lørdag 19. august 2017

Olav Audunssøn og hans barn, del IV

Bildekilde: Bokelskere
Det er tid for siste bok om Olav Audunssøn, storverket fra middelalderen som er skrevet av nobelprisvinner Sigrid Undset (1882-1949). Hittil har jeg tatt dere med gjennom seks av sju bøker, her i rekkefølge: Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke utgjør bøkene i første bind, som bærer tittelen Olav Audunssøn i Hestviken (1925). Veiskillet, Ødemarken, Vinteren og Hevnersønnen utgjør bøkene i andre bind, Olav Audunssøn og hans barn (1927). Og bare for å ha nevnt det: De av dere som planlegger å lese dette verket, men som ikke vil vite så mye om handling, tematikk eller problematikk på forhånd, anbefales å kun lese det første innlegget.

Den fjerde og siste boka av andre bind i verket om Olav Audunssøn er den desidert korteste med sine trettisju sider, men samtidig den mest intense og på mange måter den viktigste. Hvordan kan det gå til? Jo, for det er her alt bindes sammen, nøstes opp, avsluttes, videreføres. Det er her vi får satt sagaen om Olav Audunssøn i perspektiv, fra guttedagene sammen med Ingunn på Frettastein, til hans smertefulle oldingeliv i Hestviken.

Ytre sett er hendelsesforløpet kort og konsentrert. Sjøl om handlinga strekker seg over flere år, er det kun to hovednedslag: Olavs død og Eiriks tilbakevending til munkelivet. Men indre sett er det ikke fullt så enkelt.

Vi forlot Olav i Vinteren idet han hadde et illebefinnende. Hvilket utfall det skulle få, var uklart helt til siste bok i verket blei påbegynt. Og der kan vi lese at det går slik: Heldigvis er Olav i klosteret og får raskt kyndig hjelp av skolerte brødre. Men slaget, som kunne vært livstruende, har likevel store konsekvenser. Olav blir delvis invalid i etterkant, med kraftige lammelser langs hele den ene sida av kroppen. Han trener seg opp igjen, innbitt og sta og ærefull som han er, men han får aldri full rørlighet tilbake, og finmotorikken er det så som så med. Kommunikasjon er også vanskelig nå, Olav sliter med både tale og mimikk. Han kunne båret det, tålt det, hadde det ikke vært for smertene -.

Etter noe tid i Oslo, der han pleies av brødrene, vender han hjem. I Hestviken er alt som før, og samtidig ikke. For aldri skal Olav spa i jorda igjen, aldri ro ut aleine, aldri kjøre inn høy og korn og tømmer, aldri mer lafte, aldri reise nye bygg. Han er blitt gammel nå, med hvitt hår, skjegg og alltid med sin trofaste følgesvenn, spydet, som han bruker som stokk. Han kan ikke komme seg rundt uten. Et tilnavn har han også fått, og kjennes nå som Olav hin ille. Olav er en trist, gammel og ensom mann, en mann som lengter etter døden mer enn han er tilstede i livet. Og han lengter etter henne også, Ingunn. I alle drømmene hans er hun ung igjen, og han også, som den dagen da de sneik seg avgårde til Hamar, helt aleine. Han lurer på om han vil møte henne igjen.

Slik skal det nå også gå, slik det går oss alle en eller annen gang. Men å forberede seg, det kan en ikke. Å bestemme når det skal skje, kan en heller ikke. Slik har døden alltid overtaket - et aldri så lite overraskelsesmoment der en alltid er maktesløs og aldri går seirende ut. Skildringa av Olavs endelikt er varm, bitter og rørende. Undset holder ikke igjen detaljer, og vi får skildra en døende kropp med både lyder, lukter, smerter, behov og en siste desperat krampetrekning.

