Favorittforfattere: L

Å kåre mine favorittforfattere på L har gitt meg overraskende store problemer nå i april. Med utgangspunkt i mine egne bokhyller og lange leselister fant jeg først ut av at det ikke var mange nok å velge i med fornavn på L. Mange er gode, men er de egentlig favoritter? Lang grubling på arbeidsrommet ga negativt resultat. Jeg måtte derfor ty til juks for tredje gang hittil i alfabetet (bokstavene D og F var heller ikke greie), og endre kriteriene fra fornavn til etternavn. Og da fant jeg ut at det var alt for mange å velge i med etternavn på L. Luksusproblemet tok lang tid å løse. Men nå er valget tatt, og som vanlig representeres både kvinne og mann, død og levende.

Selma Lagerlöf (1858-1940)
Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf er ei utrolig imponerende dame. Karriera hennes strekker seg over mer enn førti år, spenner over mange sjangre og ga henne raskt stor internasjonal anerkjennelse (Nils Holgersson bør være stikkord nok her).
I tillegg kan en føye til at Lagerlöf satt på stol nummer sju i Svenska Akademien fra 1914 til sin død i 1940 - og det etter sjøl å ha mottatt den gjeveste prisen, Nobels litteraturpris, som verdens første kvinne og tiende forfatter (det var to som fikk i 1904) i 1909. Merittene er uslåelige, men like fullt inspirerende.

Og attpåtil skriver Lagerlöf ekstremt godt. Tekstene hennes er presise i skildringer, karakteristikker og replikker, hun viser varme og medfølelse for dem hun skriver om, til og med de "onde". Hun skriver leikent og lett, samtidig som vare og sanselige stemninger får plass og ro. Tempo og temperament slynger seg elegant gjennom historiene, skaper dynamikk, spenning, kontraster. Hun veksler mellom ytre og indre spenning, og mellom psyke og fysikk. Fortellingene hennes er ofte så komplekse at de kan leses mange ganger - med ulikt utbytte hver gang. Umerkelig tegner Lagerlöf opp flere konfliktlinjer, mange lag, benytter undertekst og symbolikk på en subtil og lite prangende måte. Alt er der bare, rede til å bli oppdaga. Og gjør en det ikke, fungerer historia likevel. Det er en høyst sjelden kvalitet.

Lagerlöf bruker mye folkedikting i verka sine, som for eksempel i Liljecronas hem fra 1911, hvor hun omskriver eventyret om Snøhvit. Det mytisk-historiske er bakteppet for de mange folkelivsskildringene hennes, som flettverket Gösta Berlings saga fra 1891 eller den elegant komponerte, men skremmende romanen Herr Arnes penningar fra 1904. Disse, og flere verk, utspiller seg som regel i en ikke alt for fjern fortid, hvor det som fortelles har mange fellestrekk med Lagerlöfs egen samtid. Dessuten har verkene også vist seg levedyktige inn i vår tid, mye fordi Lagerlöf gir historiene og menneskene sine ro og rom. Her får de utvikle seg, eller ikke, her får det som skal skje, skje. Menneskene lever langt på vei i harmoni med en natur som kan være lunefull og uforutsigbar, men som også er kilden til deres eksistens. Slik er det jo også i dag. Stor respekt for folk, natur og kultur er sjølsagt i Lagerlöfs verk, samt et engasjement for dem som står nederst i samfunnet eller blir urettferdig behandla. Moralske prinsipper og tro ligger hele tida bak og er sterke, men aldri påtrengende. Allmennmenneskelige erfaringer står sentralt uten at det blir klissete emosjoner som skildres. Balansegangen(e) er uten tvil vanskelige, men Lagerlöf mestrer lett og uanstrengt.

Per Olov Enquist (f.1934) og Selma Lagerlöf har vært mine store svenske favoritter i mange, mange år, faktisk så til de grader at jeg vurderer å oppkalle ungene mine etter dem. De er særprega på hver sin måte, sjøl om fellestrekk naturligvis også kan oppdrives. Jeg har aldri vært borti noen som skriver som dem, eller som makter å treffe meg på den måten de gjør. Kanskje det er en egen svensk følsomhet, ei nerve, om du vil, som med sin tilstedeværelse gjør tekstene så rike. Kanskje forfatternes melankolske perspektiv og vekslinger mellom ro og uro fyller et nødvendig behov i meg som leser. Eller kanskje det er suset fra de svenske skoger som når meg fra boksidene.

