Bjørnsons beste: Ukuelig optimisme og sår melankoli

Mange vil være enige i at det er svært langt fra skotske Arthur Conan Doyle (1859-1930) til norske Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), særlig når en også kan legge til forskjellen mellom en velkomponert krimroman fra 1902 og en forfatters nøye utvalgte dikt gjennom en karriere på mer enn femti år, som blei belønna med Nobelprisen i litteratur i 1903. Men det fungerer faktisk å lese dem samtidig. Der Doyle tåler ivrig lesing og byr på humor og usakligheter, appellerer Bjørnson til noe helt annet: lese sakte, lese på nytt, tenke, lese igjen. Jeg hadde Doyle som "dagbok", mens Bjørnson var kveldsbok. Den eneste feilen var kanskje at det burde vært omvendt. Der jeg glemte Doyle kun minutter etter at jeg hadde lagt fra meg boka, og nå ikke lenger husker navnet på skurken, svirra Bjørnsons dikt rundt i huet i flerfoldige timer og er fortsatt med meg, etter mange lyse vårdager.

Det er Bjørnsonbiograf Edvard Hoem (f. 1949) som står for det lyriske utvalget i Oktoberutgivelsen Bjørnsons beste fra Bjørnsonåret 2010. Han begynner samlinga med det ungdommelige, lette, men såre diktet "En Veninde i en andens Stambog" fra 1853 og avslutter med "Kantate ved hundreårs-fæsten for 'Norges vel'" fra september 1909, det siste diktet Bjørnson skreiv før han blei sjuk og døde. Innimellom befinner det seg 48 dikt til, fra en følsom og samfunnsengasjert buldrebasse, med utsyn til verden og innsyn i seg sjøl og eget samfunn, med historiske interesser og for hvis nasjonsbygginga var en sjølsagt rettighet. Hans deltakelse der lever fortsatt i beste velgående, blant annet gjennom det flotte diktet "Ja, vi elsker dette Landet" fra 1859.

Hoem har også skrevet et lite etterord som gir en grei vei inn i Bjørnsons forfatterskap, med lyrikken i fokus. Men leseren hadde kanskje vært mest tjent med et forord. Jeg tenker at det er mange i dag som ikke kjenner så godt til Bjørnson, og som derfor, forut for lesinga, kan trenge knagger å henge forfatterskapets faser på. Samtidig setter jeg stor pris på Hoems respekt for leseren ved å ikke forstyrre leseropplevelsen på noe vis - diktene står reine og aleine, og får, når de er helt uten kommentarer eller forsøksvise innføringer, lov til å folde seg ut i all sin sanselighet og tvetydighet, med stemninger og spenninger, leik og alvor. For meg er denne muligheten utrolig viktig. Bak i boka finner en dessuten Hoems noter, hvor han gir opplysninger om nesten alle dikt, om f.eks. hvor og når de blei skrevet. Det er flott for alle som ønsker å få en noenlunde kronologisk oversikt. Litt rot er det dessverre, et dikt fra 1859 er å finne blant 1858-diktene, et fra 1862 kommer før 1861 osv. Et stykke uti noteregisteret blir det også tull med hvilken note som hører til hvilket dikt, rett og slett fordi ikke alle dikt har ei note.

Men slike formelle detaljer betyr svært lite. Det er diktene som er viktige, de inderlige diktene, med et intenst tilstedeværende jeg. Jeg var redd for at Bjørnson skulle være en gammel tørrpinn som gikk ut på dato omtrent i 1910, og som bare kunne lire av seg svulstige strofer. Men der tok jeg feil. Riktignok kan han være svulstig av og til, og mange dikt er kontekstuelt betinga, men ofte er Bjørnson forbausende nøktern, kontrollert og fortsatt gyldig. Språket i diktene er slik det opphavelig var i Bjørnsons versjoner, eller er varsomt modernisert av Hoem. Men sjøl gjennom dåmen av dette gamle, taler forfatteren klart og tydelig også til dagens lesere. Han skriver personlig, men ikke privat eller utleverende, om forelskelser, savn, sorg, intens glede, om kampkraft og engasjement, om ensomhet og resignasjon. Han veksler mellom de to motpolene ukuelig optimisme og sår melankoli, av og til innafor samme dikt. De er de sentrallyriske temaene som dominerer, sjøl om politikken også har en plass her (uhørt, mente mange den gangen), og Bjørnson imponerer med språklig oppfinnsomhet og en kjennskap til verseføtter som overgås av få (Wergeland, Welhaven og Garborg for å nevne noen flere i eliten).

I ett dikt kan Bjørnson mane fram en klar situasjon, ved hjelp av replikker, sansinger eller bare nøye utvalgte stemningsskapende ord, for å snu det hele mot slutten, slik at leseren, med nyerverva innsikt, må lese på nytt. Mange dikt har denne sirkelkomposisjonen, som samtidig er en bevegelse fra ytre til indre i dikt og hos leser. Det er en effektiv måte å fange leseren på, og det er en fin måte å bli trukket inn i Bjørnsons perspektiv på. Men fordi dette er Bjørnsons beste, og ikke en enhetlig diktsamling, har jeg av og til på følelsen av at det mangler en slags overbygning, en kontekst, hvor forfatterens tekster bygger bro mellom hverandre og kommuniserer. Og for å yte Bjørnson rett, er det nesten så jeg må omtale alle femti dikta. Men det skal jeg ikke gjøre.