Og etterpå -. Hva gjør en egentlig når en forelder dør? Gravøl, naturligvis, og alt som hører med en hederlig og ærefull gravferd. Men etterpå? Det fins ingen fasit. Etter Olav arva Cecilia og Eirik både Hestviken og Saltviken, og alt godset med. Bothild er gått bort, og Bjørn vil ikke ha noe med Hestvikfolket å gjøre. Men Eirik vender tilbake til i klosteret. Eldrid slår følge samme vei, men ut på Gimsøy. I ro og vennlighet deler de sitt gods og sier farvel. Dermed blir det, slik Olav alltid ønska, Cecilia og hennes husbond som driver Hestviken videre, og det i svært gode kår. Kan hende de fortsatt sitter der, etterkommerne, og holder jorda i hevd og skuer utover den samme utsikt som Olav Audunssøn.

Gjennom hele verket opplever jeg at Sigrid Undset til en viss grad har benytta seg av retorisk ironi i sine tittelvalg. For eksempel heter første bok Olav Audunssøn gifter seg, men det er jo nettopp det han ikke gjør. Tredje bok heter Olav Audunssøns lykke, og her er han så langt ifra lykkelig som vi kan komme. Siste bok heter Hevnersønnen, og jeg hadde derfor en gnagende følelse underveis i lesinga. Hvem er denne hevnersønnen, tenkte jeg. Er det Eirik? Eller er det Bjørn? Eller en av sønnene til Cecilia? Hvem skal hevne hvem for hva? Men igjen: Det er det motsatte som skjer.

Store deler av sitt voksne liv, og gjennom hele sitt ekteskap med Ingunn og i hele sitt liv som far, har Olav gått rundt med en trist og grusom hemmelighet. Hans store synd, hans uskrifta nødvendighetsdrap: Å ta livet av den mannen som krenka han og hans hustru, før hun blei hans hustru. Med det samme tar han livet av sin kones sønns far, hvis sted han tar. Og det er en relasjon som mest aldri blir god, som Olav alltid må jobbe med og aldri kan forstå. Olav tør ikke elske denne gutten, den svarthåra, mørke gutten med kroknese og lett sinn. Olav tør ikke tilstå dette drapet, denne synden, tør ikke bøte og gjøre godt. Olav våger ikke snakke om synden sin, han tvinger den ned, vekk, bort, men den ligger der og ulmer og er en cyste i kropp og sinn, stadig verkende.

Fadermorder, det er det han er. Sin egen sønns fadermorder. Og om Eirik nå en gang skulle få vite, om Eirik nå skulle hevne! Da er det sin far han dreper, for å hevne en annen far, en far han aldri har kjent, men hans rette far. Og Olav knyter seg sammen, gjør seg hard, hater den lille gutten, er taus mot kona si. Det er lettere slik, tror han -.

Mot slutten av forrige bok, Vinteren, bygger Undset opp en sterk ytre spenning i kombinasjon med ekstreme sinnsopprør hos hovedpersonen Olav og hans nærmeste familie. Jørund er død, stukket med en liten dolk. Og i den tro at det er Cecilia, snakker Olav endelig ut om sin synd. Først vedkjenner han seg brøkdeler av den foran Eirik og Cecila, uten at de forstår stort. Deretter ror han straka vegen inn til Oslo i tåke og sprutregn for å skrifte, bøte og be om absolusjon. Etter dette får han slag, og de neste fire åra er prega av smerter, en kropp som ikke vil samarbeide og blodspy.

Men ryktene går -. Cecilia får høre noe, og når Olav ligger på sitt dødsleie, bringer hun noe av det videre til Eirik. Søsknene har nesten ikke sett hverandre de siste åra og de har mye å snakke om mens de venter. Det de ikke veit, og leseren heller ikke veit før etterpå, er at Olav lytter til samtalen dem i mellom. Slik skriver Undset en av de mest rørende scenene i hele verket.

For Eirik vil ikke diskutere ryktene. Han vektlegger Olavs skriftemål og vil ikke spekulere videre. De har aldri forstått hva slags mann far er, sier han, og fullroser sin far i alt og ett. Vel var han taus og hard! Men, sier han til sin søster, se på hans gjerninger. Eirik viser til hvor sømmelig Olav alltid har vært, en mann som gjør sine kristenplikter og som gir til de fattige. Han snakker om hærferdene hans, hans vågemot og høviskhet, hans dyktighet som bonde, hans styrker som ærlig og rettvis og hans evner som far. Den sønn Olav aldri torde eller ville elske betingelsesløst, har hele livet elska han så inderlig høyt.

