fredag 31. juli 2015

Brudereisen

Bildekilde: Pax
Leseutfordringa Bokhyllelesing, der poenget er å lese bøker fra egne ulesthyller, virker å være min generelle leseparole i år. I stedet for å hive meg rundt og anskaffe nye bøker, stadig på leit etter den neste store leseropplevelsen, som medier, forlag og bokhandlere får oss til å tro kun kommer i disse nye bøkene med skinnende omslag, og i stedet for å følge alle lesesirkler slavisk slik som tidligere, har jeg så langt i år nesten utelukkende prioritert bøker fra ulesthyllene. Charlotte Brontë? Ja, jeg gjerne lese mer av henne, men først må jeg lese ut av hylla, og jeg velger meg Marieke van der Pol (f. 1953). Et dårlig bytte, vil den beleste kanskje si, men inntil videre er jeg uvitende om hvor dårlig det eventuelt er.

Brudereisen (på norsk ved Hedda Vormeland i 2009) er antageligvis en tittel mange bokelskere kjenner igjen. I følge Pax forlag har boka solgt i mer enn 25 000 eksemplarer i Norge, noe som er svært bra til å være en oversatt, nederlandsk debutroman. Så er den da også ganske grei å pløye igjennom, om enn noe omfangsrik med sine drøye 420 sider - det er likevel ei bok mange kan hamle opp med. Undertekst er det pent lite av, det er heller langdryg gjenfortelling som dominerer. Likevel er ikke det et dårlig valgt grep til denne fortellinga, bare omstendelig.

Boka er inndelt i 27 litt for lange kapitler og veksler mellom en slags nåtid, uten at et konkret årstall blir oppgitt, og ei fortid som hovedsaklig kretser rundt 1950- og 1960-tallet. I nåtida ankommer et sørgebrev. Frank er død. Og på veien til og under begravelsen hans, forteller van der Pool hans og de tre kvinnenes historie. Utgangspunktet er Nederland i et sønderknust etterkrigs-Europa. De tre unge kvinnene Ada, Esther og Marjorie vil alle bort fra det livet de lever, men av høyst ulike årsaker. Attenåringen Ada er blitt gravid utafor ekteskapet - krise for en strengt reformert (det vil si kalvinist) som kues hjemme og frykter Gud. Hun blir gifta bort til barnets far via stedfortreder, og deretter sendt avsted. Esther har mista familien sin i konsentrasjonsleirene og vil bare en ting: bli en kjent designer. Hun er hardtarbeidende og ser på emigrasjon som den beste muligheten, alt skal være så mye lettere der borte. Sjukepleieren Marjorie har allerede vinka farvel til sitt livs kjærlighet, den tidligere tuberkulosepasienten Hans, og skal sjøl komme etter. Hun er 21 år og er så klar for ekteskapet at hun er sprekkeferdig.

Tilfeldigheter vil ha det til at disse tre, samt den unge mannen Frank de Rooy, blir spurt om å delta som passasjerer i et internasjonalt flykappløp, i stedet for å foreta reisa med båt. Avreisa er i London. Det endelige målet er Christchurch, New Zealand. Estimert flytid er rundt 65 timer, med mange mellomlandinger, først og fremst for å fylle drivstoff. Hvis de lykkes, vil de bli de første til å fly så raskt til den andre sida av jorda. Men lite visste de at timene i flykroppen ville binde dem sammen for alltid.

Slik sakser van der Pol ut og inn mellom før og nå. Nået er langsomt, nesten stillestående, og kun konsentrert rundt begravelsen til Frank på vingården hans i Martinborough. Her følger hun alle de tre kvinnene i tredjeperson, og går inn og ut av dem slik hun ønsker. van der Pol er en allvitende, svært tilbaketrukket forteller, og teksten er overfladisk og tung av frampek. I før-kapitlene følger hun ei og ei kvinnes liv, går tettere på, gjengir noe indre monolog, lar oss komme under overflatene, hopper fra høydepunkt til høydepunkt. Synsvinkelen er fortsatt i tredjeperson, der noen jeg-replikker bryter tvert. Disse burde helt klart vært luka ut, de framstår som uprofesjonelle rester etter et utkast og nøkker veldig i teksten. Formålet er å etablere intimitet mellom hovedperson og leser, men forfatteren burde stolt mer på egen tekst. Denne ønska intimiteten kommer tidsnok uansett, for van der Pol skildrer alt og kliner det opp i fjeset til leseren.

Før-kapitlene gjør rede for hvordan livene til disse fire har vært fra emigrasjonen og fram til nå, og hvordan alt sammen har vikla seg inn i hverandre i ei herlig smørje. Det er mye nøktern dramatikk og lite spenning. Men dette at vi som lesere veit hvor vi skal (til Franks begravelse), men ikke hvordan vi kommer dit, gjør at forfatteren står veldig fritt. Og hun lesser på med omveier og detaljer. Noen er underholdende, andre informative, noen såre, noen varme, noen meningsløse. Mye kunne vært kutta, for bestrebelsene til tross, det meste er forutsigbart. Likevel er det dette enkle grepet som hovedsaklig trekker teksten framover.

Brudereisen er ei svært filmatisk bok, full av visuelle detaljer: lys, mørke, ulike typer vær, natur farger, klær, snitt, interiør, møbler og lignende. Det merkes god at van der Pol har bakgrunn fra filmindustrien, både i disse skildringene og i plotstrukturen, samtidig som detaljene som gjengis reflekterer flere viktige personers interesser og yrker på en troverdig måte. Frank er opptatt av teknologien i flyet, Hans vil egentlig være arkitekt, så er det Esther med sin motefascinasjon. Alt sammen er med på å gi boka en nødvendig og solid tidskoloritt som gjør teksten mer interessant for leseren - uten dette hadde den bare vært enda en "dameroman". Men helt fri fra et slikt stempel blir den dog ikke. Handlinga dreier seg hovedsaklig om disse fire livene, det er vanskelige ekteskap og gode ekteskap, enslige liv, affærer, lengsler, fantasier, barn en vil ha og barn en ikke vil ha, arbeid en ønsker og arbeid en tar. Klisjeene er mange. van der Pol går tidvis for tett på, for eksempel i de lite bluferdige og svært pinlige sexskildringene, der en viss scene mellom Marjorie og Hans tar kaka. 

Sett bort ifra noen slike bommerter som jeg gjerne skulle vært foruten, fungerer boka stort sett på sitt nivå. Den er velregissert, kan hende litt for flink, men sympatisk gjennomført. Kulturkollisjonen mellom kiwiene og dutchiene er fint vist fram, og de fire hovedpersonene i kollektivromanen har alle ulik integreringsgrad, noe som er troverdig. Like fullt kommer en ikke bort ifra at alle i boka er stereotypier. For eksempel er Esther utagerende så til de grader, både i stil, ord og uttrykk, mens Ada er hennes stille og sjenerte motstykke. Men fordi ingen av personene er voldsomt påtrengende med seg og sitt, aksepterer en at de er mer skikkelser enn mennesker. Reint teknisk er det tydelig at forfatteren har valgt disse tre med kløkt og omhu, med håp om at leseren skal finne en hun identifiserer seg med. Med samme formål utspiller van der Pol jevnt hele følelsesregisteret mens hun beretter.

Frank er kanskje den største stereotypien av dem alle. Hans jobb er å være barsk i trange dongeribukser og oppbretta skjorteermer, som en skikkelig Mannemann, og å forgude kvinner (og å bli forguda av kvinner). Han er en som veit hvordan en gir komplimenter, og damene i boka er helt på kne etter han bare han gliser. Noen andre enn meg som ser for seg forsidene på serielefsene en får kjøpt på matbutikken? Ironisk nok er det også slikt, og en slik mann, Ada fantaserer om med den evinnelige høystakken sin. Dette gjør at boka er like mye en tragisk beretning om tre kvinneliv som en forherligende beretning om ett mannsliv - en mann som attpåtil tillegges å ha et "herskeransikt" og et "seierherreansikt". Det er i beste fall uheldig språkbruk. Franks helt flate person og likevel avgjørende rolle i boka er like sannsynlig som en fjortenårings dagdrøm om å møte boybandhelten på sjappa (ved de nevnte serielefsene, kanskje). Dessuten syns jeg det er ubehagelig å lese om hvordan ei kvinne så til de grader lar seg definere av en mann, sjøl om jeg ser at van der Pol egentlig ønsker å skildre kjærlighet.

Språket i boka er en underlig blanding av å være lett og flytende og oppstylta og klumpete. Dette kommer sikkert av både forfatter og oversetter, og at noen av setningene i boka er unødvendig lange. Småord er det også flust av. Jeg reagerer veldig på bruken av engelsk i teksten. Mange av orda kursiveres, for eksempel når det er snakk om ord og uttrykk som blokes, flat og lignende. Dette er nokså intetsigende og egentlig uviktig for handlinga, og kunne derfor fint vært erstatta med norske ord. Men jeg forstår at van der Pol forsøker å vise fram kulturkollisjonen også i språket. Uansett hadde teksten hatt god nytte av ei runde til i manusvasken, for stadig treffer en på gjentakelser, overdrevne frampek, unødvendige avsnitt og så videre. Særlig syns jeg frampekene punkterer all mulig spenning og avslører for mye. Men av og til skal det vel være sånn, for eksempel når det er sommervarmt og en stadig må tørke klissete saftisfingre, sette på plaster eller skjære melon. Og Brudereisen er en nokså jevn mellomroman og sådan ingen dårlig sommerbok.

tirsdag 28. juli 2015

Sagaens kvinner

Bildekilde: Bokelskere
I forlengelsen av masteroppgava mi, som blei levert i vår, har jeg lest ferdig en del bøker som har med denne å gjøre. Ei av disse er Valkyrjesong (2012) av Solveig Aareskjold (f. 1949). Ei anna er Sagaens kvinner (1981) av Vera Henriksen (f. 1927). Disse to utgivelsene er overraskende like, med to kvinnelige forfattere som på forskjellig måte tematiserer vikingkvinnas liv. Aareskjold har ei essayistisk tilnærming, og bruker vidd som effektivt virkemiddel i sine tekster. Henriksen har skrevet lengre artikler, opprinnelig for opplesning i radio, og har en mer nøktern tone boka igjennom. Men temaene er de samme, og kildene langt på vei likeså.

