søndag 28. april 2013

Northanger Abbey

Det er siste søndag i april og tid for bok nummer fire i Lines lesesirkel. Jeg hadde ikke så store forhåpninger om å klare å delta denne måneden heller, med flere eksamener hengende over meg og med et verk som kun finnes på engelsk. Men nå er jeg jammen kommet i mål! Jane Austen (1775-1817) var månedens forfatter, og det var hennes verk Northanger Abbey (skrevet rundt 1798-99, revidert i 1803, utgitt posthumt i 1818) som skulle leses. Boka er ikke å oppdrive på norsk da den aldri, som den eneste av Austens romaner, er blitt oversatt til norsk, unntatt noen kapitler i en masteroppgave fra 2007. Fordi jeg hadde lyst til å lese boka, måtte jeg krype til korset og ta den for meg på engelsk. Og til min store glede fant jeg ut at Northanger Abbey er det siste verket som er inkludert i min praktutgave av Jane Austens The Complete Novels fra Collector's Library (takk til brodern). Det var bare å komme i gang.

Fordi jeg leser mest på norsk, er de første sidene med andre språk av og til litt tunge.
Også hos Austen tok det tid å komme inn i rytme og stil, men allerede i kapittel tre tenkte jeg ikke mer over den engelske språkdrakta og de nøyaktige skildringene av klesdrakt og utseende, det stive og formelle i dialogene og de mange referansene til samtida i tankene til hovedpersonen. Austen skriver så lett, flytende, nesten svevende, og er samtidig konkret, nøyaktig og effektiv. I tillegg må en legge til en formidabel humor, et vidd, som gjør hvert kapittel fornøyelig, som gjør replikkene bitende og skildringene tragikomiske. Her er det alt fra dobbeltbetydninger, samfunnskommentarer, intertekstualitet og rein utdriting av visse mennesketyper - utført med eleganse, innsikt og intelligens.

Gjennom den unge og ivrige Catherine Morland på 17 år, observerer og skildrer Austen i tredjeperson det blomstrende selskapslivet i Bath, hvor Catherine inntar parketten helt uten partner - noe som jo er bortimot en skandale i seg sjøl, i alle fall i følge hennes verge Mrs. Allen. Men så dukker Henry Tilney opp, og boka kunne vært svært kort, hadde det ikke vært for at det stadig er krøll på tråden mellom Henry og Catherine. En krøll er den fire år eldre Isabella Thorpe, som utgir seg for å være både det ene og det andre, blant annet Catherines bestevenninne. Hun får så til de grader gjennomgå av Austen, som tar hennes overlegne og sjølsentrerte karakter på kornet. En større krøll er den antageligvis døve broren John Thorpe, som er udugelig i omtrent alt annet enn å snakke om sine egne hester. Han har aldri noe annet enn avsenderen på, og er på alle måter håpløs. Her ligger det svært mye mellom linjene, og Austen harselerer vilt med hans mangel på ambisjoner, hans liksomkunnskaper og stormannsgalskap. Kulturkollisjonen mellom John Thorpe og Catherine Morland er fantastisk godt skildra. Jeg blei ekstremt frustrert her jeg satt, og det var like før jeg slo til noe eller noen for å få utløp for den aggresjonen som samla seg opp i løpet av en kjøretur med hest og vogn.

Catherine Morland er kanskje ikke den mest spennende personen i litteraturhistoria.
Hun er i begynnelsen litt tafatt, men positiv, og det at hun finner seg i alt mulig fra Thorpene gjorde meg sprø. Men etterhvert som relasjonen med bror og søster Tilney utvikler seg, følger Catherine etter. Og modningsprosessen hennes er både spennende og lattervekkende å følge, spesielt etter at hun ankommer Northanger Abbey. Catherine er tillitsfull, naiv og søt, men hun er også en drømmer. Hennes største svakhet er et av og til manglende skille mellom virkelighet og fiksjon, som får både komiske og dramatiske følger. Komisk fordi det er svært underholdende (men sårt) å lese om, dramatisk fordi erfaringene leder fram til omveltninger i Catherines indre. Heltinna, som hun ironisk blir kalt, er ei varm, ærlig jente som en lett får vondt av, nettopp fordi hun er så oppriktig. Men hennes iver og ungdommelige glød var et frydefullt gjensyn med den alderens sjarm og pågangsmot. Vi burde kanskje være litt mer som henne.

Historia som legges fram i Northanger Abbey er ikke spesielt original, men prosjektet er godt uttenkt, fint komponert og solid gjennomført. Austen benytter hyppig anledningene til å si noe om omstendighetene rundt Catherine (og seg sjøl), som for eksempel økonomi, samfunnets syn på kvinner, normer og sosiale regler og koder, familieliv og vilkåra for kjærlighet og ekteskap. Hun både kritiserer, utfordrer og krever. I tillegg kan romanen leses som en kommentar til (eller en vill harselas med) datidas utrolig populære lesestoff, de gotiske romanene. I metanivået her er det mye å hente. Austen bruker mange av de samme virkemidlene som de gotiske forfatterne, men vender resultatene av hendelsene inn mot Catherine isteden for å fortsette å skape ytre spenning. Hun er trofast mot sitt prosjekt, som er Catherines dannelsesreise og utvikling. Ei bok som nevnes hyppig, er den gotiske romanen The Mysteries of Udolpho (1794), som Catherine leser i Bath. Jeg har ikke lest den, men fant at mine tanker hyppig vendte opp på heden til de tre søstrene Brontë, særlig Jane Eyre og the madwoman in the attic. Aner jeg en inspirasjonskilde her, Charlotte?

