Favorittforfattere: H

Dette innlegget skulle egentlig kommet i november, men på grunn av eksamen henger jeg etter med alt som ikke er eksamensrelatert arbeid. Men nå har jeg endelig kommet fram til bokstaven H i kåringa av mine favorittforfattere. H var en vanskelig bokstav fordi det var altfor mange, veldig gode kandidater. Jeg vil gjerne trekke fram en mann og ei kvinne hver gang, men i dette tilfellet var det spesielt utfordrende. Mannfolka var sterkere representert, og kvalitetsmessig ligger vel alle de fire mannlige "finalistene" over kvinna i nivå. Men kvinna, som jeg til slutt kom fram til måtte være med, står i en særstilling for meg. Derfor blei det igjen en kamp mellom menn, gullkorn mot gullkorn, epikk mot dramatikk, lyrikk mot roman, att og fram, i den grad de døde kan slåss. Heldigvis fikk jeg avvikla kampen før den blei for blodig. Og utfallet denne gangen blei to norske forfattere, en mann og ei kvinne, en død og en levende, en staut dramatiker som utga dikt i 1871 og en realistisk romanforfatter som debuterte med dikt mer enn hundre år etter, i 1976. De lever i hvert sitt hundreår, og i ulike sfærer: den ene var mye i Europa, den andre holder seg mest hjemme. Både tida og geografien preger dem, på hver sin måte. I verkene finnes spor av samtid og fortid, og viktige emner er politikk, språk, kultur. Finnes det flere likheter, mon tro?

Henrik Ibsen (1828-1906)
Henrik Johan Ibsen er en av Norges mest kjente forfattere både i utlandet og i hjemlandet. Han regnes som en av "de fire store" (Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie) og er kanskje egentlig den største - sjøl om det var Bjørnson som mottok Nobelprisen i litteratur (1903) og det var Kielland som blei drøyest rundt vomma. Ibsen er framfor alt kjent som dramatiker, og stykkene hans er blitt spilt over hele verden, fra de først kom ut og til i dag. De lærde strides om det er Ibsen eller Fosse som er den mest berømte norske dramatikeren i dag - for meg er det likegyldig, de er fantastiske begge to, på hver sin måte. Men at den ene er påvirka av den andre, kommer en så absolutt ikke utenom. Ibsen er en av få som står i en særstilling der, sammen med bl.a. Shakespeare. Alle dramatikere etter han, har et forhold til Ibsen, uansett om de liker det eller ikke. Det sier noe om hans posisjon og slagkraft som forfatter.

Ibsen er en av dem som virkelig tar Georg Brandes (1842-1927) på alvor når han snakker om at litteraturen skal sette problemer under debatt, og etter en lang historisk periode, behandler Ibsen samtida, problemer og psykologi i dramaer som Et dukkehjem (1879), Gengangere (1881), Vildanden (1884), Fruen fra havet (1888) og Hedda Gabler (1890). Titteskapsteateret, hvor en ser inn i borgerskapets stue, var nytt og spennende, innholdet som antydes er i beste fall sjokkerende (vi kjenner vel alle til historiene om at Ibsen måtte skrive om slutten på Et dukkehjem for at stykket skulle passe bedre til det tyske teater-publikummet, og at Gengangere blei forbudt i samme land), og måten dramaene spilles ut på, ga kraftig skyts til alt i fra kvinnebevegelsen, arbeiderklassen og ulike yrkesgrupper. Ibsen blander sofistikert dialog, humor og realisme med press fra fortida, press fra nåtida og virkningsfull symbolikk, og utfordrer samtidas noe tvilsomme standarder for etikk og moral, sedelighet, diskresjon og hemmeligheter. Og jammen er det spennende også! Ibsens dramatikk fungerer ypperlig både på scenen, der en kan nyte den fullendte komposisjonen i rein aristotelisk betydning, og som lesedrama, hvor symbolikk og effektive og gode persontegninger kommer enda bedre fram. Jeg har hatt den glede av å studere Ibsens dramatikk ved flere anledninger, og ser absolutt fram til å gjøre det igjen. Hans påvirkningskraft i samtida og ettertida kan vanskelig overvurderes. Les og lær!