Undertittelen på Aareskjolds bok er Vikingtida i spenn frå Bysants til Island. Hun forsøker altså å se tida, kulturen og fenomenene i et breiere perspektiv, kan hende med et håp om at utsyn gir innsikt, noe som er tilfellet her. Aareskjold forholder seg like mye til den historiske kvinna som til den litterære kvinna. Undertittelen på Henriksens bok er Om stolthet og trelldom, kjærlighet og hevn. Hun går nærmere den litterære sagakvinna, utelukker langt på vei den historisk dokumenterte virkeligheten, og følger enkeltkvinner på kryss og tvers av sagatekstene. Hun vil spore deres skjebner, og tenker at det i sin tur kan kaste lys over vårt syn på den faktiske vikingkvinna. Begge framstillinger er uten tvil spennende og interessante prosjekter, men på grunn av blant anna utviklinga innafor teknologi og dennes påvirkning på forskingsfeltene, burde en lese Henriksens bok først. Aareskjolds tekster bygger ikke på denne, men på lignende verker, og går i direkte dialog med dem gjennom å utfordre fastgrodde oppfatninger om vikingkvinner og vikingtid. På Henriksens tid var kvinnehistorie nettopp kommet som en egen faglig retning, og hennes kartlegging er derfor som et nybrottsarbeid å regne. Hun gir stemme til de oversette, nedvurderte og tause, mens Aareskjold lar stemmene runge.

Det er tre kongesagaer og tre islendingesagaer (særislandsk sjanger) som hovedsaklig er Henriksens forskingsområde. Disse er Olav Tryggvasons saga, Olav den helliges saga og Magnus den godes/Harald Hardrådes saga, samt Kormaks saga, Egil Skallagrimssons saga og Sagaen om laksdølene. Det Henriksen helt systematisk gjør, er at hun går igjennom hver enkelt sagatekst og ser hvilke roller kvinnene får utdelt. Hvor dukker de opp, hvorfor, og hva gjør og sier de? Hvilke kvinnetyper finner vi egentlig i sagalitteraturen? Er de stereotype skikkelser eller egenrådige mennesker? Er skildringene utroverdige eller virkelighetsnære? Hvorfor? Er kvinnene eksempler til etterfølgelse, eller eksempler til skrekk og advarsel? Kan en si at det fins ett sagakvinneideal, eller er det flere? Og kan vi i dag lære noe av dem?

Gjennom slike spørsmål, gode lesinger og solide tolkinger, gjør Henriksen rede for tankene bak handlingene til mang ei staut og sterk sagakvinne. Hun henter fram illsinte valkyrjer og tause treller, steile dronninger, sørgende enker, stolte friller, føyelige døtre og eggende ektekoner. Hun peker på at kvinner blir vurdert etter de samme kriteriene som menn, noe Aareskjold også poengterer. Å være klok, sterk og stolt er viktig uansett kjønn. Begge kjønn kan krenkes med nid og hån, det leser vi om i flere sagaer. Men måten en får sin hevn på, er som regel noe ulik, sjøl om Henriksen også viser til kvinna som egenhendig trekker sverdet mot eksmannen - mens han ligger i senga med den nye kona. Å hevne er en fysisk oppgave hovedsaklig tiltrodd de mannlige slektningene. Men der kvinna står aleine, får hun ordne opp sjøl. Verken Henriksen eller Aareskjold kommer unna Melkorka - den hærtatte irske kongsdattera som blir kjøpt som sexslave, og som seinere klasker husfrua i fleisen og får en gård som lønn for strevet. Hvordan kan noe slikt henge i hop? Melkorkas historie er aleine verdt mang en lesetime, og tolkningene som gis på hendelsene gjør at en blir godt rusta for å forstå det komplekse sosiale systemet på Island.

I gjennomgangen tangerer Henriksen mang en gang begreper som ære og makt blant anna i forbindelse med hevning, uten at hun går inn i og diskuterer disse, noe Aareskjold gjør i større grad. Videre kaster Henriksen også lys over festermålet og ekteskapet - hvordan det blei inngått og oppløst og hva ekteskapet egentlig betydde i vikingtida. Her viser hun nesten utelukkende til sagalitteraturen, og det er tydelig at hun langt på vei setter likhetstegn mellom sagavirkeligheten og den historiske virkeligheten, sjøl om hun samtidig er bevisst på avstanden mellom disse og ikke minst kildeproblematikken. Dette er noe som fort kan bli rotete, men heldigvis er Henriksen jevnt klar og tydelig. Der hun mener sagalitteraturen skorter, der kvinnene er tause eller på en annen måte kommer til kort, støtter hun seg på egen dikting, og understreker at det er fiksjon før avsnitta gjengis. Her lever hun seg inn i historiske personer, og skildrer faktiske hendelser fra et tenkt ståsted. Det er absolutt uakseptabelt sett fra et faglig perspektiv, men samtidig spennende. For det kan jo tenkes at Henriksen ikke er så langt unna en faktisk virkelighet i det hun skriver.

Boka er på omtrent 170 sider, leservennlig og god, og inneholder i tillegg til artiklene et lite kapittel med opplysninger inndelt etter tema. Her presiserer Henriksen kildebruken og problematiserer for eksempel egen oversetting av skaldekvad og Eddakvad. Hun har også med ei ordliste og ei tidslinje, som er med på å gjøre det hele svært oversiktlig. Det er ryddig og sympatisk presentert, og forfatterens interesse for emnet er tydelig, sjøl om den lette og vittige formidlergleden til Aareskjold mangler. Når det kommer til kunnskap om og oversikt over sagalitteraturen, er de minst like gode, og ulike tolkinger gjør lesinga bare mer spennende og interessant. Jeg kan særlig anbefale den siste artikkelen "En ættesaga", der Henriksen rydder i kronologi og skjebner på en fin måte. Og ellers må jeg bare slutte meg til deres konklusjoner - sagakvinnene er langt på vei heltinner vi kan lære mye av.

fredag 24. juli 2015

Favorittbøker: L

På bokstaven L hadde jeg bare fem titler fra bokhyllene å velge i mellom. Derfor var valget svært enkelt, og det blei ei bok fra den svenske mesteren Per Olov Enquist (f. 1934), nemlig Livlegens besøk fra 1999 (på norsk ved Bodil Engen i 2001).

Bildekilde: Bokelskere
Livlegens besøk
Det er midt på 1760-tallet, og den unge dansknorske kongen Christian VII (1749-1808) viser store tegn på å være alvorlig sjuk - han er mildt sagt mentalt forstyrra. Likevel er han eneveldig konge, en oppgave han verken ønsker eller klarer. Dronning Caroline Mathilde (1751-1775), hans søskenbarn og tidligere prinsesse av Wales, er ensom og aleine i et fremmed land. Hun skjønner at noe, kan hende mye, er galt med ektemannen, men veit ikke hva hun skal gjøre. De snakker jo ikke så mye sammen. Og andre menn virker å ha kontroll over han, de bruker han slik de sjøl vil. Som Ove Høegh-Guldberg (1731-1808). Hun vil ikke bli offer for det samme. Hun må dessuten også verne om den lille i magen. Etter barnets fødsel i 1768, det blei en gutt, legger kongen ut på en lengre reise i Europa. Med på lasset følger en tysk lege, Johann Friedrich Struensee (1737-1772). Han får raskt en god tone med kongen, og blir med tilbake til Danmark etter endt reise. Og når han inntar slottet i København, tar det ikke lang tid før alt vakler: ekteskapet mellom de to unge, maktbalansen mellom kongen og det sterke kabinettstyret, rivaliseringa mellom dronning og enkedronning. I tillegg ønska Struensee å reformere lovene i tvillingrikene, og etter å ha arbeida seg opp i en slik maktposisjon der han i praksis var kongens stedfortreder, endra han på vesentlige deler av lovverket i ekspressfart. Nesten på dagen fire år etter at han blei ansatt, blir Struensee henretta. Hva skjedde egentlig i disse fire åra?

Med utgangspunkt i disse historiske hendelsene, har Enquist skrevet en svært spennende, interessant og kompleks roman, som beveger seg i skjæringspunktet mellom sannhet og fiksjon. Han dikter seg inn i samtlige sinn, i kongens fortvilelse og Guldbergs maktbegjær, i dronningas forelskelse og livlegens nesten maniske arbeid. Han belyser hendelsene fra alles ståsted, samt at han går både forover og bakover i tid. Han skildrer de brutale barneåra til den lille prinsen, og viser hvordan fysisk avstraffelse og angst fikk han til å vende stadig mer inn i seg sjøl, overbevist om at alt på utsida bare var et spill, et teater der han sjøl hadde ei rolle han ikke ville ha. Om han bare lærte seg replikkene sine, fikk han raskt gå -. Han blir konge, gift og far i rask rekkefølge, alt uten å egentlig være i stand til noe av det.