Å lese Austen var underholdende og herlig, nå som sist. Om jeg skal klage på noe, må det være at jeg som leser får veldig lite motstand underveis i teksten: her er en viss grad av uforutsigbarhet, men alle tråder nøstes opp og ingenting forblir hemmelig eller usagt mot slutten. Northanger Abbey er sofistikert underholdning. Austens verker fyller alltid igjen intertekstuelle hull, og hun gir levende og leikne portretter av mennesker og et samfunn i ei tid som ikke kjennes så alt for fjern. Tilnærmingsmåtene til Austens verker kan være mange, og fordi hun er nøyaktig og etterrettelig i det hun skriver, kan en også stole på henne som historisk kilde. Det er imponerende. Jeg er glad jeg tok meg tid til å lese Austen midt i eksamensforberedelsene, for et slikt velformulert og vittig blikk på livet gjør det jammen lettere. Nå satser jeg på å surfe på Austen-bølgen til eksamenene er over, med den eminente logikk at godt humør også gir gode resultater.

mandag 22. april 2013

Favorittforfattere: L

Å kåre mine favorittforfattere på L har gitt meg overraskende store problemer nå i april. Med utgangspunkt i mine egne bokhyller og lange leselister fant jeg først ut av at det ikke var mange nok å velge i med fornavn på L. Mange er gode, men er de egentlig favoritter? Lang grubling på arbeidsrommet ga negativt resultat. Jeg måtte derfor ty til juks for tredje gang hittil i alfabetet (bokstavene D og F var heller ikke greie), og endre kriteriene fra fornavn til etternavn. Og da fant jeg ut at det var alt for mange å velge i med etternavn på L. Luksusproblemet tok lang tid å løse. Men nå er valget tatt, og som vanlig representeres både kvinne og mann, død og levende.

Selma Lagerlöf (1858-1940)
Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf er ei utrolig imponerende dame. Karriera hennes strekker seg over mer enn førti år, spenner over mange sjangre og ga henne raskt stor internasjonal anerkjennelse (Nils Holgersson bør være stikkord nok her).
I tillegg kan en føye til at Lagerlöf satt på stol nummer sju i Svenska Akademien fra 1914 til sin død i 1940 - og det etter sjøl å ha mottatt den gjeveste prisen, Nobels litteraturpris, som verdens første kvinne og tiende forfatter (det var to som fikk i 1904) i 1909. Merittene er uslåelige, men like fullt inspirerende.

Og attpåtil skriver Lagerlöf ekstremt godt. Tekstene hennes er presise i skildringer, karakteristikker og replikker, hun viser varme og medfølelse for dem hun skriver om, til og med de "onde". Hun skriver leikent og lett, samtidig som vare og sanselige stemninger får plass og ro. Tempo og temperament slynger seg elegant gjennom historiene, skaper dynamikk, spenning, kontraster. Hun veksler mellom ytre og indre spenning, og mellom psyke og fysikk. Fortellingene hennes er ofte så komplekse at de kan leses mange ganger - med ulikt utbytte hver gang. Umerkelig tegner Lagerlöf opp flere konfliktlinjer, mange lag, benytter undertekst og symbolikk på en subtil og lite prangende måte. Alt er der bare, rede til å bli oppdaga. Og gjør en det ikke, fungerer historia likevel. Det er en høyst sjelden kvalitet.

Lagerlöf bruker mye folkedikting i verka sine, som for eksempel i Liljecronas hem fra 1911, hvor hun omskriver eventyret om Snøhvit. Det mytisk-historiske er bakteppet for de mange folkelivsskildringene hennes, som flettverket Gösta Berlings saga fra 1891 eller den elegant komponerte, men skremmende romanen Herr Arnes penningar fra 1904. Disse, og flere verk, utspiller seg som regel i en ikke alt for fjern fortid, hvor det som fortelles har mange fellestrekk med Lagerlöfs egen samtid. Dessuten har verkene også vist seg levedyktige inn i vår tid, mye fordi Lagerlöf gir historiene og menneskene sine ro og rom. Her får de utvikle seg, eller ikke, her får det som skal skje, skje. Menneskene lever langt på vei i harmoni med en natur som kan være lunefull og uforutsigbar, men som også er kilden til deres eksistens. Slik er det jo også i dag. Stor respekt for folk, natur og kultur er sjølsagt i Lagerlöfs verk, samt et engasjement for dem som står nederst i samfunnet eller blir urettferdig behandla. Moralske prinsipper og tro ligger hele tida bak og er sterke, men aldri påtrengende. Allmennmenneskelige erfaringer står sentralt uten at det blir klissete emosjoner som skildres. Balansegangen(e) er uten tvil vanskelige, men Lagerlöf mestrer lett og uanstrengt.

Per Olov Enquist (f.1934) og Selma Lagerlöf har vært mine store svenske favoritter i mange, mange år, faktisk så til de grader at jeg vurderer å oppkalle ungene mine etter dem. De er særprega på hver sin måte, sjøl om fellestrekk naturligvis også kan oppdrives. Jeg har aldri vært borti noen som skriver som dem, eller som makter å treffe meg på den måten de gjør. Kanskje det er en egen svensk følsomhet, ei nerve, om du vil, som med sin tilstedeværelse gjør tekstene så rike. Kanskje forfatternes melankolske perspektiv og vekslinger mellom ro og uro fyller et nødvendig behov i meg som leser. Eller kanskje det er suset fra de svenske skoger som når meg fra boksidene.


Sigmund Løvåsen (f. 1977)
Like stor som Lagerlöf er nok ikke trysilgutten Løvåsen. Men fy søren, han skriver så godt! Den første boka jeg leste var romanen Brakk fra 2006, oppfølgeren til Nyryddinga fra 2003. Kanskje litt dumt å starte bakerst når de to romanene hører sammen, men det hadde virkelig ingenting å si. Jeg satt på Gran Canaria, det var januar og omtrent tretti grader der det fantes skygge, og jeg var helt med på de tunge arbeidsoppgavene til Geir hjemme på gården i kalde Norge, og jeg strigrein fordi han hadde det så vanskelig og alt var så trist. Boka lot meg tre helt ut av mitt eget, den var en hel verden, på egne premisser, med den flotteste norske forfatterstemmen jeg hadde vært borti på lenge.

Sigmund Løvåsen har på få år markert seg i det litterære landskapet i Norge, og det er med rette. For meg er nettopp hans stemme, hans bøker og hans mennesker viktige av flere årsaker. For det første representerer Løvåsen noe veldig norsk: bøkene hans er lagt til små samfunn hvor menneskene lever under harde vilkår, både sosialt og økonomisk.
Med det tar han flere skritt tilbake fra alle navlebeskuende dagboksnotater og følger en tradisjon etter Tarjei Vesaas (1897-1970), hvor det er mennesket og naturen som er i sentrum (ikke helt uten paralleller til Selma Lagerlöf heller, altså). For meg er det i alle fall lett å se likheter mellom Mattis/Tusten og Geir, sjøl om rammebetingelsene deres er fundamentalt annerledes. Begge jobber på spreng for å mestre livet, som er fylt med store utfordringer. Så var det vel også veldig passende at nettopp Sigmund Løvåsen mottok Tarjei Vesaas' debutantpris i 2003 for Nyryddinga.

