Larmen og vreden

Bildekilde: Bokelskere

Sammen med medblogger Birthe har jeg opp igjennom åra etter hvert lest mange bøker. Og ofte liker vi også det samme! For eksempel har vi begge en forkjærlighet for de tre søstrene Brontë, Jane Austen og Margaret Atwood - sterke og viktige damer som skriver fenomentalt gode romaner. Men hvordan ville William Faulkner (1897-1962) slå an?

Boka vi valgte oss, heter Larmen og vreden og utkom i 1929. Den blir ofte beskrevet som en av Faulkners største romaner, og har for lengst blitt en moderne klassiker. Men den blir også sagt å være ei svært vanskelig, kanskje umulig, bok. Dette er fordi Faulkner bryter med den tradisjonelle romanformen, gir stemme til fire ulike personer og i tillegg forsøker å oppheve tidsaspektet. Det siste kan ses på som en forlengelse av de noenlunde samtidige prosjektene til henholdsvis Virginia Woolf (1882-1941) og James Joyce (1882-1941), der målet er å skrive på en slags bevissthetsstrøm, for eksempel for å fange opp alt av inntrykk og tanker som suser igjennom hodet til en bestemt person på ett bestemt tidspunkt. 

Men umulig er romanen ikke. Det er sant at den er utilgjengelig for mange, som vil bli forvirra av de ulike tidsplanene i samme avsnitt og som kanskje ikke har tålmodighet til å sortere dette sjøl underveis i lesinga. Og romanen vil absolutt være besværlig for noen - jeg tenker at mange lesere ramler av underveis og vurderer boka som kjedelig eller utdatert, vrien eller teit. Dem om det. Den er nemlig svært god for de som fortsetter å lese!

Ytre sett er komposisjonen enkel og grei, og om en tar for seg hver del for seg, blir det heller ikke for komplekst. Romanen er delt inn i fire hoveddeler, der fokaliseringsinstansen veksler fra del til del. Teknikkene veksler også, samt hvilken dato vi beskuer hendelsene fra. I første del følger vi Benjy, og datoen er 07. april 1928. I andre del ser vi det hele fra Quentin sin side, 02. juni 1910. I tredje del er vi i hodet til Jason den 06. april 1928, mens vi i fjerde del innvies i perspektivet til Dilsey, men her i tredjeperson, ikke i førsteperson, som hos de øvrige, den 08. april 1928. De tre første er medlemmer av samme familie, familien Compson. Far i huset er død, mora er sjukelig, dattera er borte, den ene sønnen er tilbakestående, den andre har tatt sitt eget liv, den tredje er en psykopat som snyter familien for penger og et barnebarn vokser opp oppi alt sammen. De eneste som er riktig navla, både reint praktisk, fysisk, psykisk, emosjonelt og ikke minst etisk, er tjenestefolket, negrene, med niggerkokka Dilsey i spissen.

Romanen er kanskje først og fremst en demonstrasjon av hvordan en familie ikke skal ha det framfor hvordan de skal ha det. Sørstatsfamilien Compson er i ferd med å gå under, de spiser opp seg sjøl innenfra, og Faulkner skildrer i detalj hvordan dette skjer - i appendikset kan vi se at det har pågått i generasjoner. For eksempel er det Benjy, som er tilbakestående, og dermed en stor skuffelse. I hans beretning rotes det meste sammen, før og nå er ett, han har et svært begrensa språk, husker løsrevne sekvenser fra noe uvanlig i dager som er det samme inn og ut. Likevel er det i dette kaoset vi finner løsninga til hva som egentlig har hendt. Benjy gjetes rundt av små negergutter, står og uler ved det høye gjerdet langs den tidligere flotte eiendommen og ser på rikfolk som spiller golf. De øvrige i familien strides om han skal på institusjon eller ikke, da ulinga hans skjemmer dem ut.

