Koke bjørn

Bildekilde: Bokelskere

Det er sommeren 1852. Vi befinner oss i bygda Kengis, langt nord i Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius (1800-1861) og den unge samegutten Jussi kombinerer blant annet kritisk tenkning, logikk, prostegjerning og naturstudier når de er på sine mange vandringer rundt i egnen. En dag er det ei lokal seterjente som blir borte. Familien leiter, men uten hell. Prosten påkalles, og Jussi, som er vår folkaliseringsinstans i størstedelen av boka, følger med, slik han alltid gjør. Sammen med prosten går han i gang med å granske stedet jenta sist blei sett. De gjør andre funn enn familien, og følger andre spor. Og de lar seg ikke skremme av de lange kloremerkene på trestammene. Bjørn, sier de som bor i nærheten. Hm, sier prosten. Det bærer ut i myra - til ei løe. Der finner de blod i halmen og en liten stilk med kantlyng mellom de gule stråene. Lyng, som slettes ikke vokser i Kengis. Hvordan har den stilken kommet seg inn i løa? Like etter finner prosten og Jussi kroppen til den unge jenta dytta langt ned i myra med en staur. Bjørn, sier du?

Ja, den uinteresserte, sjølsentrerte og alkoholiserte lensmannen mener det er bjørnen som har vært på ferde. En diger, mannevond og brutal bjørn har slått i hjel ungjenta, sier han, og dytta henne langt ned i myra. Med en staur? lurer prosten. Men lensmannen hører ikke. Ikke lokalbefolkninga heller. De rister på hodet og gjør seg klare for å gå på bjørnejakt. Og slik blir det. De finner en bjørn, ei binne, og de dreper den på brutalt vis, pluss de to ungene hennes. Og når en kunstner, som tilfeldigvis også er i traktene, finner ut at et bjørnedrap i grunn er et godt motiv, må de rigge til ei skikkelig slagscene. Oppå der legges diverse kunstneriske friheter, og etterpå blir bjørnen flådd, partert og kokt. Og slik vokser bjørnedrapet seg stort, mens drapet på jenta blir lite. Og slik kunne det forblitt, om det ikke hadde vært for at enda ei jente blir borte. Noe er på ferde i Kengis, og det er ikke en bjørn. Det veit både prosten og Jussi.

Og leseren veit det også. Det er slettes ikke noen bjørn som tar med seg ungjenter inn i løer for å deretter trøkke dem ned i myra. Men hvem det er, veit vi ikke. Spora er mange og spredte, fra kantlyng, blod og kloremerker på trestammene, til nedsunket halm, kanskje i form av en kropp, en bukett med hårstrå, fotspor bak trærne langs veikanten og noe som er skrapa av med kniv, kanskje fra en blyant? Videre kompliseres det hele av at ei tredje jente blir borte, og en mann dør, i ei hytte som er låst innafra. Men hva henger sammen med hva? Og hvilken rekkefølge er riktig? Og hva med den jenta som overlever, men som tar livet sitt etterpå - hva har egentlig skjedd der? Og hva med Maria, som Jussi er så glad i? Er hun i fare? 

Sammen med Jussi og prosten blir vi med på ei intens etterforskning av hendelsene i Kengis - ei etterforskning som må gjøres mest mulig i hemmelighet. I tillegg til å ta i bruk nye metoder som fotografier og fingeravtrykk, opplever prosten og Jussi at etterforskninga også splitter, utfordrer, skaper uvennskap og krever sitt fra prosten, og nesten tar livet av Jussi. Vi peiler oss inn på flere ulike gjerningspersoner etter hvert som vi leser, og både den ene og den andre teorien, bortsett fra bjørneteorien, framstår som sannsynlige. Likevel veit vi, rett og slett fordi det fortsatt er en del igjen av boka, at løsninga ikke er den riktige. Det er flere menn i bygda som har noe i mot prosten, og flertallet holder med lensmannen, rett og slett fordi han er ei brutal bølle. Derfor fortsetter vi å nøste og spekulere sammen med prosten og Jussi, helt til bokas siste side.

Forfatter Per Mikael Niemi (f. 1959) er fra Pajala i Nord-Sverige, i omtrentlig samme egn som denne romanen utspiller seg. Han debuterte i 1988 med ei diktsamling, og fikk sitt store gjennombrudd i år 2000 med romanen Populærmusikk fra Vittula, som langt på vei er ei oppvekstskildring. Med utgivelsen Koke bjørn (på svensk i 2017, på norsk ved Erik Krogstad (f. 1949) i 2019) er sjangeren historisk roman, og Niemi blander sammen fakta og fiksjon når prost Lars Levi Læstadius og samegutten Jussi snakker om vekkelsen og sameopprør i Nord-Norge på den ene sida og oppklarer forbrytelser og kjemper mot udanna overmakt på den andre.