For det andre er det nynorske skriftspråket hans utrolig stilig. Det er så flott å lese et fargerikt og sterkt språk, det er imponerende at Løvåsen har sjøltillit til å holde på dialekt og kløyvd infinitiv. Gamle ord glir rett inn i samfunnene han skildrer, og sjøl om både språk og situasjon kan få et strøk av noe fra ei anna tid, så er det bare sjarmerende, solid gjennomført som det er. Dessuten mener jeg jo at det han skriver om er høyst relevant for oss i dag. Er det egentlig så mange andre forfattere som tematiserer hvor vanskelig det er å leve av å være bonde, og som skildrer hvor skjør næringa er? Og Løvåsen veit godt hva han skriver om, for så vidt jeg har hørt, var han en del av det, han også. Enda mer respekt til Løvåsen der altså, som var både bonde og forfatter (men som nå har gjort bymann av seg, om jeg ikke tar feil).

For det tredje er jeg innmari glad for at Løvåsen slipper til med sine litterære personer.
I Nyryddinga fins et av de beste far-sønn-portrettene jeg har lest, og i Brakk er det Geirs sterke sorg som er i fokus. Det første trengs fordi litteraturen i våre dager oversvømmes av dysfunksjonelle familieforhold, noe som er langt i fra normalen. Og Brakk er spesielt vakker fordi Løvåsen portretterer sorgarbeidet og aggresjonen til Geir på en naturlig måte, fri fra alle maskuline tvangstrøyer og kvasipsykologiske spekulasjoner. Det er ekte mennesker som trer fram fra boksidene her, og de skildres varmt, ærlig og med lun humor.

Og så en kommentar til deg, Sigmund Løvåsen: du skriver så utrolig knallbra. Hvorfor i all verden gikk du med på å være leder i Den norske Forfatterforeninga? At du gjør en god jobb i vervet, hersker det ingen tvil om. Og at du var ønska dit, tror jeg så gjerne. At du er opptatt med slikt arbeid, gjør nemlig at middelmådige forfattere får glimre i det litterære rampelyset med sine høyst ordinære bøker, helt uten konkurranse fra deg. Mitt tips er: si opp, dra hjem, skriv. Mange kan administrere og lede. Av ditt kaliber er det kanskje tre eller fire i Norge.

Hvem er dine favoritter på L?
Om du klarte å holde deg til fornavnet, var det kanskje Ludvig Holberg som vant denne gangen? Jeg lurte lenge på han, fenomenal som han er, men helt ærlig måtte jeg innrømme at lesegleden blir en smule redusert av det foreldra språket, sjøl om innholdet skinner like klart. Louis de Bernières er god, men ikke min yndling. Lise Knudsen og Liv Køltzow er solide, mens Linn Ullmann og Laurence Sterne fortsatt er uleste. Hvis du, som jeg, må over til etternavnet, blir det brått mange flere å velge i. Blei det Doris Lessing eller Jonas Lie? Jeg vil gjerne vite.

Riktig god bokuke!

onsdag 17. april 2013

Bjørnsons beste: Ukuelig optimisme og sår melankoli

Mange vil være enige i at det er svært langt fra skotske Arthur Conan Doyle (1859-1930) til norske Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), særlig når en også kan legge til forskjellen mellom en velkomponert krimroman fra 1902 og en forfatters nøye utvalgte dikt gjennom en karriere på mer enn femti år, som blei belønna med Nobelprisen i litteratur i 1903. Men det fungerer faktisk å lese dem samtidig. Der Doyle tåler ivrig lesing og byr på humor og usakligheter, appellerer Bjørnson til noe helt annet: lese sakte, lese på nytt, tenke, lese igjen. Jeg hadde Doyle som "dagbok", mens Bjørnson var kveldsbok. Den eneste feilen var kanskje at det burde vært omvendt. Der jeg glemte Doyle kun minutter etter at jeg hadde lagt fra meg boka, og nå ikke lenger husker navnet på skurken, svirra Bjørnsons dikt rundt i huet i flerfoldige timer og er fortsatt med meg, etter mange lyse vårdager.

Det er Bjørnsonbiograf Edvard Hoem (f. 1949) som står for det lyriske utvalget i Oktoberutgivelsen Bjørnsons beste fra Bjørnsonåret 2010. Han begynner samlinga med det ungdommelige, lette, men såre diktet "En Veninde i en andens Stambog" fra 1853 og avslutter med "Kantate ved hundreårs-fæsten for 'Norges vel'" fra september 1909, det siste diktet Bjørnson skreiv før han blei sjuk og døde. Innimellom befinner det seg 48 dikt til, fra en følsom og samfunnsengasjert buldrebasse, med utsyn til verden og innsyn i seg sjøl og eget samfunn, med historiske interesser og for hvis nasjonsbygginga var en sjølsagt rettighet. Hans deltakelse der lever fortsatt i beste velgående, blant annet gjennom det flotte diktet "Ja, vi elsker dette Landet" fra 1859.

Hoem har også skrevet et lite etterord som gir en grei vei inn i Bjørnsons forfatterskap, med lyrikken i fokus. Men leseren hadde kanskje vært mest tjent med et forord. Jeg tenker at det er mange i dag som ikke kjenner så godt til Bjørnson, og som derfor, forut for lesinga, kan trenge knagger å henge forfatterskapets faser på. Samtidig setter jeg stor pris på Hoems respekt for leseren ved å ikke forstyrre leseropplevelsen på noe vis - diktene står reine og aleine, og får, når de er helt uten kommentarer eller forsøksvise innføringer, lov til å folde seg ut i all sin sanselighet og tvetydighet, med stemninger og spenninger, leik og alvor. For meg er denne muligheten utrolig viktig. Bak i boka finner en dessuten Hoems noter, hvor han gir opplysninger om nesten alle dikt, om f.eks. hvor og når de blei skrevet. Det er flott for alle som ønsker å få en noenlunde kronologisk oversikt. Litt rot er det dessverre, et dikt fra 1859 er å finne blant 1858-diktene, et fra 1862 kommer før 1861 osv. Et stykke uti noteregisteret blir det også tull med hvilken note som hører til hvilket dikt, rett og slett fordi ikke alle dikt har ei note.

