Bokserier for barn: Emma og Thomas

Bildekilde: Aschehoug

Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.

Etter en svipptur til Nederland med bøkene til Pauline Oud, er vi nå tilbake i Sverige. Forfatteren er Gunilla Wolde (f. 1939), og bøkene det gjelder er de tjue titlene i serien om småtassene Emma og Thomas, som har en normal forankring i vår verden (ingen kaniner eller mus i hovedrolla her, altså). De har også en litt ubestemmelig alder, men er det egentlig et problem? Bøkene kan leses hver for seg eller samla, den gjenkjennelige streken og mestringstematikken binder dem sammen i et felles univers sjøl om ungene, såvidt jeg kan se, ikke opptrer i samme bok.

Det er tydelig at disse bøkene er skrevet på 1970- og 1980-tallet av flere årsaker, kanskje særlig pedagogisk (nå viser vi hva vi gjør eller hva som skjer) og moralsk (slik gjør vi, slik gjør vi ikke, men uten den dominerende pekefingeren - det er det gode eksempelet som gjelder). Bøkene henvender seg direkte til ungene, og har alltid et formål om å lære dem å overkomme en utfordring, mestre et problem eller å bli engasjert i en aktivitet. Bøkene er tematisk inndelt, og tar for seg ett og ett fenomen. Det kan være store utfordringer, som å bake kake (Thomas baker, siste norske utgave av alle bøker er fra 2003) eller bygge et lite hus (Thomas bygger). Med tanke på at dette er for unger fra to år, kan en i alle fall si at Wolde ikke er redd for å sette en smule stormannsgale griller i huet på ungene - de fleste toåringer får vel ikke lov til, eller er rett og slett ikke i stand til, å holde på med baking og bygging aleine. Men det er faktisk realiteten i boka. På en måte er det også litt befriende, for - tenk, dette gjorde ungene på 1970-tallet, og de overlevde! Nå skriker vi jo til bare ungen åpner kjøkkenskapet for å kikke. Misforstå meg rett: Foreldrene til Emma og Thomas er der et sted i bakgrunnen, av og til mye, av og til lite, men det er ungene som er i fokus og agerer. Og det er et riktig fokus. Dessuten har vel de fleste foreldre godt av å ikke skrike så fælt.

Det er også mer reelle og aldersadekvate utfordringer som må overkommes i bøkene, som å begynne i barnehage (Emmas første dag i barnehagen og Emma i barnehagen), takle søskensjalusi (Emma og Lillebror og Emmas lillebror er syk) og å slå seg (Emma må til doktoren). Disse bøkene er fint tilpassa de skandinaviske barnas oppvekstvilkår, hvor barnehage er en normalitet, det ofte er et par år mellom ungene i en søskenflokk, og hvor normale barn som regel må et par turer til lege eller sjukehus før skolestart. At dette fortsatt står seg, nesten førti sia første gangs utgivelse, sier mye om samfunnene vi lever i. Det forklarer i samme slengen også bøkenes suksess - Aschehoug forlag, som utgir Wolde i Norge, skriver på sine hjemmesider at bøkene om Emma og Thomas har solgt i nesten én million eksemplarer her til lands.

Men Wolde evner også å komme enda ett hakk nærmere ungene i de små utfordringene som hverdagene gjerne består av. Emma støvsuger, for eksempel, er en godt uttenkt og nødvendig bok. Emma er stor og hjelper pappa med støvsuginga. Men lillebror er redd. Og når Emma støvsuger opp sokken til lillebror, blir det rabalder. Hvor blei det egentlig av sokken? Tanken bak er svært tydelig: Gjennom å avdekke det skumle, blir det ikke lenger skummelt. Når vi veit hvordan støvsugeren fungerer, er alt i følge Wolde altså brillefint. I praksis er det kanskje ikke alltid helt slik, men her i heimen har det i alle fall hjulpet å lese boka. Thomas går ut er også ei praktisk bok å lese, for det er ikke alltid like greit å kle på seg! Og frustrasjonen underveis kan bli stor, noe som får morsomme resultater. Her er det igjen mestring som ligger bak og driver boka: Klarer Thomas å ta på alt sammen, i riktig rekkefølge? Her fins det nemlig ingen foreldre å støtte seg på.    

For de yngste (før fylte to år), vil jeg anbefale å begynne med de roligste bøkene i denne serien, som ikke krever at leseren skal se og tenke på parallellene mellom eget liv og bokas illustrasjoner hele tida (de er der jo, underforstått, men ungene "fristilles" litt mer og slipper kravet om egen mestring). Dette gjelder for eksempel titlene Thomas bader, Thomas rydder, Emma Tvertimot og Thomas er liten. Her er det gjenkjennelige ting eller hverdagssituasjoner som illustreres, med positiv tekst og store smil. Mer krav til ungenes evne til abstraksjon er det i titler som Thomas kler seg ut, som er en herlig invitasjon til fantasiens rike for de små, og Annerledes Emma og Per, som krever at barna skal tenke på motsetninger (følger litt opp prosjektet i Thomas er liten) og på sedvanlig, positivt Wolde-vis, lære å sette pris på dem.  

