søndag 17. november 2019

Larmen og vreden

Bildekilde: Bokelskere
Sammen med medblogger Birthe har jeg opp igjennom åra etter hvert lest mange bøker. Og ofte liker vi også det samme! For eksempel har vi begge en forkjærlighet for de tre søstrene Brontë, Jane Austen og Margaret Atwood - sterke og viktige damer som skriver fenomentalt gode romaner. Men hvordan ville William Faulkner (1897-1962) slå an?

Boka vi valgte oss, heter Larmen og vreden og utkom i 1929. Den blir ofte beskrevet som en av Faulkners største romaner, og har for lengst blitt en moderne klassiker. Men den blir også sagt å være ei svært vanskelig, kanskje umulig, bok. Dette er fordi Faulkner bryter med den tradisjonelle romanformen, gir stemme til fire ulike personer og i tillegg forsøker å oppheve tidsaspektet. Det siste kan ses på som en forlengelse av de noenlunde samtidige prosjektene til henholdsvis Virginia Woolf (1882-1941) og James Joyce (1882-1941), der målet er å skrive på en slags bevissthetsstrøm, for eksempel for å fange opp alt av inntrykk og tanker som suser igjennom hodet til en bestemt person på ett bestemt tidspunkt. 

Men umulig er romanen ikke. Det er sant at den er utilgjengelig for mange, som vil bli forvirra av de ulike tidsplanene i samme avsnitt og som kanskje ikke har tålmodighet til å sortere dette sjøl underveis i lesinga. Og romanen vil absolutt være besværlig for noen - jeg tenker at mange lesere ramler av underveis og vurderer boka som kjedelig eller utdatert, vrien eller teit. Dem om det. Den er nemlig svært god for de som fortsetter å lese!

Ytre sett er komposisjonen enkel og grei, og om en tar for seg hver del for seg, blir det heller ikke for komplekst. Romanen er delt inn i fire hoveddeler, der fokaliseringsinstansen veksler fra del til del. Teknikkene veksler også, samt hvilken dato vi beskuer hendelsene fra. I første del følger vi Benjy, og datoen er 07. april 1928. I andre del ser vi det hele fra Quentin sin side, 02. juni 1910. I tredje del er vi i hodet til Jason den 06. april 1928, mens vi i fjerde del innvies i perspektivet til Dilsey, men her i tredjeperson, ikke i førsteperson, som hos de øvrige, den 08. april 1928. De tre første er medlemmer av samme familie, familien Compson. Far i huset er død, mora er sjukelig, dattera er borte, den ene sønnen er tilbakestående, den andre har tatt sitt eget liv, den tredje er en psykopat som snyter familien for penger og et barnebarn vokser opp oppi alt sammen. De eneste som er riktig navla, både reint praktisk, fysisk, psykisk, emosjonelt og ikke minst etisk, er tjenestefolket, negrene, med niggerkokka Dilsey i spissen.

Romanen er kanskje først og fremst en demonstrasjon av hvordan en familie ikke skal ha det framfor hvordan de skal ha det. Sørstatsfamilien Compson er i ferd med å gå under, de spiser opp seg sjøl innenfra, og Faulkner skildrer i detalj hvordan dette skjer - i appendikset kan vi se at det har pågått i generasjoner. For eksempel er det Benjy, som er tilbakestående, og dermed en stor skuffelse. I hans beretning rotes det meste sammen, før og nå er ett, han har et svært begrensa språk, husker løsrevne sekvenser fra noe uvanlig i dager som er det samme inn og ut. Likevel er det i dette kaoset vi finner løsninga til hva som egentlig har hendt. Benjy gjetes rundt av små negergutter, står og uler ved det høye gjerdet langs den tidligere flotte eiendommen og ser på rikfolk som spiller golf. De øvrige i familien strides om han skal på institusjon eller ikke, da ulinga hans skjemmer dem ut.

Quentin er sjukelig besatt av tid, av uret til faren, som han har fått, som han ødelegger slik at det stopper og som derfor må repareres, av alle forventningene som knyttes til hans person og alle pengene som er satsa på at han skal bli noe stort. Fordi Benjy ikke kan nå opp, hviler det dobbelt på Quentin. Han er en dagdrømmer med lite gjennomføringskraft, og han føler mer på kravene enn sin egen vilje. Presset gjør at han presterer dårligere og dårligere på skolen, som fører han inn i en nedadgående spiral. Nedtrykt rusler han en lang tur, slik unngår han å ta tak i tilværelsen. Men tilfeldigheter fører til at han blandes inn i noe han kanskje ikke kan komme seg ut av.

Jason har svært usympatiske trekk og er nærmest som en psykopat å regne. Han snakker høyt, nesten roper fra boksidene, er direkte, rå og frekk. Han manipulerer, truer, herser, hersker og plager de som er igjen av familien. Han har en jobb, men kommer og går som han vil, da han alltid setter egne behov først. Han har et enormt kontrollbehov, er aggressiv, og snakker alle etter munnen, mens han i realiteten tar for seg. Men noe av dette sinnet, vreden, kommer fra at han føler seg urettferdig behandla - Quentin fikk all utdannelsen og hva var det godt for - resten kommer fra at han har mye å skjule.