Men slike formelle detaljer betyr svært lite. Det er diktene som er viktige, de inderlige diktene, med et intenst tilstedeværende jeg. Jeg var redd for at Bjørnson skulle være en gammel tørrpinn som gikk ut på dato omtrent i 1910, og som bare kunne lire av seg svulstige strofer. Men der tok jeg feil. Riktignok kan han være svulstig av og til, og mange dikt er kontekstuelt betinga, men ofte er Bjørnson forbausende nøktern, kontrollert og fortsatt gyldig. Språket i diktene er slik det opphavelig var i Bjørnsons versjoner, eller er varsomt modernisert av Hoem. Men sjøl gjennom dåmen av dette gamle, taler forfatteren klart og tydelig også til dagens lesere. Han skriver personlig, men ikke privat eller utleverende, om forelskelser, savn, sorg, intens glede, om kampkraft og engasjement, om ensomhet og resignasjon. Han veksler mellom de to motpolene ukuelig optimisme og sår melankoli, av og til innafor samme dikt. De er de sentrallyriske temaene som dominerer, sjøl om politikken også har en plass her (uhørt, mente mange den gangen), og Bjørnson imponerer med språklig oppfinnsomhet og en kjennskap til verseføtter som overgås av få (Wergeland, Welhaven og Garborg for å nevne noen flere i eliten).

I ett dikt kan Bjørnson mane fram en klar situasjon, ved hjelp av replikker, sansinger eller bare nøye utvalgte stemningsskapende ord, for å snu det hele mot slutten, slik at leseren, med nyerverva innsikt, må lese på nytt. Mange dikt har denne sirkelkomposisjonen, som samtidig er en bevegelse fra ytre til indre i dikt og hos leser. Det er en effektiv måte å fange leseren på, og det er en fin måte å bli trukket inn i Bjørnsons perspektiv på. Men fordi dette er Bjørnsons beste, og ikke en enhetlig diktsamling, har jeg av og til på følelsen av at det mangler en slags overbygning, en kontekst, hvor forfatterens tekster bygger bro mellom hverandre og kommuniserer. Og for å yte Bjørnson rett, er det nesten så jeg må omtale alle femti dikta. Men det skal jeg ikke gjøre.

For når diktene er så gode som det sagainspirerte "Bergliot" fra 1861, det lengste og mest kraftfulle diktet i boka, har en eventuell manglende overbygning ikke noe å si. I dette diktet spilles det ut ei lang historie som er mye større enn diktet sjøl, og som vi bare aner konturene av. Det er utrolig spennende å lese, og Bjørnsons kontrollerte leik med tempo, rytmer, verseføtter og språk skapte mange sterke stemninger, flotte bilder og viktige assosiasjoner. I følgende utdrag fra nevnte dikt ypper Bjørnson med skaldene med sine korthugde verselinjer, allitterasjon og assonans:

Falden er herligste
Høvding i Norden;
Norriges bedste
Bue brusten.

Falden er Ejnar
Tambarskjelve
Sønnen ved Side,-
Ejndride!

Og lenger ut i diktet dras vi enda mer med inn i sagatida. Det er ikke bare Ejnar og Ejndrides fall som skildres gjennom Bergliots øyne, vi får også innsyn i alle følelsene som raser igjennom henne når hun oppdager hva som har skjedd. Hun egger bøndene til hevn, men innafor hvilken tro, hvilket normverk og hvilken kultur skal hevnen gjennomføres? Kan drapene i det hele tatt hevnes? Hvilken æreskodeks skal Bergliot forholde seg til?
Her viser Bjørnson elegant fram brytningstida mellom det tradisjonelle, førkristne æressamfunnet på den ene sida, og det kristne på den andre, som kommer med idealer om høviskhet og en hierarkisk æreskodeks. Her kan en også la tankene fare til Bjørnsons egen samtid og dens kulturkollisjoner. Bergliots kvaler kommer blant annet til uttrykk slik:

   Odin i Valhal tør jeg ikke finde;
thi ham forlod jeg i min Barndom.
Men den nye Gud i Gimle? --
Han tog jo Alt, jeg havde!

Og etterpå blir det bare så ufattelig trist. Forfatteren bryter langsomt opp rim og rytme, og diktet får et modernistisk preg, som på atter et vis binder fortid og samtid sammen, og som tematisk fortsatt peker framover. Bjørnsons grep om form og innhold er i mange dikt overlegent. Og det er veldig godt å være i noe som harmonerer, sjøl om grunntonen ofte er melankolsk. Forfatteren bruker sine utvalgte virkemidler effektivt, som for eksempel repetisjon: en eller to verselinjer gjentas og skaper et omkved. Her er det lett å se at inspirasjonen er henta fra folkediktinga. Det gjelder f.eks. diktet "Venevil" fra 1858 og "Lokkeleg" fra 1860, samt naturfokuset.

I tillegg til å skrive om ulike stemninger og følelser, bruker Bjørnson naturen og de opplevelsene den gir for alt det er verdt. I slike dikt som "Romsdalen" fra 1880 kommer det pompøse mer fram, og diktene kan være ganske overstrømmende. Jeg oppfatter dem som ektefølte og spontane, og det er et sveip av noe herlig og frigjort i dem, som ikke kommer fram ellers. Det virker som om de fleste andre diktene er underlagt streng kontroll, det er en perfeksjonistisk hånd som gir dem fra seg.
For eksempel er "Stevnemødet" (1866) utrolig elegant utforma, og kan tolkes på flere måter.

Bjørnsons dikt er små historier. Fortellerstemmen er sympatisk, og gir oss i korte riss rammene av hva som har skjedd eller forbereder oss på det som skal skje. Så får diktet utspille sin nåtid, som også kan være erkjennelse eller et nytt perspektiv for jeg-et. Ofte finner en et vendepunkt mot slutten av diktet, før forfatteren bruker ei linje eller to til en slags aksept eller oppsummering. Men når Bjørnson blir eldre, kommer det ny livsvisdom med også i lyrikken. Han skriver ut fra et mer helhetlig perspektiv, og fokuset på de enkeltstående hendelsene blir ikke så stort. Her er humoren lun, sjølironien glimter til og det er rom for en åpen slutt, og en endelig slutt.

