Et dansk Afrika

1001 bøkers fjerde lesesirkelbok er Den afrikanske farm av Karen Blixen (1885 - 1962), ei bok jeg leste en varm sommer for flere år tilbake og som jeg dessverre ikke har hatt tid til å lese på nytt nå. Men jeg husker godt den episodiske fortellerstilen med flere løsrevne historier, de mange skildringene av mennesker, landskap og det varme klimaet, forfatter-jeget Karen Blixens rolle som problemløser, en slags enehersker og vertinne, med stadige besøk fra Europa, meglinger mellom de innfødte og tenking rundt profitt og økonomi, redskaper og teknologi tilknytta farmen hennes, som i perioder var svært vanskelig å drive (blant anna på grunn av børskrakket i 1929 og de harde trettiåra). Jeg husker at jeg leste lange stykker høyt for noen familiemedlemmer, og at avsnittene blei til gjenstand for diskusjon hjemme. Hun skildrer jo de innfødte både med humor, varme og med en avstand som hun med den tids kolonialiseringstanker på mange måter var "berettiga" til å ha.

Hun er både medfølende og hoverende - på ganske elegant vis! Men mest av alt formidler hun en kjærlighet til farmen, til landet, til kontinentet Afrika, som stagger henne, utfordrer henne og inspirerer henne.

Kombinert med at jeg leste Den afrikanske farm leste jeg også en del om Karen Blixen. Og jeg kunne ikke unngå å bli fascinert av denne tøffe dama som sløste vekk hele arven sin, som gifta seg med en mann og elska en annen, som aldri fikk barn, som kom hjem til Danmark, sjuk og fattig, med et hode fullt av historier som seinere skulle utgis under blant annet pseudonymet Isak Dinesen. Og da mamma hadde vært på Rungstedlund, barndomshjemmet (og dødsstedet) til Blixen som nå er museum, hørte jeg spent på hva hun fortalte. Om farens, Wilhelm Dinesens, mye omtalte og tragiske sjølmord, om mora til Blixen, Ingeborg Dinesen (født Westenholz), et rivjern av ei kvinne, som dreiv Rungstedlund og oppdro fem barn, og som i tillegg holdt salonger og var en viktig intellektuell, om de begava søstrene hennes, om de ulykkelige kjærlighetsforholdene og det mislykka ekteskapet, om syfilisen, som var medvirkende årsak til farens sjølmord i 1895 og som også var med på å ta livet av Blixen.

Og det er mye av dette som er spennende og interessant og helt unikt. Men likevel, sjøl om jeg gjerne vil like denne enestående, myteomspunnede forfatteren, som skriver innafor en gammel fortellertradisjon med historier som veves og flettes sammen og som bygger på hverandre, sjøl om jeg vil, klarer jeg det ikke. For jeg husker henne fra en tv-dokumentar jeg så deler av, og makan til beiskt kvinnemenneske skal en leite lenge etter. Hun var så hoverende og ekkel, og mange av uttalelsene hennes var direkte støtende. Og dette var da hun var gammel og sjuk - hvordan kan hun da ha vært som ung og frisk? Det beviser bare, nok en gang, at det ikke nødvendigvis er en eksplisitt sammenheng mellom forfatteren og verkene... For Den afrikanske farm er noe av det beste som finnes innen det som kalles erindringsdiktining, og mange av fortellingene hennes har fortsatt ikke møtt sin like.