De aller fleste bokelskere, kanskje til og med de fleste lesere overhodet, har en favorittforfatter og ei yndlingsbok. Mange har også flere av hver, for når en har lest ei stund er det en vanlig opplevelse at det er svært vanskelig å velge. Ulike bøker og ulike forfatterskap kan være forferdelig vanskelige, for å ikke si umulige, å sammenligne. For eksempel Henrik Ibsen og Stephen King eller Jane Austen og Anne B. Ragde. Hvor skal en begynne? Og i tillegg er mange lesere litt som Ole Brumm, på kryss og tvers av sjangre og tidsepoker og litterære stømninger: Ja takk, begge deler. Det gjør ikke saken noe enklere.
Jeg er en av dem som har flere favorittforfattere. For meg går det ut på at jeg lar meg imponere av noen forfatteres historier og fortellerteknikker, av språk og stemninger, enten det varierer fra bok til bok eller følger en fast mal, og at jeg følger forfatterskapene deres. Jeg kjøper bøkene, leser om forfatterne og bruker god tid på å både glede meg til å lese, lese, tenke om og diskutere bøkene.
Et eksempel er Margaret Atwood. Hittil har jeg likt alt jeg har lest, og jeg synes hun er et veldig fascinerende menneske, klok, skarp og en viktig intellektuell. Et annet eksempel er den nesten jevngamle Per Olov Enquist. Han er helt annerledes fra Atwood med sin bakgrunn fra journalistikk og teater og ikke minst rusmisbruk. Der hun skisser opp småbyer, gater, klær og redskaper, og skildrer personer og hendelser, er ordrik og episk, er han knapp og lavmælt. Han åpner med spenningselementet og skriver akkurat hva som kommer til å skje. Så tar han et utvalg av situasjoner og lader dem, i språket, i lufta mellom linjene, i det usagte. Og begge deler, begge to, er helt fantastiske.
En tredje favoritt er den noe yngre Ian McEwan. På sitt beste er han knallgod, nærmest uten like, og har, som de to andre, en velfortjent plass blant nobelpriskandidatene. Men han er mer ujevn enn svensken og canadieren. Eller kanskje ikke ujevn er rett ord, for han våger mer. Han prøver nye teknikker, vinkler, leser seg opp på ulike temaer. Han utfordrer seg sjøl. Men resultatet blir ikke alltid like bra, i alle fall ikke for alle leserne. Og det leder meg inn på det som er noe av dette innleggets hovedpoeng: hva skjer egentlig med oss når yndlingsforfatteren vår svikter?
Det er noe av det verste jeg veit. Å ta fatt på ei bok jeg har gleda meg til, sett fram til, utsatt med vilje for å få glede meg litt til, bare for å finne ut at jeg ikke liker boka i det hele tatt. Nei, faktisk synes jeg den er kjedelig, uinteressant, uengasjerende, overfladisk, treig, skravlete, tunglest, teknisk uferdig, plotmessig usammenhengende eller rett og slett bare feil. Helt feil.
Hva gjør du? Gir du opp boka? Slenger du den vekk, gjemmer du den bak de andre bøkene i bokhylla og later som om den aldri kom din vei? "Bryter" du med yndlingen? Snakker du drit om boka og forfatteren hver gang anledninga byr seg? Eller tvinger du deg igjennom, på rein vilje, av plikt, av respekt for forfatteren? Jeg har ofte lyst til å gjøre det første, men ender med det siste. Jeg tvangsleser. Og er ganske sur så lenge det holder på. For boka er jo en skuffelse! Min største yndlingsforfatterskuffelse er Tidebarn av Ian McEwan. Det var ei bok som ikke traff meg i det hele tatt, det var skivebom så det sang etter. Ikke bare med tanke på når jeg leste boka (den kalde og snøtunge januar 2008), men også tematisk (å oppleve at barnet ditt blir borte og at følgene er et oppløst ekteskap, samt britisk politikk under Thatcher) - jeg var da barnløs og ugift og ikke særlig god på politikk under Thatcher. Bokas monotone fortellerstemme passa meg heller ikke, det var som å lytte til en samtale under vann.
Men McEwan er fortsatt en av de beste, og erfaringa med Tidebarn stoppa meg ikke i å hive meg over Den uskyldige da jeg så den i bokhandelen, eller fra å ønske meg Solar til jul. Og Tidebarn har kvaliteter, det ser jeg tydelig sjøl om jeg ikke liker den. Men det virker som om mange gir litt opp en favorittforfatter etter en leserskuffelse, og kanskje reduserer forfatteren noen hakk, ikke lenger en favoritt, men en av mange gode? Og kanskje en enkelttittel heller får status som yndlingsbok, mens resten av forfatterskapet blir litt glemt? Som om vi er like gode på det vi gjør hele tida? Som om vi gir hundre prosent på jobben hver dag? Likevel får vi stadig nye sjanser, stadig nye arbeidsdager, stadig nye jobber. Vi svarer bare til en sjef eller et kollegium, forfattere må stå i mot kritikk fra fremmede, fra uskolerte, fra mennesker som ikke bryr seg om litteratur, som egentlig bare ville ha noe å fordrive tida med, underholdning, også fikk de kunst. Det er tøft, det. Derfor tvangsleser jeg. Med respekt. Og en bitteliten sur mine.