Den tredje boka i Twilight-serien er herved lest. Og det ikke med særlig stort utbytte. Jeg tror at bok tre er seriens "ventebok", som lader opp til det avgjørende i den siste boka (nemlig at Bella skal bli vampyr). Det er det eneste som, i mine øyne, kan forklare fraværet av handling (og dermed, i amerikanske high school-romanser, utvikling).
Bortsett fra de ytre vampyrkonfliktene, gneldringa og knurringa mellom varulvene og vampyrene og det eviglange og dørgende kjedelige trekantdramaet mellom Bella, Edward og Jacob, er været det som blir omtalt mest. Bella fullfører high scool med nød og neppe - hele hennes eksistens dreier seg jo om granitt-Edward, vampyren som har knust hjertet hennes en gang og som hun derfor klamrer seg til. Når hun ikke lengter etter Edward, vil hun ha sex med Edward, men det går ikke han med på, med mindre hun vil gifte seg med han.
Effektiviteten og drivet fra den første boka i serien er borte, her gjenstår bare tenåringssvermeriene, som på tross av alle sidetallene ikke utvikler seg i det hele tatt. Kort oppsummert: en hel haug av overfladisk (det er virkelig ingenting mellom linjene) kliss som ikke er særlig godt skrevet, og som med fordel kunne vært korta ned med et par hundre sider, hvis det overhodet skulle forville seg ut av skrivebordsskuffen.
Men i The Independet skrev en litterat om de ekstremt trasige samtidsbøkene som liksom skulle handle om kjærlighet, men som bare handla om skilsmisser, trange leiligheter, utroskap, gamle mødre og opprørske unger. Hennes mening var at færre leste den typen bøker, men at stadig flere gikk til hjerte-smerte-bøkene fordi det der fantes ekte mannfolk! Mannfolk som ikke følte så mye og som ikke klaga, men tok livsvilkåra som de var,reiste seg, børsta grusen av knærne og gikk videre. Ikke smalskuldra sutrekopper, som det til gjengjeld fantes altfor mye av i samtidsromanser. At utdanna kvinner mellom 30 og 50 år fant glede i denne vampyrserien mente hun kom av det herrrlige mannsbildet den ga.
SvarSlettMam
Skrrrrekk.
SvarSlettMen jeg er i grunn enig at den dysfunksjonelle familien har prega samtidslitteraturen (i alle fall her i Norge) ei god stund. Jeg tar det likevel ikke for gitt at alle disse mannfolka er smalskuldra...
SvarSlettMen du veit, i England står den historiske romantradisjonen ganske sterkt, og der romantiseres og stereotypiseres vel både kvinner og menn i høy grad?