Og denne scenen er nok et eksempel på Undsets genialitet som forfatter. Scenen vokser plutselig ut av sine konkrete rammer og blir også et symbol på hele Olavs forhold til Gud. Gud er sønnen som elsker betingelsesløst og uansett, mens Olav er den voksne som ikke tar i mot kjærligheten. I hele sitt liv har Olav vært redd for å elske, elske Ingunn som en likeverdig, elske barna og elske Gud, fordi hans kjærlighet ikke skal begrense hans vilje, hans handlinger og hans ære. Det gjør bøkene enda sårere og vakrere, for frykt er djupt menneskelig, og æresbehovet likeså, og en synes synd på Olav som aldri tok en sjanse.

Tro er et sjansespill. Å sette sin lit til noen, krever mot og tillit og håp. En har aldri noen garantier, annet enn den andres ord. Å stole på en annen er å tro på han eller henne. Olavs nærmeste svikter han fra tidlig alder av, og han vokser opp som fosterbarn på Frettastein. De har en avtale, fedrene, men denne trekkes i tvil og dømmes ugyldig av frendene etter at Steinfinn er død. Slik lærer Olav at han ikke kan stole på andre enn Ingunn og Arnvid. Men når han forsøker å blidgjøre Steinfinnssønnene, må han ha både stormenn og geistlige på sin side. To ganger trår han feil, saken står stille og Olav opplever at deres støtte ikke er noe verdt. Det er derfor heller ikke noe poeng å stole på andre - han blir bare såra sjøl. Olav blir vant til å syte for seg sjøl.

Slik ser vi Olavs beskyttelsesmekanisme i full blomst, en evig sirkel uten pusterom og ly, fylt av stadige gjøremål og mye mistenksomhet. Han tar aldri spranget, han verken våger eller vil, han lar aldri Gud råde, og han er slik fattig i sitt indre. Tro og tillit er en berikelse han burde ha hatt. I stedet blir han tung og hard, og innser ikke før på sitt dødsleie hva han har gjort galt. Han burde ha elska, våga og trodd. Å stole på Gud er å tro. Å elske Gud er å ta i mot hans kjærlighet. I siste øyeblikk lar Olav seg overbevise.

Og med det får Eirik sin endelige hevn. Han, som har rett til å drepe den eneste far han kjenner til, gir han i stedet en siste mulighet til å akseptere Guds kjærlighet. Det er en svært vakker, verdig og symbolsk avslutning på et mektig verk om et langt liv, der kjærligheten er omdreiingspunkt og katalysator for handling. For hadde det ikke vært for Ingunn, hadde Olav aldri levd akkurat dette livet.

lørdag 12. august 2017

Olav Audunssøn og hans barn, del III

Bildekilde: Bokelskere
Jeg vender nok en gang tilbake til bøkene om Olav Audunssøn, skrevet av nobelprisvinner Sigrid Undset (1882-1949). Verket, som tilsammen er på mer enn tolv hundre sider, gjør et sterkt inntrykk, både del for del og som en helhet. Første bind er Olav Audunssøn i Hestviken fra 1925. Det er igjen delt inn i tre bøker, nemlig Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Videre følger bind to, Olav Audunssøn og hans barn (1927). Denne gangen er bindet delt inn i fire bøker, Veiskillet, Ødemarken, Vinteren og Hevnersønnen. Jeg har nå kommet til bok tre i bind to.

Olav vender etter noe tid hjem fra krigen, til et Hestviken som har lidd omfattende materielle tap. Han er sterkt vansira i ansiktet etter den stygge skaden, men ellers oppegående, noe som er mer enn en kan si om sira Hallbjørn og flere av de andre mennene. Faktisk står det så bra til med Olav at han reiser ut flere ganger og deltar i enda flere hærfølger og konflikter før han roer seg for godt. Da er han blitt rundt femti år, men han er fortsatt sterk og rørlig, og han driver gården i Hestviken på en tilfredsstillende måte, med god hjelp fra de snart voksne småmøene, Cecilia og Bothild, og huskarene.

