Vårlesing, del III

Det er ingen tvil, det er vår! Og i de varme solstrålene, den milde vinden og den herlige følelsen av frihet og fritid, ligger også sommeren og lurer. Her i huset gleder vi oss masse, over sykler og sparkesykler og kosta gater, over joggesko og sandaler og tørt gress - mest brunt inntil videre, men lell - over huskestativet på leikeplassen og klatretreet midt i hagen, over sandkassa og trampolina - alt kommer fram igjen etter en lang vinter, alt må betraktes, prøves og undersøkes som for første gang. Og hva passer vel bedre enn å etterpå sitte litt på trappa i solsteika, og bare se seg rundt, lukte på våren og spise en is? Jo, det måtte være å ta med ei bok ut, det da.

Alexander L. Kielland

I april kom jeg ikke videre i lesinga, men jeg har publisert et innlegg om lystspillet Bettys formynder, og jeg har begynt på et innlegg om romanen Sankt Hans fest. Og av fjerde og siste bind gjenstår det bare tre verker, før jeg er helt i mål! Om jeg ikke får lest og skrevet om alt i mai, er det i alle fall gjort i løpet av sommeren.

Johan Falkberget

De første geseller, den første boka i trilogien Christianus Sextus, som handler om 1700-tallssamfunnet rundt gruva med samme navn, er lest, likt og omtalt. Oppfølgeren, som heter I hammerens tegn, skulle leses som en del av fjerde runde av Bokhyllelesing 2019 nå i april, men er blitt litt utsatt på grunn av ei anna bok som bare må leses ferdig først. Men leses, det skal den!

Carol Shields

Dagbøker i stein blei plutselig påbegynt og plutselig utlest! Og det var ei nokså unik bok, som jeg har tenkt mye på i ettertid, og som jeg koste meg masse med underveis. Innlegg kommer.

Ingvild H. Rishøi

Mens snøen smelta i hagen og det klukka og rant fra alle takrenner og nedløp, leste jeg Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi. Men jeg henger etter med skrivinga, så innlegg har ikke kommet her heller.

Charlotte Brontë

Fragmentet Emma på 28 sider har jeg tatt med meg både hit og dit, med et djupt ønske om å lese den så snart som mulig. Og rett som det var, var jeg i gang med Charlotte Brontë, men det var ikke Emma! Nei, sammen med to andre bokbloggere, Birthe fra JegLeser og Ina fra I bokhylla, leser jeg romanen Villette på omtrent seks hundre sider! På svensk! Og jammen er jeg ikke snart ferdig også!

Juan Rulfo

Juan Rulfo var en helt fremmed forfatter for meg, men jeg fant altså romanen Pedro Páramo i bokhylla likevel. Jeg leste den så i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2019. Og etter litt att og fram fikk jeg skrevet om den også, og innlegget finner du her. 

A. S. Byatt

Innlegg om A. S. Byatts bok Biografens beretning har det også blitt, og det kan du lese her. Biografens beretning leste jeg som en del av prosjektet Alfabetlesing. 

William Faulkner

Faulkner er den nye ventegutten på lista, og blir med videre inn mot sommer og varme. Kanskje mai er måneden for Larmen og vreden?

Helle Helle

Helle Helle er også blant de uleste i april, men jeg tar henne med meg inn i mai måned og prøver igjen. Innimellom bursdager og nasjonaldag og kakespising og flaggveiving og ballongblåsing blir det kanskje tid til å lese en liten, dansk roman.

Alfabetlesing

Først ei lett oppsummering av det som er lest så langt: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein) i løpet av årets første fire måneder. Og nå er det tid for å fortsette på bokstaven E. Planen er å lese romanen En beretning om blindhet av José Saramago. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I mai skal vi lese bøker av forfattere vi ikke har lest før. Det er alltid spennende, og det er mye å velge i mellom her! Derfor er jeg ikke helt sikker på hvem jeg skal ta for meg, men det er William Heinesen som står oppført på leselista. I tillegg skal jeg ta igjen forrige rundes lesing.

Hipp hurra for festglade maidager, og god les!

Bokhyllelesing: Juan Rulfo

Bildekilde: Bokelskere

Da jeg endelig fikk fart på meg og skulle velge bok til tredje runde av Bokhyllelesing 2019, var jeg i noen dager overbevist om at jeg hadde gjort en kjempetabbe. Jeg forsøker jo å velge kategorier som kan passe for alle - og for alles ulesthyller - og det burde jo være grei skuring å finne og lese ei bok som er skrevet av en ikke-europeisk forfatter. Stort sett. Bortsett fra når en ikke kan finne noen slike bøker i ulesthyllene sine!

