Olav Audunssøn og hans barn, del IV

Bildekilde: Bokelskere

Det er tid for siste bok om Olav Audunssøn, storverket fra middelalderen som er skrevet av nobelprisvinner Sigrid Undset (1882-1949). Hittil har jeg tatt dere med gjennom seks av sju bøker, her i rekkefølge: Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke utgjør bøkene i første bind, som bærer tittelen Olav Audunssøn i Hestviken (1925). Veiskillet, Ødemarken, Vinteren og Hevnersønnen utgjør bøkene i andre bind, Olav Audunssøn og hans barn (1927). Og bare for å ha nevnt det: De av dere som planlegger å lese dette verket, men som ikke vil vite så mye om handling, tematikk eller problematikk på forhånd, anbefales å kun lese det første innlegget.

Den fjerde og siste boka av andre bind i verket om Olav Audunssøn er den desidert korteste med sine trettisju sider, men samtidig den mest intense og på mange måter den viktigste. Hvordan kan det gå til? Jo, for det er her alt bindes sammen, nøstes opp, avsluttes, videreføres. Det er her vi får satt sagaen om Olav Audunssøn i perspektiv, fra guttedagene sammen med Ingunn på Frettastein, til hans smertefulle oldingeliv i Hestviken.

Ytre sett er hendelsesforløpet kort og konsentrert. Sjøl om handlinga strekker seg over flere år, er det kun to hovednedslag: Olavs død og Eiriks tilbakevending til munkelivet. Men indre sett er det ikke fullt så enkelt.

Vi forlot Olav i Vinteren idet han hadde et illebefinnende. Hvilket utfall det skulle få, var uklart helt til siste bok i verket blei påbegynt. Og der kan vi lese at det går slik: Heldigvis er Olav i klosteret og får raskt kyndig hjelp av skolerte brødre. Men slaget, som kunne vært livstruende, har likevel store konsekvenser. Olav blir delvis invalid i etterkant, med kraftige lammelser langs hele den ene sida av kroppen. Han trener seg opp igjen, innbitt og sta og ærefull som han er, men han får aldri full rørlighet tilbake, og finmotorikken er det så som så med. Kommunikasjon er også vanskelig nå, Olav sliter med både tale og mimikk. Han kunne båret det, tålt det, hadde det ikke vært for smertene -.

Etter noe tid i Oslo, der han pleies av brødrene, vender han hjem. I Hestviken er alt som før, og samtidig ikke. For aldri skal Olav spa i jorda igjen, aldri ro ut aleine, aldri kjøre inn høy og korn og tømmer, aldri mer lafte, aldri reise nye bygg. Han er blitt gammel nå, med hvitt hår, skjegg og alltid med sin trofaste følgesvenn, spydet, som han bruker som stokk. Han kan ikke komme seg rundt uten. Et tilnavn har han også fått, og kjennes nå som Olav hin ille. Olav er en trist, gammel og ensom mann, en mann som lengter etter døden mer enn han er tilstede i livet. Og han lengter etter henne også, Ingunn. I alle drømmene hans er hun ung igjen, og han også, som den dagen da de sneik seg avgårde til Hamar, helt aleine. Han lurer på om han vil møte henne igjen.

Slik skal det nå også gå, slik det går oss alle en eller annen gang. Men å forberede seg, det kan en ikke. Å bestemme når det skal skje, kan en heller ikke. Slik har døden alltid overtaket - et aldri så lite overraskelsesmoment der en alltid er maktesløs og aldri går seirende ut. Skildringa av Olavs endelikt er varm, bitter og rørende. Undset holder ikke igjen detaljer, og vi får skildra en døende kropp med både lyder, lukter, smerter, behov og en siste desperat krampetrekning.

Og etterpå -. Hva gjør en egentlig når en forelder dør? Gravøl, naturligvis, og alt som hører med en hederlig og ærefull gravferd. Men etterpå? Det fins ingen fasit. Etter Olav arva Cecilia og Eirik både Hestviken og Saltviken, og alt godset med. Bothild er gått bort, og Bjørn vil ikke ha noe med Hestvikfolket å gjøre. Men Eirik vender tilbake til i klosteret. Eldrid slår følge samme vei, men ut på Gimsøy. I ro og vennlighet deler de sitt gods og sier farvel. Dermed blir det, slik Olav alltid ønska, Cecilia og hennes husbond som driver Hestviken videre, og det i svært gode kår. Kan hende de fortsatt sitter der, etterkommerne, og holder jorda i hevd og skuer utover den samme utsikt som Olav Audunssøn.

Gjennom hele verket opplever jeg at Sigrid Undset til en viss grad har benytta seg av retorisk ironi i sine tittelvalg. For eksempel heter første bok Olav Audunssøn gifter seg, men det er jo nettopp det han ikke gjør. Tredje bok heter Olav Audunssøns lykke, og her er han så langt ifra lykkelig som vi kan komme. Siste bok heter Hevnersønnen, og jeg hadde derfor en gnagende følelse underveis i lesinga. Hvem er denne hevnersønnen, tenkte jeg. Er det Eirik? Eller er det Bjørn? Eller en av sønnene til Cecilia? Hvem skal hevne hvem for hva? Men igjen: Det er det motsatte som skjer.