"Syng mig hjæm!" (1891)

Syng mig hjæm, hvis I kan,
jeg vil dø i mit lan,
syng mig fræm
til mit hjæm!
Jeg vil dø i et syn
av dets blåhvite bryn,
av dets jord
hos min mor.

Jeg vil dø i den tro,
at de alle er go',
at den kulde, de gav,
smelter hen på min grav,
at min sang står i vår
bak den barm, som var hård,
og gjør klar,
hvem jeg var.

Syng mig hjæm, hvis I kan,
jeg vil dø i mit lan!
Lad min sans
få lit glans
av det højfjæll og hav,
syng mig hjæm til en grav
i dets jord
hos min mor.

fredag 12. april 2013

Hunden frå Baskerville

Eg er ikkje kjend for å vere særskild glad i krim, men nokre unntak må sjølv eg gjere. For mange år sidan, då eg følte meg for ung for dei kanoniserte verka og ny, norsk vaksenlitteratur og "for stor" for ungdomslitteraturen som den gongen "slutta" med femtenårige hovudpersonar som gjorde det, noko som ikkje alltid harmonerte med røynda, las eg mykje norsk og engelsk krim med særs varierande utbyte. Inntrykket då var at det fantes mykje ujamt, og at eg ikkje likte så mykje. Kvifor måtte dei eigentleg drepe kvarandre heile tida? Ei interessant krimgåte må jo ikkje innehalde bestialske drap. Agatha Christie (1890-1976) var difor grei nok, men eg såg mønsteret raskt. Eg tenkte eg skulle lese ein annan klassikar og endte opp med Edgar Allan Poe (1809-1849) og den vesle forteljinga Mordene i Rue Morgue. Om det eigentleg er krim, kan vel diskuterast. Den usedvanleg teite avslutninga skremde meg heilt vekk ifrå krimsjangeren i fleire år.

No les eg høvesvis dei store klassikarane innanfor kriminal- og spenningslitteraturen. Raymond Chandler (1888-1959) er ein rask og stilig kar, dame Christie har gjort ein gjesteopptreden eller to (eg veit i alle fall kva eg får), John Dickson Carr (1906-1977) var eit interessant og intenst møte, Daphne du Maurier (1907-1989) gav meg ikkje akkurat dei iskalde grøssa som forlaget reklamerte med. Eg har óg lese makkverket hans Patrick Süskind (f. 1949) og nesten døydd av keisemd medan eg las Donna Tartt (f. 1963). Berre namnet gjev meg framleis låkt i hovudet.

No går eg difor attende til krimmens tidlege år (ikkje heilt attende til norske Maurits Hansen (1794-1842), han las eg i tenåra og hugsar ikkje det spøtt), med forfattar Sir Arthur Conan Doyle (1859-1930) og krimgåta over alle, ifølgje mange: romanen Hunden frå Baskerville frå 1902. Jau, du las rett, frå Baskerville. Eg har ikkje kasta meg over ein stiv riksmålsomsetjing frå tidlege dagar, eg har lese Ragnar Hovlands (f. 1952) nye omsetjing, til nynorsk, frå 2009 (og der spør eg: når forlaget, som heiter Baskerville og har ein stor svart hund som logo, fyrst skal gje ut nett denne boka, kvifor kan dei då ikkje marknadsføre ho som ein del av 150-årsjubileet til forfattaren? Folk fell som fluger for slikt, meg sjølv inkludert.). Boka er eit verk eg har høyrt om i mange år, men einaste kjennskap eg har til kriminalgåta er frå eit hønngammalt Donaldblad som sikkert framleis ligg og sleng heime hjå mamma. Ikkje at eg hugsar korleis det enda, så det har vel fint lite å seie.

Dei som veit kven forfattaren er, veit vel òg at han er mest kjend for sine meir enn femti noveller og fire romanar om meisterdetektiven Sherlock Holmes, med hovudkvarter i Baker Street, London. Holmes er ein særs stilig fyr, alltid med rette klede, rein bart og lommelerke. Han er lynande intelligent, intenst sansande og veit mykje om handskrift, psykologi, teknologi, rusmiddel, språk med meir. Han følgjast tett av sin ven, doktor Watson. Deira eventyr er vorte film og tv-seriar fleire gongar, no sist på det store lerretet med Robert Downey Jr. som Holmes og Jude Law som Watson i regi av Guy Ritchie. Det var reklamen, no til boka.

Baskerville forlag er ikkje stort og heller ikkje så kjend, og diverre kan ein sjå det på boka. Ho har fleire slurvefeil som gjer at ho ikkje er så pen å sjå på (kva skjer med den digre skrifta bak på omslaget som hoppar på meg som om eg var ein nærsynt pensjonist, og kvifor er ho ikkje blokkjustert? Og inni er boka allereie i ferd med å revne av di ho ikkje er godt nok limt. Og det er dårleg for ei innbunde bok.). Men om ein ser bort ifrå slike feil, manglande framside etter kolofonsida o.l. og blir van med den underlege skrifttypa, er det rett inn i verda til mr. Holmes og den forvirra Watson, som forteljer i eg-form.

Eg har ikkje lese om Sherlock Holmes tidlegare, men det eg veit, er at han ikkje er ven med skurken James Mortimer. Mortimer er med i denne boka, men dei er skuffande høflege mot kvarandre. Faktisk er det Mortimer som kjem til Holmes: kan han hjelpe med å finne ut kva i alle dagar som hender med Baskerville-slekta uti Dartmoor? Sjølvsagt kan han det. Og det ber i vei, allereie i London, med lange monologar, spionasje, underlege brev, forsvunne støvlar og forfølging i hestedrosje. Eit heilt anna tempo enn i dag, og ofte ganske føreseieleg.

