Den gylne notatbok

Bildekilde: Bokelskere

I vinter tok jeg endelig for meg det som har vært et lesemål gjennom flere år, nemlig tobindsverket Den gylne notatbok av nobelprisvinner Doris Lessing (1919-2013). Verket utkom på engelsk i 1962, og kom på norsk i 1975 ved Mona Lange (f. 1946), og har betydd svært mye for kvinnebevegelsen - til og med i internasjonal sammenheng. Det er ikke for ingenting at boka av og til omtales som feminismens bibel!

Lessing skriver om den enslige og ikke lenger helt unge kvinna Anna Wulf, som har stagnert som forfatter. Hun lever fortsatt på inntektene av sin første bok, men får ikke til å skrive videre. Hun har ei skikkelig sperre. For å rydde opp i, sortere og skille mellom de ulike delene av seg selv, sine gjøremål, tanker og følelser, bruker Anna intet mindre enn fem ulike notatbøker. De har hver sin farge og hvert sitt hovedtema, og vi som leser, leser oss gjennom disse samtidig som vi også forholder oss til ei rammefortelling, ei nåtid. Lessing glir inn og ut av rammefortellinga flere ganger underveis, men uten at det er vanskelig å henge med. Strukturen i romanen er både spennende, original og interessant reint faglig - for det må jo ha tatt tid å pusle dette sammen til en helhet. 

I den gule notatboka kommer vi svært tett på Anna selv. Hun skriver om sitt eget forhold til en gift mann, men gir både han og seg sjøl nye navn i notatboka - Ella og Paul. Det er likevel såpass tydelig for leseren at dette dreier seg om Anna og den gifte kjæresten Michael. Her fins det også paralleller til Lessings eget liv. Fortellingene i den gule notatboka er alt fra hele historier og lange skildringer, til utkast til romaner, noveller eller enkle skisser og ideer. 

Den svarte notatboka handler om Annas perspektiver på det å skrive, og hvordan det hadde seg at hun begynte å skrive. Derfor forteller den også historia om en annen Anna, den hun var før hun flytta hjem til England og fikk barn. Før dette hadde Anna nemlig flere år i Afrika, i et land ganske enkelt kalt Kolonien. Hun har mange minner fra Kolonien, konsentrert rundt en nokså alkoholisert og politisk engasjert vennegjeng. Minnene rulles fram i rykk og napp. Igjen et sammenfallende element med Lessings egen biografi - hun vokste som kjent opp i Rhodesia (nåværende Zimbabwe). Annas minner utgjør bakteppet for den første boka hennes, som fikk god mottakelse. I romanens nåtid er det snakk om å gjøre romanen om til en film, men da med en helt annen utgang. Dette opplever Anna som usant og vanskelig, og at hun stadig fjerner seg fra utgangspunktet, nemlig de reelle erfaringene med rasisme og apartheid, krig og konflikt. 

Den røde notatboka handler om politikk. Her skriver Anna om det britiske kommunistpartiet, den politiske situasjonen i verden og sitt eget engasjement i partiet. For eksempel får vi skildra hvordan hun både nøler med å melde seg inn, og med å melde seg ut. At hun møter på flere dyktige og interessante mennesker, som samtidig ikke klarer å se det Anna mener er sannheten, eller som er blinde for kritikken av partiet, og den mulige sannhetsgehalten. Hun beskriver også hvordan hun holdes igjen i partiet fordi hun er kvinne, og hvilken voldsom kontroll det er rundt informasjon og informasjonsdeling. Her får vi en parallell til noe som virkelig er gjeldende nå i våre dager, nemlig at en hver konflikt mellom to sterke interesser også er kamp om et narrativ, om å bli trodd. Lessing skildrer dynamikken i partiet svært godt. Så var hun også, i likhet med Anna, politisk aktiv, og veit godt hva hun skriver om.

Den blå notatboka er ei forsøksvis dagbok. I begynnelsen skriver Anna mest om dagligdagse gjøremål, som omsorg for datteren Jane og samtaler med venninna Molly, men etter hvert endres fokus. Den ytre verden invaderer henne, og hun mister språk for det som skjer. Notatboka blir da full av avisutklipp og artikler om krig og katastrofer fra hele verden. Det er Annas samtid, ei voldsom og deprimerende samtid, om en først begynner å ta den innover seg. Det gjør Anna i perioder, og da er det ekstra vanskelig å leve. På et tidspunkt har hun tapetsert nærmest et helt rom med slike utklipp, det bikker over og blir sykelig. Jeg opplever at Anna søker desperat etter mening, sannhet, håp og godhet i det som fortoner seg som en verden uten framtid, etter to massive verdenskriger og bruk av atomvåpen. Dette er også egne erfaringer for Lessing, som levde med de samme krigene og katastrofene. 