Jeg begynte å lure på om noen hadde naska dem, bøkene jeg trodde jeg visste var der, om de hadde blitt borte i flyttinga, om jeg hadde klart å rote bort en hel eske med bøker, om de var gitt bort ved en feil, om jeg var midlertidig blind, om jeg hadde blingsa noe enormt, lånt bort mer enn jeg visste eller om jeg rett og slett bare var mye, mye, mye mer vestlig orientert enn jeg trodde. Så dukka det opp ei lita bok, klemt inne mellom mange andre tjukke, og da tok jeg den, redd for å miste den av syne hvis jeg skulle finne på å leite videre. Derfor blei det Juan Rulfo på meg i denne runden.

Den meksikanske forfatteren Juan Nepomuceno Carlos Pérez Rulfo Vizcaíno, bedre kjent som Juan Rulfo (1917-1986), var et totalt ubeskrevet blad for meg fram til nå i mars. Jeg hadde faktisk aldri hørt om han før, sjøl om jeg har hatt boka hans, ulest, i hylla i fem år. Den må ha sniki seg inn en dag jeg ikke fulgte med... Boka det gjelder er en liten roman med tittelen Pedro Páramo, og min utgave fra 2004 er en del av Bokklubbens Verdensbibliotek - en serie som nå er lagt ned (Bokklubben burde skamme seg!). I følge mange kilder, samt det innledende essayet i boka, har Rulfo status som en av de mest anerkjente meksikanske forfatterne, sjøl om produksjonen hans begrenser seg til ei samling med korte tekster (1953) og Pedro Páramo (1955).

Hele den meksikanske litteraturen (egentlig store deler av den latinamerikanske litteraturen) er så langt nokså ukjent for meg, og det kommer nok av både geografisk avstand, mangelen på tilgjengelige oversettelser og dette med magisk realisme. Det er dessverre ikke noe jeg setter så uhyre stor pris på, jeg syns det fort blir et forstyrrende element, framfor et grep som virker til tekstens fordel. I tillegg kommer dette med livsfølelse - jeg kjenner meg veldig hjemme i nordisk, britisk og tysk litteratur, og litteraturen blir desto mer fremmed jo lenger unna Europa en kommer. Hvordan kunne det da gå med lesinga av Pedro Páramo?

Bokas ytre rammer er enkle: Ei mor dør. Sønnen legger så ut på ei reise, som er på hennes oppfordring, for å finne sin far, som han aldri har møtt, for å få det som tilkommer han. Innafor disse rammene er det ikke fullt så enkelt. Det er riktignok denne varme, vonde og vanskelige reisa vi blir med på, men den skal vise seg å bli skjebnesvanger. I persongalleriet møter vi et stadig spill mellom levende og døde, slik at vi aldri helt veit om de vi møter er levende mennesker, på randen av sin utslettelse, eller om de taler til oss fra andre sida. Det er tidvis forvirrende, men det gjør også teksten spennende. Jeg tenker at det må ha vært litt av en jobb for Christian Rugstad (f. 1955) å oversette boka.

Romanen er svært dialogdrevet, og personene kan snakke sammen over mange sider, nesten uten skildringer innimellom. Noen legger i vei med lange monologer også. Med mange navn og mange like situasjoner å holde styr på, blir det viktig å lese sakte, nøye og ha tunga rett i munnen. Det er fort å gå litt i surr med hvem som var hvor og når. I tillegg opererer Rulfo med mange tidshopp, og det kompliserer fortellinga ytterligere. Det som jeg trodde var ei fortelling om en sønns søken etter sin far, blir en kakofoni av fragmentariske scener, og til slutt lurte jeg på hvem som egentlig var hovedpersonen: Sønnen, Juan Preciado, som leiter, eller faren, Pedro Páramo, som han spør om? 

Blanda opp i denne leitinga etter Pedro Páramo får vi skildringer av den meksikanske landsbygda etter revolusjonen. Det er fattigdom, brutalitet, sprit, vold, mangel på mat, voldtekt, sinnssykdom, støv, tørke og hete som dominerer. Scenene er limt sammen i noe som virker som en tilfeldig rekkefølge, men for hver gang vi returnerer til en situasjon, tilføres noe nytt, vi kommer framover i det som fortelles, før vi igjen skifter fokus.   