For når diktene er så gode som det sagainspirerte "Bergliot" fra 1861, det lengste og mest kraftfulle diktet i boka, har en eventuell manglende overbygning ikke noe å si. I dette diktet spilles det ut ei lang historie som er mye større enn diktet sjøl, og som vi bare aner konturene av. Det er utrolig spennende å lese, og Bjørnsons kontrollerte leik med tempo, rytmer, verseføtter og språk skapte mange sterke stemninger, flotte bilder og viktige assosiasjoner. I følgende utdrag fra nevnte dikt ypper Bjørnson med skaldene med sine korthugde verselinjer, allitterasjon og assonans:

Falden er herligste
Høvding i Norden;
Norriges bedste
Bue brusten.

Falden er Ejnar
Tambarskjelve
Sønnen ved Side,-
Ejndride!

Og lenger ut i diktet dras vi enda mer med inn i sagatida. Det er ikke bare Ejnar og Ejndrides fall som skildres gjennom Bergliots øyne, vi får også innsyn i alle følelsene som raser igjennom henne når hun oppdager hva som har skjedd. Hun egger bøndene til hevn, men innafor hvilken tro, hvilket normverk og hvilken kultur skal hevnen gjennomføres? Kan drapene i det hele tatt hevnes? Hvilken æreskodeks skal Bergliot forholde seg til?
Her viser Bjørnson elegant fram brytningstida mellom det tradisjonelle, førkristne æressamfunnet på den ene sida, og det kristne på den andre, som kommer med idealer om høviskhet og en hierarkisk æreskodeks. Her kan en også la tankene fare til Bjørnsons egen samtid og dens kulturkollisjoner. Bergliots kvaler kommer blant annet til uttrykk slik:

   Odin i Valhal tør jeg ikke finde;
thi ham forlod jeg i min Barndom.
Men den nye Gud i Gimle? --
Han tog jo Alt, jeg havde!

Og etterpå blir det bare så ufattelig trist. Forfatteren bryter langsomt opp rim og rytme, og diktet får et modernistisk preg, som på atter et vis binder fortid og samtid sammen, og som tematisk fortsatt peker framover. Bjørnsons grep om form og innhold er i mange dikt overlegent. Og det er veldig godt å være i noe som harmonerer, sjøl om grunntonen ofte er melankolsk. Forfatteren bruker sine utvalgte virkemidler effektivt, som for eksempel repetisjon: en eller to verselinjer gjentas og skaper et omkved. Her er det lett å se at inspirasjonen er henta fra folkediktinga. Det gjelder f.eks. diktet "Venevil" fra 1858 og "Lokkeleg" fra 1860, samt naturfokuset.

I tillegg til å skrive om ulike stemninger og følelser, bruker Bjørnson naturen og de opplevelsene den gir for alt det er verdt. I slike dikt som "Romsdalen" fra 1880 kommer det pompøse mer fram, og diktene kan være ganske overstrømmende. Jeg oppfatter dem som ektefølte og spontane, og det er et sveip av noe herlig og frigjort i dem, som ikke kommer fram ellers. Det virker som om de fleste andre diktene er underlagt streng kontroll, det er en perfeksjonistisk hånd som gir dem fra seg.
For eksempel er "Stevnemødet" (1866) utrolig elegant utforma, og kan tolkes på flere måter.

Bjørnsons dikt er små historier. Fortellerstemmen er sympatisk, og gir oss i korte riss rammene av hva som har skjedd eller forbereder oss på det som skal skje. Så får diktet utspille sin nåtid, som også kan være erkjennelse eller et nytt perspektiv for jeg-et. Ofte finner en et vendepunkt mot slutten av diktet, før forfatteren bruker ei linje eller to til en slags aksept eller oppsummering. Men når Bjørnson blir eldre, kommer det ny livsvisdom med også i lyrikken. Han skriver ut fra et mer helhetlig perspektiv, og fokuset på de enkeltstående hendelsene blir ikke så stort. Her er humoren lun, sjølironien glimter til og det er rom for en åpen slutt, og en endelig slutt.

"Syng mig hjæm!" (1891)

Syng mig hjæm, hvis I kan,
jeg vil dø i mit lan,
syng mig fræm
til mit hjæm!
Jeg vil dø i et syn
av dets blåhvite bryn,
av dets jord
hos min mor.

Jeg vil dø i den tro,
at de alle er go',
at den kulde, de gav,
smelter hen på min grav,
at min sang står i vår
bak den barm, som var hård,
og gjør klar,
hvem jeg var.

Syng mig hjæm, hvis I kan,
jeg vil dø i mit lan!
Lad min sans
få lit glans
av det højfjæll og hav,
syng mig hjæm til en grav
i dets jord
hos min mor.