Den siste notatboka er den gylne notatbok, boka som blir veien ut av uføret, skrivesperra, sammenbruddene og nederlagene, og som samtidig forener den gule, den svarte, den røde og den blå notatboka, Annas fortid, Annas nåtid og Annas framtid, den fiktive Anna og den reelle Anna. Hun får åpningssetninga gitt til seg av en romanperson: De to kvinnene var alene i London-leiligheten. Slik byr Lessing på en elegant sirkelkomposisjon, der vi som leser forstår at Anna makter å komme seg videre, hun skriver igjen, hun skriver den boka vi leser.

Den gylne notatbok kan kanskje virke lite tilgjengelig, men er det egentlig ikke. Den er overraskende lett og pratete i tonen, i grunn litt for snakkesalig for denne leseren. Men som leser må en evne å holde alle de ulike Annaene og de ulike notatbøkene adskilt, ellers blir det fort rot. Eller en kan tenke at hver hoveddel av romanen har sitt nedslagsfelt, som en da studerer ekstremt nøye før en vender tilbake til "start", altså romanens nåtid, og går i gang med neste bolk. Hele veien utforsker Lessing rammene for ei kvinnes liv, hva det vil si å være kvinne, hva sannhet er, hva frihet er og hvordan en kan skape med språk, altså skrive, når så mye er tappa for mening og nærmest skrevet i hjel. Og hvordan kan verden komme videre fra et nullpunkt, tilsvarende med Annas eget nullpunkt? 

Sjøl om det kan virke mørkt, og sjøl om det blir håpløst mer enn en gang underveis, særlig i møte med romanens mange tvilsomme mannlige karakterer, er det faktisk håp her. For Anna finner som sagt en utvei. Men før hun kommer dit, må hun kjempe. Med venninna og mot sønnen hennes, mot menn generelt og ikke minst mot sin egen eksmann, mot samfunnets strukturer, mot ideologi og politisk overmot, mot diskriminering og sexisme, mot partiet og pressa, mot økonomi og kapital på den ene sida, og frihet på den andre, mot leieboere og pågående elskere, mot og med seg sjøl, som mor, som kvinne, i tekst, i kropp, i sinn. Det er overhodet ikke enkelt, det er krevende for Anna, det er krevende for leseren, og det er såpass omfattende at en kan kalle det en dannelsesroman. For det er gjennom denne enorme motstanden at Anna samles, styrkes og kommer ut på den andre sida.

Det er overraskende mye humor i teksten - fra bitende ironi til venninnenes raljering med sinte eksmenn, der mannfolka blir så provoserte at en nesten kan se det komme røyk ut av øra deres. Det er også noen artige passasjer der Lessing tar visse mennesketyper på kornet. For eksempel beskriver Anna et selskap hun deltar i, og videre er det skikkelsene innad i partiet. Både kvinner og menn kan framstå som pompøse, latterlige og fullstendig på bærtur. Likevel er dette ikke et humoristisk verk. Det ligger et djupt alvor over teksten hele tida, et tungt trykk, og mye er mørkt. Unge gutter dør, andre forsøker å ta livet sitt. Noen herser og ødelegger for andre, nærmest på sadistisk vis. Og Anna, som på alle måter er ei sterk og klok kvinne, låser seg fast i det ene destruktive forholdet etter det andre. Som leser lurer jeg på hvor hun vil, hva hun er ute etter. Må hun nå det absolutte nullpunkt for å kunne komme seg opp igjen? Må hun kjøre seg så fullstendig til grunne? Jeg tror det - og jeg tror det er litt av Lessings prosjekt. 

Jeg forstår hvorfor Den gylne notatbok har en sterk status i den vestlige verden, og hvorfor den er med på såpass mange sentrale og viktige leselister. Den er og blir en klassiker, svært representativ for sin samtid, der Lessing gir et enestående bilde av kvinnekampens mange, mange fronter og åpner opp kvinners erfaringer, kvinners mulighetsrom, kvinners framtid. Det var tøffe damer som bana vei den gangen, Lessing inkludert. Jeg tror mange gjør klokt i å lese Den gylne notatbok for å huske på nettopp det. I disse dager er det krefter som trekker oss bakover igjen, og er det virkelig noe vi ønsker? Vil vi tilbake til denne tida, til denne altoppslukende, vonde og krevende kampen? Hva vil den koste oss denne gangen?

Den gylne notatbok er en svært godt tenkt, velskrevet og elegant sammensatt roman. Jeg likte boka godt, sjøl om den tok tid å lese og tidvis var svært ubehagelig og trykkende. Slik var også jeg som leser med på Annas kamp, og sjøl om jeg er glad for at den er over, fikk jeg definitivt lyst til å lese mer av Doris Lessing.