Stort bedre er det ikke for dronninga. Caroline Mathilde blir kasta inn i en verden der ingenting er som hjemme. Hun går omkring på det kalde, store slottet, kongen skriker til henne, enkedronninga ler av sønnens ondskapsfulle replikker, og kabinettstyret overser henne fullstendig. Den første som ser henne, virkelig ser henne, er den tyske legen. Og når hun skal ha barn nummer to, er det ingen som med sikkerhet kan si hvem som er faren: den gale ektemannen, eller den tyske livlegen. Bare hun veit. Og hun sa ingenting.

Taus var også Struensee - i alle fall om akkurat det. Han hadde mer enn nok å gjøre med å løse opp stavnsbånd, åpne for trykkefrihet, redusere straffene for tjuveri, skape bedre vilkår for enslige mødre og lignende. Han visste antageligvis at hans tilmålte tid som utøvende konge var kort, og jobba derfor som et olja lyn. Så kommer kuppet. Og alt går fryktelig fort, alt for fort. Og etterpå er det ingenting igjen av disse tre. Kongen forsvinner helt inn i sinnssykdommen. Struensee henrettes. Dronninga forvises og får aldri mer se sine barn. Men maktbalansen gjenopprettes. Trykkefriheten blir til streng sensur. Tvillingrikene er i sikkerhet.

Og dette kunne vært en helt vanlig historisk roman om ei avgjørende tid i dansknorsk historie, men er det ikke. Per Olov Enquist har en unik måte å skrive på, som gjør enhver fortelling til en enestående leseropplevelse. Han åpner med å si rett ut hva som skjer: Legen henrettes. Det er altså ikke så mye spenning på handlingsplanet, for vi veit hvor vi skal. Men hvordan kommer vi dit? Jo, via mange omveier. Og det er spenning overalt - mellom menneskene, mellom avsnittene, mellom orda. Enquist begynner på nytt i hvert avsnitt, han snur historia, skildrer noe anna, forteller det samme, men med en ny vri. Han bygger opp stemning og og trykk til det sitrer i leseren, han lader hver omvei med mening, han fokuserer på detaljer, på pauser, luft og stillhet. Med få ord kan det skje uhyggelig mye, noe han perfeksjonerte som ingen annen i Styrtet engel (1985). I et linjeskift kan et menneske dø.

Hva er din favorittbok på L?
Andre titler jeg hadde i hyllene, omfatta blant anna det antikke verket Lysistrata og Ian McEwans roman Lørdag. Begge er gode, på hvert sitt vis, men de når likevel ikke helt opp til Livlegens besøk. Det er nok fordi Enquist er så opptatt av å bryte historia ned til så få elementer som mulig, og deretter av hvilken effekt elementene får i ulike kombinasjoner. Det er et fascinerende puslespill som ligger til grunn i alle hans tekster, om en bare ser etter. En kan lære vanvittig mye! Samtidig skriver han om situasjoner og personer som berører, og han skildrer helt nydelig. Direkte, men vart, usentimentalt, men varmt. Livlegens besøk anbefales. 

mandag 20. juli 2015

Biografi: Frimureri, frimurera

Bildekilde: Bokelskere
Godt og vel en måned etter at alle andre bidrag til biografisirkelen er levert, kommer jeg med mitt. Og det er verken bok eller forfatters skyld: Boka jeg valgte meg var svært lettlest og grei å forholde seg til. Men med tretten baller i lufta og stadig litt for mye å gjøre, tar det tid å lese sjøl de enkleste bøker.

Temaet hos Ingalill i juni var vitenskap. Da jeg ikke hadde noen biografier om vitenskapsfolk på lur, anna enn den om Marie Curie som jeg allerede har lest tre ganger, måtte det bli populærvitenskap eller sakprosa fra ulesthylla (folkebiblioteket her jeg bor er stengt om dagen). Lenge hadde jeg planlagt å lese De indoeuropeiske språkenes historie av det svenske språkgeniet Ola Wikander (f. 1981), ei bok som er en slags biografi over språk og definitivt en vitenskapelig utgivelse. Men så blei det Frimureri. Historie, ritualer og mysterier av W. Kirk MacNulty i stedet (jeg fant ikke noe informasjon om når denne MacNulty er født, men veit at han er gammel - han har hvitt hår og har vært frimurer i mer enn førti år). Boka er et lett tilgjengelig verk om frimurerne, fra deres spede begynnelse tidlig på 1700-tallet, til et stykke utpå 1900-tallet. Sjøl om boka ikke klassifiserer som en rein vitenskapelig utgivelse, tenkte jeg at det i alle fall ville bli ny viten for meg.

Men det blei ikke så mye ny viten likevel. Boka, som er på drøye tre hundre store sider, inneholder nemlig mange bilder, veldig mange bilder - og bildene får mye mer plass enn orda. Så det MacNulty faktisk skriver, er ganske lite og ganske overfladisk. I tillegg er det til tider svært repetativt. Det jeg "lærte" av denne utgivelsen kan derfor oppsummeres slik:

  • Frimureriet er ikke en gammel, mystisk organisasjon med røtter i antikken og/eller middelalderen. Det fins i alle fall ikke noe bevis for slikt.
  • Frimureriet er ikke én stor verdensomspennende organisasjon, men mange mindre verdensomspennende organisasjoner.
  • Frimureriet er ikke en religion, men en organisasjon åpen for alle religioner. Særlig kristendommen.
  • Frimurerne har ingen hemmelig "agenda", bare hemmelige møter, koder og ritualer.
  • Møtene, kodene og ritualene er ikke så hemmelige likevel, men MacNulty skriver egentlig ikke noe om det, så da er jeg like langt.
  • Frimurerne er verken bestialske eller satanistiske, og driver i hvert fall ikke med konspirasjoner. I alle fall ikke som vi kjenner til.
  • Frimurerne kaller hverandre brødre, sjøl om de ikke er brødre.
  • Dan Brown har ikke noe med frimureriet å gjøre, men DaVinci-koden er basert på fortellinger som Tempelridderne og de såkalte kryptiske frimurerne holder som sanne.
  • Det fins ingen mysterier inntil det motsatte er bevist. Og da er de jo ikke mysterier lenger.
  • Det fins mange systemer, ordener, navn og forkortelser, og hver har sine brødre, losjer og templer.
  • Frimurerne hadde mye fritid og var glade i koder, tegning, maling og å drive med håndarbeid, noe boka viser.
  • Symbolene brukt i ritualer og kunst betyr akkurat det du tror de betyr, bortsett fra når en eller annen sinnrik bror lager sin egen variant.
  • De rare plansjene med mange figurer heter arbeidstavler og brukes for å oppnå nye grader.
  • Å oppnå en ny grad betyr at du er kommet til et nytt nivå inni deg sjøl. Ofte kommer du inn i en ny losje også.
  • Alle frimurere bruker broderte forklær, men kaller dem skjødeskinn.
  • W. Kirk MacNulty er frimurer av 32. grad (av 33) i Det skotske systemet. Han veit derfor svært godt hva han kan "avsløre" og ikke. Og han avslører ingenting. 

Men en kan helt fint like boka godt, sjøl om den ikke er så informativ som den gir seg ut for å være. MacNulty forsøker tydelig å balansere mellom å opplyse om det vi faktisk veit, avklare hva som er usikkert og avvise det som er ville spekulasjoner. Men fordi det i lange tider har vært mye hemmelighetskremmeri rundt disse frimurergutta, er det mye vi ikke veit. Derfor er MacNultys prosjekt sympatisk, men håpløst, og en får lett en følelse av å tumle rundt i mørket, mens lysbryteren hele tida er rett i nærheten. Historia som fortelles er mangelfull, og perspektivet er noe underlig.

Det som uten tvil er utrolig fint med denne boka, er billedmaterialet. Det er sjelden jeg har vært borti en mer utsmykka utgivelse. Her fins arkitektur, skulpturer, malerier, dekorerte skjødeskinn, pyntegjenstander, bruksgjenstander, praktfullt interiør fra ulike templer og losjer, nydelige bøker med gullsnitt og mye mer. Bare å se på de glansa sidene gir en følelse av luksus. Men MacNulty skriver aldri om hvordan losjene får penger til lysekroner, røde fløyelsdraperier og sølvlysestaker, eller om hvem som faktisk gjør jobben med å bygge disse templene, male tapeten og skjære ut figurene på mesterstolen. Han skriver heller ingenting om det moderne frimureriet kontra det tradisjonelle frimureriet, og noen endringer må det jo ha vært på om lag tre hundre år, sjøl om arbeidet primært er indre og veldedig? Hva har for eksempel all den nye teknologien betydd for frimurerne og losjene? Har de hemmelige møter over internett nå, eller fortsetter de å møtes i lokalene? Har internett ført til at den fysiske losjen forfaller? Kan andre enn frimurere bruke en storsal? Hvor oppbevares de fine frimurertingene når det ikke er møter? Og hva skjer med frimureriet og veldedigheten i økonomiske nedgangstider?