Ei anna bok jeg vil trekke fram er Thomas og Kristine. Her er det kanskje lurt om leserne er litt eldre, heller tre enn to, fordi tematikken i boka går på ulikhetene mellom jenter og gutter. Det er flere grunner til at jeg mener denne bør vente. Boka går inn i en kompleks diskurs som omhandler kjønnsrollene i de skandinaviske, sosialdemokratiske landa. Sjøl om Wolde ikke egentlig setter barna i bås med tanke på framtidige roller, er det fort gjort at det blir sånn likevel. Et vanlig barn er ikke opptatt av hvilket kjønn de andre barna her, de beveger seg rundt i fellessekken "barn" alle i hop, og "han" og "hun" går om hverandre. Og det er like greit. Men når barna begynner å spørre på eget initiativ, kan det være lurt å støtte seg på boka. Den forklarer på en fin og liketil måte, med utgangspunkt i hvordan vi tisser, at det er forskjell, og hvorfor. Og er det noe ungene kan alt om, så er det vel hvordan de tisser! Dermed blir kjønn konkretisert helt uproblematisk, og i boka leiker Thomas og Kristine sammen på like vilkår også etter tissinga. Gode rollemodeller der, altså.

Bokserien om Emma og Thomas (som kanskje egentlig er to serier), vokser dermed litt med barna. En kan fint begynne med de rolige bøkene rundt atten måneders alder, og avansere gradvis opp til barna er rundt fire år. Da er det i alle fall mye mer vanlig at ungene deltar i voksenaktiviteter med hammer og sag, smelter smør og reparerer leiker med lim, nål og tråd (Emmas verksted). Men det er klart, illustrasjonene, som er svært enkle, uten bakgrunnsstøy med skjærende farger og detaljer som hos Oud, men også uten sjarme og varme som i bøkene om Pål og i Kanin-serien, er kanskje noe i alle fall den voksne går lei av i lengden. De er ikke så spennende, kommunikasjonen er litt stiv og i beste fall blir det gjort todimensjonalt hjemme via oppfølgingsspørsmål fra den voksne. Wolde bruker sjelden mer enn fem-seks hovedfarger i samme bok, og mange detaljer er duse eller i svart-hvitt. I tillegg er teksten temmelig tørr. Den er presis, konkret, noen ganger omstendelig, som regel uten humor, ikke tilpassa småbarna og er i tillegg egentlig fortellingas bærende element. Det vil si at ungene er avhengig av å bli lest for, gjentatte gangen, helt til de "kan" boka og blar fram og tilbake i fortellinga på egen hånd.  

Min siste innvending til denne ellers flotte serien er at den i svært liten grad berører emosjonelt. Men det er egentlig greit, for en kan ikke skvisje alt inn i ei bok lita bok på omtrent tjue oppslag. Og Woldes hovedfokus, i tanke, tekst og bilde, er mestring.

Omtalen er basert på tjue av tjue titler i serien, alle norske utgaver fra 2003: Annerledes Emma og Per, Emma hos tannlegen, Emma i barnehagen, Emma må til doktoren, Emma og Lillebror, Emma støvsuger, Emmas første dag i barnehagen, Emmas lillebror er syk, Emmas verksted, Emma Tvertimot, Thomas bader, Thomas baker, Thomas bygger, Thomas er liten, Thomas går til doktoren, Thomas går ut, Thomas leker med Pus, Thomas kler seg ut, Thomas og Kristine og Thomas rydder.

Bokserier for barn: Fie og Milo

Bildekilde: Omnipax

Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek at vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.

Det er den bestselgende nederlandske forfatteren og illustratøren Pauline Oud (f. 1963) som står bak bildebokserien om det umake paret Fie og Milo, som både fins i lite og stort format. Sjølve formatet er egentlig ikke viktig, for begge deler fungerer, men leserne bør være klar over at bøkene i det minste formatet passer for barn helt ned i ettårsalderen og kan brukes som pekebøker, mens de større bøkene kanskje ikke bør introduseres før etter fylte to år. Her er det nemlig lengre fortellinger, og Fie og Milo stilles overfor en rekke valg på nesten hver bokside. Her kreves det med andre ord litt bakgrunnskunnskap hos barnet for at leseropplevelsen skal bli god.

Med bøkene om Fie og Milo bringes vi igjen litt nærmere Kaninserien til Lena Anderson enn de realistiske bøkene om Pål av Lindgren og Eriksson. Hovedpersonene i denne barnebokserien er nemlig en jentekanin (Fie) og en guttemus (Milo). Verken andre dyr, barn, foreldre eller annen ytre påvirkning gjør seg gjeldende, så vi er totalt overlatt til Fie og Milos (les: forfatterens) verden hele veien. Bindeleddet mellom fantasiuniverset og vår verden er at Fie og Milo bruker de samme tingene som oss (håndkle og såpe i Fie og Milo bader fra 2010), gjør de samme tingene som oss (feirer bursdag i Fie og Milo feirer fødselsdag fra 2012) og opplever de samme tingene som oss (som for eksempel i Fie og Milo i dyrehagen fra 2010). Dynamikken foregår på tre parallelle plan: mellom Fie og Milo (humoristisk gjort i Fie og Milo kler på seg fra 2009), mellom tekst og illustrasjoner (ikke alltid glimrende utført, som i Fie og Milo skal sove fra 2009) og mellom bok og leser.