Og dinest går turen ut til Dartmoor og Baskerville gods, med Watson som barnevakt for den vaksne Baskerville-arvingen. Watson melder frå til Holmes om alt som hender, eller ikkje hender, i rapportar og brev, samt Watsons eigne dagboknotat. Ein stor del av boka er difor attfortalt, og me som les er ikkje direkte med når det hender. Det meiner eg er eit tap for spenninga og intriga. For meg vart det aldri utruleg spanande. Men klart det er mykje som er morosamt her! Det er høg sigarføring, råkande replikkar, artige detaljar. Holmes er arrogant og observant, men òg lunefull og distansert, og ein veit ikkje alltid kor ein har han. Lesaren kan støtt kose seg med at ho skjønar meir enn dr. Watson, som lèt seg villeie av vakre kvinner, ein rømd fange utpå myra (Dickens, nokon?) og den sprø naboen som saksøkjer alle i nærleiken etter tur, berre fordi han kan. Men ikkje nokon av desse bilinene i forteljinga er meir enn underhaldning, og dei er ikkje spanande. Og sjølv om forfattaren manar i veg med månelys (eller mangel på nett det), mørker, midnatt, myra, steinrøyser, tåke og ul i natta, vert det aldri skummelt eller ekkelt. Det vert faktisk litt mykje.

Viss det er nokon som ikkje har lese boka, så kan dei trygt lese vidare her, for eg skal ikkje avdekkje korleis det går med gjengen i Dartmoor. Eg skal berre seie at alt har ei logisk forklåring, at motiva er dei vanlege og at skurken, som eg lukta på lang lei, får straffa si, sjølv om oppgjeret aldri kjem. Men sjølv om likevekta attfinnes til slutt, kjennes historia framleis litt uforløyst. Ei lang utgreiing kjem som etterspel, når dei har toga seg attende til London. Men det er likevel noko som slingrar for meg. Kanskje fordi Sherlock Holmes ikkje var så mykje med som eg venta? Eller av di han var så distansert på fleire vis? Eller fordi eg framleis ikkje veit kven Sherlock Holmes er? Noko av det viktigaste i forteljinga, hunden, er eg aldri redd for. Så når Holmes og Watson vil ha meg til å tru at det var på hengjande håret for Baskerville, går eg ikkje heilt med på det. Men eg sit jo framleis i sofaen, og eig verken hund eller gods.

For min del vantar denne underhaldande klassikaren eit temperament i teksta, noko som gjer at eg som les blir riven med, noko som gjer at eg tenkjer og kjenner at dette er viktig. Men slik er det aldri. Personane er morsosame, sjarmerande, men ikkje særleg spanande. Intriga er godt planlagd og godt stelt til av gjerningspersonen, men gammaldags for meg i dag. Romanen er velskriven, og eg kan ikkje sjå så uhyrleg mange ortografiske feil hjå Hovland eller i settinga hjå forlaget. Hovland er konsekvent, har eit rikt språk og følgjer stilen til samtida, i tiltaleformer, i skildring av utsjånad, klede, møbel, transport o.l. Det gjer at boka får ein fin koloritt. Som stilstudie, av tid eller tekst eller personar, er ho verdt tida. Som kriminalgåte har ho mange morosame avleiingar. Men i dag har ho tapt seg, og er ikkje lengjer så original som ho ein gong var.

onsdag 10. april 2013

Enda et salg...

Etter mammutsalget er det kilosalg. Alltid. Men det er risikable greier. De beste godbitene forsvinner jo i løpet av mammutsalgets første dager. Salgsbord og torg går fra å være breddfulle til å bli slunkne. Kundene står i lange køer gjennom lokalet og personalet er dobla. Det gjelder å plukke til seg det en har mest lyst på med en gang! I dagene etterpå er det et sjansespill verre enn lotto. Kommer de gode romanene, de fine oppslagsverka og de mest interessante fagbøkene ligge igjen? Og hvor lenge?

I min lokale Librisbutikk er jeg en hyppig kunde nå i mars-april. Først bestiller jeg alle mammutbøkene jeg vil eller tror jeg vil ha. Så kommer jeg for å vurdere og hente dem, og da går jeg i tillegg igjennom alt de har lagt fram fra eget lager. Det pleier å være flere hyllemeter innafor alle sjangre, og prisen er allerede mer enn halvert. Jeg ser særlig på romaner og fagbøker til meg sjøl og familien. Etter ei ukes tid er jeg tilbake igjen, primært for å handle bokgaver som det er kjekt å ha på lur i løpet av et hektisk vårsemester.
Tre uker etter mammutsalget begynner kilosalget, og da må jeg også innom. Når det er veldig rimelig, senkes ofte grensa for hva som er greit å ta med seg hjem... Noen ganger er mengder av pocketbøker med på kilosalget, og da kan en gjøre svært gode kjøp! Og hver gang oppdager jeg helt nye titler på kilosalget enn det jeg tidligere har registrert, og mistenker at bokhandelen har store lagre av salgsbøker i kjelleren som de henter fram ved høve.

Etter kilosalget er det ofte posesalg på de bøkene som fortsatt ligger igjen. Noen ganger er det nesten ingen titler. Andre ganger er det svært mange, og en kan gjøre knallkjøp. Store deler av titlene består av gjørebøker (strikking, matlaging, snekring), lyrikk og dramatikk, men også en mengde for lengst utdaterte fagbøker for datanerder legges fram. Den gruppa inkluderer ikke meg, og jeg går derfor i en vid bue utenom alt som det står "for dummies" på. Utgåtte forskrifter og skolebøker som ikke lenger brukes har også en naturlig plass på salget, og jeg må jo skumme titlene, enda en gang. Nedimellom og innimellom ligger det kanskje ei og anna bok som fortjener litt oppmerksomhet, og når boka koster mellom fem og sju kroner, er det vanskelig å la være, sjøl om hyllene hjemme for lengst er fylt opp.

Nå er vi i kilosalgsfasen her i byen, og jeg har nylig vært innom bokhandelen atter en gang. Og denne gangen var jeg ganske fornøyd med tanke på hva jeg fikk og til hvilken pris. For under fire hundre kroner fikk jeg:

en biografi om Henrik Ibsen
Språk og historie - en oppdagelsesreise
Filosofiens annet kjønn
Nye veier til barneboka
Poetisk territorium
ei tjukk bildebok til ungen
Folkelesnad
Mystikk og magi i norsk folketro

Om med det blir det kjøpestopp til semesterstart i august/september. Tror jeg...
Fortsatt god bokuke!

søndag 7. april 2013

Litterær salong

8. mars 2009 gav Brit Bildøen (f. 1962) ut essaysamlinga Litterær salong på Samlaget. Der har ho samla ti essays om ti kvinnelege forfattarar, frå den brautande Gertrude Stein (1874-1946) til den ikkje mindre diskré Elfriede Jelinek (f. 1946). Mange av dei omtala forfattarane var ukjende for meg, til dømes hadde eg ikkje høyrt om korkje australske Joan Lindsay (1896-1984) eller katalanske Mercè Rodoreda (1908-1983). Og storleikar som lyrikaren Adrienne Rich (1929-2012) og Carol Shields (1935-2003), tilmed Jean Rhys (1890-1979) og Doris Lessing (f. 1919), var og er framleis ulesne. Men ifølgje Bildøen sjølv var nett dette noko av poenget med essaysamlinga: å introdusere gode, kvinnelege forfattarar til ein ny lesarskare. Ho ville opne opp forfattarskap og enkeltverk gjennom å skrive om eigne lesingar, nytte lette, personlege essays som set tekstane inn i ein litterær samanheng og gjev lesaren eit godt oversyn. Og det prosjektet vart vellukka.

