Kristin Lavransdatter. Korset

Bildekilde: Aschehoug

Da jeg tidligere i sommer visste at tida var inne for å lese siste bind i trilogien om Kristin Lavransdatter fra Sel, brukte jeg lang tid på å forberede meg mentalt. Det er ikke bare enkelt å gå inn i et 1300-tallsunivers, særlig ikke når den skapende krafta bak heter Sigrid Undset (1882-1949). Hun krever mye av leserne sine, og det er med rette. Verkene hennes er imponerende, storslagne og enestående, både i norsk og internasjonal sammenheng. De to foregående binda i trilogien, Kransen (1920) og Husfrue (1921), var svært sterke i utførelse og i virkning. Jeg brukte lang tid på dem, både underveis og etterpå. Jeg har nok også kvia meg litt for siste bok. Da er jo alt over! Og det er vemodig at jeg ikke kan vende tilbake til Kristin på et seinere tidspunkt og lese videre. Derfor kan en gjerne si at jeg stålsatte meg, på nesten alle måter. Jeg visste jo hva som ville komme snikende helt mot slutten av boka, noe den flotte og flertydige tittelen Korset (1922) på sett og vis også avslører. Men jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle strigrine de siste tjue sidene, mest i ett. Ei heller visste jeg om alle de tragiske, dramatiske og hjerteskjærende hendelsene underveis.

Tro mot gammel vane bærer jeg bøkene jeg leser på med meg rundt i huset, fra kjøkken til stue til arbeidsrom til soverom. Men jeg skjønte fort at Korset ikke er boka en leser på senga. Den er så intens og sterk at den må leses i fullt dagslys, og er såpass viktig at den gjerne kan leses på formiddagen, når konsentrasjonen er på topp etter en god natts søvn. Sjølsagt strider det i mot en ordinær arbeidsdag med helt andre arbeidsoppgaver, også for en masterstudent. Men trøsta er at pauser trenger vi alle, og da kan en jo lese litt...

Og på onsdag leste jeg altså ut trilogien om Kristin Lavransdatter for første gang. Nesten tusen sider om dette fagre mennesket, fylt med tvil og tro, drevet av kjærlighet og lidenskap mer enn noe annet, følsom, pliktoppfyllende, arbeidsfør, sterk og lojal. Men hun er også ei som synder overfor Gud. Og ei som juger til sine nærmeste. Ei som må gjøre bot, angre, faste, be og gå som en fattig pilegrim til Nidaros. Ei som ydmyker seg sjøl, sin egen familie og mest av alt faren Lavrans, som hun er så glad i. Hun er ei som for alltid må leve med skammen. For hva da, egentlig? For å bryte en trolovelse og gifte seg av kjærlighet som 19-åring. For å bære et barn under hjertet før hun har via seg til den ubrytelige, hellige ektestanden og hennes livs kjærlighet, den eldre adelsmannen Erlend Nikulaussøn. For å krenke Guds bud, trosse kirkas lov, bryte sin fars ord og ikke holde sin egen festeavtale. For å begjære en mann mens hun er trolova med en annen, det året på Nonneseter i Oslo hvor hun egentlig skal finne seg sjøl, vie tid til Gud og lære. For å elske i lønn.

Dette er hendelser vi i dag ser på som mer naturlige og vanlige enn skammelige eller syndige. Kjærlighetsekteskapet dominerer, vi velger fritt vår make, og det er omtrent like vanlig å få barn utafor ekteskapet som det er å få barn innafor ekteskapet. Begjæret går i alle retninger for både kvinner og menn. Mange avbryter forlovelser uten å tenke på Guds synspunkt, langt mindre om det bringer skam over familien eller ikke. Det er vår egen, private lykke som til enhver tid gjelder, og i den evige søken etter og jakta på den, helliger målet alle midler. Vi har blitt så fryktelig individualiserte, og det blir tydelig når en leser et middelalderverk, der det kollektive - familien og frendene - er alt du har, er deg. Har du ikke frender, står du helt aleine og er da uten hjelp når nøden er størst. Kristins handlinger setter henne og familien på alvorlige prøvelser som får langvarige konsekvenser - det glemmes ikke, må vite, at hun brøt sin trolovelse med Simon Darre på Formo, som blir den mektigste mannen i dalen. Kristin satte seg sjøl foran slekta, og blir alltid refsa for det. Og for hvem? For hva? For hvilket liv? Hennes liv, det livet hun ville ha, eller trodde hun ville ha. Det var bra hun ikke visste hva hun gikk til.