Herbjørg Wassmo (f. 1942)
Herbjørg Margretha Wassmo er ikke mest kjent for sin dramatikk, men har skrevet det også. Hun debuterte i 1976 og fikk sitt gjennombrudd med romanen Huset med den blinde glassveranda i 1981. Og det er nettopp på grunn av trilogien om Tora at jeg måtte ha med Wassmo her. Fortellinga om Tora er så forferdelig sår at den tidvis gjør vondt å lese. Og bøkene er minst like sterke og viktige i dag som da de kom ut, de er viktige så lenge overgrep finnes. Vi som lesere formes med Tora, lever med henne, kjemper for henne og holder pusten når farligheten kommer. Wassmo klarer med Torabøkene det mange andre ikke klarer: hun berører, uten å spille på klisjeer og forventninger, hun skaper sympati, hun viser oss det som skjer, med et ujålete hverdagsspråk, med tilgjengelig symbolikk. Wassmo formidler med stor kraft og har en imponerende soliditet bak stoffet. Det er imponerende at hun tør, og klarer, å behandle tematikken så godt.

Wassmo er på mange måter en bærer av tradisjonen etter Ibsen. Hun setter i aller høyeste grad problemer under debatt, det er både Tora-bøkene, Dina-bøkene og bl.a. Et glass melk takk fra 2006 eksempler på. Men der mange lanserer problemer og effektive løsninger, kan det også her, som hos Ibsen, ende tragisk. Det mener jeg er veldig viktig, det går jo slettes ikke alltid bra i virkeligheten. Vi må tørre å kjenne på det som er vondt, i alle fall av og til. Det bringer perspektiv og er bevisstgjørende. Wassmo tar seg også god tid til å diskutere det etiske. Personene hennes er svært ulike, og får lov til å være det. Og hun skriver så godt at vi forstår sjøl Henrik. Men satt opp mot hverandre kan det være vanskelig å navigere i det komplekse, etiske landskapet. Hva er rett å gjøre? Tante Rakel lyser her av kraft og modighet og har en verdighet en sjelden ser eller opplever. Og hennes offer er naturligvis forferdelig trist.

I det mannsdominerte forfatter-Norge er det ikke enkelt å komme til, og derfor er jeg ekstra glad for at forfattere som nettopp Herbjørg Wassmo får plass. Hun er nylig blitt hedra i Bokprogrammet i forbindelse med 70-årsdagen den 6. desember. Jeg synes hun kunne fått en hel reportasjeserie. Herbjørg Wassmo er en spennende og viktig forfatter, hun er oversatt til 26 språk, hun skriver skjegget av Knausgård og er representant for et fortsatt viktig kvinneperspektiv - være seg på verden, livet, mennesket, moral. Det henger jo forresten godt i hop. Og det veit Wassmo.

Hvem er dine favorittforfattere på H?
Det var som sagt vanskelig denne gangen også, men Herbjørg Wassmo måtte med.
På herresida var det ivrig ordveksling for og i mot kamphanene Henrik Ibsen, Henrik Wergeland (1808-1845), Honoré de Balzac (1799-1850) og eldgamle Homer (800-tallet før vår tid). Kanskje nettopp noen av disse er dine favoritter? Da lurer jeg veldig på hvorfor ikke Ibsen vant hos deg også, sjøl om det sjølsagt er spennende med disse verseføttene, den overengasjerte Wergeland og det utrolige prosjektet til Balzac. Eller kanskje du liker aller best noen helt andre, som Hans Herbjørnsrud, Hilde Hagerup, Hanne Ørstavik eller Herta Müller. Jeg vil gjerne vite!

God leseuke!