Bildøen har laga ei ramme kring essaya sine kor ho gjev kvar forfattar ei dygd. "Dygdene" er som følgjer: stormannsgalskap, tydeleggjering, dobling, distraksjon, forsvinning, intonasjon, rørsle, råskap, spiritualitet og skamløyse. Desse stikkorda er ofte doble, eller meir, og kan seie mykje om til dømes eit verk, karakterisere heile forfattarskapen, peike på forfattarens livssituasjon, drivkrafta bak skrivinga, staden for inspirajon og lignande. Bildøen nyttar omgrepa godt, og synes korleis noko så enkelt som eit eige rom kan vere avgjerande for skrivinga, men ikkje nett slik me trur. Omgrepa kan forstås konkret, som ei verktykasse. Kva verkty kan ein forfattar nytte? Dei ti omgrepa og skildringane av korleis dei fungerar i praksis er gode eksempel for alle som ynskjer å forstå meir av ein tekst, anten som lesar eller skrivar. Bildøen konkretiserar godt og skapar medvit hjå lesaren kring den tekniske delen av forfattarverksemda. I tillegg skriv ho drivande, humoristisk og presist.

Ein kan også lese omgrepa hennar meir abstrakt, kva kostar det å kunne leva av ein forfattarskap? Kan ein vera seg sjølv, fullt og heilt, vera kvinne? Eller må noko ofrast? Desse ti kvinnene kastar seg rett ut i den maskuline forfattarverda og skal ha ros for å vera prinsippfaste og sterke og for å gje eineståande skildringar av si kvinneverd. Men både i essaya til Bildøen, i biografiane deira og i produksjonen deira finn ein døme på at det ikkje er så greitt, på at det krevjer og kostar. Fleire av kvinnene har til dømes ikkje born. Nokre lever med andre kunstnarar og finn samlivet vanskeleg. Kvinna trekkjast mellom ulike roller og forventingar, frå seg sjølve og samfunnet, frå familie og vener. Desse normene kvinna lever under kjem til uttrykk i dei mange ulike verka. Dei skapar aggresjon, ei kjensle av urett, av å vera mindre verd.

Nokon eksisterar medvite under normene, som lyrikaren Halldis Moren Vesaas (1907-1995). Nokon gjer motstand, vil ut, som Amalie Skram (1846-1905). Nokre sprengjer grensene, som Gertrude Stein. Nokre er meir politiske enn andre, til dømes Adrienne Rich. Nokon endrar historia, som Jean Rhys. Nokon tyr til allegoriar og andre univers, som Doris Lessing. Og ei er heilt på utsida av alle normer, nemleg Elfriede Jelinek. Men som Bildøen presiserer: Jelinek skriv jo ikkje dårleg sjølv om ho vekkjer dårlege kjensler hjå lesaren. Heile vegen i alle essaya les eg inn mange kommentarar frå Bildøen, om tekst og lesing, om ulike kvalitetar, om kvinnerolla før og no, om kva som er akseptabelt (eller ikkje) i tida og samfunnet (døme her er Skram og Jelinek), om kva førestellingar som følgjer med forfattaryrket hjå lesarar og forfattaren sjølv. Det er viktige tankar.

Då eg byrja å lese om amerikanske Gertrude Stein, vart eg ikkje særlig oppglødd. Stein fekk "dygden" stormannsgalskap, utan at essayet ber preg av det same. Men alt Bildøen skriv om Stein, vekkjer ikkje leselyst hjå meg. Stein framstår som ei mannhaftig dame, utan skruplar, som diskuterer på høgt nivå med kunstnarmannfolka i eigen salong medan kvinnfolka må sitje på kjøkenet med kjærasten Alice B. Toklas (1877-1967). Prosjektet hennar var å skrive slik venen Picasso måla, og ho vert somme stader kalla "the mother of modernism". Men utan omsyn til kva ein måtte tenkje om Stein og hennar prosjekt, så gjorde ho noko som mange kvinner ikkje gjer eller ikkje klarar: tek sin plass. Kan det kallast stormannsgalskap? Nei. Nett dette kan karakterisere essaysamlinga med: ho handlar om kvinner som tek sin plass. Som kjempar. Som held ut og av og til sigrar.

Essaysamlinga er ei samling om tekst og tankar, om å vera og om å skrive, om å finne sin plass eller å ta sin plass. Kvar forfattar har sin strategi, si stemme, si dygd, og Bildøen deler deira teknikker og perspektiv på eit vis som gjer at det er lett å verte oppglødd og ivrig; ein vil lesa meir om alle og skrive godt sjølve! Då er det fint at boka er full av råd: i skrivinga må ein leggje vekk blikket frå dei alle andre, det gjer både Stein og Skram og Jelinek, leggje vekk alt som kan drepa kreativitet og skaparfridom. Ein må vera litt stormannsgal, kanskje rå og skamløys. Ein veit aldri kor det ber viss ein tør.

Kvar av desse ti fantastiske kvinnene fortener ikkje berre eit essay hjå Bildøen, men å verte lesne. Diverre var det nokre som ikkje falt i smak hjå meg, men eg veit dei vil gjere stor suksess ein annan stad. Førebels vil eg halde meg unna Stein, science fiction-serien hennar Lessing og alt av Jelinek (som eg alt har lese ei bok av), men eg ser ikkje bort ifrå at eg vil vende attende til deira verk seinare. Eg har allereie lånt meg Shields og andre verk av Lessing. Essayet om dominikanske Jean Rhys var ei viktig påminning om ein annan klassikar, Jane Eyre (1847) av Charlotte Brontë (1816-1855), og eg forsvinn gjerne ned i den verda ein gong til, med Rhys' perspektiv. Det er i Vide Sargasso frå 1966 (på norsk i 1969 under den ikkje fullt så fengjande tittelen Kreolerinnen på Thornfield Hall) at Rhys gjev "the madwoman in the attic", Bertha Mason, eit liv. Også Joan Lindsay vert eg freista til å lese. Parallellane til Tarjei Vesaas (1897-1970) var interessante. Vil eg meine det same? Det må eg finne ut av.