Teksten har en fin rytme, skildringene er svært knappe, men sanselige, og ofte konsentrert rundt få elementer, som vinden, eller lyden av vann som drypper, eller skritt, eller frosker som kvekker. Menneskene er totalt underlagt den nådeløse naturen, og strever med absolutt alt. Men minnene om alle som har vært, er der, og troa og overtroa, og de overdrevne vendingene de legger i sin munn. Det er en helt annen intensitet i teksten enn det jeg er vant til - i de lange monologene og dialogene er det som om spenninga svinner litt hen, og må leses inn i det som sies. Inderligheten er også annerledes, jeg opplever at den er mye mer uttalt og vist fram og oppå, som i tilgjengelig, framfor usagt og skjult og skildra, altså mer utilgjengelig.

Da boka var ferdiglest, opplevde jeg at jeg, i bruddstykker, scener, fragmenter, erindringer, berettelser og replikker, hadde fått besvart spørsmålet om hvem Pedro Páramo var. Men sønnen, Juan Preciado? Hvem var egentlig han, bortsett fra et verktøy, en katalysator, en formidler i førsteperson som etter ei stund på mange måter blir en allvitende forteller, er han bare nok en trist skjebne som gikk de støvete veiene helt ned til Comala og aldri kom opp igjen? Det vites ikke.

Vårlesing, del II

Det er ikke så lett å konsentrere seg om å lese nå som sola endelig begynner å varme - jeg vil jo bare ut! Ut til vår og bare veier, joggesko og hestehov, lette jakker, lette tanker. Men lesinga, da? Nei, det er et skikkelig luksusproblem, så jeg tar det med ei klype salt og gjør akkurat det jeg har lyst til. Bøkene ligger jo der og venter på meg når jeg kommer inn igjen - så får det bare bli litt mindre lesing, akkurat nå.

Alexander L. Kielland

Det går fortsatt framover med leseprosjektet! Jeg har akkurat lest ut Sankt Hans fest (1887), en frittstående oppfølger til Gift (1883) og Fortuna (1884) og skal snart i gang med lystspillet Professoren. Når stykket er lest, gjenstår det kun to verker før jeg har lest alt i hop av denne mannen. Det er gøy å se enden på slike prosjekter - jeg gleder meg! Og innlegg blir det også, etter hvert.

Johan Falkberget

Jeg er kommet godt i gang med trilogien Christianus Sextus (1927, 1931, 1935). Første bind, De første geseller, blei lest nå i mars som en del av Alfabetlesing (bokstaven C, for trilogiens felles navn), og jeg tenker at det er naturlig å fortsette med I hammerens tegn nå i april, da temaet i Bokhyllelesing 2019 er å lese oppfølgere. Egentlig skulle jeg her ta for meg Sankt Hans fest, men sia den boka allerede er lest, er det bare å kjøre på med noe nytt!

Carol Shields

Helt tilfeldig var det, egentlig, for jeg skulle jo bare kikke litt på boka, og lese ei anna ei først, men så blei kikking til lesing og plutselig hadde jeg slukt førtitre sider, så, ja, nå er jeg i gang med Dagbøker i stein.

Ingvild H. Rishøi

Det var jo denne dama jeg egentlig skulle lese først. Nå har jeg hatt Vinternoveller på leselista hele vinteren, det er klart at den må leses mens det fortsatt er noe snø igjen ute! Men det føles jo litt snålt å sitte med denne samtidig som eldstebarnet tar fram sykkelen. På den andre sia: Det ligger snø i hagen, og sånn sett er det litt vinter fortsatt, jeg får bare satse på at snøen ligger noen dager til, så jeg blir ferdig med boka.

Charlotte Brontë

Fragmentet Emma ligger klar på nattbordet, men må nok vente litt til. Mon tro om april blir måneden?

Juan Rulfo

Innimellom marsmånedens forkjølelser, feberrier, timer med nattevåk og alt mulig anna styr som hører småbarnslivet til, fikk jeg lest Pedro Páramo av Juan Rulfo i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2019. Innlegg kommer.

A. S. Byatt

Biografens beretning er lest ferdig og jeg er i gang med innlegget, men det kan enda ta litt tid før det kommer. I valget mellom å lese og å skrive har jeg i det siste valgt å lese...