Sigmund Løvåsen (f. 1977)
Like stor som Lagerlöf er nok ikke trysilgutten Løvåsen. Men fy søren, han skriver så godt! Den første boka jeg leste var romanen Brakk fra 2006, oppfølgeren til Nyryddinga fra 2003. Kanskje litt dumt å starte bakerst når de to romanene hører sammen, men det hadde virkelig ingenting å si. Jeg satt på Gran Canaria, det var januar og omtrent tretti grader der det fantes skygge, og jeg var helt med på de tunge arbeidsoppgavene til Geir hjemme på gården i kalde Norge, og jeg strigrein fordi han hadde det så vanskelig og alt var så trist. Boka lot meg tre helt ut av mitt eget, den var en hel verden, på egne premisser, med den flotteste norske forfatterstemmen jeg hadde vært borti på lenge.

Sigmund Løvåsen har på få år markert seg i det litterære landskapet i Norge, og det er med rette. For meg er nettopp hans stemme, hans bøker og hans mennesker viktige av flere årsaker. For det første representerer Løvåsen noe veldig norsk: bøkene hans er lagt til små samfunn hvor menneskene lever under harde vilkår, både sosialt og økonomisk.
Med det tar han flere skritt tilbake fra alle navlebeskuende dagboksnotater og følger en tradisjon etter Tarjei Vesaas (1897-1970), hvor det er mennesket og naturen som er i sentrum (ikke helt uten paralleller til Selma Lagerlöf heller, altså). For meg er det i alle fall lett å se likheter mellom Mattis/Tusten og Geir, sjøl om rammebetingelsene deres er fundamentalt annerledes. Begge jobber på spreng for å mestre livet, som er fylt med store utfordringer. Så var det vel også veldig passende at nettopp Sigmund Løvåsen mottok Tarjei Vesaas' debutantpris i 2003 for Nyryddinga.

For det andre er det nynorske skriftspråket hans utrolig stilig. Det er så flott å lese et fargerikt og sterkt språk, det er imponerende at Løvåsen har sjøltillit til å holde på dialekt og kløyvd infinitiv. Gamle ord glir rett inn i samfunnene han skildrer, og sjøl om både språk og situasjon kan få et strøk av noe fra ei anna tid, så er det bare sjarmerende, solid gjennomført som det er. Dessuten mener jeg jo at det han skriver om er høyst relevant for oss i dag. Er det egentlig så mange andre forfattere som tematiserer hvor vanskelig det er å leve av å være bonde, og som skildrer hvor skjør næringa er? Og Løvåsen veit godt hva han skriver om, for så vidt jeg har hørt, var han en del av det, han også. Enda mer respekt til Løvåsen der altså, som var både bonde og forfatter (men som nå har gjort bymann av seg, om jeg ikke tar feil).

For det tredje er jeg innmari glad for at Løvåsen slipper til med sine litterære personer.
I Nyryddinga fins et av de beste far-sønn-portrettene jeg har lest, og i Brakk er det Geirs sterke sorg som er i fokus. Det første trengs fordi litteraturen i våre dager oversvømmes av dysfunksjonelle familieforhold, noe som er langt i fra normalen. Og Brakk er spesielt vakker fordi Løvåsen portretterer sorgarbeidet og aggresjonen til Geir på en naturlig måte, fri fra alle maskuline tvangstrøyer og kvasipsykologiske spekulasjoner. Det er ekte mennesker som trer fram fra boksidene her, og de skildres varmt, ærlig og med lun humor.

Og så en kommentar til deg, Sigmund Løvåsen: du skriver så utrolig knallbra. Hvorfor i all verden gikk du med på å være leder i Den norske Forfatterforeninga? At du gjør en god jobb i vervet, hersker det ingen tvil om. Og at du var ønska dit, tror jeg så gjerne. At du er opptatt med slikt arbeid, gjør nemlig at middelmådige forfattere får glimre i det litterære rampelyset med sine høyst ordinære bøker, helt uten konkurranse fra deg. Mitt tips er: si opp, dra hjem, skriv. Mange kan administrere og lede. Av ditt kaliber er det kanskje tre eller fire i Norge.

Hvem er dine favoritter på L?
Om du klarte å holde deg til fornavnet, var det kanskje Ludvig Holberg som vant denne gangen? Jeg lurte lenge på han, fenomenal som han er, men helt ærlig måtte jeg innrømme at lesegleden blir en smule redusert av det foreldra språket, sjøl om innholdet skinner like klart. Louis de Bernières er god, men ikke min yndling. Lise Knudsen og Liv Køltzow er solide, mens Linn Ullmann og Laurence Sterne fortsatt er uleste. Hvis du, som jeg, må over til etternavnet, blir det brått mange flere å velge i. Blei det Doris Lessing eller Jonas Lie? Jeg vil gjerne vite.

Riktig god bokuke!