Et annet tap er at forfatteren ikke gjengir de viktigste frimurerhistoriene. Et eksempel er den om kong Salomo, tempelet, oppføringa og drapet på arkitekten, som holdes fram som svært viktig av MacNulty. En kan bare lure på hvorfor historia i sin helhet ikke står i boka. Det ville uten tvil hjulpet leseren i rett retning av å forstå hva frimureriet i følge MacNulty egentlig handler om: Å kontinuerlig arbeide med seg sjøl for å bli et bedre menneske. Losjen, brødrene og symboler som passeren og vinkelhaken skal alle være redskaper i dette arbeidet. Å bli et bedre menneske er i og for seg et flott formål for oss alle - frimurer eller ei. Men at frimurerne ikke har noen hemmeligheter, tror ikke jeg det spøtt på. For da hadde jeg kanskje lært noe mer av praktboka til MacNulty.

fredag 17. juli 2015

Mer om lesing og lesevaner

Da jeg fant denne hos Labben for litt sia, syntes jeg det var såpass mange artige spørsmål, at jeg ville svare, jeg også - sjøl om jeg sikkert har svart på det meste før, og sjøl om det kanskje ikke er så veldig spennende for andre enn meg... Sånn er det når sommeren er varm og lang, men likevel alt for kort, og en har en hang til lister!

1. Barnebokfavoritt?
Da jeg var lita var jeg veldig glad mange forskjellige bøker. Noen av de sterkeste minnene er I Trylleskogen, Farvel, Rune, Kysse, sa Heidi og Jørgen + Anne er sant. Seinere kom bøkene fra Roald Dahls univers, fortellingene fra Narnia og Astrid Lindgrens nydelige verk. Etter hvert blei også Kabalmysteriet og Markusbøkene inkludert. Men hvilken barnebok som er min favoritt, som voksen, er svært vanskelig å si.

2. Hva leser du akkurat nå?
Ei bok om frimurerne og ei bok om kvinner i sagalitteraturen. Skal snart i gang med ei bok til, men er ikke helt sikker på hva det blir. Vil dessuten lese ferdig det jeg holder på med først, for lesekapasiteten er ikke så stor om dagen.

3. Dårlig bokvane?
Jeg drasser med meg bøkene jeg holder på med over alt i huset, til og med inn på badet når jeg skal dusje, sjøl om jeg veit at jeg ikke kommer til å få lest noe som helst når jeg dusjer. Likevel blir de med. Jeg liker å ha bøker rundt meg...

4. Har du et lesebrett?
Nei.

5. Foretrekker du å lese ei bok om gangen eller flere på en gang?
Begge deler, kommer an på boka eller bøkene. Noen bøker krever en fokusert leser og konsentrert lesing, andre bøker er lette og kan hoppes inn og ut av.

6. Har lesevanene dine endra seg sida du starta å blogge?
Om jeg ikke var systematisk i lesinga før jeg begynte å skrive om bøkene jeg leser, blei jeg det i alle fall etter at jeg starta bloggen. Jeg har fått mye større oversikt, noe jeg setter stor pris på. Og jeg leser mer enn jeg gjorde.

7. Hva er den dårligste boka du har lest så langt i år?
Jeg har egentlig ikke lest noen dårlige bøker så langt i 2015, men om jeg må velge noe, blir det Efterlatte arbeider av Ragnhild Jølsen. Det er ikke ei dårlig samling med tekster, men det er en tydelig mangel på sammenheng mellom tekstene. Oliver Twist var heller ingen fantastisk leseropplevelse.

8. Hva er den beste boka du har lest så langt i år?
Både Medeia, IsslottetDøde sjeler og Jungelboken kommer høyt opp her. Men så langt i år har den virkelig oppslukende leseropplevelsen uteblitt. Jeg venter!

9. Hvor ofte leser du bøker du ikke normalt velger?
Jeg blir utfordra til å lese utafor komfortsona gjennom diverse lesesirkler, så jeg vil si at det er ganske ofte jeg leser bøker jeg ikke pleier å velge sjøl. På den andre sida, så er en del av disse bøkene allerede å finne i biblioteket mitt...

10. Hvilke sjangre pleier du å lese?
Det siste året har jeg lest mye middelalderlitteratur, nærmere bestemt sagaer. Ellers forsøker jeg å lese mye gammelt (alt før 1900), for jeg lærer mye mer av det enn av den nye litteraturen. Vår litterære arv er viktig! Fordelinga videre er vel flest romaner, deretter noveller og fortellinger, dramatikk og litt lyrikk. Gjennom studiene leser jeg naturligvis faglitteratur, artikler og essays.

11. Kan du lese på bussen?
Jeg kan det, men da må jeg sitte helt foran og ikke bli forstyrra, samt at bussen må kjøre en relativt forutsigbar (og rett) strekning. Jeg gjør det ikke så mye, med andre ord.

12. Favorittsted å lese?
Bare jeg har et sted å sitte og noen ledige minutter, så leser jeg. Men jeg foretrekker sofaen, arbeidsrommet eller soverommet.

13. Låner du vekk bøker?
Ja, det gjør jeg gjerne. Men helst ikke bøker jeg har, men ikke har lest, for det er alltid en viss sjanse for at ei ulest bok ender opp som gave.

14. Lager du eselører i bøkene dine?
Nei. Det er forbudt.

15. Skriver du i margene?
Aldri når jeg leser for kos, nesten alltid når jeg leser til studiene.

16. Hvilket språk foretrekker du å lese på?
Helt klart norsk - og jeg foretrekker nynorsk over bokmål. Ellers er jeg glad i å lese på svensk.

17. Hva får deg til å elske ei bok?
Det at ei bok har det lille ekstra, det som løfter, det som jeg av og til kaller magi, men som andre ganger er helt umulig å sette fingeren på. Det at forfatteren er så dyktig at jeg blir helt med i handling og konflikter og glemmer tid og sted, og når jeg legger fra meg boka er jeg fortsatt der, i huet, og lurer på hvordan det går med personene. Da er det ei god bok.

18. Hva inspirerer deg til å anbefale ei bok?
At boka er god, er nok for meg. Da forteller jeg gjerne om den, dersom det passer seg. Jeg legger ikke ut om alt til hvem som helst, men hvis noen spør, kan jeg godt svare.

19. Favorittsjanger?
Ofte er 1800-tallsromanen en vinner hos meg. Men også andre romaner er rasende gode, og jeg koser meg mye med både noveller, fortellinger og essays, men glemmer dem litt bort når jeg skal kjøpe bøker.

20. Sjanger du sjelden leser men kunne ønske du gjorde?
Skulle gjerne lest mer av alt! Men dramatikk og lyrikk er mest forsømt. Alt til sin tid.

21. Favorittbiografi?
Egentlig har jeg vel ikke lest nok biografier til å uttale meg, men jeg likte Fredrik Wandrups Bjørneboebiografi veldig godt da jeg leste den.

22. Har du noensinne lest ei sjølhjelpsbok?
Nei.

23. Hvilket fremmedspråk vil du helst kunne lese?
Jeg vil gjerne lære norrønt enda bedre, dersom det regnes som et fremmedspråk. Og dessuten gammelgresk. Og latin! Ola Wikander kan gjerne undervise.

24. Hvilken av bøkene du har lest, grua du deg mest til å begynne på?
Jeg så ikke særlig fram til å lese Gogol. Jeg tror alt russisk er mørkt og dystert og forferdelig tungt, men måtte heldigvis korrigere fordommene mine litt etter bare noen sider. Jeg var også skeptisk til Oryx and Crake av Margaret Atwood, for dystopier er ikke noe jeg leser til daglig.

25. Hvilken bok har du aldri lest fordi du er for redd for å begynne på den?
Don Quijote! Men jeg er ikke egentlig redd for å begynne på den, jeg er redd for å ikke like den.

26. Favorittpoet?
Er heller ingen ekspert her, men har likt nesten alt jeg har lest så langt. Jeg er ikke så opptatt av hvem som skriver, men at diktet berører. Derfor har jeg ei notisbok med fine dikt som jeg har kommet over de siste åra. Boka er ikke mer enn halvfull, men det er ei fin samling så langt!

27. Favorittkarakter?
Det må bli Kristin Lavransdatter eller Alberte Selmer. Det er damer, det!

28. Favorittskurk?
Tsjitsjikov fra Døde sjeler var i alle fall en underholdende skurk. Når de blir så onde som for eksempel Hollas, klarer jeg ikke å like dem lenger. De blir for fæle.

29. Nevn ei bok du ikke klarte å fullføre.
John Irvings Den fjerde hånden er noe av det verste jeg har vært borti.

30. Hva distraherer deg lett når du leser?
Her sier jeg som Labben, ikke hva, heller hvem: Mann og barn. I omvendt rekkefølge.

31. Favorittfilmatisering av en roman?
Jeg likte Om forlatelse godt - den lå ikke helt opptil romanen, men fungerte fint likevel.

32. Mest skuffende filmatisering?
Versjonen av Anna Karenina med Greta Garbo i hovedrolla, er kanskje ikke den beste jeg har sett.

33. Det største beløpet du har brukt på bøker ved ett bokhandelbesøk?
Omtrent 6000 kroner, hvis jeg husker rett. Det var et mammutsalg for omtrent ti år sida. Etter det har mammutsalga blitt dårligere og dårligere (kleinere utvalg og høyere priser), og jeg bruker mindre og mindre penger på det, og på bøker generelt. Men det blir en del tusen hvert år, uansett.

34. Hva ville fått deg til å slutte å lese ei bok når du er halvveis igjennom?
At noen forteller i detalj hva som skjer videre kan være litt irriterende... Når jeg er halvveis i ei skuffende bok, som Pinnsvinets eleganse, gir jeg ofte jernet for å komme igjennom. Jeg syns ikke noe om halvleste bøker, og har få av dem. Den nevnte John Irving troner nesten aleine sådan. Men er det som i den boka, helt håpløst, får det heller fare. Men jeg er ganske sta, så det skjer sjeldent.

