Sagaens kvinner

Bildekilde: Bokelskere

I forlengelsen av masteroppgava mi, som blei levert i vår, har jeg lest ferdig en del bøker som har med denne å gjøre. Ei av disse er Valkyrjesong (2012) av Solveig Aareskjold (f. 1949). Ei anna er Sagaens kvinner (1981) av Vera Henriksen (f. 1927). Disse to utgivelsene er overraskende like, med to kvinnelige forfattere som på forskjellig måte tematiserer vikingkvinnas liv. Aareskjold har ei essayistisk tilnærming, og bruker vidd som effektivt virkemiddel i sine tekster. Henriksen har skrevet lengre artikler, opprinnelig for opplesning i radio, og har en mer nøktern tone boka igjennom. Men temaene er de samme, og kildene langt på vei likeså.

Undertittelen på Aareskjolds bok er Vikingtida i spenn frå Bysants til Island. Hun forsøker altså å se tida, kulturen og fenomenene i et breiere perspektiv, kan hende med et håp om at utsyn gir innsikt, noe som er tilfellet her. Aareskjold forholder seg like mye til den historiske kvinna som til den litterære kvinna. Undertittelen på Henriksens bok er Om stolthet og trelldom, kjærlighet og hevn. Hun går nærmere den litterære sagakvinna, utelukker langt på vei den historisk dokumenterte virkeligheten, og følger enkeltkvinner på kryss og tvers av sagatekstene. Hun vil spore deres skjebner, og tenker at det i sin tur kan kaste lys over vårt syn på den faktiske vikingkvinna. Begge framstillinger er uten tvil spennende og interessante prosjekter, men på grunn av blant anna utviklinga innafor teknologi og dennes påvirkning på forskingsfeltene, burde en lese Henriksens bok først. Aareskjolds tekster bygger ikke på denne, men på lignende verker, og går i direkte dialog med dem gjennom å utfordre fastgrodde oppfatninger om vikingkvinner og vikingtid. På Henriksens tid var kvinnehistorie nettopp kommet som en egen faglig retning, og hennes kartlegging er derfor som et nybrottsarbeid å regne. Hun gir stemme til de oversette, nedvurderte og tause, mens Aareskjold lar stemmene runge.

Det er tre kongesagaer og tre islendingesagaer (særislandsk sjanger) som hovedsaklig er Henriksens forskingsområde. Disse er Olav Tryggvasons saga, Olav den helliges saga og Magnus den godes/Harald Hardrådes saga, samt Kormaks saga, Egil Skallagrimssons saga og Sagaen om laksdølene. Det Henriksen helt systematisk gjør, er at hun går igjennom hver enkelt sagatekst og ser hvilke roller kvinnene får utdelt. Hvor dukker de opp, hvorfor, og hva gjør og sier de? Hvilke kvinnetyper finner vi egentlig i sagalitteraturen? Er de stereotype skikkelser eller egenrådige mennesker? Er skildringene utroverdige eller virkelighetsnære? Hvorfor? Er kvinnene eksempler til etterfølgelse, eller eksempler til skrekk og advarsel? Kan en si at det fins ett sagakvinneideal, eller er det flere? Og kan vi i dag lære noe av dem?

Gjennom slike spørsmål, gode lesinger og solide tolkinger, gjør Henriksen rede for tankene bak handlingene til mang ei staut og sterk sagakvinne. Hun henter fram illsinte valkyrjer og tause treller, steile dronninger, sørgende enker, stolte friller, føyelige døtre og eggende ektekoner. Hun peker på at kvinner blir vurdert etter de samme kriteriene som menn, noe Aareskjold også poengterer. Å være klok, sterk og stolt er viktig uansett kjønn. Begge kjønn kan krenkes med nid og hån, det leser vi om i flere sagaer. Men måten en får sin hevn på, er som regel noe ulik, sjøl om Henriksen også viser til kvinna som egenhendig trekker sverdet mot eksmannen - mens han ligger i senga med den nye kona. Å hevne er en fysisk oppgave hovedsaklig tiltrodd de mannlige slektningene. Men der kvinna står aleine, får hun ordne opp sjøl. Verken Henriksen eller Aareskjold kommer unna Melkorka - den hærtatte irske kongsdattera som blir kjøpt som sexslave, og som seinere klasker husfrua i fleisen og får en gård som lønn for strevet. Hvordan kan noe slikt henge i hop? Melkorkas historie er aleine verdt mang en lesetime, og tolkningene som gis på hendelsene gjør at en blir godt rusta for å forstå det komplekse sosiale systemet på Island.

I gjennomgangen tangerer Henriksen mang en gang begreper som ære og makt blant anna i forbindelse med hevning, uten at hun går inn i og diskuterer disse, noe Aareskjold gjør i større grad. Videre kaster Henriksen også lys over festermålet og ekteskapet - hvordan det blei inngått og oppløst og hva ekteskapet egentlig betydde i vikingtida. Her viser hun nesten utelukkende til sagalitteraturen, og det er tydelig at hun langt på vei setter likhetstegn mellom sagavirkeligheten og den historiske virkeligheten, sjøl om hun samtidig er bevisst på avstanden mellom disse og ikke minst kildeproblematikken. Dette er noe som fort kan bli rotete, men heldigvis er Henriksen jevnt klar og tydelig. Der hun mener sagalitteraturen skorter, der kvinnene er tause eller på en annen måte kommer til kort, støtter hun seg på egen dikting, og understreker at det er fiksjon før avsnitta gjengis. Her lever hun seg inn i historiske personer, og skildrer faktiske hendelser fra et tenkt ståsted. Det er absolutt uakseptabelt sett fra et faglig perspektiv, men samtidig spennende. For det kan jo tenkes at Henriksen ikke er så langt unna en faktisk virkelighet i det hun skriver.

Boka er på omtrent 170 sider, leservennlig og god, og inneholder i tillegg til artiklene et lite kapittel med opplysninger inndelt etter tema. Her presiserer Henriksen kildebruken og problematiserer for eksempel egen oversetting av skaldekvad og Eddakvad. Hun har også med ei ordliste og ei tidslinje, som er med på å gjøre det hele svært oversiktlig. Det er ryddig og sympatisk presentert, og forfatterens interesse for emnet er tydelig, sjøl om den lette og vittige formidlergleden til Aareskjold mangler. Når det kommer til kunnskap om og oversikt over sagalitteraturen, er de minst like gode, og ulike tolkinger gjør lesinga bare mer spennende og interessant. Jeg kan særlig anbefale den siste artikkelen "En ættesaga", der Henriksen rydder i kronologi og skjebner på en fin måte. Og ellers må jeg bare slutte meg til deres konklusjoner - sagakvinnene er langt på vei heltinner vi kan lære mye av.