Men det er ikke lenge de får være i ro. Mærta frue går bort, Eirik bestemmer seg for å gå i kloster, Olav begynner å se seg om etter gode gifter til jentene samtidig som han skjuler en drapsmann på gården. Torhild lever sitt eget liv, og i Rundmyr er det bare sorgen, som vanlig. Ikke mange husker på Ingunn lenger, det er bare han -. Av og til ser han henne for seg, levende og nær, andre ganger er det steder, lukter, ord eller stemninger som gjør at han minnes. Enkelte dager går forbi uten at han tenker på henne i det hele tatt, verken henne eller synden eller Gud.

Når Eirik i fullt alvor mener han er eslet til klosterlivet, støtter faren han fullt ut med ord og gilde gaver. Og det er en glede å se Eirik ta til med nye gjøremål, finne sin vei som en kirkens mann, lese, lære, tøyle temperament og løgner. Det er som om han blomstrer, så ung og fager han er, og Olavs kjærlighet til sønnen blomstrer også. Faktisk er det godt å tenke på at Eirik ikke er den som overtar det hele, Hestviken går til Cecilia og hennes framtidige husbond. Og for første gang tør Olav å oppriktig elske barna sine. Eirik for hans mot til å gå egne veier, Cecilia for hennes sinnlikhet og lojalitet, Bothild for hennes engstelige og ømme vesen.

Men det går aldri som en forventer. Eirik returnerer plutselig og legger en heftig elsk på fostersøsteren sin, den redde og sky Bothild. Drapsmannen Jon, som egentlig heter Aslak, forteller hemmelighetene sine til Cecilia. Og Jørund, den ustabile og kvinnegale svirebroren til Eirik, trenger en utvei til mer gods, som yngstemann i en sønnrik familie. Han ser en mulighet, og tar den. Det er i det hele tatt mye som skjer, men nesten alt er med på å trekke menneskene lenger og lenger ned i det som er mørkt og trist og vanskelig.

Tittelen Vinteren henspiller på ei vanskelig og kald tid, fysisk, psykisk og emosjonelt. Og for Hestvikfolket, og særlig Olav, er det reine fimbulvinteren. I takt med Eiriks hjemkomst og den bitterheten denne fadesen vekker, Bothilds bortgang og Cecilias gifte, hardner den rause storbonden. Olav går fra å være en respektert, ættrik og mektig mann, til å bli en taus, tom og tørr gamling som mange skyr unna. Han fjerner seg totalt fra Gud og hans bud, utad lever han i tråd med kristenheten, innad i sjelen er det mørkt og stille. Etter mange sjanser har Olav en gang for alle valgt sin egen vilje, sitt eget liv og sin egen ære over Guds.

For leseren er det lett å forstå at Olav har et rikt indre liv, og at han nå er i djup sorg. For hvert tap han lider, kommer han nærmere smerten og sorgen han følte på da han måtte begrave Ingunn. Tankene og lidelsene har han forsøkt å stenge inne i seg sjøl, under lag på lag av utallige gjøremål og like hverdager. Han er ensom nå, en gammel, ensom mann, som har mista alle sine barn. Bothild er borte, Cecilia bor med sin husbond langt unna og Eirik driver mer nedi Saltviken enn han er i Hestviken. At Eirik feila som munk, gjør Olav sint og bitter. Nå blir det slik likevel, at Hestviken går til han.

Men Olav får mest ikke mulighet til å forsones med en slik tanke heller. For Cecilia kommer flyttende med mann og barn, og nok en gang utfordres maktbalansen i Hestviken. Etter enda en nedkomst overtar hun styret av gården, mens mannen hennes går der, tiltaksløs, sur og ulykkelig, og sparker i fjæresteinene og sutrer i skogen. Olav forakter han, fordi han er veik og umandig og æreløs, han forakter Eirik, som tilrådde giftet, og han forakter seg sjøl, som har latt sin datter gifte med en slik evneløs, svak og uærlig mann. Om han bare hadde fulgt sin egen vilje, og hennes -.