Quentin er sjukelig besatt av tid, av uret til faren, som han har fått, som han ødelegger slik at det stopper og som derfor må repareres, av alle forventningene som knyttes til hans person og alle pengene som er satsa på at han skal bli noe stort. Fordi Benjy ikke kan nå opp, hviler det dobbelt på Quentin. Han er en dagdrømmer med lite gjennomføringskraft, og han føler mer på kravene enn sin egen vilje. Presset gjør at han presterer dårligere og dårligere på skolen, som fører han inn i en nedadgående spiral. Nedtrykt rusler han en lang tur, slik unngår han å ta tak i tilværelsen. Men tilfeldigheter fører til at han blandes inn i noe han kanskje ikke kan komme seg ut av.

Jason har svært usympatiske trekk og er nærmest som en psykopat å regne. Han snakker høyt, nesten roper fra boksidene, er direkte, rå og frekk. Han manipulerer, truer, herser, hersker og plager de som er igjen av familien. Han har en jobb, men kommer og går som han vil, da han alltid setter egne behov først. Han har et enormt kontrollbehov, er aggressiv, og snakker alle etter munnen, mens han i realiteten tar for seg. Men noe av dette sinnet, vreden, kommer fra at han føler seg urettferdig behandla - Quentin fikk all utdannelsen og hva var det godt for - resten kommer fra at han har mye å skjule.

Til slutt er det altså Dilsey, niggerkokka. Ordene nigger og neger brukes hyppig i boka - husk at den er fra 1929 - de er gjengitt i oversettelsen og det er derfor jeg bruker dem her. Hun betrakter hele familien fra et mye mer nøkternt og objektivt ståsted, hun erindrer presist og med henne får vi det store bildet. Dilsey er ikke redd - kanskje bare for Jason, som ikke nøler med å slå - men hun beskytter både husfrua, barnebarnet og ikke minst Benjy, som er et lettvint offer for en vred storebror. I tillegg har hun ansvar for alle gjøremål i huset, hun passer Benjy og lager mat, dekker bord, henter ved og vasker opp. Men gjøremålene hennes er i grunnen irrelevante, det er hennes indre som er viktig. For sjøl om hun er neger, og slik sett, med datidas ideologi, skulle vært et annenrangs menneske, er hun mye mer samla og ordentlig enn familien Compson. Og sjøl om hun bor med en familie som degenererer, så påvirkes ikke Dilsey av det. Hun veit hva som er rett og galt, og lar seg ikke presse, true, kue eller manipulere til å endre mening. 

Men i tillegg til disse fire hovedpersonene, som alle slipper til med sitt, er det også andre mennesker i boka som er viktige. Og den viktigste av alle er nok hun som ikke er der. En del av lesinga er derfor å nøste i hennes skjebne, hvem var hun, og hva skjedde? Boka skildrer, fra fire synsvinkler, hennes liv i små, nøye utvalgte bruddstykker, som vi må pusle sammen. Bare mot slutten av romanen får vi litt mer innsikt i situasjonen. Også barnebarnet, som aldri slipper til med egne ord, er vesentlig.

Romanen er tidvis noe anstrengende å lese, blant annet på grunn av dette med navnebruk. Navn, gjenbruk av navn og oppkallinger, kallenavn og økenavn, blandes sammen. Heldigvis gjøres dette rede for på en god måte i det ellers uferdige forordet av Abdel Rahman Munif (1933-2004), som døde før han fikk skrevet ferdig om boka. Om ikke jeg hadde fått disse opplysningene på forhånd, ville det vært som å lese en islandsk ættesaga eller en russisk 1800-tallsroman uten å kjenne navneskikkene. Det blir fort utrolig rotete, og det forstyrrer naturligvis leseropplevelsen. Bortsett fra dette, opplevde jeg, igjen, at forordet egentlig ikke trengs. Det er fort gjort å avsløre mer handling enn det som godt er.