William Faulkner

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Larmen og vreden, og har nylig plukka den ned (igjen) fra ulesthylla. Kanskje jeg får sett nærmere på den nå i april?

Helle Helle

Hvis du vil har stått i hylla mi i noen år nå, og jeg må innrømme at jeg er nysgjerrig på både bok og forfatter, som jeg har hørt mye om (mest bra), men som jeg sjøl ikke kjenner. Om det blir tid, er dette ei bok jeg vil hente fram.

Alfabetlesing

Nå har jeg lest meg igjennom både A (Arkitekt), B (Biografens beretning) og C (Christianus Sextus. De første geseller) på tilsvarende antall måneder, og syns dette er lesing som funker bra. Jeg fortsetter derfor med D, og boka er jo da Dagbøker i stein, som jeg er i gang med. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I april er temaet oppfølgere, og jeg lurer da på om jeg rett og slett skal fortsette med trilogien til Johan Falkberget, eller om jeg skal plukke fram noe anna. Det er jo litt av hvert i disse hyllene - også på oppfølgerfronten.

Riktig god vårlesing til dere alle!

Vårlesing

Endelig er det vår! Jeg skjønner aldri hvor mye jeg egentlig lengter før våren endelig kommer. Og nå er den her! Og det er til og med lov å håpe at den er kommet for å bli, helt uten tilbakefall, sjøl om det kanskje ikke er sannsynlig. Uansett, her smelter det så det plopper fra tak og veranda, skiløypa til ungene, som har gått på kryss og tvers i hagen, er snart borte, grusen er kommet til syne på gårdsplassen, og hvem veit, kanskje kommer det krokus snart også? Jeg veit at jeg i alle fall må snike meg ut innimellom for å få litt sol i ansiktet. Herlig!

Alexander L. Kielland

Nå er jeg kommet i gang med det aller siste bindet av Alexander L. Kiellands samlede verker, og leste skuespillet Bettys formynder nå i februar. Fire verk igjen, så er jeg i mål med hele leseprosjektet! Det må gå! Ja, kanskje ikke i mars, men i løpet av april?

Merethe Lindstrøm

Med den stilsikre og tidvis ubehagelige novellesamlinga Arkitekt av Merethe Lindstrøm er leseprosjektet Alfabetlesing kommet i gang. Les mer om boka her.

Tomas Espedal

Jeg henger litt etter med innlegga, men pytt. Bøkene blir jo lest! Og til første runde av Bokhyllelesing 2019 leste jeg den knallrøde boka Imot kunsten av denne mannen. Det var mitt første møte med Espedal, og det er moro når det er så bra at det frister til gjentakelse. Anbefales!

Johan Falkberget

Flerbindsverket Christianus Sextus er fortsatt ulest, men det er helt i orden. De obligatoriske leseprosjektene kommer først, deretter kan andre titler følge. Og kanskje blir det nettopp Christianus Sextus jeg begynner på i neste del av Alfabetlesing?

Carol Shields

Dagbøker i stein ligger fortsatt på vent, men rykker stadig fram i køen. Kanskje den blir lest nå i mars? 

Ingvild H. Rishøi

Også denne dama har måttet ligge - så har også februar stort sett bare bestått av forkjølelser, og da blir søvn prioritert over alt anna. Men ny måned gir nye muligheter.

Charlotte Brontë

Fragmentet Emma har heller ikke blitt lest, men videreføres, som de andre, inn i neste lesemåned. Da må det vel klaffe litt mer med det meste!

Alfabetlesing

Jeg er snart i mål med februars alfabetbok, nemlig B-boka Biografens beretning av A. S. Byatt (ekstra mange b-er der altså, bare for å være på den sikre sida). I mars er det bokstaven C som skal i ilden, da helst med Falkbergets Christianus Sextus. Men sia hele greia er så omfattende, satser jeg kun på å lese første bok, sånn i første omgang. 

Bokhyllelesing 2019

1800-tallet er kommet og gått med Alexander Kielland og Fjodor Dostojevskij. Ja, jeg leste like greit begge to! Nå skal det fokuseres på ikke-europeisk litteratur. Jeg har leita lenge i ulesthyllene og fant til slutt ei lita bok skrevet av en meksikansk forfatter, nemlig Pedro Páramo av Juan Rulfo. Totalt ukjent for meg, så dette blir spennende. 

Nyt vårsola videre!