Når det gjelder første dynamikk, den mellom Fie og Milo, er mye av de store bøkenes poeng nettopp det at Fie og Milo er annerledes og gjør ting annerledes, gjerne uten at det kommenteres i teksten. Det er med andre ord fletta inn i dynamikk nummer to, som gjelder samhandlinga mellom tekst og illustrasjoner (eller mangel på sådan). Tekst og bilder bør utfylle hverandre på best mulig måte. Dobbelteksponering er nærmest umulig å unngå, men her er det av og til det motsatte som er problemet: at det foregår noe i teksten eller bildet som overhodet ikke speiles i bildet eller teksten. Misforstå meg rett: teksten kan, eller bør, gjerne skildre noe som bildet ikke viser, og omvendt. Men Oud har på ett oppslag en hovedillustrasjon (venstre side) og en oppblåst detaljillustrasjon (høyre side) - her kan Fie og Milo feirer fødselsdag tjene som et godt eksempel. I teksten på venstre side skriver Oud hva som allerede har skjedd, og gir figurene handlinger og erfaringer som det ikke alltid tas høyde for på hovedillustrasjonen. På høyre side skriver Oud akkurat det vi ser avbilda i detaljillustrasjonene, og avslutter med et åpent spørsmål - hva passer best, hva velger Milo? Å gjette er morsomt for barna, men å velge er ofte noe de ikke helt får dreisen på før de blir litt eldre enn det jeg oppfatter er bokas hovedmålgruppe. Dette er bedre gjennomført i Fie og Milo kler på seg.

Tredje dynamikk, mellom bok og leser, er naturligvis avhengig av hvem som leser og konteksten rundt hver høytlesingsstund. Som med mange andre bøker, er høytlesinga viktigst der og da, men samtalen om det som skjer i etterkant er minst like viktig for barnets bearbeidelse av tematikken og forståelse av boka. Men hos Fie og Milo er det ingenting å frykte; alt er overflate, ingenting berører emosjonelt, ingenting er spennende. Det er trygt farvann for foreldre og barn, men også litt kjedelig. På mange måter er det rett og si at bøkene sporadisk ønsker å involvere barna, men at de i realiteten fører en dominerende enveiskommunikasjon.

Jeg skreiv innledningsvis at serien om Fie og Milo minner om Kaninserien. Hvis en ser bort ifra hovedfigurene, som er dyr i begge tilfeller (men med et barn hos Anderson), er det derimot svært lite som ligner. Andersons tegninger er søte, sårbare og virkelige, og helt uten ord tar hun tak i de aller viktigste erfaringene et barn gjør seg. I bøkene om Pål er illustrasjonene fortsatt sjarmerende, men orda er med på å gi stemning og retning på tolkinga av bildene. Her er det humor i massevis! Hos Pauline Oud er det ikke så mye følsomhet, og det er heller langt mellom sjarmerende fraser eller oppslag. Teksten og situasjonene er ikke alltid tilpassa barnets nivå (jeg kjenner i alle fall ingen toåringer som veit hva girlander er, eller som kan uttale det, eller som makter å se forskjell på håndkleet - bordduken - badehåndkleet i Fie og Milo feirer fødselsdag - som heller ikke er korrigert for størrelse). Illustrasjonene er glorete, stive, noen ganger kaotiske med alle sine farger og mønstre - og aldri verken søte eller tilstede, fantasieggende eller spennende, bare intenst muntre og sprakende. Det er veldig tydelig for meg at bokserien om Fie og Milo er laga for massemarkedet, og dermed blir kontrastene mellom Fie og Milo på den ene sida og Pål og kaninene på den andre, ekstra store.

Men universet har kvaliteter likevel. Småbøkene er roligere og mindre skrikende enn de store, og har flerbrukspotensiale: pekebok, lesebok, (nesten) lærebok. Hva vi bruker når vi bader er nokså standard, her er det mye å kjenne igjen for et lite barn. Når Fie og Milo er i dyrehagen er kanskje utvalget av dyr litt spesielt, men likevel, barna lærer seg fort hva dyra heter. Etter hvert kan en spe på med å telle dyra, lage lydene, lære fargene og så videre. Lett tilgjengelige er også boka om å kle på seg og boka om kveldsstell og soving; dette er rutiner som barnet er vant til å gjennomføre, ofte flere ganger om dagen. Oud spiller her på gjenkjennelseseffekten, og koser seg med å gjøre noe litt annerledes, og det er det ikke noe galt i. Det gjør jo vi også, av og til.

Omtalen er basert på fem av hittil åtte bøker i serien: Fie og Milo skal sove, Fie og Milo kler på seg, Fie og Milo bader, Fie og Milo i dyrehagen, Fie og Milo feirer fødselsdag. Alle åtte titler er utgitt på Omipax. Tidligere barnebokomtaler finner du her: Kaninbøkene og serien om Pål.