Jeg opplevde at første del er den mest utfordrende å lese, men også den fineste. Faulkner anstrenger seg for å gi et språk til Benjy, som ikke har replikker ellers i boka, og jeg opplever at han kommer svært nær fokaliseringsinstansen. Vi er med, og vi forstår hvorfor bruddene i tid og handling gir mening, vi forstår hva som driver Benjy og ikke minst hva han venter på, der han står ved porten og sikler. Det var en utrolig spesiell start på boka, og den var både sår og vond. For det skinner jo igjennom nokså ofte at Benjy er ulykkelig, at han vil godt, men at han ikke blir forstått. 

Larmen og vreden er nesten uhyggelig velkomponert. Om en bare ser på det tekniske, er romanen uhyre interessant og mang en forfatter har mye å lære her. Forsøket på å oppheve tidsaspektet er veldig bra, og det fragmentariske som legges i munnen på Quentin framkaller en følelse av desperasjon og nederlag hos leseren. En må kanskje holde tunga rett i munnen når en leser, og en må i perioder lese sakte, men alt henger sammen og gir mening. Mesterlig! Faulkner skriver så solid, og han er så bevisst i valgene han tar, som gjelder synsvinkel, tidshopp, språk, ordtilfang og stil. Han makter ikke bare å gi ord til personene sine, han gir dem også plass, han lar dem stå fram så tydelige og levende at de presser seg inn i leseren, og blir der. 

I seg sjøl er også historia spennende, sjøl om kanskje det eksperimentelle ved boka har fått mest oppmerksomhet. Det at historia ikke fortelles kronologisk og av en person, gjør at leseren må følge tråder på kryss og tvers av boka, vi må tolke, huske og lese mellom linjene. Det er en svært levende og kompleks fortelling, som stadig fortelles på nytt. Men til slutt trer alt sammen fram, og det er et grelt lys familien Compson stilles i. Den en gang så flotte og rike sørstatsfamilien er nå - ja, er egentlig en av dem mer verdt enn en vanlig neger?

Larmen og vreden er ei interessant og uvanlig bok å bryne seg på, og den gir masse til den som kommer igjennom. Romanen er særdeles godt oversatt av Hans H. Skei (f. 1945), som har mangeårige Faulknerstudier bak seg, og som også har skrevet et fint etterord til boka. Anbefales!

Høstlesing, del III

"Solen den er rød og rund og høsten den er fin", synger barnehagebarna. Her er det ikke mye som minner om rød sol, men vi har da i det minste nattefrost og morratåke som ligger hele dagen. Vinteren lurer i kulissene, asketreet er allerede nakent, fra pipene siver det fram tynne røykstrimer i den blå timen, som nå er seint på ettermiddagen og ikke lenger om kvelden. Dagene er merkbart kortere og går unna, for både små og store. Men jeg klarer å tuske til meg litt lesetid, av og til. Og da er det dette det går i:

Carl Frode Tiller

Denne karen fra Namsos har åpenbart ikke skrevet de bøkene jeg får til å lese nå om dagen. Men jeg gir meg ikke, i november må det da være en mulighet! Det er ikke vilja det står på, altså. Det er denne hersens tida. I ei litt tilfeldig låt jeg lærte som barn, het det: "Hvorfor går tida så fort/er det meg som er sein/Hvorfor går tida så fort/den har jo ikke bein." Nei, de beina er nok noe som har kommet de siste tjue åra.

Aina Basso

Bassos Fange 59. Taterpige er lest og fordøyd og omtalt og vel så det, og lesekrysset er pent innkassert. Og jeg skjønner godt hvorfor Basso har fått mye oppmerksomhet for den fine fortellerstemmen sin, men jeg ser allerede etter ei bok behovet for fornyelse i stil og språk i framtida, slik at helheten ikke blir for monoton og bøkene ikke blir for like. Det blir uansett spennende å følge forfatterskapet videre, dog litt på avstand for min del.