Plutselig er det Eiriks tur til å tenke på ei konkret framtid med giftermål og barn. Når han taler med faren om saken, viser det seg at faren allerede har sett seg ut ei passende kvinne. Flere treff blir arrangert og de to er vennlig innstilt overfor hverandre. Hun er rundt tjue år, høy og svært vakker. Eirik, som nå er tjuesju, ser eldre ut enn sine år, og er ikke lenger så pen, men han har et rolig og sindig vesen. Det lærte han da i det minste i klosteret, å beherske seg en smule. Giftermålet blir avtalt, og endelig kan en se lykken i Hestviken også. En skandale forårsaka av Cecilias mann snur saken opp-ned, fornærmelsene er mange og grove og det ender med at Eirik mer eller mindre stikker av fra alt og alle, sjøl om det ikke var intensjonen hans da han dro.

I mange år er det taust og vondt i Hestviken. Dagene er prega av hardt kroppsarbeid og strenge livsvilkår. Olav er uforsonlig, hatsk og spottende, særlig mot Gud og sin svigersønn. Og Cecilia lider under fæle omstendigheter og er låst i et krevende ekteskap med en psykisk ustabil mann. Den eneste som har funnet en slags ro, som har akseptert sin skjebne, er Eirik. Helt til en ny hendelse krever at han vender tilbake. Eiriks hjemkomst presser fram følelser, ord og handlinger som lenge har ulma i Hestviken. Og i løpet av noen seine nattetimer og en tidlig, grå morgen, utarter diskusjonen mellom familiemedlemmene. En griper den gamle øksa Ættarfylgja, en skyldes for drap, en ligger livløs og en ror illsint avsted til Oslo.

Tredje bok av andre bind om Olav Audunssøn, Vinteren, er bindets lengste med sine nesten tre hundre sider. Handlinga strekker seg over mange år, der det stadig går dårligere med Hestvikfolket. Undset gjør mange nedslag i perioden, der hun rikt og detaljert skildrer det som skjer, i et imponerende stramt og klart språk. Hun vektlegger naturomgivelsene og værets vekslinger, ofte gjennom Olavs øyne, der han stille betrakter sitt rike. Hun skildrer årstidenes lukter, farger og lyder, havlukta som slår opp fra kaia om våren, høstbladenes farger mot en grå himmel, skoenes dempa skritt mot nysnøen. Videre nevner hun arbeidet som gjøres på gården til ulike tider, hun beskriver finklær og arbeidstøy og maten de spiser, fra den tynne vellinga til det rike festmåltidet. Og gjennom sine mange dialoger og indre monologer, gir hun intense psykologiske portretter av hovedpersonene. Sjøl om handlinga går over mange år, oppleves boka som handlingsmetta og tett, der forfatteren stadig opererer med nye katalysatorer for handling. Kompleksiteten og mesterligheten i hennes arbeid blir virkelig tydelig i de mange avsnittene der alt flyter, tilsynelatende lett og fritt, mens både leser og hovedpersoner baler med eksistensielle spørsmål. I tillegg er komposisjonen av boka og oppbygginga av handlinga helt suverent utført.

Ei endring i denne boka, som er en tydelig forskjell fra de foregående, er at Eirik gradvis tar over mer av fokuset som en hovedperson. I første bind oppfatta jeg at både Ingunn og Olav var verkets hovedpersoner. Undset gikk fram og tilbake mellom de to og fulgte begge tett, med en ørliten overvekt av fokus på Olav i bok en og tre, mens bok to nesten bare var konsentrert rundt Ingunn. Med Ingunns død blei Olav naturlig nok aleine igjen. Men nå, som Olav blir gammel og mindre pratsom og mindre virksom, er det Eirik som skildres, der han tar opp igjen driften nedi Saltviken, og der han rydder jord djupt inne i skogen. Glidninga er nesten umerkelig, og dessuten helt naturlig: Sønnen skal ta over etter faren.