35. Liker du å ha orden i boksamlinga di?
Dumt spørsmål.

36. Foretrekker du å beholde eller gi vekk bøker når de er ferdiglest?
Også et dumt spørsmål. Det er ikke for moro skyld at jeg har bøker på golvet.

37. Nevn ei bok som gjorde deg sint.
Fordi jeg i en periode trodde at jeg var Thomas Cromwell, blei jeg en smule fortvila over Ulvetid. Altså, hvor dum kan den kongen bli?! Torabøkene til Herbjørg Wassmo var vonde, og jeg skulle gjerne bytta ut Rakel med Henrik i den båten. Ellers var jeg nokså sur på Erlend da jeg leste Husfrue og Korset.

38. Ei bok du ikke forventa å like som du likte?
Pliktlesing i forbindelse med studiene, vinteren 2006. Av omslaget å dømme, så den ut som ei ganske kjedelig bok, som omhandla fæle temaer, skrevet på en intrikat måte. Men den var helt nydelig, og jeg falt for både boka og forfatteren: Styrtet engel av Per Olov Enquist.

39. Ei bok du forventa å like som du mislikte?
Når jeg er så dum å høre på vettlause anbefalinger, blir det som regel deretter. Heldigvis er det ikke så ofte, men jeg kan trekke fram Vindens skygge, Det er trikken i ditt liv, Der regnbuen ender og fadese-Irving. Grøss og gru.

40. Hvilken bok gleder du deg mest til å lese?
Mange! Jeg ser veldig fram til Undsets to bøker om Olav Audunssøn, Mantelbok nummer to, siste bok i Atwoodtrilogien, som endelig er kommet på norsk, Besettelse av Byatt og en del av titlene i Bokklubbens Verdensbibliotek. Ja, også mange av de andre bøkene jeg har på lur i ulesthyllene. For min del kan sommeren gjerne være dobbelt så lang!

tirsdag 14. juli 2015

Bokhyllelesing 5: Barndom

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått flere uker ekstra på å komme i mål med årets femte runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet denne gangen var å lese ei bok fra egne ulesthyller som på en eller annen måte tematiserte emnet barndom. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med bøkene om barndom:
- Elida leste Anne of Green Gables av L.M. Montgomery
- Hedda leste Jungelboken av Rudyard Kipling
- Trudelutt leste Why be happy when you could be normal? av Jeanette Winterson
- Gro leste En tiger for en engel av Anne B. Ragde
- Signe leste To Kill a Mockingbird av Harper Lee

Før runden begynte, var vi ti påmeldte. Det kom ingen nye lesere til i løpet av eller i etterkant av leseuka. Per nå har halvparten av deltakerne lest og skrevet om sine utvalgte bøker, og som en ser av lista over, er det en ganske god spredning i hvordan barndommen tematiseres, sjøl om alle er skjønnlitterære. Hva med dere andre? Var det vanskelig å finne ei bok som tematiserte barndom? Eller trodde du at boka handla om barndom, også gjorde den ikke det likevel? Har du begynt, og gitt opp, eller har du ikke begynt en gang? Jeg savner tilbakemelding fra Silje, Birthe, Bjørg, Astrid Terese og Monika. Dere meldte dere på med Betty Smith, Torborg Nedreaas, J. M. Coetzee, Parinoush Saniee og Lewis Carroll. Hvordan ligger dere an?

Denne runden var en ganske åpen runde, der deltakerne sjøl kunne velge sjangermessig tilnærming - essays, noveller, fortellinger, dikt, skuespill, biografier, erindringer, romaner - eller en kunne dekke emnet fra faglige synspunkter, som psykologi, medisin, sosiologi, historie og lignende. Eller en kunne lese ei sakprosabok om barndom. Likevel har alle valgt noe skjønnlitterært, nesten utelukkende romaner. Jeg lurer på hvorfor. Oppfatter du lesesirkelen som en skjønnlitterær lesesirkel? Er det først og fremst skjønnlitteratur du ønsker å lese? Eller tenkte du ikke på at en mer faglig tilnærming til emnet var et alternativ? Tilbakemeldingene jeg får vil være med på å forme neste års kategorier, så si ifra dersom du føler at du brenner inne med noe.

Denne runden har jeg kost meg med Rudyard Kiplings ville jungel i India, og alle dyra som holder til der. Og naturligvis også gutten, menneskevalpen Mowgli, som mot alle odds faktisk vokser opp sammen med ulvene, uten å dø av sult, kulde, fallulykker eller bitt fra ville dyr. Fortellingene fra Jungelboken er varme, kloke og spennende, språket er godt, og barndommen og 1890-tallets syn på denne blir fint vist fram. Jeg leser gjerne mer, både av Kipling, fra India og om barndom. Temaet er interessant, og det var fint med en eksotisk avstikker, framfor de norske forfatternes ofte navlebeskuende og intetsigende nedtegnelser.

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 er i uke 32, fra 03. til 09. august. Det er uka da mange av oss vender tilbake til jobb og normalitet igjen etter noen ukers ferie, samtidig som en del av oss fortsatt har ferie. Jeg håper at du, uansett om du må ta fatt på hverdagen igjen eller fortsatt kan ligge ute i solsteika og sprike med tærne, blir med en tur tilbake til 1990-tallet. Tidsavgrensinga er nemlig det eneste kriteriet for sjette runde - at boka er skrevet og/eller har kommet ut for første gang mellom året 1990 og året 1999. Ellers står du helt fritt til å velge bok ut ifra egne preferanser av forfattere, sjangere, språk, nasjonaliteter og så videre. Jeg tør vedde på at de fleste av oss har mer enn ei ulest bok som kan passe inn her. Bare ta en kikk i ulesthyllene dine! Sjøl har jeg ambisjoner om å endelig lese Besettelse av A.S. Byatt, men det kan nok hende jeg må kaste inn håndkleet og velge noe anna. Alle som har sett boka, veit at den er omfangsrik. Og alle som kjenner til Byatt, veit at hun krever sin leser. Heldigvis, eller uheldigvis, alt ettersom, har jeg mye anna å velge i også. 

Hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt.

søndag 12. juli 2015

Bokhyllelesing: Rudyard Kipling

Bildekilde: Bokelskere
Til femte runde av Bokhyllelesing 2015 var temaet barndom. Og jeg fant tidlig ut at jeg endelig skulle ta for meg Jungelboken av Joseph Rudyard Kipling (1865-1936), som jeg har hatt i hylla sia 2011. De fleste kjenner tittelen og deler av verket gjennom Walt Disneys adaptasjon fra 1967, men den opprinnelige boka ligger nokså langt unna jungelfestlighetene som den animerte utgaven av Mowgli opplever. For det første er filmen ikke basert bare på ei bok, men to, The Jungle Book (1894) og The Second Jungle Book (1895). Disse bøkene er ikke romaner om Mowgli, som en kanskje skulle tro, men fortellinger fra og om den indiske jungelen. Mowgli er sammen med panteren Bagheera, bjørnen Baloo, tigeren Shere Khan, slangen Kaa, ulvene Akela og Gråbror og mange flere en gjennomgangsfigur som er med på å binde fortellingene sammen i ett univers. I den norske utgaven av Kiplings verk som jeg har lest (J.M. Stenersens forlag 2008), er alle fortellingene uten Mowgli utelatt, slik at den vesle gutten framstår som hovedperson sammen med jungelen.

Og hvem er så Mowgli? Jo, han er det vesle spedbarnet som vokser opp sammen med de ville ulvene i Indias digre og nådeløse jungel. Hvordan han egentlig kommer seg ut i jungelen, skriver ikke Kipling noe om. Det ligger utafor fortellinga. Når Kipling åpner verket og begynner å fortelle historia, befinner vi oss hos ulvene. Og det er dem vi er hos når vi hører brølene fra den blodtørstige tigeren Shere Khan, vi hører han luske i krattet på jakt etter et bytte, han brenner potene sine i tømmerhoggernes leirbål og plutselig er han der, den lille, nakne gutten. Helt aleine. Moder Ulv og Fader Ulv får han vekk fra Shere Khan, gjemmer han i ulvehulen og nekter å overgi menneskevalpen til den onde tigeren. Heldigvis kan ikke Shere Khans digre kropp trenge seg inn i den trange hulen, ellers hadde de blitt drept, både mor, far, de fire ulvebarna og menneskegutten. Den illsinte tigeren brøler, av smerte og raseri, at mennesket skal bli hans bytte. Men med Moder Ulvs grønne måneøyne og sinte snerr som svar fra hulen, må tigeren lunte vekk. Og slik begynner det, historia om ulvegutten Mowglis liv i jungelen.

Gjennom åtte lange fortellinger, eller moralske fabler, åtte sanger og åtte dikt følger vi det brune, hårløse barnet, menneskeulven Mowgli, den hårløse ulven fra Seeonee-flokken, som vokser opp med ulvefamilien. Han blir "kjøpt" inn i flokken ved hjelp av en okse, og godtatt ved Rådsklippen av alfahannen Akela. Han har bjørnen Baloo til læremester og panteren Bagheera til bestevenn. Og det er ikke akkurat en stereotyp barndom Kipling skildrer. Der andre barn lærer å hjelpe mamma og pappa, lærer Mowgli å jakte og å drepe. Der andre må hente vann, lage mat og passe småsøsken, lager Mowgli hengekøyer av palmeblader, ønsker giftfolket god jakt på deres språk og blir kidnappa av de teite apene, Bandar-log. Han må overkomme stadig nye farer, som den digre slangen Kaa og den illsinte Shere Khan, men Kiplings hovedspørsmål jaller som et jungelord mellom trestammene: Er det egentlig så mye bedre hos menneskene?