Elizabeth Gaskell

1001-bøkers oktoberforfatter, britiske Elizabeth Gaskell, tok på seg parykk og blei til danske Tove Ditlevsen her hjemme hos meg. Og i dette tilfellet var det like greit, for bøker lest (fra egne ulesthyller) er penger spart, eller noe i den dur. Og dessuten var det litt av ei bok! Vilhelms værelse, en av Tove Ditlevsens siste utgivelser, bygger langt på vei på hennes egne erfaringer som kvinne, forfatter, mor og kone. For eksempel brytes ekteskapet mellom Lise og Vilhelm i boka etter 22 år, noe som også var tilfellet med Tove og ektemannen Victor Andreasen i 1973. Og begge disse mennene er redaktører. Det er en fascinerende roman, uansett hvor tett på virkeligheten den måtte ligge.

Alexander L. Kielland

Det er nest siste runde i Bokhyllelesing 2015, og temaet er 1800-tallet. Debutverket til Alexander L. Kielland er ei lita flis med tittelen Novelletter (1879). Den er nå lest (innlegg er i farta), og turen er kommet til romanen Garman & Worse fra 1880, som åpner slik: "Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; for det har aldri lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte - det siste sunne i den syke verden." Fantastisk! Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Thorvald Steen

Da det kom til oktoberrunden hos Ingalill, var jeg veldig i stuss om hva jeg skulle lese. Temaet var eventyrere, og det er som kjent en biografilesesirkel. Men jeg har ikke verdens rikeste utvalg av den slags, og landa til slutt på det jeg kaller en fiksjonsbiografi, eller en historisk roman, av Thorvald Steen: Løvehjerte fra 2010. For å si det sånn: tittelen er det fineste ved boka. Men er du i det pompøse hjørnet, er dette ikke den dårligste fortellinga.

James Joyce

Godeste Joyce, med Portrett av kunstneren som ung mann, er månedens bok i lesesirkel 1001 bøker. Som jeg før har forklart, er jeg ikke så ivrig på 1001 bøker om dagen, og derfor utgår denne. Jeg vil heller prioritere å lese mer av Alexander L. Kielland.

Faglitteratur

Her står det fortsatt ganske stille, og jeg nyter det. Det er herlig å kunne lese uten å tenke på tekstens essens, å ta notater underveis, kildekritikk, problemstillinger, sammenligning, begreper, definisjoner, konkret anvendelse, overføringsverdi, eksempler og så videre og så videre. Det er herlig å bare lese.

Jeg ønsker dere alle en riktig fin lesemåned!

Gjesteblogger: Heimstaddiktning

Bildekilde: cdon.com

Dublinere kom ut for hundre år siden, i 1914, og var James Joyces (1882-1941) gjennombruddsbok. Det var hans andre utgivelse og i min utgave består den av 15 noveller, noen på seks, sju sider, andre på 15 – 20 tettskrevne sider. Boka åpner med barn i hovedrollene og glir så over til å skildre ungdommenes livsvilkår, de voksne mennenes egoistiske ferd mot stadig nye ølflasker, med de forslåtte barna og konene deres i bakgrunnen. Mot slutten er det resignasjonen, døden og samtalene over det som kunne vært, om det som aldri kunne bli, som dominerer. Den løse strukturen skaper en forventning om utvikling, om et slags dannelsesprosjekt, men innfrir ikke. Verken karakterene eller byen lærer av sine feil.

Bak på boka står det at Dublinere skildrer menneskene i nådeløs realistisk prosa. Det vil si menn, menn i ulike aldre blir skildra nådeløst, kvinnene er stort sett snille, selvoppofrende og tålmodige. Novellene handler om arbeidsfolk som snyter, tøffer seg for sjefen og blir jekka ned, og når en blir jekka ned må en gå på fylla og banke den minste ungen når en kommer hjem. Skildringene kretser omkring de sinnssyke, fattige, grådige, men først og fremst udugelige og giddasløse mannfolk, som blir utlevert til leseren gjennom dialoger, grunn tankevirkesomhet og knappe miljøbeskrivelser. Trangen til å drikke hver dag blir ikke diskutert, bare vist fram.