Mot slutten av boka har Undset bygd opp en helt unik, sitrende spenning, der hun knytter sammen fortid, nåtid og framtid for Hestvikfolket. Hun favner alt, hele Olavs liv og hele bokas innhold, som komprimeres og settes på spissen. Og spenninga ligger i alle lag, den er ytre og handlingsdrevet, den er indre og eksistensiell, den er psykologisk og dirrende, den er truende og skummel, den ligger mellom menneskene, mellom linjene, og ikke minst: Den gjør det vanskelig å lese. Sidene berører Olav, Eirik og Cecilia, leseren og naturligvis bokas avslutning. For hvordan skal det gå med dem alle sammen etter noe slikt?

lørdag 5. august 2017

60 damer du skulle ha møtt

Bildekilde: manifest.no
I fjor utkom ei stilig bok på Forlaget Manifest, laga av duoen Marta Breen (f. 1976) og Jenny Jordahl (f. 1989). Den bar tittelen 60 damer du skulle ha møtt og var et friskt pust med sin kombinasjon av tekst og tegning, biografi og humor. Jeg ønska meg boka til bursdagen min, fikk den og har nå lest hver side.

Den fulle tittelen på boka er 60 damer du skulle ha møtt. Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt. Og med det har duoen laga sine egne, tydelige rammer for verket. Det er en formel som fungerer og en tittel de innfrir. Her finner vi kortfatta informasjon om seksti ulike kvinner, fortalt mer eller mindre ryddig og kronogisk fra Camilla Collett (1813-1895) til Shilan Shorsh (1974-2013), i tillegg til at noen foreninger, band og spesielle hendelser trekkes fram. Hver kvinne får ett dobbeltoppslag, av og til mer, der tegningene dominerer og teksten er liten og knapp. Mot slutten av boka finner vi også ei tidslinje.

I 60 damer du skulle ha møtt finner vi suksessrike, modige, høyrøsta, tenkende, nyskapende, skrivende, evnerike, kreative, arbeidsomme og imponerende kvinner fra svært mange ulike grupperinger av samfunnet. Breen har ikke bare holdt seg til den tradisjonelle linja, som framhever forfattere og politikere, hun har tenkt videre og også inkludert idrettsutøvere, musikere, kunstnere, journalister, fotografer, kvinnesakskvinner, lærere, forskere, gründere og rektorer, samt en og annen prest, psykiater, serietegner, sykepleier, komponist og ordfører. Mange av kvinnene er den første innafor sitt felt, og sånn sett er det fint med et breiere perspektiv.

Men kvinnene i boka er løsrevet fra sin opprinnelige samtidskontekst. Historia mangler, og om en ikke har relevante bakgrunnskunnskaper om poltikk, kultur og sosiale forhold, blir informasjonen mangelfull. Kvinnene blir presentert knapt og konsist, ofte med litt humor. Vi får vite helt kort om situasjonen deres, og om hva de gjør. Så er det siste rute, og et kvinneliv er over. Breen og Jordahl rekker naturligvis ikke å få med alt, men må sette essensen på spissen. Hva kvinnene gjør og hvorfor de er viktige, er tydelig. Men det blir likevel en smule forvridd innimellom. For det er jo slik at kvinner, som menn, har flere sider, og et helt liv kan vanskelig få plass på to sider.

Med flest mulig pionerer og foregangskvinner innafor hver sine felt, er det klart det er et imponerende knippe kvinner som er blitt henta fram. Og jeg er så enig - disse skulle jeg ha møtt! Jeg er også veldig positivt innstilt til prosjektet til Breen og Jordahl, og mener at slik tankegang og slike verk er nødvendige, da de, inntil denne boka kom ut, ikke fantes. Likevel stusser jeg på utvalget av kvinner og finner det noe underlig. Det er mange jeg ikke har hørt om tidligere, og det er forsåvidt greit, men når deres største bedrift er å starte en forening, syns jeg plasseringa i boka går på bekostning av mange andre kvinner som kanskje er bedre kvalifisert. 

Og det er det som er problematisk med kanoniseringer. Dette er en kvinnekanonisering i tegneserieform, der Breen har funnet fram til driftige og sterke kvinner som har bana veien for andre. Det har hun lykkes med. Men en kanoniseringsprosess er alltid skummel, for noen prioriteres over andre, og mange må alltid utelates. Jeg skulle likt å vite hvorfor enkelte er med og hvorfor andre ikke er å finne. Et premiss for innlemmelse i en kanon, er at ens bidrag anses som viktig - såpass viktig at det ikke kan overses. En kan naturligvis diskutere ordet viktig og hvordan det skal forstås, men jeg tenker først og fremst på noe varig. Mange av disse kvinnene representerer helt klart noe varig, men det er også andre her som trygt kan plasseres i motsatsen.

