Brudereisen

Bildekilde: Pax

Leseutfordringa Bokhyllelesing, der poenget er å lese bøker fra egne ulesthyller, virker å være min generelle leseparole i år. I stedet for å hive meg rundt og anskaffe nye bøker, stadig på leit etter den neste store leseropplevelsen, som medier, forlag og bokhandlere får oss til å tro kun kommer i disse nye bøkene med skinnende omslag, og i stedet for å følge alle lesesirkler slavisk slik som tidligere, har jeg så langt i år nesten utelukkende prioritert bøker fra ulesthyllene. Charlotte Brontë? Ja, jeg gjerne lese mer av henne, men først må jeg lese ut av hylla, og jeg velger meg Marieke van der Pol (f. 1953). Et dårlig bytte, vil den beleste kanskje si, men inntil videre er jeg uvitende om hvor dårlig det eventuelt er.

Brudereisen (på norsk ved Hedda Vormeland i 2009) er antageligvis en tittel mange bokelskere kjenner igjen. I følge Pax forlag har boka solgt i mer enn 25 000 eksemplarer i Norge, noe som er svært bra til å være en oversatt, nederlandsk debutroman. Så er den da også ganske grei å pløye igjennom, om enn noe omfangsrik med sine drøye 420 sider - det er likevel ei bok mange kan hamle opp med. Undertekst er det pent lite av, det er heller langdryg gjenfortelling som dominerer. Likevel er ikke det et dårlig valgt grep til denne fortellinga, bare omstendelig.

Boka er inndelt i 27 litt for lange kapitler og veksler mellom en slags nåtid, uten at et konkret årstall blir oppgitt, og ei fortid som hovedsaklig kretser rundt 1950- og 1960-tallet. I nåtida ankommer et sørgebrev. Frank er død. Og på veien til og under begravelsen hans, forteller van der Pool hans og de tre kvinnenes historie. Utgangspunktet er Nederland i et sønderknust etterkrigs-Europa. De tre unge kvinnene Ada, Esther og Marjorie vil alle bort fra det livet de lever, men av høyst ulike årsaker. Attenåringen Ada er blitt gravid utafor ekteskapet - krise for en strengt reformert (det vil si kalvinist) som kues hjemme og frykter Gud. Hun blir gifta bort til barnets far via stedfortreder, og deretter sendt avsted. Esther har mista familien sin i konsentrasjonsleirene og vil bare en ting: bli en kjent designer. Hun er hardtarbeidende og ser på emigrasjon som den beste muligheten, alt skal være så mye lettere der borte. Sjukepleieren Marjorie har allerede vinka farvel til sitt livs kjærlighet, den tidligere tuberkulosepasienten Hans, og skal sjøl komme etter. Hun er 21 år og er så klar for ekteskapet at hun er sprekkeferdig.

Tilfeldigheter vil ha det til at disse tre, samt den unge mannen Frank de Rooy, blir spurt om å delta som passasjerer i et internasjonalt flykappløp, i stedet for å foreta reisa med båt. Avreisa er i London. Det endelige målet er Christchurch, New Zealand. Estimert flytid er rundt 65 timer, med mange mellomlandinger, først og fremst for å fylle drivstoff. Hvis de lykkes, vil de bli de første til å fly så raskt til den andre sida av jorda. Men lite visste de at timene i flykroppen ville binde dem sammen for alltid.

Slik sakser van der Pol ut og inn mellom før og nå. Nået er langsomt, nesten stillestående, og kun konsentrert rundt begravelsen til Frank på vingården hans i Martinborough. Her følger hun alle de tre kvinnene i tredjeperson, og går inn og ut av dem slik hun ønsker. van der Pol er en allvitende, svært tilbaketrukket forteller, og teksten er overfladisk og tung av frampek. I før-kapitlene følger hun ei og ei kvinnes liv, går tettere på, gjengir noe indre monolog, lar oss komme under overflatene, hopper fra høydepunkt til høydepunkt. Synsvinkelen er fortsatt i tredjeperson, der noen jeg-replikker bryter tvert. Disse burde helt klart vært luka ut, de framstår som uprofesjonelle rester etter et utkast og nøkker veldig i teksten. Formålet er å etablere intimitet mellom hovedperson og leser, men forfatteren burde stolt mer på egen tekst. Denne ønska intimiteten kommer tidsnok uansett, for van der Pol skildrer alt og kliner det opp i fjeset til leseren.

Før-kapitlene gjør rede for hvordan livene til disse fire har vært fra emigrasjonen og fram til nå, og hvordan alt sammen har vikla seg inn i hverandre i ei herlig smørje. Det er mye nøktern dramatikk og lite spenning. Men dette at vi som lesere veit hvor vi skal (til Franks begravelse), men ikke hvordan vi kommer dit, gjør at forfatteren står veldig fritt. Og hun lesser på med omveier og detaljer. Noen er underholdende, andre informative, noen såre, noen varme, noen meningsløse. Mye kunne vært kutta, for bestrebelsene til tross, det meste er forutsigbart. Likevel er det dette enkle grepet som hovedsaklig trekker teksten framover.