De fleste novellene er ikke noveller i nåtidig forstand. Det er episoder, uten slutt eller begynnelse, det er fortellinger, hvor enkelte replikker står fram, og hvor mye blir fortalt i et enkelt språk. Noen enkeltscener har tett dialog og essens, mens andre noveller framstår som litt langdryge skisser, med et handlingsforløp som virker som en opptakt til en roman, men som ikke har bæreevne til det. Språket er ujevnt. Noen steder er det effektivt og kort, med rammende detaljer, andre steder er det skoleaktig oppramsende, som om fortelleren er trøtt og ikke lenger orker å utbrodere, men bare vil ha med alle elementene og så gå hjem.

Likevel, til sammen gir disse fortellingene, episodene, et dokumentarisk inntrykk av Dublin på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Stort sett er det arbeiderklassens vilkår i denne byen som skildres. Konflikten mellom protestanter og katolikker ulmer under hjelpeløse politiske bestrebelser, menns totale selvsentrering og kvinners kamp for å holde sulten fra døra ligger tematisk synlig i overflaten. Livet er gledesløst og strengt for barn og kvinner. Varmen og humoren som irer og Dublin nå er kjent for, har kummerlige kår. Svikefulle svirebrødre er det også liten trøst i, men det finnes tapt kjærlighet – og den er som vanlig svært vakker.

James Joyce henter barskt og usentimentalt fra sitt eget liv. Fra en streng klosterskole, fra en voldelig far, fra det å være en skoleflink gutt med store forhåpninger og trang til å vise seg fram. Karakterene vandrer gatelangs, tar trikken eller båt over Liffey, møtes på et høstvått jorde, kikker på kjærester gjennom dørsprekken, og alle steder har navn og tid på døgnet og årstider. Det er med andre ord konkret. Hvor realistisk det er, lurer jeg på, for om Dublin bare huset slike skikkelser, kunne den knapt fortsatt å eksistere. Når James Joyce av og til streifer de gode menneskene, de som er limet i samfunnet, som ikke tar igjen, men som rydder opp etter andre og reiser seg med indre verdighet – er det knapt og vemodig. Så reiste han også for godt fra Dublin allerede i 1904, og lot byen leve som sitt litterære tema, mens han selv bodde i Trieste, Paris og Zürich og drømte om å få Nobelprisen i litteratur.

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 3, 2015

Ti klassikere jeg bør lese

Denne fine lista dukka opp hos blant anna Julie og Labben i går, og da blei jeg frista til å lage min egen liste, jeg også. Men jeg måtte tenke meg grundig om før jeg klarte å kutte det ned til ti (elleve) bøker. Og da blei det slik:

Iliaden og Odysseen av Homer
Først ut er, som vanlig, de gamle grekerne, nærmere bestemt Homer, som vi antar levde på 800-tallet før vår tidsregnings begynnelse. Disse to verkene har jeg lenge hatt i hylla, til og med i flere ulike utgaver, og jeg kommer stadig tilbake til de flotte åpningslinjene: "Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs,/svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger." Og: "Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide,/da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja." Særlig de første verselinjene er nesten magiske, det er hele bokas handling komprimert i ei setning. Litt av et anslag! Men jeg har aldri lest disse verkene i sin helhet, kun talløse utdrag. Det må jeg gjøre noe med. De er jo så godt som obligatoriske.

Den guddommelige komedie av Dante Alighieri
Vi hopper et godt stykke framover i tid, til middelalderen, og opp til Firenze, der den verdensberømte Dante (1265-1321) befinner seg. Med sitt enorme verk, inndelt etter antikke idealer og matematiske prinsipper, gyver han løs på både helvetet, skjærsilden og himmelen - på vers. Et verk jeg ofte blar i, men aldri har lest fra ende til annen. Også det kan jeg gjerne endre på.