Boka er utgitt som en roman, men er like spennende og intens som en kriminalroman. Den har alle ingredienser som trengs - som drap, voldshendelser, falske spor, undersøkelser, oppklaringer, ulike bevis, fengsling, rettssak og dom. Men samtidig er boka så innmari mye mer, med alle sine hemmeligheter. I tillegg er det juging, lureri, forelskelse, forførelse og misforståelser, det er naturstudier, skildringer av vandringer, kirkelig praksis og Jussis bakgrunn, det er variasjoner i språk, tro og kultur i skjæringspunktet mellom det svenske, det finske og det samiske, og ikke minst vekkelsen, som skaper et historisk sus i teksten. Det gjør at bakteppet er svært rikt og interessant, og at boka ikke bare drives framover av den ytre spenninga. Alle skildringene, av mennesker og hendelser, er med på å nyansere, fargelegge og tydeliggjøre, og det at vi er så tett på Jussi og alt som skjer med han, gir boka psykologisk dybde. 

Men først og fremst er dette ei bok som er utrolig godt skrevet. Den er velkomponert og solid, og elementene er godt balansert opp mot hverandre. I kapitlene veksles det mellom Jussis bakgrunn, dagligliv med prosten, arbeidet med saken og skildringer av det som skjer i området. Boka har videre et stort ordtilfang, og Niemi karakteriserer blant annet gjennom replikkvekslingene. For eksempel er lensmannen folkelig og rå i målet, lensmannsdrengen fniser og hermer etter lensmannen, de lokale bøndene er ofte fåmælte og bruker dialektord, prosten er dannet og veltalende, Jussi er tilbaketrukket, undrende og mye mer taus, men konkret. Jussi har et rikt indre liv, der han øver seg på å sette ord på følelser og opplevelser både muntlig og skriftlig. For han betyr språket så mye mer enn at det bare er et praktisk verktøy. 

Niemi holder seg som sagt stort sett til Jussi som folkaliseringsinstans, og Jussi er en sympatisk og ydmyk hovedperson. Men det er også kapitler der Niemi bruker en allvitende forteller, uten at disse vekslingene lugger for leseren. Alle skildringene av og scenene med Lars Levi Læstadius, og det at vi kommer svært tett på han, prostearbeidet, arbeidet med vekkelsen og oppklaringa av de brutale hendelsene i Kengis, gjør at han også framstår som en hovedperson, sammen med Jussi. Og dette tospannet fungerer svært godt - læremesteren og læregutten.

Romanen er rå og brutal, men uten at forfatteren velter seg i forferdelighetene. De er bare en del av skildringene, av livet. For det er mye i boka som slettes ikke går bra, og da tenker jeg ikke bare på de døde kroppene. 1850-åra var ei krevende tid for mange, og de aller fleste i lokalsamfunnet er avhengige av at avlinga ikke slår feil, at barna lever opp, at redskapene kan brukes år etter år og at de holder seg inne med lensmannen. Det er ikke nødvendigvis nød, men ikke velstand heller. Det gjenspeiles når ressursene fordeles. Bakerst i køen kommer hele tida de fattigste, de usleste, samene. Slik peker Niemi på hvordan samer kunne bli og blei behandla på 1850-tallet. Det er undertrykkelse satt i system, der til og med lensmannen rakker ned på Jussi, kun fordi han er same. Slik sett er prosten en modig mann, som tar til seg en samegutt og behandler han som sin egen. Prosten lærer Jussi å lese, lærer han om kristendommen, lærer han alt han sjøl kan og veit. Det er et uvanlig valg, som prosten får kritikk for mange ganger i løpet av boka. Men gang på gang står han i det, og viser seg som karakterfast, sympatisk og varm. Det samme gjelder i alle hans undersøkelser, og i arbeidet med ulike metoder med tanke på rettssaken.

Og en slik læremester skaper varig endring i Jussi, og setter djupe spor. Det gjør at Jussi tar noen valg i forhold til søstera si, som han er utrolig glad i, og i forhold til Maria, som han er villig til å gjøre alt for, og i forhold til alle de fæle og ekle menneskene han møter på sin vei. Jussi har alltid håp, Jussi tilgir og vil alltid videre. Slik blir romanen også sår og vakker, og det gjør at vi som leser, ikke kun kjenner på avmakt og tragedie. Her er det så utrolig mye mer, og i sum blir det en helt suveren leseropplevelse.