Brudereisen er ei svært filmatisk bok, full av visuelle detaljer: lys, mørke, ulike typer vær, natur farger, klær, snitt, interiør, møbler og lignende. Det merkes god at van der Pol har bakgrunn fra filmindustrien, både i disse skildringene og i plotstrukturen, samtidig som detaljene som gjengis reflekterer flere viktige personers interesser og yrker på en troverdig måte. Frank er opptatt av teknologien i flyet, Hans vil egentlig være arkitekt, så er det Esther med sin motefascinasjon. Alt sammen er med på å gi boka en nødvendig og solid tidskoloritt som gjør teksten mer interessant for leseren - uten dette hadde den bare vært enda en "dameroman". Men helt fri fra et slikt stempel blir den dog ikke. Handlinga dreier seg hovedsaklig om disse fire livene, det er vanskelige ekteskap og gode ekteskap, enslige liv, affærer, lengsler, fantasier, barn en vil ha og barn en ikke vil ha, arbeid en ønsker og arbeid en tar. Klisjeene er mange. van der Pol går tidvis for tett på, for eksempel i de lite bluferdige og svært pinlige sexskildringene, der en viss scene mellom Marjorie og Hans tar kaka. 

Sett bort ifra noen slike bommerter som jeg gjerne skulle vært foruten, fungerer boka stort sett på sitt nivå. Den er velregissert, kan hende litt for flink, men sympatisk gjennomført. Kulturkollisjonen mellom kiwiene og dutchiene er fint vist fram, og de fire hovedpersonene i kollektivromanen har alle ulik integreringsgrad, noe som er troverdig. Like fullt kommer en ikke bort ifra at alle i boka er stereotypier. For eksempel er Esther utagerende så til de grader, både i stil, ord og uttrykk, mens Ada er hennes stille og sjenerte motstykke. Men fordi ingen av personene er voldsomt påtrengende med seg og sitt, aksepterer en at de er mer skikkelser enn mennesker. Reint teknisk er det tydelig at forfatteren har valgt disse tre med kløkt og omhu, med håp om at leseren skal finne en hun identifiserer seg med. Med samme formål utspiller van der Pol jevnt hele følelsesregisteret mens hun beretter.

Frank er kanskje den største stereotypien av dem alle. Hans jobb er å være barsk i trange dongeribukser og oppbretta skjorteermer, som en skikkelig Mannemann, og å forgude kvinner (og å bli forguda av kvinner). Han er en som veit hvordan en gir komplimenter, og damene i boka er helt på kne etter han bare han gliser. Noen andre enn meg som ser for seg forsidene på serielefsene en får kjøpt på matbutikken? Ironisk nok er det også slikt, og en slik mann, Ada fantaserer om med den evinnelige høystakken sin. Dette gjør at boka er like mye en tragisk beretning om tre kvinneliv som en forherligende beretning om ett mannsliv - en mann som attpåtil tillegges å ha et "herskeransikt" og et "seierherreansikt". Det er i beste fall uheldig språkbruk. Franks helt flate person og likevel avgjørende rolle i boka er like sannsynlig som en fjortenårings dagdrøm om å møte boybandhelten på sjappa (ved de nevnte serielefsene, kanskje). Dessuten syns jeg det er ubehagelig å lese om hvordan ei kvinne så til de grader lar seg definere av en mann, sjøl om jeg ser at van der Pol egentlig ønsker å skildre kjærlighet.

Språket i boka er en underlig blanding av å være lett og flytende og oppstylta og klumpete. Dette kommer sikkert av både forfatter og oversetter, og at noen av setningene i boka er unødvendig lange. Småord er det også flust av. Jeg reagerer veldig på bruken av engelsk i teksten. Mange av orda kursiveres, for eksempel når det er snakk om ord og uttrykk som blokes, flat og lignende. Dette er nokså intetsigende og egentlig uviktig for handlinga, og kunne derfor fint vært erstatta med norske ord. Men jeg forstår at van der Pol forsøker å vise fram kulturkollisjonen også i språket. Uansett hadde teksten hatt god nytte av ei runde til i manusvasken, for stadig treffer en på gjentakelser, overdrevne frampek, unødvendige avsnitt og så videre. Særlig syns jeg frampekene punkterer all mulig spenning og avslører for mye. Men av og til skal det vel være sånn, for eksempel når det er sommervarmt og en stadig må tørke klissete saftisfingre, sette på plaster eller skjære melon. Og Brudereisen er en nokså jevn mellomroman og sådan ingen dårlig sommerbok.