Erlends fadeser i Husfrue skaper også store problemer på flere nivåer - økonomisk, politisk og sosialt, samt at han må bøte til kirka for sine synder. Når alle andre vender dem ryggen, er det Simon som kommer til unnsetning. Både fordi han nå er gift med Kristins yngre søster Ramborg, og fordi han er en god mann. Han iler til og bruker store ressurser og mye tid på sin tidligere festekone og den forslåtte mågen. I middelalderen var tankegangen slik at inngifte mennesker også var ens familie, ens nærmeste familie, og dem måtte en behandle som om de var brødre eller søstre. Det samme gjelder de en velger som gudforeldre for barna sine - en er bundet sammen i et åndelig, ubrytelig fellesskap og regnes som nære slektninger. Det er den gyldne regel i praksis: Du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Simon handler derfor sosialt, religiøst og normmessig korrekt mot dem som har gjort han mer vondt enn noen andre, og som fortsetter å gjøre han vondt. Og han holder maska. Helt til Korset.

Vel hjemme på Jørundgård i Sel er de utstøtte og frendeløse, både Kristin og Erlend. De ser knapt folk, uten Ulv, Erlends trofaste venn, som bor hos dem og er fosterfar for barna, de sju sønnene, tjenerne, leilendingene og en og annen arbeidskar. De blir ofre for mye baksnakking og ondsinna ryktespredning i bygda, særlig når Kristin drar opp på setra for en hel sommer med bare de to yngste ungene, og seinere, når Erlend brått blir borte. Hva er det som har hendt på Jørundgård? Ingen husfrue skal stikke av slik, ingen husbond heller. Er de ikke via i den hellige ektestand, som forbyr fravær og skilsmisse? Kristin kan ikke besøke noen, ikke en gang Ramborg, uten sin husbond, da det vil skape enda mer rykter, og gradvis blir avstanden mellom søstrene større og større, i takt med at Kristin distanserer seg fra konflikten med Erlend og de mange utfordringene og bekymringene over den halvvoksne sønneflokken. Hun bortimot begraver seg i gårdsarbeidet, tankefull og mutt, og svarer knapt når noen spør.

Så blir Kristin tilkalt som legekone. Hun er den kyndigste i bygda, og er alltid med når noen skal føde, er sjuke eller har skada seg. Hun har med seg urter, lager omslag og drikker som skal svalne eller lindre. Mannen er det ikke håp for, enda Kristin våker, ber og gjør alt hun kan. Attpåtil forteller han henne noen sannhetens ord før han blir borte, og krever at hun skal forsones med sin husbond. Kristin får enda mer å tenke på, og må presse seg til å gjøre det hun har lova. Hun utsetter det stadig, men en dag setter hun seg på hesten og rir opp på Dovre, til den stakkarslige, forfalte fjellgården Haugen. Der finner hun Erlend.