Dei to norske i samlinga, Amalie Skram og Halldis Moren Vesaas, har eg allereie fleire verk av i hyllene. Skram er ein favoritt hjå meg, og eg har hatt stor glede av bøkene hennar i mange år. No ser eg på den ulesne Forrådt frå 1892 med nye auge, og den omfattande biografien til Liv Køltzow (f. 1945) er meir forlokkande enn nokon gong. Eg vert endå ein gong nysgjerrig på den pene dama som skriv barten av mannfolka. Og eg vert nysgjerring på dei andre kvinnene også. I Litterær salong finn vi ein imponerande og eksklusiv samling forfattarkvinner, som eg meir enn gjerne vil ha litterær salong med, Bildøen medrekna. Dei er kompromisslause og tøffe, dei vil og kan og må! At slike essaysamlingar kan ta ein plass i det litterære rommet her i Noreg, synest eg er utruleg flott. Dei fyller eit behov. Desse kvinnene må (gjen)oppdagast, lesast. For dei har noko viktig å seie.

mandag 1. april 2013

Kunsten å lese

Rundt juletider leste jeg en rekke essays og artikler i vidt forskjellige verker. Ett av disse verkene var Kunsten å lese, skrevet av Jan M. Claussen (f. 1926), utgitt på Bokvennen forlag i 2007. Men da det bare var et par artikler igjen, blei boka liggende. Absolutt ikke fordi den var tung, uengasjerende eller lite spennende, snarere det motsatte: lett og enkelt presenterte Claussen så mange interessante og viktige synspunker, så mange lange linjer og godt kvalifiserte perspektiver på litteraturhistoria, komprimert på svært liten plass, at jeg trengte tid til å tenke etter, slå opp i mine egne bøker, lese sjøl, gjøre meg opp min egen mening. Derfor har jeg ikke fått lest ut artikkelsamlinga før nå.

Jan Morten Claussen framstår som en svært lærd mann gjennom sine ti artikler i Kunsten å lese. Han har utvilsomt lest utrolig mye, og han argumenterer godt for sine lesninger.
Å lese artiklene hans er en veldig spennende prosess å være med på, hvor han gjennom bisetninger og enkle henvisninger, eventuelt hele diskusjoner på sidesporet eller noen humoristiske bemerkninger, åpner min horisont, stadfester det jeg veit, fyller igjen huller og utvider kunnskapen i bredden og dybden. Det er elegant gjort, av og til en smule omstendelig, men nøyaktig, og med stor respekt for både verkene og forfatterne som omtales. I noen av tekstene inntar han til og med en ydmyk posisjon, med den konsekvens at jeg gjør det samme, både overfor tekstene, de omtalte verkene og forfatter Claussen.

Claussen går tematisk til verks, og tar for eksempel opp mytenes rolle og tilstedeværelse i litteraturen. Eller han vurderer det barokke - fra dens spede begynnelse til vår egen Kjartan Fløgstad. Er det sammenhenger å spore? Forfatteren skriver lett og engasjert om Bibelen og dens uomtvistelige litterære verdi og påvirkningskraft (bare tenk på de nærmest uendelige intertekstuelle etterdønningene). Islendingesagaene har sin sjølsagte plass i artikkelsamlinga, i likhet med kultur, vitenskap, religion og litterære perspektiver fra araberne. Her synes jeg forfatteren gjør stor suksess med å kombinere det nære og kjente med det fjerne og mystiske. Eller kanskje ikke? Det er jo svært lenge sida araberne først satte sine spor i vestlig skrift, og et flertall kjenner vel til Tusen og én natt. Er de litterære forskjellene egentlig så store? Kultur- og litteraturoversynet hans er uansett viktig og imponerende vidt. Claussen skriver også om litteraturens rolle i det offentlige rom, fra salongkulturen til våre litterære kafeer. Og han skriver om hvordan det er å leve med bøker.

Claussen ser på hvordan ulike tekster kommuniserer med hverandre, over landegrenser og flere århundrer, ofte uten at det er mulig at nettopp disse tekstene og disse forfatterne kjenner til hverandre. Idéhistorisk er dette viktige kommentarer som bygger bro mellom flere fagfelt, men som også reiser nye problemstillinger. Hvordan kan det ha seg at mennesker som lever under så ulike vilkår, til helt ulike tider, kan ha de samme tankene? Er litteraturen egentlig djupe fellesmenneskelige erfaringer som vi trenger å bearbeide?
Claussen åpner for leserens egen refleksjon samtidig som han påpeker sammenhenger og motiver og gir verdifulle innspill og "guider" refleksjonen, for den som ønsker det. Det gjør at boka blir relevant og interessant både for litterære ferskinger og for dem som har lest ei stund. For ferskingene er Claussen en solid, gammelmodig døråpner, og for de erfarne vekker det glede at han refererer og holder teksten gående på flere nivåer.

Det er i det hele tatt svært lite å utsette på utgivelsen, det eneste er at omslaget kanskje kunne vært litt mer spennende. Ved endt lesning kjentes dessuten ti artikler over 181 sider tynt ut. Jeg hadde jo såvidt kommet i gang! Claussen kunne gjerna dobla antallet artikler. Men jeg regner med at det er mye mer der det kommer fra, og at det kanskje blir aktuelt å komme med mer i en seinere utgivelse? I tillegg til alt dette positive som gjelder verket, så er også Claussen sjøl en veldig spennende mann, nærmest som en institusjon å regne i bok-Norge. Han starta Bokvennen, landets største litterære tidsskrift, i 1989, og var redaktør i seksten år. Tidsskriftet holder det fortsatt gående. De flotte artiklene i Kunsten å lese er noen få av Claussens mange ledere i Bokvennen. Et abonnement anbefales!

Bildet er henta fra Vidarforlagets hjemmesider.