Historia om Mowgli er ei utviklingshistorie, der vi gjennom åtte utsnitt i litt tilfeldig, men for det meste kronologisk rekkefølge, blir kjent med en gutt som står midt i mellom dyrenes verden, jungelen, og menneskenes verden, landsbyen. Av utseende er han uten tvil et menneskebarn. Av oppførsel er han en ulv, som blir oppdratt av en bjørn og opplært av en panter. Om ikke det kan få hvem som helst inn i tidenes identitetskrise, veit ikke jeg (Bruce Jenner, ta deg ei bolle). Mowgli kan ule og snakke alle de viktigste jungelspråkene. Han pugger jungellover og slenger seg fra tre til tre, bader i kalde kulper og hete tjern. Med Baloo plyndrer han bikuber for honning, med Bagheera dreper han ville okser. Han opplever stormende regntid og utmattende tørke. Han kan se alle dyr i jungelen rett inn i øya uten å vike, uten å bli redd. Det er dyra som viker for han. Men hvem er han egentlig? 

Å manøvrere i slike omgivelser er svært krevende, og Mowgli har mange spørsmål som han ikke får svar på. Han er nysgjerrig på menneskene, samtidig som han skyr dem. Et besøk i en landsby får han til å legge menneskene for hat. De har nemlig noe som heter penger, som alle er sykelig opptatt av. De er slemme med de snille, og stenger inne sine egne. Og de dreper av lyst, ikke av sult. Mowgli flykter, men kan en flykte fra seg sjøl? Som utstøtt fra Seeonee-flokken, erklærer han at han vil jakte i jungelen aleine. Han vil være natur, han velger natur, både naturen i seg sjøl og den konkrete naturen i jungelen. Men i møte med sine fiender må han bruke mer enn instinkter. Han må bruke mennesket Mowgli.

Men kan en liten gutt, hvis navn betyr frosk, klare å kombinere natur og kultur i og utafor seg sjøl, når han knapt kjenner kulturen han egentlig tilhører? Dyra er både erfarne og kloke, og lærer han alt de veit. Men til slutt er de tross alt bare dyr. Kan de vite noe vi ikke veit? Veit vi noe de ikke veit? Kan Mowgli klare å kombinere det beste fra to verdener, eller vil han trekke med seg skyggesidene også? For barnet Mowgli har utfordringene konkrete løsninger: Jeg har ingen flokk, derfor jakter jeg aleine. For den snart voksne Mowgli blir utfordringene til eksistensielle problemer, der han søker og søker uten å få svar. Det som før var så rett, er ikke lenger rett. Det som før var instinkt og gikk automatisk, må han nå tenke over. Vil det si at det fins andre lover enn jungellovene? Har Mowgli for eksempel noen av disse lovene nedfelt i seg, kun i kraft av å være menneske?

I Jungelboken setter Kipling både Mowgli og leseren på prøve, og får oss til å reflektere rundt alt vi tar for gitt, tar som naturlig for oss, både inni oss og mellom oss. Er det egentlig så naturlig, når alt kommer til alt? Gjennom skildringene av en slik høyst utradisjonell barndom som Mowglis, der alt er satt på spissen, får Kipling sagt uendelig mye klokt om både dyr og mennesker. Han demonstrerer Mowglis styrke som naturvesen i kamp med Shere Khan, men etter hvert som gutten blir eldre, er opphavet ikke til å komme bort ifra. I kamp mot de røde hundene må mer hentes fram, og til slutt, i Mowglis evige, indre kamp må han erkjenne kulturen, og mennesket, i seg sjøl.

Rudyard Kipling setter fingeren på ikke bare problematikken mellom dyr og mennesker, men også mellom "naturmenneskene" (som inderne) og "kulturmenneskene" (som britene). Hovedpoenget i fortellingene kan, og bør kanskje, tolkes allegorisk, også i dag, for eksempel når velmenende vestlige krefter vil gi (det vil si tvinge) demokratiet på folk som er uten forutsetninger for å leve i et demokrati (her sikter jeg naturligvis til mangelen på skolegang og kvaliteten på denne - det er dannelse og det er dannelse). Kiplings finger er så lett, så lett, der den peker i retning av vesentlige problemer i det moderne samfunnet, men trykket fra fingeren er svært, svært hardt. Det han beretter i Jungelboken er fortsatt gjeldende, det Mowgli undrer seg over, er fremdeles praksis. Slik kan det se ut som om det moderne mennesket evolusjonsmessig står bom stille. Kanskje vi har fjerna oss såpass mye fra naturen i oss at det ikke er noen vei tilbake? 

At britisk-indiske Rudyard Kipling er tidenes yngste nobelprisvinner i litteratur (han var 42 år da han mottok prisen i 1907), er ikke så rart. Språket er presist og godt, skildringene svært sanselige og konfliktene oppleves som livsviktige. Verket er originalt og lett, samtidig som det har mange spennende lag. Jungelgutten Mowgli har en skjebne som berører, og jeg går utviklingsstigen sammen med han. Underveis kommer vi til flere veiskiller. Mowgli står av og til stille og nøler før han går videre. Og jeg følger etter, for å se om han valgte rett. Avslutninga er sår og rørende, for ingen, aller minst Mowgli, ville at det skulle gå slik. Men så gikk det slik likevel, som mange av dyra allerede hadde skjønt. Men de ville ha han der likevel, sjøl om det var på lånt tid. Og han ville, måtte, være hos dem. Allegorisk sett er en slik tanke viktig å spinne videre på. 

I tillegg til at Jungelboken har mange storpolitiske innspill, er det også ei bok med mange viktige perspektiver på barndom. For sjøl om jungelgutten Mowgli er uvanlig sterk og rask, er han ikke et vidunderbarn, og fortellingene, der dyr snakker, er ikke av fantastisk art. Det er hjemla i en slags realisme, der dyra er mer gjenkjennelige menneskeskikkelser enn dyr. Og Kipling har fingeren i jorda og lar Mowgli få både psykiske og fysiske sår av jungeltida. Baloo og Bagheera får begge to utfolde seg med fysisk avstraffelse, som ikke var uvanlig på 1890-tallet, verken i Norge, England eller India. Og det legitimeres med at det er bedre at de, som elsker Mowgli, slår han halvt sanseløs fordi han gjør feil, enn at den samme feilen fører til at han dør i jungelen. For jungelen er farlig, messer de, men Mowgli lar seg ikke skremme, verken av tunge labber eller sinte poter. Logikken er den samme som når far i huset med Guds rett tukter kone, barn og tjenestefolk. Det er Gud som slår, er det noen som har sagt. - Og jammen slår han hardt.

Oversettelsen av boka er nærmest upåklagelig gjennomført av Sverre Knudsen (f. 1955), der kun noen nøkkende setninger og noen urytmiske diktstrofer fikk meg til å lese flere ganger på jakt etter ordas egentlige mening. Illustrasjonene til boka er det Akin Düzakin (f. 1961) som står for. De er fint og stemningsfullt utført i duse farger, men streken er av og til litt for lang. Men i møte med et så mektig verk som dette, har det svært lite å si. Og den siste illustrasjonen var, i kombinasjon med Kiplings ord, til å grine av. Jungelboken trer gjennom forfatterens klokskap og dyktighet fram som et av få allalderverk, ei bok som passer like godt for voksne som for barn: Her er det lærdom for oss alle.

torsdag 9. juli 2015

Valkyrjesong

Bilete: Samlaget
Juni er kome og gått utan at eg har lese noko særleg. Hovudet har rett og slett hatt ei stor trong til pause, og det har vore frigjerande og godt. Men ei bok har eg lese, og det er Valkyrjesong. Vikingtida i spenn frå Bysants til Island - ei essaysamling av den røynde forfattaren Solveig Aareskjold (f. 1949). Og det har vore litt av ein lesnad!

På kring 260 sider går Aareskjold gjennom mest heile den norrøne kulturen - i alle fall det ho meiner er dei viktigaste punkta - og ho tek seg tid til å samanlikne nokre element med den samtidige bysantiske kulturen (Tyrkia i dag). Hovudkjelda i aust er den rojale historieskrivaren Anna Komnena (1083-1153), medan ho for det meste nyttar sagalitteraturen som kjelde for den norrøne tida. Attmed har ho ei rik, tverrfagleg historisk tilnærming, og trekkjer inn perspektiv og ordskifte frå idéhistorie, religionshistorie, litteraturhistorie, rettshistorie og ålmen kulturhistorie. Resultatet er ei særs interessant, vettug og morosam, men noko sprikjande essaysamling.