De kan ikke leve med hverandre, men de kan ikke leve uten hverandre, heller. De er for sta, begge to. Han finner seg ikke til rette på hennes Jørundgård, han er ingen bonde, og vil ikke prøve en gang. I hennes øyne er han slapp og tiltaksløs, bare ute etter å forlyste seg og blir aldri en like god mann som det faren Lavrans var. Han vil at hun skal komme opp på Haugen, her kan vi bli gamle sammen, sier Erlend, og Kristin ser seg om i skitt og møkk og elende. Erlend har til og med hatt hesten inne i stua-. Hun vil ikke dra fra sønnene sine, de trenger fortsatt sine foreldre, sier hun, og ber han om å komme hjem. Men Erlend vil ikke. Han frykter at bare ondt vil komme av at han vender tilbake til Jørundgård og henne. Han kan heller vente på at hun kommer opp igjen. Kristin vender hjem aleine, og venter på at han skal komme ned.

Slik bier de da altså på hverandre i lange tider. Guttene venter også, men håpet svinner etter hvert som høsten og vinteren kommer. De møter faren i skjul, av og til. Kristin refses av presten for sin oppførsel, Erlend, som er borte, refses ikke av noen. Han lever sitt frie gutteliv på Dovre, han veider og drar på jakt, gjør seg sine bytter og småhandler og klarer seg akkurat. Kristin driver storgården gjennom uår og flom, hun har burene fulle av mat, hun får gradvis skikk på noen av sønnene sine så de kan bidra i arbeidet. Ellers flyr de vel bare veggimellom og er ute av kontroll, frykter hun. Og det er de - med Erlends avslappa og leikne holdning og hennes stahet. Både Nåkkve og Gaute får tidlig barn utafor ekteskapet.

Jeg vil ikke røpe så mye mer av handlinga med tanke på dere som enda ikke har lest boka. Men dersom du på noen måte er i tvil: Gjør det. De tre bøkene om Kristin Lavransdatter er noe av det flotteste og vakreste som noensinne er skrevet på norsk, og de levner liten tvil om Sigrid Undsets enestående forfattertalent. Dette er mektig litteratur, og den både berører og engasjerer, nesten hundre år etter utgivelsen, og mer enn sju hundre år etter at de mange begivenhetene er tenkt funnet sted. Undset har med Kristin skapt gjenklang i menneskene, der hun portretterer indre strid og ytre kiv, Kristins lojalitetskamp mellom kjærligheten til faren, som symboliserer fortida og det hun var, og kjærligheten til Erlend, som symboliserer framtida og det hun kan bli.

Med i bildet er også religionen, som får Kristin til å føle avsondrahet og nærhet på forskjellige stadier i livet - hun kjemper sammen med Gud og hun kjemper mot Gud, hun ber eller hun klarer ikke å be, hun glemmer det helt, eller hun går opp i det. Uansett kommer hun ikke unna det grepet kirka og Gud har om henne, familien hennes og samfunnet forøvrig. Under flommen går de for eksempel i prosesjon for å stoppe uværet. Og når Kristins yngste sønn er sjuk, kan hun ikke gjøre annet enn å be. Det er vanskelig for oss i dag å forstå hvordan dette var i praksis, å skulle innfinne seg med helgendager, faste, messer, vigilia, alle reglene som fantes for et godt og fromt liv. Men gjennom Kristin kan vi forstå mye, og mer enn noe annet skjønner vi fortvilelsen hennes, når det ikke hjelper å be eller faste, når de en er glad i dør uansett. Og hvordan kan en vite at en er tilgitt og har gjort bot, når en fortsatt føler seg skitten og syndig? Hvor mange ganger må en be om tilgivelse før en kan forsones med sine synder?

Mange har kritisert Undsets mennesker, og da særlig Kristin, for å være for moderne. De tenkte ikke slik i middelalderen, sier noen, men kan vi egentlig vite det? Hvorfor skulle ikke ei ung jente tenke på sin festemann og erkjenne at hun egentlig ikke vil ha han, at hun ikke ser fram til det ekteskapelige samlivet, at det ikke er den framtida hun ønsker? Og når hun da møter noen som får blodet til å bruse, skal hun da ikke kjenne etter, sammenligne, tenke etter? Var det annerledes å forelske seg på 1300-tallet og i dag? Hadde menneskene andre følelser? I så fall, hvilke? Jeg tror ikke at kjærligheten er en moderne konstruksjon, den har alltid vært der, i forskjellige former. Og kvinner har alltid tenkt på sine lodd her i livet, grua seg og gleda seg, vært spente og nervøse, akseptert og nekta, trossa og trassa, men også funnet seg i og mestra. Det kan vi for eksempel lese i sagaene.