I tillegg til innvendinga til kanoniseringa, var det dessverre slik for meg at jeg ikke blei helt komfortabel med streken. Jeg syns Jordahl har gjort mange gode retrofargevalg og hun tegner de ulike kvinnene med tydelige karakteristika. Vekslinga i mimikk kommer godt fram, sjøl om det er mange av de samme ansiktsutrykkene som går igjen. Men det blir fort kantete og stivt, med store ansikter og klumpete kropper. Jeg reagerer også litt på valget om å tegne så mange og såpass dominerende ansikter. Det er da ikke hvordan kvinnene ser ut som er viktig, men hva de gjorde, tenkte, skreiv og sa. Ved å bruke helsider til kun ett ansikt og ett sitat, legger bokskaperne et solid grunnlag for kritikk mot seg sjøl. Plassen i boka kunne slik sett vært mye bedre utnytta, og kanskje blitt brukt til å presentere flere kvinner.

Humoren i strek og tekst er også et punkt. Det er en skjør balanse for hva som er passende og ikke. I ei bok der formålet er å fokusere på kvinner som til stadighet blir forbigått av menn, mener jeg at en bør være seriøs, saklig og korrekt framfor noe annet. Alt skal stemme, fra biografiske detaljer og utseendelikhet i illustrasjonene, til gjengivelse av sitater og beskrivelse av handlinger. For disse nybrottsdamene hadde ikke enkle liv, noe en til en viss grad kan sitte igjen med et feilaktig inntrykk av. På den andre sida gir humoren mer liv til tegningene og mjuker dem litt opp, samt at samspillet mellom tekst og bilde av og til da glimter til. Ofte forteller de nemlig det samme.

Konklusjonen blir derfor som følger: Dette er et sympatisk verk med en tydelig ideologisk agenda som er mangelvare både i bokform og som tankegods. Derfor bør boka få lesere og medieoppmerksomhet. Men korte biografier i tegneserieform funker nok best for elever i ungdomsskolen og på videregående, eventuelt for dem som aldri har lest historie eller biografier før. Det blir i det knappeste laget for oss andre.

onsdag 2. august 2017

Sommerlesing, del III

Fra sommerferie til hverdag! Dagene gjør brå kast, og nå er rutinene allerede et viktig aspekt igjen - fraværet av rutiner er vel noe av det viktigste ved ferien. De første dagene etter en lang ferie føles det alltid som om en ligger litt bakpå, som om huet henger igjen på stranda eller som om kroppen fortsatt er i Danmark, men heldigvis tar det ikke lange tida før en henger med i svingene igjen. Som en distraksjon fra alt som har med oppstart å gjøre, har jeg nå konsentrert meg om å rydde i bokhyllene på arbeidsrommet mitt. Jeg har sju av dem, pluss ei vegghylle, et avlastningsbord og noen bokstabler på golvet. Med litt hell klarte jeg å trekke sammen mer enn én hyllemeter med bøker - noe som igjen betyr at jeg har lest mer enn én hyllemeter med bøker så langt i 2017. Og stablene på golvet blei redusert til en liten. Det er jeg kjempefornøyd med! Hva jeg har lest, og hva jeg skal lese, kan du ta en kikk på under.

Alexander L. Kielland
Fortsettelsen på Gift står fortsatt for døra, men den havna litt etter i lesekøen på grunn av årets hovedfokus under sommerlesinga (det kommer mer informasjon lenger ned). Jeg satser på å lese mer Kielland i løpet av høsten.

Jens Bjørneboe
Og på plassen foran Kielland finner vi Bjørneboe. Jonas er siste boka i ei omfattende tre-i-en-bok, og jeg gleder meg til å plassere den tjukke, brune boka inn i reolene for leste bøker. Når jeg har lest ut siste biten av boka jeg holder på med nå, planlegger jeg å hive meg over den!

