller voksne ungdommer, som behandler flere av litteraturens mest tilbakevendende spørsmål ved siden av kjærlighet og familieproblemer; nemlig menneskets vilje, menneskets uvitenhet og menneskets ondskap (Bjørneboe kalte det "Det ondes problem"). I korte og veldig enkle trekk synes jeg Golding skisser opp hvordan for eksempel Hitler kunne komme til makta, uten sammenligning forøvrig.

Boka er kort og liten, tematisk brei og djup, men tydelig avgrensa både av tid og sted. Golding er helt på nivå med både seksåringen og tolvåringen, i ett øyeblikk i en leders fulle alvor, i det neste i guttegjengens ivrige leik. Det er perfekt balansert og utporsjonert, og blir en naiv kontrast til det livet guttene må leve hvis de noen gang skal ha et håp om å bli funnet. Og håpet dør aldri.

mandag 11. januar 2010

Språklig suksess

Etter mye om og men fikk jeg endelig lest Carl Frode Tillers debutroman fra 2001, Skråninga. I mange år har jeg hørt andre fortelle hvor god den er, og inni boka kunne jeg lese utdrag fra diverse anmeldere, som hyller både bok og forfatter. En anmelder skriver at boka er vond å lese.

Det jeg synes er best med boka er uten tvil språket. Språket som driver, skaper spenning og trekker leseren med videre inn i romanen (og som gjerne kunne vært enda litt mer nynorsk). Men jeg synes kanskje Tiller har gått litt langt - oppbygninga er tydelig og etter å ha lest de første førti sidene er romanens struktur ganske åpenbar. Jeg skjønner at det er et poeng at boka er i en strøm, i en bevissthet, men det hadde vært fint med litt avveksling.

Fortellerstemmen er nær og klar, sjøl om den ikke alltid er pålitelig, den følger familien tett og legger ingenting i mellom. Alt har samme betydning, virker det som, skogsturer og krangler og dødsfall. Jeg opplever at boka stadig kommer nærmere kjernen, nemlig hva hovedpersonen ser en dag i skogen. Men jeg synes ikke at denne avsløringa gjør så mye, verken med det som allerede er fortalt, eller med det som gjenstår.

Carl Frode Tiller har helt klart sin egen måte å skrive på, noe som både er positivt og negativt. Det er flott at han har sin egen stemme, sin egen stil, og sine helt tydelige, egne ideer. Men jeg synes Skråninga var for lik på hans seinere bøker, Bipersonar og Innsirkling, at det unike, som så mange har rost, uteblei for min del. Jeg hadde kanskje hatt en annen reaksjon om jeg hadde lest Skråninga først.

Jeg synes det er skummelt å kalle noen en "stor forfatter" etter bare tre bøker. For meg innebærer det nemlig så mye, og det er et ufravikelig krav om variasjon. Det synes jeg ikke Tiller har klart hittil. Men det er likevel flott å lese bøkene hans, for han har noe helt eget.

onsdag 6. januar 2010

Krøll i Krakow

Hva får ei kvinne i begynnelsen av tredveårene til å reise til Krakow? Jo, at hennes nyfødte barn dør. Og hva får henne til å (etter barnet døde, altså) ha sex med en "tilfeldig" mann derfra? Ikke veit jeg. Derfor kunne jeg ikke kjenne meg noe særlig igjen i Aasne Linnestås romanskikkelse Viel, og heller ikke i det forfatter Linnestå skisser opp. Og forklaringa, forløsninga - at Viel, da hun studerte i Krakow, tok til seg et gatebarn for fem dager, som hun nå, mange år etterpå, "må" finne, er ikke god nok.

Å miste et barn er grusomt, det er vel noe de fleste kan si seg enig i. Men dette tapet blir skildra med en så grunnleggende mangel på intensitet og medfølelse - det er liksom verre det at Viel klipte av seg håret. Dette er for meg det mest problematiske, i tillegg til den tilfeldige sexen, som jeg ikke forstår.
Språklig sett er det heller ingen komplisert roman. Det er likevel flott at Linnestå velger å ta opp noe så kvinnelig, emosjonelt og nært, og at det blir presentert på en så stille og udramatisk måte. Det er bare så leit at Viel er utroverdig - helt i fra begynnelsen, hvor hun velger å isolere seg, til og med fra barnefaren, etter barnets død og helt til bokas slutt, hvor jeg som leser opplever at Viel egentlig ikke har utvikla seg.

søndag 3. januar 2010

Klissete og voldelig

Den tredje boka i Twilight-serien er herved lest. Og det ikke med særlig stort utbytte. Jeg tror at bok tre er seriens "ventebok", som lader opp til det avgjørende i den siste boka (nemlig at Bella skal bli vampyr). Det er det eneste som, i mine øyne, kan forklare fraværet av handling (og dermed, i amerikanske high school-romanser, utvikling).

Bortsett fra de ytre vampyrkonfliktene, gneldringa og knurringa mellom varulvene og vampyrene og det eviglange og dørgende kjedelige trekantdramaet mellom Bella, Edward og Jacob, er været det som blir omtalt mest. Bella fullfører high scool med nød og neppe - hele hennes eksistens dreier seg jo om granitt-Edward, vampyren som har knust hjertet hennes en gang og som hun derfor klamrer seg til. Når hun ikke lengter etter Edward, vil hun ha sex med Edward, men det går ikke han med på, med mindre hun vil gifte seg med han.

Effektiviteten og drivet fra den første boka i serien er borte, her gjenstår bare tenåringssvermeriene, som på tross av alle sidetallene ikke utvikler seg i det hele tatt. Kort oppsummert: en hel haug av overfladisk (det er virkelig ingenting mellom linjene) kliss som ikke er særlig godt skrevet, og som med fordel kunne vært korta ned med et par hundre sider, hvis det overhodet skulle forville seg ut av skrivebordsskuffen.