Don Quijote - Miguel de Cervantes Saavedra
Noen hundre år etter Dante lever det en mann som nesten utelukkende er avbilda med pipekrage og usedvanlig spisse barter, nemlig den spanske forfatteren som er best kjent som Cervantes (1547-1616). I 1605 utgir han sitt livs verk, den omfattende romanen om den desillusjonerte Don Quijote, som sies å være en farse fra ende til annen. Boka er stadig på må lese-lister verden over, og blei kåra til verdens beste bok i 2002. Jeg har eid boka i flere eksemplarer over de siste ti åra, men alltid gitt dem bort. Nå er det på tide å beholde ett sjøl.
  
Krig og fred av Leo Tolstoj
Jeg har mye usnakka med de gamle russerne, men har i det minste åpna for en dialog med Tolstoj (1828-1910) gjennom å lese Anna Karenina (1878). Jeg likte boka veldig godt, og kunne tenke meg å lese mer - både av russerne generelt og av Tolstoj spesielt. Hva er da mer naturlig enn Krig og fred fra 1869?

Middlemarch av George Eliot
I samme periode som Tolstoj skriver sine mesterverker, skriver ei britisk kvinne sine - dama er ingen ringere enn George Eliot (1819-1880) og boka jeg svært gjerne vil lese er såklart Middlemarch (1871-72). Anglofil som jeg er, hører hun med, men likevel har det drøya - og drøyer fortsatt. Jeg ser ikke bort ifra at bokas omfang kan ha noe med saken å gjøre. Men jeg tror den er verdt hvert minutt!

Ulysses av James Joyce
Femti år seinere, i metropolen Paris: den irske forfatteren James Joyce (1882-1941) utgir sitt enestående verk Ulysses (1922) - på alle måter en moderne odyssé. Her forener han antikke idealer med modernismen. Den omfattende boka omhandler én eneste dag, 16. juni 1904, i hovedpersonen Leopold Blooms liv. Fordi jeg har vært såpass begeistra for Virginia Woolfs (1882-1941) verker, tenker jeg at Joyce er et naturlig sted å fortsette min vei i modernismen.

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Vi holder oss i Paris ved utgivelsen av den neste klassikeren, Det annet kjønn (1949). Denne bør leses av alle oppegående, bokglade og tenkende kvinner med respekt for seg sjøl, og det er en smule kleint at jeg ikke har lest verket tidligere, kun en rekke utdrag. Men jeg satser på å gjøre det godt mot de Beauvoir (1908-1986), eller meg sjøl, nokså snart.

Den gylne notatbok av Doris Lessing
Tilbake i Storbritannia utgis Den gylne notatbok i 1962, ei politisk radikal og feministisk bok av den allerede da internasjonalt anerkjente forfatteren Doris Lessing (1919-2013). Jeg likte debutromanen Det synger i gresset (1950) veldig godt, og ser for meg at Den gylne notatbok er enda bedre. Det er rett og slett bare å lese!

Elskede av Toni Morrison
I USA utkom det ei bok i 1987 som skulle vise seg å bli en verdenssensasjon, nemlig Elskede av Toni Morrison (f. 1931). Jeg har sagt jeg vil lese denne boka i mer enn to år, og jeg mener det hver gang, men fortsatt ikke klart å gjøre noe med det. Kanskje det er på tide.

Besettelse av A.S. Byatt
Nok en gang er det et britisk verk med på lista, nemlig Besettelse fra 1990. Mamma er Byatt-elsker nummer en her til lands, i alle fall så vidt jeg veit, og hun snakker stadig om bøkene til denne eminente dama, Antonia Susan Duffy (f. 1936), som hun egentlig heter. Nå har hun gitt meg hele seks (!) av bøkene hennes, et svært tydelig hint, så da er det vel meninga at jeg skal lese noe, jeg også. Og den naturlige begynnelsen har jeg bestemt er Besettelse.

Men det kan hende A.S. Byatt må belage seg på å vente temmelig lenge. Jeg lider nemlig av "kronologia" - jeg ønsker at bøkene skal leses i kronologisk orden så langt det er mulig. Og når jeg først har laga ei liste, som her, kan jeg ikke la være å følge den... Med andre ord: Syng, gudinne!

Hvilke ti klassikere har du stående?