Bokyllelesing: Tomas Espedal

Bildekilde: Bokelskere

Det er den rødeste boka jeg har, Imot kunsten (2009, min utgave fra 2011) av Tomas Espedal (f. 1961). Og derfor passa den så bra til årets første runde av Bokhyllelesing 2019, der vi nettopp skulle ta for oss disse røde bøkene. Litt rødt på ei bok forstår jeg, men helt rød? En kan lure på hvorfor den er så rød, så intenst rød. Er det rødt for kjærlighet? Rødt for blod? For smerte? På mange måter passer alle disse tre, og slik fungerer rødfargen også.

Imot kunsten er fortellinga om et liv, men gjennom måten dette livet er fortalt på, blir den også ei fortelling om flere liv. Den blir ei slags slektshistorie der alt begynner for noen generasjoner sia, og gjennom flerfoldige tidshopp, nøye utvalgte episoder fra ulike liv og eget liv, reelle, beviselige hendelser, familiehistorier og rein fiksjon, får vi fortalt hvordan det hele henger sammen. Hvem og hva fører til at nettopp Tomas Espedal blir Tomas Espedal?

Bokas nåtid: I en by i Norge sitter det en mann som heter Tomas. På kort tid, alt for kort tid, mister han både kjæresten sin og mora si. Begge to så nær, og så ikke mer. Den ene sjuk, den andre gammel, men allikevel. Så stor forskjell på pust og ikke-pust, væren og ikke-væren. Plutselig er Tomas aleine. Aleinepappa til to tenåringsdøtre. Aleine om å være voksen, ansvarlig. Han har ikke fast jobb. Lange dager aleine. Huset er gammelt, trekkfullt, usikkert. Aleine i huset. Han har ingen å støtte seg til, annet enn en far, som også er i sorg. Men de er jo så ulike. Det var mor han ligna på.

Nå er det han som er mor. Mor og far, i ett. Vasker, handler, lager mat. Alt. Begraver seg i husarbeidet og alle småtingene, turen til butikken, trærne i hagen. Katten, som heter det samme som henne. Det hender han snakker til den. Eller med den. Alt gjør han, for å holde seg opptatt. Ikke tenke, ikke skrive. For han kan ikke skrive. Klarer ikke skrive. Vil ikke?

Men til slutt må han. Nattestid, kaldt, grått lys. Et par setninger, løsrevet. På kontoret i kjelleren, en tilfeldig erindring. Eller på sengekanten, ord skribla ned i mørket. Nærmest uleselige dagen etter. Disse tankene, alle minnene. De slutter jo aldri, han må jo skrive det ned, sjøl om det bare er usammenhengende linjer, løse notater. Men det han skriver, blir denne vesle boka. 164 sider lang, men så enormt mye større i innhold. 

Med et knapt, presist, variert og poetisk språk skriver Tomas seg tilbake til livet. Dette livet som i så stor grad har handla om disse to kvinnene, mora og kjæresten. Han går bakover, så langt han kan, så langt det er mulig, i sin søken etter å finne ut hvem han er uten disse to. Ville han blitt forfatter uansett? Ville han alltid ha skrevet? Kanskje han heller skulle valgt boksinga. Han var god til å slå. Helt til den jula -.

Imot kunsten er en gutts ferd mot kunsten, mot forfatterskapet. Ei ærlig og usentimental bok som inkluderer både seiere og nederlag. Jeg opplever at teksten er nær og sannferdig, også der forfatteren fantaserer om det som har hendt. I motsetning til mange andre forfattere, som mer enn gjerne utleverer seg sjøl og andre, også sine nærmeste, gjør Espedal aldri dette. Riktignok skriver han om slekta si på både mors- og farssida, og naturligvis skildrer han mor og far også. Men det er aldri slemt. Aldri ondsinna. Aldri driter han ut, aldri henger han ut, aldri. Han skriver så varmt og ømt, så respektfullt og rolig at det er forbilledlig. 

Og gjennom denne kjærligheten han viser særlig mora si i denne vesle boka, finner han også fotfeste igjen. Han finner tilbake til livet og seg sjøl etter at alt har blitt snudd opp-ned og ut-inn. Imot kunsten er ei nydelig bok om alt det vanskelige og vonde som følger når en mister noen en er så glad i, noen en aldri har sett for seg å leve uten. I begynnelsen kan kanskje teksten oppleves som noe fragmentarisk på grunn av de mange tidshoppene og den litt kaotiske tankegangen til jeg-personen, men det er bare å fortsette å lese, så finner en rytme, klang, bilder, motiver, logikk. Verket er helt særegent, og fortjener å bli lest grundig og oppmerksomt. Når vi beveger oss fra bokas første del (april) til bokas andre del (september), er det så mye som er blitt tydeliggjort at det er umulig å ikke lese ferdig.

Tomas Espedal skriver om seg sjøl uten å iscenesette eller forherlige og om sine nærmeste uten å utlevere. Det er en sjølbiografisk roman med vekt på romanelementet. Espedal bevarer verdighet og respekt gjennom hele teksten, og boka bærer preg av at den er gjennomtenkt, gjennomarbeida og gjennomfølt. For her ligger det følelse i hvert trykte ord, og i alle ord som ikke trykkes, men bare føles. Det er vondt og sårt å lese, men godt å være i, da Espedals sammenfletting av historier gir både trøst og håp, ro og trygghet. Imot kunsten er ei lita perle av ei bok som så absolutt bør leses og løftes fram.