Aareskjold byrjar i Konstantinopel, kalla Miklagard på norrønt, og skriv fram levande bilete av fortida i aust. Miklagard er ein logisk stad å byrje, då fleire norske vikingar kjem seg heilt dit - nokre er berre innom på vitjing, medan andre vert fastbuande. Med ei nøktern samanlikning peikar ho på korleis dette vert vekta i historia:

Fjorten år seinare segla Sigurd Jorsalfar inn på hamna med silkesegl på vikingskipa. Hos Snorre er det ei storhending. (Jorsalfar ventar i to veker på rett vindretning, som vil syne dei praktfulle segla til alle, skriv Aareskjold ein annan plass i boka.) I Konstantinopel gjekk det tretten på dusinet av slike reklamestunt, og i det historieverket som Anna Komnena skreiv på sine eldre dagar, er ikkje Sigurd Jorsalfar nemnd med eit ord. (side 13)

Men desse vitjingane er særs viktige. Dei er nemleg prov på at det tok plass ein omfattande kulturutveksling mellom det norrøne nord og det filosofiske aust, mellom heidendom og kristendom - ei kulturutveksling som berast heim att av profesjonelle leigesoldatar, dei sokalla varangane eller væringane. Gjennom teneste i hæren til keisaren, vert soldatane rett og slett utdanna. Dei fekk nye impulsar, nye tankar, ny tru og lærte seg nye sedar og skikkar. Og sjølv om det med våre auge kan verke noko paradoksalt at teneste som leigesoldat kan leie til pasifistiske haldningar, ei inderleggjering av indre verdiar og ei anna religiøs tru, underbyggjer det også kvifor desse vitjingane var storhendinger hjå Snorre (1178/79-1241). Dei som vende heim att, var med på å endre det norrøne samfunnet, frå ei heide fortid sjølv Snorre ikkje kjende, til den kriste samtida han sit og skriv i. Essaysamlinga handlar mykje om dette, men like mykje om kva som ikkje endrar seg, kva som trekkjast med vidare inn i den kristne tida, og kva me framleis trekkjer med oss.

Essaysamlinga er tematisk inndela i seks bolkar med fire til elleve tekster i kvar bolk. Kvar bolk har vidare eit hovudtema som Aareskjold kastar ljos på, diskuterar og reflekterar kring. Det kan vere døden, ære eller mislukka adaptasjonar. Ho trekkjer liner attende, til dømes til Homer, og framover, til mellom anna moderne filmar. Ho undrar seg over kvifor Hollywood ikkje for alvor har tatt tak i islendingesogene, som er så spanande og sterke tekster med mykje dramatikk. Og ho kjem fram til at mykje har med kvinna å gjere - den stolte, kloke og sta kvinna som ikkje bøyer av for nokon, og som ordnar opp like mykje som nokon mann. Den norrøne kvinna passar ikkje i det heile med det amerikanske kvinneidealet, der alt for mykje handlar om å vere undergjeven og føyeleg. Og Aareskjold trekkjer fram den eine sagakvinna etter den andre, frå dronning Gunhild til Bergtora, og eg humrar av mine eigne indre bilete av livredde amerikanske filmregissørar. Ingen kunne styre Gunhild!

Mest alle refleksjonane er heimla i Aareskjolds eige lesnader av eit utall soger og er difor meir synsingar og teoriar enn faktisk forsking. Men av di ho underbyggjer påstandane sine med ein rik sagalitteratur, som ho delvis gjennomgår i boka, og nokre historieverk, er ho ikkje så langt unna forskinga likevel. Det kjem an på korleis ein les, og om ein tolkar tekstene som skjønnlitteratur eller som faglitteratur, sjølv om eg ikkje vil tilrå å nytte boka som hovudkjelde for eit større fagleg arbeide. Men så er det heller ikkje det som er agendaen til Aareskjold. Eg opplever at ho vil opne horisonten til røynde og nye lesarar, utfordre kva me trur og korleis me tenkjer om vikingtida og minne oss om at fortida framleis er her, i problemstillingar me ofte trur er nye. I alle tilfelle er ho i eit vanskeleg grenseland, der det er mykje å ta omsyn til, også for lesaren. Det lettaste for lesaren er å gå til boka med eit ope sinn - då vil ein kan hende sjå vikingtida i eit nytt ljos etterpå.

Aareskjold skriv ganske personlege essays. Hos skriv om emne ho er interessert i, tema ho kan mykje om, stader ho har vore, tekster ho har lese. Og ho trekkjer liner på kryss og tvers i historia, slik ho sjølv vil - nokre gongar mot den etablerte skulen, noko som kan utfordre fastgrodde tankesett. Det er for det meste forfriskande og herleg, men det krevjer at ein lesar er viljug til å sjå det same som Aareskjold. Men av di ho ikkje er brysamt insisterande på eige perspektiv, kan ein fint vere ueinig i observasjonene og refleksjonene hennar og framleis ha stor glede av tekstene.

Ofte skriv ho også seg sjølv inn i essaya. Det er eit spanande grep, særleg når forfattaren har relevante erfaringar og mykje å kome med. Det bringar før og no saman, gjennom at forfattaren vert ein slags vegvisar i dei kaotiske kulturkollisjonene som kom før, i og etter vikingtida, i dei norrøne områda, i Miklagard og i resten av verda. Samstundes er tekstene litt lukka - ein må både vere med fagleg og følgje med tekstleg for å kunne hengje med på og "ta" konnotasjonar og digresjonar forfattaren kjem med. Det er ikkje lett å forstå nett kva Aareskjold kritiserer i moderne filmer viss ein ikkje kjenner dei eldgamle tekstene filmane byggjer på, som til dømes Beowulf, av di ein lett trur at filmen har "rett". Difor er eg veldig glad for at eg har lese mykje gamal litteratur forut for Aareskjold, for det gjorde at eg kunne halde tritt heile vegen. I dei tekstene som er stutte eller som stoppar plutseleg, sakna eg at ho nøsta vidare og ga meg noko nytt å tenkje på.

Med ei essaysamling som står midt i mellom faglitteratur og skjønnlitteratur, historie og litteratur, natur og kultur, er det noko skuffande at Aareskjold ikkje problematiserer kjeldene, og at ho heller ikkje skriv om eigen kjeldebruk. Ho liter mykje på både Komnena og Sturlason, kan hende litt for mykje? Og korleis kan ho vite at hennar tolking er "rett"? Det hadde vore interessant å vite kva Aareskjold har tenkt ut sjølve og kva tema andre også har skrive om. Kjeldelista bak i boka gjev ein peikepinn, men ikkje utan omfattande leiting i mange verk. Essaysamlinga har også mange intertekstuelle referansar, noko Aareskjold fint gjer greie for i kjeldelista. Attmed har ho nokre kommentarar til utvalde tekster, men då det ikkje visast til desse i essaya, kjem dei litt overraskande på der dei står. Eit fotnoteapparat hadde nok vore betre.

Tematisk er essaya delte i to: Dei tekstene der Aareskjold samanliknar kulturar og historie, og dei tekstene der ho er meir fokusert på det norrøne og til dømes islendingesogene. For meg var alt saman interessant, men eg undrar litt på kva ho eigentleg vil med Bysants-tekstene. Det hadde kan hende vore betre med to essaysamlinger - ei om vikingtida og Bysants, og ei berre om vikingtida. Då ville forfattaren ha moglegheit til å gjere fleire samanlikningar, syne fram fleire sider ved samfunn, kultur og litteratur, og gjeve tekstene meir tyngde. Eg ville ha lese båe to. 

Eg likar tittelen på essaysamlinga utruleg godt. Med eit samansett ord som valkyrjesong gjev forfattaren dei sterke krigarmøyene også noko mjukt, roleg, men viktig. Tankane går attende til Homer: Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs og Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide. Det er lett å sjå for seg korleis alle lytter til desse kvinnene, slik som gudane lytter til volva i Voluspå. Og det er lett å sjå Aareskjold sjølv som ei av desse møyene, med det lange, vakre håret og all kunna. Difor er det leit at tittelen, og valkyrjene, ikkje er så berande i samlinga som eg trudde. Det verkar som om dei er henta fram etter at tekstene er skrive, mest for å binde essaya saman. Eg hadde gladeleg lese mykje meir om dei - og dei har mykje meir å spele på! 

Dei kortaste tekstene er kan hende dei minst vellukka - her rekk ein berre såvidt kome i gang med tenkinga før dei er over. Eg kosa meg mykje med dei lange essaya, der Aareskjold får ause av kunna si, og der ho kan trekkje meg med til ei anna tid som er så spanande at eg gløymer mi eiga. Nokre fakta vert repetert litt ofte, men det gjer ikkje noko. Aareskjold er vittig, vettug og vis, og ho er ikkje redd for å sparke korkje opp eller ned, framover eller bakover. Og ho skriv så lett og godt at ein knappast merkjer at sidene flyr. Men det beste av alt er at ho har stor vyrdnad for sagalitteraturen og historia, og at kvar side gneistrar av interesse og forteljeglede.

mandag 6. juli 2015

Gjesteblogger: Alles rett til bøker!

Bildekilde:
jeanettewinterson.com
Jeg har lest ei vidunderlig bok! - Why Be Happy When You Could Be Normal? av Jeanette Winterson (f. 1959). Det er ei rasende bok, en morsom tekst, en sorgfull, lengtende, kunnskapsrik og reflektert roman drevet fram av språklig energi, klar tanke og sikker formsans. Den handler om hvilken livsomveltende mening, kjærlighet og redning som ligger i bøkene. For alle, og for Jeanette Winterson, som er bokas jeg-person og myndige stemme.

Barnet som skulle få navnet Jeanette Winterson ble adoptert bort i 1960, da var hun noen måneder gammel. Forfatterdebuten, Oranges Are Not the Only Fruit, handler også om Jeanettes traurige barndom. Why Be Happy When You Could Be Normal? kaller hun en tvilling, eller en skygge av den samme historien, men likevel ikke – for denne er skrevet 25 år seinere, og da er historien ofte noe annerledes. Les, og fortvil med Jeanette, som blir låst ute av mora om hun kommer for seint hjem, og som sitter på trappa hele natta og drikker opp melka i begge flaskene når de blir levert i grålysninga, før hun går på skolen. For å hevne seg på mora. Les, og le med Jeanette, som panter de samme ølflaskene to ganger og slik samler penger for å kjøpe bøker.