Til slutt er det altså Dilsey, niggerkokka. Ordene nigger og neger brukes hyppig i boka - husk at den er fra 1929 - de er gjengitt i oversettelsen og det er derfor jeg bruker dem her. Hun betrakter hele familien fra et mye mer nøkternt og objektivt ståsted, hun erindrer presist og med henne får vi det store bildet. Dilsey er ikke redd - kanskje bare for Jason, som ikke nøler med å slå - men hun beskytter både husfrua, barnebarnet og ikke minst Benjy, som er et lettvint offer for en vred storebror. I tillegg har hun ansvar for alle gjøremål i huset, hun passer Benjy og lager mat, dekker bord, henter ved og vasker opp. Men gjøremålene hennes er i grunnen irrelevante, det er hennes indre som er viktig. For sjøl om hun er neger, og slik sett, med datidas ideologi, skulle vært et annenrangs menneske, er hun mye mer samla og ordentlig enn familien Compson. Og sjøl om hun bor med en familie som degenererer, så påvirkes ikke Dilsey av det. Hun veit hva som er rett og galt, og lar seg ikke presse, true, kue eller manipulere til å endre mening. 

Men i tillegg til disse fire hovedpersonene, som alle slipper til med sitt, er det også andre mennesker i boka som er viktige. Og den viktigste av alle er nok hun som ikke er der. En del av lesinga er derfor å nøste i hennes skjebne, hvem var hun, og hva skjedde? Boka skildrer, fra fire synsvinkler, hennes liv i små, nøye utvalgte bruddstykker, som vi må pusle sammen. Bare mot slutten av romanen får vi litt mer innsikt i situasjonen. Også barnebarnet, som aldri slipper til med egne ord, er vesentlig.

Romanen er tidvis noe anstrengende å lese, blant annet på grunn av dette med navnebruk. Navn, gjenbruk av navn og oppkallinger, kallenavn og økenavn, blandes sammen. Heldigvis gjøres dette rede for på en god måte i det ellers uferdige forordet av Abdel Rahman Munif (1933-2004), som døde før han fikk skrevet ferdig om boka. Om ikke jeg hadde fått disse opplysningene på forhånd, ville det vært som å lese en islandsk ættesaga eller en russisk 1800-tallsroman uten å kjenne navneskikkene. Det blir fort utrolig rotete, og det forstyrrer naturligvis leseropplevelsen. Bortsett fra dette, opplevde jeg, igjen, at forordet egentlig ikke trengs. Det er fort gjort å avsløre mer handling enn det som godt er.

Jeg opplevde at første del er den mest utfordrende å lese, men også den fineste. Faulkner anstrenger seg for å gi et språk til Benjy, som ikke har replikker ellers i boka, og jeg opplever at han kommer svært nær fokaliseringsinstansen. Vi er med, og vi forstår hvorfor bruddene i tid og handling gir mening, vi forstår hva som driver Benjy og ikke minst hva han venter på, der han står ved porten og sikler. Det var en utrolig spesiell start på boka, og den var både sår og vond. For det skinner jo igjennom nokså ofte at Benjy er ulykkelig, at han vil godt, men at han ikke blir forstått. 

Larmen og vreden er nesten uhyggelig velkomponert. Om en bare ser på det tekniske, er romanen uhyre interessant og mang en forfatter har mye å lære her. Forsøket på å oppheve tidsaspektet er veldig bra, og det fragmentariske som legges i munnen på Quentin framkaller en følelse av desperasjon og nederlag hos leseren. En må kanskje holde tunga rett i munnen når en leser, og en må i perioder lese sakte, men alt henger sammen og gir mening. Mesterlig! Faulkner skriver så solid, og han er så bevisst i valgene han tar, som gjelder synsvinkel, tidshopp, språk, ordtilfang og stil. Han makter ikke bare å gi ord til personene sine, han gir dem også plass, han lar dem stå fram så tydelige og levende at de presser seg inn i leseren, og blir der. 

I seg sjøl er også historia spennende, sjøl om kanskje det eksperimentelle ved boka har fått mest oppmerksomhet. Det at historia ikke fortelles kronologisk og av en person, gjør at leseren må følge tråder på kryss og tvers av boka, vi må tolke, huske og lese mellom linjene. Det er en svært levende og kompleks fortelling, som stadig fortelles på nytt. Men til slutt trer alt sammen fram, og det er et grelt lys familien Compson stilles i. Den en gang så flotte og rike sørstatsfamilien er nå - ja, er egentlig en av dem mer verdt enn en vanlig neger?

Larmen og vreden er ei interessant og uvanlig bok å bryne seg på, og den gir masse til den som kommer igjennom. Romanen er særdeles godt oversatt av Hans H. Skei (f. 1945), som har mangeårige Faulknerstudier bak seg, og som også har skrevet et fint etterord til boka. Anbefales!

1 kommentar:

  1. Det har sannelig blitt noen bøker etterhvert som vi har lest sammen! Nå ligger Nattfilm klar, og jammen er den tykk! Det var overraskende, men jeg starter ikke før Middlemarch er ferdig (har brukt lang tid på den nå, og starter denne uken på bok 2).

    Larmen og vreden - en bok jeg er glad for å ha lest, for den likte jeg svært godt! Akkurat det som du sier, at trådene går på kryss og tvers i historien, men at alt nøstes sammen til slutt på en imponerende måte.

    Veldig godt skrevet, Hedda! Jeg lærte meg også et nytt begrep; fokaliseringsinstans, måtte google det :))

    SvarSlett