Mentalitetshistorie er et svært spennende felt, og noe av det mest krevende er å forstå hvor langsomt alt går, hvor lang tid det tar før ideer og perspektiver får feste blant majoriteten av befolkninga. Ett eksempel her er overgangen fra hedendom til kristendom på 1000-tallet. Det gikk ganske kjapt å få både kirker og prester på plass, men i mange generasjoner fortsatte folk å blote i smug. Og samme hvor mye kirka moraliserte; overtroa hadde et solid grep om folket. I Korset er det et godt eksempel på nettopp dette. Kristin er blitt tilkalt til Formo, Andres, den lille gutten til Simon, er blitt så sjuk. Hun gjør alt hun kan, men ingenting hjelper, og til slutt ser hun ikke at det er en annen utvei enn å søke hjelp fra mørkemaktene. Hun veit at det kan koste henne livet, men hun gjør det likevel. Det koster henne dyrt, for sitt fingergull må hun legge igjen, slik at de ikke kommer etter for å ta henne eller gutten. Hele natta må hun våke. Lignende overtro var levende til langt inn på 1800-tallet, enkelte steder enda lenger, det kan de fleste folklorister bekrefte.

Undset framholder tredelinga fra de forrige titlene også her. Hvert bind i trilogien er delt inn i tre bøker: "Jørundgård", "Kransen" og "Lavrans Bjørgulfssøn" i det første bindet, "Syndens frukt", "Husaby" og "Erlend Nikulaussøn" i andre bind og "Frendsømd -", "Skyldnere" og "Korset" i siste bind. Titlene er svært symbolske i tillegg til at de gir et visst fokus for det som kommer. Bøkene danner fine rammer i det store verket og gir også en pekepinn om hva som er viktigst i Kristins liv, fra barndomshjemmet og oppveksten på Jørundgård til bryllupet med Erlend og forholdet hennes til faren. "Syndens frukt" er bokstavelig talt hennes første sønn, Nikulaus (bare kalt Nåkkve), men kan også tolkes som alle hennes barn, i og med at Kristin (og Erlend, men han tenker ikke slik om seg selv) er en synder. Husaby er Erlends storgård ved Nidaros, der familien bor i mange år, og siste bok i andre bind omhandler hans politiske kuppforsøk og påfølgende krise. "Frendsømd -" og "Skyldnere" karakteriserer både forholdet mellom Kristin og Erlend og deres forhold til de rundt dem, som for eksempel sønnene, bygdefolket og Simon. De to mågene har en stor krangel og ender livene uforlikte. Titlene kan også spille på Kristins relasjon til Gud i ulike faser, perioder med ro og uro både mentalt og kroppslig. "Korset" omhandler hennes siste lodd i livet, alle sønnenes skjebner, valgene hun tar, sorgene hun må bære, de to konkrete korsene hun bærer om halsen, Orms og Lavrans', hennes tanker om livet og om Gud, den endelige aksept om hvem og hva hun er, påfølgende sjelefred og hennes livs avslutning. Ja, for det er jo slik det går med Kristin, som med alle andre. Det er hun som forlater oss, ikke vi lesere som forlater henne.

Vi kan jo alltid komme tilbake og lese dette livet, på nytt og på nytt, og la oss begeistre av det presise språket, forføre av den intense kjærligheten mellom Kristin og Erlend, fortvile over hennes kvaler, forgå i hennes dødskamp og alltid, alltid se for oss disse helstøpte, komplekse menneskene og føle at vi kjenner dem som om de skulle vært vår egen søster eller bror.