Per Olov Enquist
For lite lesetid førte til at sjølbiografien til Enquist måtte vente i juni, og det ser ut til at han kan vente ei stund til. Planen var å lese den i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill da temaet var "jeg lever", og der passa den jo godt, for Enquist er en gammel mann. Men nå er den runden for lengst omme, og tema for august er "ond og/eller gal". Mye kan sies om Per Olov, men det passer da virkelig ikke. Jeg veit forresten ikke om det passer på noe i mine hyller...

Sigrid Undset
Ekstrem innspurt på siste bok av siste bind i historia om Olav Audunssøn! Klikk på lenkene om du vil lese mer om bok en og bok to. Sigrid Undset har skrevet hans liv, intet mindre, og sjøl om jeg ser fram til å avslutte ei tjukk bok, er det vemodig å skulle forlate Olav blant boksidene igjen. Han er jo så levende! Og hadde det ikke vært for at jeg av og til må tørke ei tåre for å være i stand til å lese videre, hadde jeg trodd han satt rett ved sida av meg og fortalte meg alt sammen. Dette er stor litteratur, og jeg gleder meg til å skrive om det! Straks innkassering av årets mektigste lesekryss!

Marita Fossum
Fossum er ei venteberte som bare må vente, jeg har hatt annet å lese på. Men hun trekkes med videre likevel. Kanskje det blir en skikkelig leseopptur nå i august.

Tove Jansson 
Billedhuggerens datter er lest, likt og omtalt, og den anbefales rett og slett til alle som liker Sommerboken! Nok en nydelig roman med masse stemning fra den finlandssvenske mesteren.

Aino Kallas
Og apropos det finlandssvenske, her er ei dame til som er verdt å lese! Riktignok er hun å finne i en helt annen språkdrakt enn Jansson med verket Gjennom eld og vatn, men det kler fortellingene, språket og tematikken. Jeg er storfornøyd med mitt nye litterære bekjentskap, og gleder meg til jeg kommer over neste bok av henne! Lesekryss!

Tre riddersagaer
Denne boka bor på nattbordet om dagen, der den trofast venter på å bli bladd og lest i. Av og til gjør barna nettopp det - men boka er kjedelig, må vite, for den har jo ingen bilder. Da er det trygt for boka å vite at jeg har en ganske annen oppfatning, og at jeg snart skal lese Sagaen om Partalopi. Snart.

Bokhyllelesing
Mitt valg for sommerens runde av Bokhyllelesing 2017, da vi fokuserte på tjukke bøker, blei Sigrid Undsets andre bind om Olav Audunssøn. Jeg var ikke sikker på om jeg ville komme igjennom med en konkurrerende murstein i veska, og frykta at angsten skulle vokse seg så stor at resultatet blei at jeg ikke leste noen av dem. Men nå er altså mursteinen straks ferdiglest!

Mary Shelley
Og for augustrunden av Bokhyllelesing 2017 skal jeg plukke fram bok nummer 15 i ulesthylla - nemlig Frankenstein! Jeg ser fram til å  lese det som for meg er en helt ny forfatter, og som i tillegg er en velkjent referanse og en litterær klassiker!

Guillaume de Lorris
Men hva er vel et leseår uten et episk verk? Jeg er i gang med Roseromanen, som jeg leser i lunsjen, og det er virkelig imponerende saker. Stikkord er rett og slett allegori. Det er utrolig stilig når det er så bra gjennomført!

Sommerlesing
Sjøl om årstida er sommer ei god stund til, har jeg ikke ferie lenger. Og uten ferie blir det heller ikke noe skikkelig dreis på sommerlesinga. De nevnte titlene fra forrige oppdatering får derfor vente videre i ulesthylla, sammen med alle de andre.

Biografi
Dersom jeg mot all formodning finner en biografi, ei fagbok eller en biografisk roman som kan passe med kategorien, skal jeg sjølsagt lese, jeg også. Men dersom slikt ikke dukker opp, får jeg bare vente til neste kategori.

Faglitteratur
Slikt meldte seg ikke i juli, men jeg forventer at det gjør sitt inntog når som helst nå. Det er bare å stålsette seg, og bruke andre bøker som lokkebiff om det blir stritt.

Fortsatt god lesesommer til alle ferierende, og riktig god oppstart til alle som er på jobb igjen!