Dette er en frelseshistorie og en erobringshistorie. Om å bli frelst av bøker, av litteraturen, om å erobre språket, historiene, både våre egne og andres. Boka er på mange måter et flammende innlegg for alle barns rett til å lese bøker, rett til å flykte inn i litteraturen, gjenfinne seg selv i mytene og diktene, og vokse i ord og tanke gjennom å erverve seg den klassiske litteraturen. Romanen er et forsvarsskrift for de gammeldagse bibliotekene (du vet, de med bøker!), men den handler mest om Jeanette, den sinte jenta med den gale mora og feige faren.

Ensomheten er stor. Et barn og et ungt menneskes desperate identitetsjakt, noen hakk verre enn vanlig, på grunn av det ukjente opphavet. Men mest handler denne teksten om kjærlighet; om tro, håp og kjærlighet. Om å komme hjem til seg selv, tross alt!

Jeanette Winterson vokser opp i en liten landsby utenfor Manchester, i et strøk hvor alle er blakke og sultne dagen før lønning. Hennes liv er prisgitt moras luner og regler. Familien er pinsevenner og går på møter flere ganger i uka. Der er det trygt, sangene er fine, solidariteten stor, men moras hang til apokalyptisk tolkning av livet skaper angst og raseri. Jeanette lengter etter en kjærlighet hun aldri får. Likevel skildres mora som svært omsorgsfull, i flittig matlaging, strikking, sying, synging og lesing. Hun har gifta seg nedover, med en mann som nesten ikke prater. Høydepunktet er ettermiddagens høytlesing fra Bibelen. Mora leser godt og dramatisk, datter og far lytter andektig. Det er mora som gir henne ordene, lesegleden, salmene, historiene og motstanden. Ei mor, ruvende og dominerende som et tårn – lett å hate. Mora nekter alt som ikke er oppbyggelig. Selv kommer hun fra bedre kår og har mye lesning bak seg, men etter omvendelsen blir hennes liv innsnevret og trangt. Mora brenner Jeanettes hemmelige boksamling (som hun har fått ved å jobbe ved siden av skolen). Året etter kaster hun ut dattera (16 år) fordi hun har fått en kjæreste, ei jente. Da venter helvete, og mora gråter for Jeanette, som hun har ønska å ha med seg inn i herligheten.

Jeanette bor i en bil, en Mini, i noen måneder, før en kvinnelig engelsklærer lar henne få et rom hos seg. For Jeanette har lest nesten hele biblioteket, men forstår ikke hva som er bra med Lolita av Nabokov, han hater jo voksne kvinner - de som er så vakre!

Jeanette passer ikke inn, men hun vil bli fri. Fri til å bli en annen, selv om nissen alltid er med på lasset. Hun vil skrive. Hun vil bli forfatter, en drivende god forfatter!

Jeanette Winterson skriver om "The lost loss", det er såret som driver denne teksten, som nøster opp bakgrunn, konflikter og som til slutt ender i en slags forsoning. Med seg selv og hvem hun har blitt. Fra Manchesterarbeiderklasse til Oxfordutdanna prisvinnende forfatter. "The lost loss" er i barndommen, i fortida, som brått er nåtid, som syn, lukter, situasjoner. Følelser som er så vonde at bevisstheten gjør dem utilgjengelige. De fins bare i kroppens reaksjoner, i drømmer og galskap.

Selvbiografisk, roman, halvbiografisk, alt dette som enkelte norske kritikere tror nylig er oppfunnet av en Sverigebosatt Arendøl, er selvfølgelig gammelt territorium. Kirkefader Augustins bok fra ca. år 397, Bekjennelser, er heller ikke den første. Winterson skriver suverent at litteratur er avhengig av fiction og facts, av ekte sår, ekte gater og bygninger, mennesker, ekte tanker og ekte lengsler. Om denne historien er lik eller avvikende fra virkeligheten (hvem sin virkelighet?) er ikke viktig. Dette er litteratur som hammerslag, som undring, som solidaritet og håp. For vi reiser alltid ut og alltid tilbake, ikke bare én gang, sier Jeanette.
Og jeg tror henne.

Skrevet av Trudelutt
Bokhyllelesing 5, 2015

fredag 3. juli 2015

Sommerlesing, del II

Seig, seigere, seigest! Leseplanene står liksom bare på stedet hvil. Med nydelig vær og huset fullt av glade sommerferiebarn som helst vil leike fra morgen til kveld, blir det lite egentid og lite lesing. Men det gjør ingenting. For jeg koser meg, jeg også, mellom friske eplebiter og dryppende vannmelon, talløse timer på leikeplassen, saftdrikking, vanning av blomster, nyplukka jordbær, sykling og løping. Det er jo dette som er livet!

Vera Henriksen
Ja, denne dama er fortsatt på leselista, for boka er fremdeles ikke utlest. Det prosjektet har rett og slett forsvunnet i varmen, men tas nok opp igjen når temperaturene blir litt mer levelige. Så hun får henge med en måned til.

Nikolaj Gogol
Det uferdige verket Døde sjeler blei derimot ferdiglest i forbindelse med fjerde runde av Bokhyllelesing 2015, og huhei for ei bok! Den var proppfull av humor, hadde et rikt og underholdende språk, et interessant plott og var i det hele tatt en stor overraskelse for meg som leser med tanke på de russiske forfatterfordommene jeg er i besittelse av. Anbefales - og gir dessuten et 1001-lesekryss.

Charlotte Brontë
Lesesirkel 1001 bøkers forfatter i mai er fortsatt ulest, noe som ikke er så rart, i og med at jeg ikke har funnet den norske utgaven av Villette. Bok og forfatter tas derfor med videre inn i sommervarmen, men blir hun ikke lest i juli, får hun vente til et seinere tidspunkt.

Linn Ullmann
Jeg planlegger fortsatt å lese Det dyrebare, men når jeg egentlig skal få tid til det, er uvisst. Boka er en av kosebøkene jeg plukka fram i tida mellom innlevering av masteroppgava og mastereksamen, men hele greia kokte bort i kålen. Så Ullmann får også bli med litt til, og hvem veit, kanskje jeg får tid til å lese boka denne måneden.

Carl Frode Tiller
Kosebok nummer to var andre bind i Innsirkling-serien. Fortsatt ulest. Jeg kan ikke annet enn å understreke at jeg har vært en svært slapp leser i de to siste månedene, men til mitt forsvar har jeg vært veldig opptatt med andre, veldig viktige ting, som faste lesere kjenner godt til.

Solveig Aareskjold
Noe som har passa helt supert i denne tida, hvor konsentrasjonen kun har vært middels god, er å lese de underholdende og kloke tekstene til Solveig Aareskjold. I essaysamlinga Valkyrjesong. Vikingtida i spenn frå Bysants til Island går hun igjennom mange viktige, interessante og spennende trekk ved vikingtida, og hun ser det opp mot både fortid, samtid og nåtid. Omtale kommer, men jeg kan allerede avsløre at boka anbefales!

Biografi
Til Ingalills biografilesesirkel i juni med temaet vitenskap, skulle jeg lese ei bok om frimurerne. Ikke direkte vitenskap, i alle fall ikke i tradisjonell forstand, men boka byr i det minste på ny viten for meg. Men den er fortsatt ikke ferdiglest, så jeg må bare henge i stroppen.

Daphne du Maurier
I lesesirkel 1001 bøker var det du Maurier som var forfatteren i juni, og boka var naturligvis den gotiskinspirerte romanen Rebecca. Den har jeg allerede lest to ganger, og jeg hadde derfor planer om å lese en annen 1001-forfatter. Men det blei ikke noe av. Prosjektet gis ei sjanse til.

Rudyard Kipling
I femte runde av bokhylleutfordringa er temaet å lese ei bok om barndom. I den forbindelse valgte jeg meg klassikeren Jungelboken av tidenes yngste nobelprisvinner i litteratur, den britisk-indiske forfatteren Rudyard Kipling. Jeg er i gang med boka, men ikke helt i mål med den ennå. Lesekrysset holdes derfor tilbake til siste side er lest og omtale er på plass. Om du vil være med på bokhylleutfordringa, kan du lese mer her eller legge igjen noen ord under. Merk at det ikke er ei ny runde før 3. august. 

Franz Kafka
Kafka er mannen for 1001 bøkers julirunde, og Slottet er boka som skal leses. Jeg har ikke akkurat den på lur, men noe anna av Kafka, og hvis alt klaffer, får jeg heller trekke fram det. Men jeg må innrømme at jeg trekkes litt mot lettere saker nå i varmen.

Faglitteratur
Aareskjolds essaysamling er vel ei bok i grenseland mellom faglitteratur og skjønnlitteratur, der hun på elegant vis utforsker ulike aspekter ved den norrøne kulturen med utgangspunkt i sagalitteraturen. At Aareskjold er ei lærd dame, er det ingen tvil om, og stoffet er leikende lett formulert. Men noen typisk tung og tørr fagbok er den ikke. Det holder jeg meg fortsatt unna - august kommer tidsnok med sin studiestart og lange pensumlister.

Jeg håper dere har det bra alle sammen, uansett hvor dere er og hva dere leser. Kos dere masse med bøkene, og riktig god sommer!