Store deler av sitt voksne liv, og gjennom hele sitt ekteskap med Ingunn og i hele sitt liv som far, har Olav gått rundt med en trist og grusom hemmelighet. Hans store synd, hans uskrifta nødvendighetsdrap: Å ta livet av den mannen som krenka han og hans hustru, før hun blei hans hustru. Med det samme tar han livet av sin kones sønns far, hvis sted han tar. Og det er en relasjon som mest aldri blir god, som Olav alltid må jobbe med og aldri kan forstå. Olav tør ikke elske denne gutten, den svarthåra, mørke gutten med kroknese og lett sinn. Olav tør ikke tilstå dette drapet, denne synden, tør ikke bøte og gjøre godt. Olav våger ikke snakke om synden sin, han tvinger den ned, vekk, bort, men den ligger der og ulmer og er en cyste i kropp og sinn, stadig verkende.

Fadermorder, det er det han er. Sin egen sønns fadermorder. Og om Eirik nå en gang skulle få vite, om Eirik nå skulle hevne! Da er det sin far han dreper, for å hevne en annen far, en far han aldri har kjent, men hans rette far. Og Olav knyter seg sammen, gjør seg hard, hater den lille gutten, er taus mot kona si. Det er lettere slik, tror han -.

Mot slutten av forrige bok, Vinteren, bygger Undset opp en sterk ytre spenning i kombinasjon med ekstreme sinnsopprør hos hovedpersonen Olav og hans nærmeste familie. Jørund er død, stukket med en liten dolk. Og i den tro at det er Cecilia, snakker Olav endelig ut om sin synd. Først vedkjenner han seg brøkdeler av den foran Eirik og Cecila, uten at de forstår stort. Deretter ror han straka vegen inn til Oslo i tåke og sprutregn for å skrifte, bøte og be om absolusjon. Etter dette får han slag, og de neste fire åra er prega av smerter, en kropp som ikke vil samarbeide og blodspy.

Men ryktene går -. Cecilia får høre noe, og når Olav ligger på sitt dødsleie, bringer hun noe av det videre til Eirik. Søsknene har nesten ikke sett hverandre de siste åra og de har mye å snakke om mens de venter. Det de ikke veit, og leseren heller ikke veit før etterpå, er at Olav lytter til samtalen dem i mellom. Slik skriver Undset en av de mest rørende scenene i hele verket.

For Eirik vil ikke diskutere ryktene. Han vektlegger Olavs skriftemål og vil ikke spekulere videre. De har aldri forstått hva slags mann far er, sier han, og fullroser sin far i alt og ett. Vel var han taus og hard! Men, sier han til sin søster, se på hans gjerninger. Eirik viser til hvor sømmelig Olav alltid har vært, en mann som gjør sine kristenplikter og som gir til de fattige. Han snakker om hærferdene hans, hans vågemot og høviskhet, hans dyktighet som bonde, hans styrker som ærlig og rettvis og hans evner som far. Den sønn Olav aldri torde eller ville elske betingelsesløst, har hele livet elska han så inderlig høyt.

Og denne scenen er nok et eksempel på Undsets genialitet som forfatter. Scenen vokser plutselig ut av sine konkrete rammer og blir også et symbol på hele Olavs forhold til Gud. Gud er sønnen som elsker betingelsesløst og uansett, mens Olav er den voksne som ikke tar i mot kjærligheten. I hele sitt liv har Olav vært redd for å elske, elske Ingunn som en likeverdig, elske barna og elske Gud, fordi hans kjærlighet ikke skal begrense hans vilje, hans handlinger og hans ære. Det gjør bøkene enda sårere og vakrere, for frykt er djupt menneskelig, og æresbehovet likeså, og en synes synd på Olav som aldri tok en sjanse.

Tro er et sjansespill. Å sette sin lit til noen, krever mot og tillit og håp. En har aldri noen garantier, annet enn den andres ord. Å stole på en annen er å tro på han eller henne. Olavs nærmeste svikter han fra tidlig alder av, og han vokser opp som fosterbarn på Frettastein. De har en avtale, fedrene, men denne trekkes i tvil og dømmes ugyldig av frendene etter at Steinfinn er død. Slik lærer Olav at han ikke kan stole på andre enn Ingunn og Arnvid. Men når han forsøker å blidgjøre Steinfinnssønnene, må han ha både stormenn og geistlige på sin side. To ganger trår han feil, saken står stille og Olav opplever at deres støtte ikke er noe verdt. Det er derfor heller ikke noe poeng å stole på andre - han blir bare såra sjøl. Olav blir vant til å syte for seg sjøl.

Slik ser vi Olavs beskyttelsesmekanisme i full blomst, en evig sirkel uten pusterom og ly, fylt av stadige gjøremål og mye mistenksomhet. Han tar aldri spranget, han verken våger eller vil, han lar aldri Gud råde, og han er slik fattig i sitt indre. Tro og tillit er en berikelse han burde ha hatt. I stedet blir han tung og hard, og innser ikke før på sitt dødsleie hva han har gjort galt. Han burde ha elska, våga og trodd. Å stole på Gud er å tro. Å elske Gud er å ta i mot hans kjærlighet. I siste øyeblikk lar Olav seg overbevise.

Og med det får Eirik sin endelige hevn. Han, som har rett til å drepe den eneste far han kjenner til, gir han i stedet en siste mulighet til å akseptere Guds kjærlighet. Det er en svært vakker, verdig og symbolsk avslutning på et mektig verk om et langt liv, der kjærligheten er omdreiingspunkt og katalysator for handling. For hadde det ikke vært for Ingunn, hadde Olav aldri levd akkurat dette livet.